Litt om de fineste gresstråene.

Det var en liten cafè. Stolene var egentlig vonde, men med mange puter og et pledd ble de greie likevel. Bordene var små og runde. Rundt dem satt det mennesker. Forskjellige mennesker. Noen med bohemkjoler, noen med dressbukser og jenteskjorter. Løst hår og langt hår og ikke noe hår og saltvannshår skjevt flettet. Mye latter og smil. Noen få dype samtaler over en eller annen form for kaffe og et grovt rundstykke med brie og spekeskinke. Og ruccola. Inne spilte de gammel jazzmusikk og alle kaffekoppene var forskjellige og personlige. To stykker leste bøker og hadde reist til en verden bortenfor vår egen. Det var sol, i dag også. Vidunderets tid er ikke forbi i denne blåsbortbyen heller. En gammel venn fra østlandet stod plutselig utenfor døren min i sted, så jeg tok han med hit. Til cafeèn med vonde stoler og små bord. Den ligger bortenfor alt annet. I en liten brosteinsgate, på en bakketopp. Solen klarer såvidt å karre seg inn mellom de tette, hvite trehusene rundt disse små bordene. Men når den først har kommet seg inn i den lille gaten, gir den ikke slipp igjen. Da kaster den tusen stråler ned til det bortgjemte stedet. Jeg føler at den er som en liten hemmelighet. En hemmelighet bare jeg og noen få andre har blitt priveligert med å få vite om. Vi satt oss ned mellom disse andre utvalgte og vi pratet. Sånn som man egentlig bare kan prate på et bortgjemt sted med brostein og mange puter. Om gamledager. Om når jeg var 12 og han var 14 og vi møttes for aller første gang. Om alt som har skjedd siden den gangen. Han er ikke egentlig typen til å være på cafèer med personlige kopper og jazzmusikk, men før vi visste ordet av det pratet han like engasjert som meg. Om rett og galt, om rettsstaten Norge, om hva vi vil forandre og hva som er fint akkurat sånn som det er nå. I går ville jeg bli mer engasjert, i dag er jeg veldig fornøyd med tingenes tilstand akkurat slik som de er. Og jeg synes det er deilig å kunne føle på ting, men klare å putte de vekk igjen like fort som de kom. Jeg synes det er deilig å ha en hel kropp, en hel sjel, et helt hode fullt med skuffer. Skuffer med tanker og følelser og relasjoner og meninger og engasjement og bøker og filmer og erfaringer og skrivekløe og inspirasjon. Jeg tar de frem når det passer meg og jeg gjør noe med det når jeg får lyst til det. I dag er det deilig å bare være. Å ha vært på en fin liten cafè, snakket med en gammel venn, gått tur i solen og spist softis. Jeg har flette i håret og et uglekjede sannsynligvis bare jeg synes er fint. Og jeg har roser i kinnene og parfyme som lukter kirsebær. Og jeg skal gå en tur til snart, helt alene. For å la solstrålene treffe meg og kjenne brisen gjennom håret og høre vannet og lukte skogen og se på blomstene som karrer seg opp av jorden og menneskene som forsiktig lister seg ut av hulene sine på denne tiden av året. Fordi man glemmer hvor deilig det er. Men jeg husker det og jeg vil ikke glemme det igjen. Og så drar jeg kanskje tilbake til den lille cafèen med små bord og vonde stoler og brosteinsgate og forskjellige kopper i morgen, for å lese en bok og dra til en verden langt bortenfor vår egen. Bare fordi jeg har muligheten til det. Og så skal jeg fortsette på listen min. Og så skal Magnus og jeg leke hele dagen. Én er som ingen, to er som ti og tre er et lite helvette, sa mamma en gang. Hun har tre barn. Jeg har liten tro på at vi tre har vært et lite helvete, men jeg kan være enig i at to noen ganger føles som ti. Så når bare den ene er hjemme for helgen skal han få all oppmerksomheten han har lyst på. Og av ren egoisme skal jeg la han fylle meg med den stoltheten og kjærligheten og varmen som bare han og søsteren klarer å fylle meg med. Og vi skal le og blåse såpebobler. Og han kan plukke gresstrå til meg. For han plukker de fineste gresstråene i verden. Og jeg skal sette dem i et glass på spisebordet. Og vi skal finne en magisk del av skogen med vetter og troll og nøkken og blomster. Og så skal vi si at det er fint. For det er fint. Og selv om jeg ikke er så engasjert i alt jeg vil være engasjert i, så er jeg engasjert i han. Og viktigere enn det kan man vel ikke være?