Jeg kjenner deg

Jeg husker du hvisket inn i øret mitt, stille stille, en lørdagskveld for lenge siden. Med mange mennesker rundt deg og et smil som glitret og glede i det utenpå, men med tomme øyne og en ensom sjel; Jeg ønsker at noen kjente meg. Virkelig kjente meg. Og jeg så på deg da og ville fortelle deg det jeg har visst hele livet - du er den peneste mannen som vandrer på jorden. Du er den snilleste mannen med bustete hår som finnes. Du har de fineste ukyssede leppene jeg har sett i mitt liv. Du har noe i deg som man ikke finner så ofte lenger. Du gir meg noe jeg ikke får av andre. Du treffer punkter i meg jeg ikke visste at jeg hadde. Noen kjenner deg.

Jeg husker du hvisket inn i øret mitt, stille stille, den lørdagskvelden og jeg visste hva du trengte. Jeg skjønte hva du mente. Og jeg ville fortelle deg da det jeg har visst hele livet - at du trenger en som kan løse mysteriet deg når du ikke klarer å løse det selv, selvom du er det enkleste mysteriet på jord å løse. At du trenger noen som kan stryke på deg lenge før du vet at du har behov for det. En som kan se på deg og vite hva du tenker når dine egne ord sitter fast helt bakerst i munnen et sted. En som uten å spørre deg spoler tilbake filmen dere ser på fordi hun vet at du gjerne skulle sett den scenen en gang til, for akkurat sånne ting får deg til å le helt på ekte. En som handler inn de lange paprikaene og de små tomatene, for de er de søteste og de er favorittene dine og sånt liker du. Noen kjenner deg.

Jeg kan vedde baklommen min på at du har bustete hår nå. Og tredagersskjegg og den grå, løse buksen hengende fra hofta og bare en singlett fordi det er kvelden og du skal ingenting, så du titter på serier og ler høyt alene i stuen. Jeg kan vedde baklommen og et halvt venstreben på at klesvasken fortsatt ligger i kurven og at du har spist kjøttkaker siden det er mandag og at du har litt trøtte øyne, sånn at det ene sjarmerende nok er litt større enn det andre og at du sikkert ombestemmer deg før klokken blir 22, så du sykler ned til byen for en pils, på sykkelen som er rusten og som knirker når den tvinges mot venstre, og du møter fine mennesker og dyrker det sosiale og dyrker midtpunktfølelsen i ensomheten din før du går hjem igjen og legger deg. Jeg kan vedde hele kroppen på at du våkner en gang i natt med det samme marerittet og de samme vonde følelsene og det samme hjertet som banker så hardt, så hardt, i midten av brystet ditt og at du trenger en som kysser deg i nakken og sier at det går bra. Noen kjenner deg.

Jeg kan vedde sjelen min på at hun sier at hun kjenner deg og at hun tror på det med alt hun har og at til og med du tror på det med noen fragmenter av kroppen og forstanden din, i allefall på gode dager. Jeg håper hun tar vare på det og nyter det og en dag lærer å kjenne det på ekte og at dere frem til det fungerer greit, for jeg kan vedde det såre hjertet mitt på at du aldri går fra henne - fordi du er den snilleste mannen med bustete hår som finnes. Jeg kjenner deg.

En sånn dag

Du vet når du går bortover fortauet og en gammel sang synger seg selv inn til sansene i hodet ditt og skrittene dine går i takt med rytmene og du sparker i løvet og hodet er hevet og ryggen er rak og et lite smil blir umulig å skjule akkurat i det en venn fra fortiden kjører forbi og tuter og vinker med hele seg, som om han ble veldig, veldig glad for å se deg igjen og du vinker tilbake før du går videre frem i livet og tenker at det var koselig og så smiler du ennå mer. Du vet den følelsen som smyger seg rett inn til undersiden av huden din når du i et pittelite øyeblikk vet at du er på toppen av verden og håret svaier sånn passe og huden får en glød av høstsolen og du akkurat har besøkt en influensavenninne og hun ble glad for klemmen og Jason Mraz forteller deg om livet gjennom øretelefonene og du vet med hele deg at alt han sier er sant, hvertfall for akkurat nå. Det er den samme følelsen som treffer deg når du får gleden av å oppleve en gammelgrønn skjehylle i et nydelig, nostalgiskrestaurert kjøkken som lukter ren oppvask og frokoststunder og gode barndomsminner og hyllen er fyllt med små skatter i originale farger og med gullkanter og mange historier. Eller den følelsen du kan plukke frem når du kjøper en gammel teboks og plasserer den i et hjørne på benken hjemme hos deg selv og bestevenninnen din skjønner at den er kun til ære for henne, for selv drikker du bare nykvernet kaffe og du ser at hun blir glad helt på baksiden av hjertet når det går opp for henne. Eller den følelsen bussjåfører som burde gått av med pensjon for lenge siden gir, når de nekter å forlate stillingen sin og klamrer seg fast til ruten sin likevel, og som etter ett tiår sier Hei, gamle venn når du kommer på. Eller når venner kommer inn døren om kvelden uten å banke på først og henter seg en kopp kaffe, for de vet hvor den står, og setter seg ved siden av deg i sofaen og deler dagen sin med deg uten å spørre om det passer, for det passer alltid, og du vet at du er en del av et fellesskap og et samhold og du føler tilhørighet til en by og en gate og et sted og en gjeng med rare, finurlige, fantastisk fine mennesker. Og når du for en gangs skyld rekker å dra hjemom før du skal hente de håpefulle og setter på Cliffs of Dover så høyt at ørene snart sprekker og du danser rundt og rundt og rundt i din egen stue, helt for deg selv, vel vitende om at alle naboene kan se deg hvis de kikker etter, men det gjør ingen verdens ting på dager som denne, for akkurat nå vil du danse og da danser du det du er god for og helt til du blir svimmel og ler akkurat som du gjorde når du var liten og du legger deg på gulvet og du lukker øynene og er barnslig alene og du føler deg lett og det kribler helt nederst i magen og det er fint.

Dette er en sånn dag, deilig stappet av deilige følelser.

Suus `de vita - Det handler om livet

Om å hente vin fra favorittvitrineskapet og drikke den fra pappbeger og skratte fra helt nederst i magen på et kjøkken fullt av nyinnflyttede esker og gode venninner. Om fin ungdom med nye, brukte kjoler og sukkerkanter på drinken og rød leppestift. Om barn som lyser opp en hel stue når Pocahontas er så gøy at de nesten tisser på seg. Om en seks-og-et-halvt-åring som sovner i armkroken etter en lang helg for første gang på nesten seks-og-et-halvt-år. Om nye puter som ser gamle ut og gamle puter som fremstår som nye. I deilige høstfarger og med alle stoffene jeg sverget at jeg aldri skulle innføre i stuen min og med et helt nytt saueskinn i offwhite og en matchende pute i brunlilla som bare skal ligge til pynt i den nye smijernssengen (som jeg har skrudd selv. Bare for å nevne det, siden jeg fikk sjansen.). Om bittesmå telysholdere som er satt på et stort fat for å gi meg selv en premie etter at jeg mistet bussen og et øyeblikk glemte de små tingene og bare husket ting som at å miste bussen kan gjøre et menneske overraskende irritabel og kanskje til og med litt forbanna når det regner og man har noe å rekke. Om når man rekker det likevel og tenker at sinneutbruddet litt tidligere på dagen egentlig var nokså unødvendig og at man kanskje skal tenke seg litt bedre om neste gang. Om blikket fra en dame som sier Du er god nok for han. Ta vare på det., og følelsen av tilfredstillelse det skaper i dypet av hjertet til en som er usikker. Om å åpne en vin helt alene en søndagskveld og kjenne på kriblinger i kroppen fordi man vet at noe fint kanskje skjer når man våkner. Om viten om at det aldri er sikkert at man våkner igjen og at tiden frem til nå har vært fin om det tragisk nok ikke skulle skje. Om å kunne sitte for seg selv og vite at nå, akkurat nå, er livet allright og om muligheten til å ta med seg den følelsen inn i neste time og neste dag og neste uke. Om å ikke lenger trenge å spørre etter meningen med livet, men å gi det mening mens man går og om å våkne hver morgen å bare elske livet, for det det er, på godt og vondt, med nedturer og oppturer, kjærlighetssorger og evigvarende forelskelser, med skurbbsår og mammas fang. Om å rope små mennesker inn til kvelds og se i dem alt mine foreldre så i meg og å ta det innover meg og å la det være det viktige i hverdagen min. Om å få det som fyller tiden min også til å fylle livet mitt. Jeg vil leve det og smake det og føle det og se det og erkjenne det og lukte det og være det. Livet er en kamp, men ikke en krigføring, sa John Burroughs. Om å stå klar til å ta kampen og svelge tapene og nyte det man vinner og å tenke behagelige tanker. Om å bli inspirert og lytte til vakre melodier og dype tekster og holde rundt de små menneskene i livet sitt og fortelle dem hvor store skatter de virkelig er og å håpe at man sier det ofte nok til at de tror på det når de blir større mennesker. Om å stå foran verdens største lerret og kaste mest mulig maling på det innenfor de tidsrammene du blir gitt.

Det er nok det det handler om.

Noe større enn oss som er store

Det finnes et sted hvor vi ikke kommer til. Vi når ikke inn dit selvom vi ser forbi det hver dag. Vi klarer ikke treffe det selv når vi prøver. Det er et sted hvor alt er mykere og finere. Et sted der livet er lettere å bære og kantene ikke er harde og hvor man kan bli pakket inn i myke tepper hvis man ber om det. Det er der det bor troll og prinsesser og små vetter som er synlige for alle andre enn oss. Det er et sted der det er trygt og ganske enkelt og veldig komplisert på en gang. Et sted som er bortenfor det fysiske og praktiske og hvertfall bortenfor det man har tid til. Det finnes et sted vi besøkte en gang, for et helt liv siden. Et sted vi savner, men som vi ikke klarer å stikke innom lenger. Et sted vi vet om, men som vi ikke forstår og som vi ikke kan fatte og som er større enn oss som er store. Det finnes et sted der masingen ikke er ment som mas, men som Hei. Se på dragen da! Bare se. Den finnes på virkelig. Jeg ser den. Et sted der alt er vakrere og større og mektigere og skumlere. Dalene er dypere og toppene er høyere. Musikken er mykere og stemmen er varmere og livet er bedre og sofaer blir borger og epler blir suppe og trærne blir magiske og plutselig kan man fly. Det er et sted på innsiden av små barnesjeler som er bortenfor alt vi står for og alt vi prøver å være av det riktige. Det finnes ikke tid der. Ikke busser å rekke eller lekser å gjøre eller tørre klær eller kjedelig middag. Det finnes fantasi og gjemsel og vanndammer store som hav man skal leke i. Det finnes ærlighet og ærbødighet og lojalitet utenfor grenser vi som er store forsår. Det finnes en ubetinget kjærlighet som er videre enn vi vet. Det finnes sanger og rim og grønne tanker.

Det finnes et sted vi ikke kommer til. Et sted de kan gå inn i seg selv og skape det vi ikke kan skape for dem. Et sted der de kan skape med hverandre en verden vi ikke kan påtvinge dem. Et sted som er trygt når vi er utrygge. Et sted som er varmt når vi er kalde. Et sted som hengir seg til dem når de trenger det og vi ikke har tid. Et sted som er større enn hverdagen og livet. Et sted som ligger i dypet av dem og som omringer dem og som er dyrebart og sjeldent og på innsiden av alle barn i verden. I dypet av et barns øyne finnes et lekent sinn og et speilbildet av en klok og gammel sjel. En sjel som vet mer enn oss og som forstår mer enn oss og som er klokere enn noen av oss, men som skjermer seg fra det vonde som finnes i verden og som med tiden desverre vil bli akkurat som oss.

Jeg sier alltid at jeg skal bli flinkere til å vente når de sier vent lit, fordi kanskje har de oppdaget noe magisk akkurat da. Og jeg sier alltid at jeg skal bli flinkere til å ikke si vent litt selv, for kanskje skal de vise meg noe fortryllende som jeg tror jeg ikke har tid til. Men jeg er ikke så flink til det. En dag vil jeg bli med dem inn til dette stedet, dette stedet søsteren min har skrevet om før meg og som finnes på innsiden av alle barn. Bak det lekne sinnet og den gamle, kloke sjelen.

Et barns ønske

Jeg kan være både høyt og lavt, både fly og bygge hus.

Jeg kan rase hele jorden, være konge, sjef, og mus.
Jeg kan løfte hele verden, lage penger av en skje, 
Jeg kan fiske krokodiller og bli usynlig til og med. 

Jeg kan lage elefanter av en utgått fotballsko,

Og jeg kan se en borg i skogen der det gamle treet stod.

Jeg kan danse løvedansen og spise kongler med en sel.

Jeg kan løpe rundt i sirkel til jeg ikke orker mer.

Og jeg skjønner jeg er slitsom når du sukker gang på gang.

Men kan du ikke hjelpe meg å lage en bollesang? 

Eller styre skipet mitt så flott til verdens ytterste elv.

Det er så mye morsommere enn å gjøre alt ting selv.

For når dagen igjen blir natt og jeg nye drømmer lager

Er det du som står bi meg og dreper kjempestore drager.

For selv om jeg er liten er jeg større enn du tror. 

Jeg har jo vært i dalen der kjempetrollet bor.

For om du hadde målt meg etter tanker slik som meg 

Så vil du faktisk se at jeg er like stor som deg.

Men du er voksen nemlig du og husker ikke det. 

Men jeg er større enn de fleste, jeg er høy som et eiketre.

Så selv da du var liten, var du like stor som meg. 

Så mamma, sett ned kaffen og la oss sammen bane vei.

- Carina Gjørtz (2010)

Og takke Gudene for at det stedet finnes når jeg selv svikter i blandt. For når de mister det, mister de noe så trygt og så svalt og så mykt at uansett hvor flink jeg blir til å vente og til å se det magiske og til å føle det vakre eller til å ikke be dem om å vente, så kan jeg ikke erstatte det. Jeg er bare en voksen mamma. Så kjære Theamor og Magnussen min - jeg skal med hele meg gjøre mitt beste for at dere skal få være små lenge. Men bær over med meg når jeg feiler. Jeg mener det ikke.

S for søndag

Se for deg et gammelt, beiset tregulv med kvist. Det er lyst og stort og det er fullt av riper og hakk etter fester og fall og dans og latter og barn og historie og alt annet som lager riper og hakk i et gammelt tregulv. Og det står en liten pult ved siden av de store vinduene på den ene siden av rommet. Den er turkis og skeiv og gammel og ganske liten og har bare plass til en skrivemaskin og en kaffekopp og noen manus på seg, og den ble kjøpt på loppemarked for en pitteliten penge og meningen var nok at man skulle ha pusset den opp, men da ville sjarmen blitt borte. Vinduet står på gløtt og de gjennomsiktige og hvite og gulvlange og overraskende flotte gardinene blafrer forsiktig. Det er høyt under taket, så meter på meter med inspirasjon og lyst og erotikk og venninnekvelder og kjoleprøving og kjærlighetssorger og Kaffe-og-Baylies-tirsdager og grønnsåpelukt og savn etter søstre og ennå mer inspirasjon får plass i rommet. Midt på gulvet står en dobbeltseng med rotete laken og uten dyne og med en vannkoker og en boks pulverkaffe og en tallerken med en osteskive fra i går og klær som bare har falt av kroppen i en haug ved siden av seg. Og midt på sengen sitter jeg. Håret er bustete og i en ball på toppen og øynene er trøtte og gjespen er lang og kroppen er kort og jeg har bare på meg en altfor stor t-skjorte som lukter mann. Han var her for noen uker siden og har ikke kommet tilbake for å hente den ennå og det er helt greit og egentlig så håper jeg at han aldri kommer, for vi hadde vært bra, men jeg er bedre uten han. Han var inspirasjon og glede og nå er jeg inspirert og glad. Og nå kan jeg skrive uten at han forstyrrer og nå kan jeg sove når jeg har lyst og nå kan jeg finne en ny mann med for stor t-skjorte som må bli med meg hjem og glemme skjorta si neste gang jeg trenger inspirasjon og litt kort lykke. Til den varige lykken har jeg fine venninner med lange historier og pannelugger og evnen til å klare alt jeg ikke klarer og som gjerne hjelper meg til å klare det jeg også og familien som er god og følelsen av tilhørighet og samhold og muligheten til å betrakte livet fra en fortauscafè og en gang innimellom bare være jenta du kjørte forbi med bussen en gang. Klokken er så mye at sollyset treffer sengen på den myke, søndagsmorgen-i-august, vidunderlig fine måten, men så lite at jeg ikke trenger å stå opp ennå, hvis jeg velger å stå opp i det hele tatt. Jeg kan høre at verden på utsiden lever og at alle småbarnsfamiliene er ute for å bruke opp søndagen og små hunder som bjeffer sint på de store hundene, nesten som alle de små, sinte mennene som bruser med fjærende og som kompanserer med sinnaord etter tre Guinniess og to Jack mot de store, rolige mennene i Tønsberg en fredagskveld. Jeg sitter midt i sengen og kjenner solen som treffer meg et sted på ryggen og må velge om jeg skal fortsette å ha håret i ball og trøtte øyne og for stor t-skjorte med en deilig lukt og kanskje skrive et kapittel til i boken min og bare nyte alt det som kan nytes i dette svære rommet med plass til meter på meter med inspirasjon og erotikk og lykke og tilhørighet og bare meg og meg med verden, eller om jeg skal la krøllene falle fritt og henge en kjole over kroppen og finne noen små sko med flotte farger og ta på min egen parfyme og ikke parfymen til en mann som var her for noen uker siden og finne verdens største solbriller og møte en gjeng rare, vidunderlige mennesker som også har sko med flotte farger og verdens største solbriller på seg på brygga for kaffe og sigaretter og oppsummering av helgen og hvem kysset hvem og hvem hadde den råeste, sennepsgule, alternative, fineste kjolen og hvem hørte finest musikk og hvem ble mest inspirert og vi kan finne svaret på alt dette, og jeg kan få klemmer og kyss på kinnet og litt flere fregner og avtrykket etter leppestifter i rød og rosa og helt andre farger på kantene av kaffekopper i forskjellige størrelser alt ettersom hvilken kaffe disse rare, vidunderlige menneskene drikker.

Kanskje meningen ikke er en lykkelig slutt, men historien frem dit?

What`s another day?

Hei du. Du som kjenner meg. Har du noen gang hørt meg le så lett før? Har du noen gang hørt meg le som om verden var min og jeg var verdens og ingenting annet egentlig betød noe før? Har du noen gang sett meg så rak i ryggen som nå? Så stolt og så sta og så stor? Har du noen gang sett meg gå med hodet høyere hevet? Eller sjelen så blottlagt og gleden så stor?

Du som kjenner meg. Hei. Husker du når stuen min var større enn verden selv og jeg var pitteliten? Husker du jeg gråt? Kan du huske at jeg tok på meg for store skjorter og dyrket fortiden og glemte fremtiden og glemte dere og ganske ofte krøp sammen i en krok for at ikke veggene skulle falle ned og knuse meg? Kanskje du kan huske at jeg var redd? Jeg kan huske det. Jeg husker at jeg hadde vondt i kroppen og sjelen og hodet og aller mest i hjertet. Jeg kan huske at jeg var et barn i en voksende kropp og at jeg ikke klarte å være barn. 

Hei, venn. Du som alltid har vært der. Vi husker når livet var fremmed og noe jeg ikke kunne sette fingeren på og noe jeg ikke følte var mitt. Vi husker når himmelen var svart og meningen var tom. Vi husker ensomheten og tårene som brant merker inn i kinnene mine. Vi husker når jeg ikke hadde pust nok til å leve eller vilje  nok til å trekke den på nytt.

Kjære venn, se meg nå. Kan du se meg stå og høre meg le og føle meg holde rundt deg med gode følelser av mestring og vennskap og det fine i verden? Jeg så meg over skulderen for litt siden og jeg vet hva som har forandret seg. Nå kjenner jeg hvert fiber av livet mot kroppen og det stryker varsomt på meg. Det legger seg rundt meg og inni meg. Det fantes et rom på innsiden av meg som ble lukket og låst og som var fullt av hemmeligheter, men som i dag er åpent og lyst og fint. Velkommen inn, venn. Nå kan jeg se en mann på rockekonsert som elsker bandet han hører på og bli tvers igjennom lykkelig fordi dette fremmede mennesket er så brennende engasjert i noe jeg ikke kjenner, men som er det største for han. Og jeg kan tenke på han i dager og uker etterpå og han får meg fortsatt til å smile. Nå kan jeg nynne mens jeg legger middag på fine tallerkener i forskjellige farger og fortelle historien om hver og en av dem til barna mine og det gjør meg glad og lett og ennå finere. Nå setter jeg små lys på et fat og jeg flytter vitrineskapet mitt så jeg kan se rett inn i det fra sofakroken. Skapet som er fullt av minner og historier og som definivt er favorittmøbelet mitt, nettopp på grunn av minnene som sitter igjen i treverket og i lukten og alle historiene jeg ikke vet om, men som jeg kan skape på kveldene når ungene sover og vitrineskapet danser i skyggene fra lysestaker i leiligheten og fantasien min løper løpsk og deilig og fryktelig fritt tvers igjennom det. Nå kan jeg lese en tekst som noen har skrevet og legge hver setning inn i små skattekister i hodet, for å la dem dyrkes og tolkes og gjenvinnes, for jeg vil forstå akkurat hva forfatteren tenkte eller forstå noe helt annet enn det forfatteren tenkte. Jeg kan sette på deilig Maria Mena musikk og la henne tømme meg for tanker mens jeg skrur sammen en gammel smijernsseng i en myk kremfarge og kjenne at den og mange puter og hjemmelagde lappetepper og lukten av gamledager og venninner med bena i kors og tre glass rødvin er meningen med livet. Eller kvelder jeg kryper sammen inne i alle putene, ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan, med en bok jeg leser og bena under meg og lytte til stillheten og la de velskrevne, engasjerende ordene løfte meg opp og ta meg med til tider og steder og lyster jeg ikke kunne forestille meg tidligere, men som nå er det som gir meg deilige bobler på innsiden av kroppen. Eller en voksen, fin mann med skjegg som lager myk musikk og som er flinkere enn han vet til å gjøre meg gladere hver dag.

Jeg så meg over skulderen for litt siden og jeg vet hva som har forandret seg, kjære venn. Endelig, endelig, vokser jeg opp sakte.

Om tiden min

Noen dager har man lettere for å glemme de små tingene enn andre dager. Noen dager blir egentlig bare borte sammen med uken som er og uken som var før det. I tidspress og matlaging og redigering og for store klær og vind og alt det andre kjedelige som finnes på dager som går for fort. 

Jeg har nettopp fått med iPhone, så jeg la inn viktige klokkeslett i Verdensklokken. Oslotiden fikk være der, for den er ganske praktisk å følge i ny og ne. Aussietiden til Mike og Berkeleytiden til Assi måtte også få være med. Og så lagde jeg min egen tid. Tiden som er min. Linetiden. Tiden jeg var så flink til å finne før, men som har blitt litt borte igjen i det siste. Sammen med lyset og de lange dagene forsvant også inspirasjonen og kanskje engasjementet og muligens mesteparten av Linetiden også. Men jeg tok den tilbake i dag, etter en dag fyllt med klokkesletter og små katastrofer og alt jeg hadde glemt, men som jeg måtte huske, og etterarbeid og skøyting på eldste og turdag på yngste og loddbøker til fotballen og andre ting som skjer en mandag i oktober. Og i Linetiden er det ikke lov å gjøre noe. Det er ikke greit med jeg må. I Linetiden skal jeg sette på fin musikk, som Melissa Horn, og tenke på ganger jeg har lyttet til henne sammen med han som er fin og fått sommerfugler i magen. Og jeg skal legge bekymringer i en pappeske under sengen. Og om de prøver å snike seg frem igjen skal sengemonsteret mitt få sette seg på esken til hodet er helt tomt. Tankene skal brekkes opp i pittesmå biter og forsiktig ta seg en tur ut av hodet mitt og en runde rundt kvartalet. Og jeg skal ligge på ryggen og la musikken få gå helt inn i meg. Bena skal ligge flatt inntil madrassen og armene skal ligge rett ut til hver sin side og sjelen og hjertet og magen skal ligge ubeskyttet mot himmelen. Og i starten føles det tungt å kjenne på det skjøre og sårbare og det som er anderledes ved å ligge sånn. Det føles som om sjelen vil flytte seg til et sted som er tryggere og magen roper at det er umenneskelig å blottlegge seg selv på den måten. Men etter noen ganske så få strakser begynner pusten å ta over for hjernen og det fornuftige og det menneskelige. Magen beveger seg sakte opp og ned. Luften går inn og ut av lungene. Musikken kommer nærmere og nærmere et hemmelig punkt på innsiden. Og så slapper man av. Det prikker ikke lenger vondt i fingrene og albuene, men det prikker godt og forfriskende og avslappende. Deilige bilder males på innsiden av øyelokkene samtidig som både tærne og underarmene og toppen av hodebunnen får puste samtidig. Sjelen legger seg tilrette og titter mot himmelen og nyter utsikten. Den kryper seg sammen som en sliten katt og lar verden være verden et øyeblikk, for nå vil den bare hvile og bare eksistere og bare være. Hjertet slår sakte og pulsen er lav og det føles som om man svever litt der man ligger alene i sin egen tid med sitt eget sinn i sin egen verden. 

Sånne små ting.

Til døden

Sengen er stor. Veldig stor. Mye større enn meg. Kanskje større enn huset mitt også. På utsiden av den store sengen, i et rom jeg ikke kan se fra der jeg ligger, romsteres det og noe varmt brer seg i meg. Noe modig og fint og godt. Jeg ligger på ryggen, midt mellom puter og dyner og nye følelser og tanker som jeg liker. Ved siden av meg spilles det musikk jeg ikke har hørt før og som treffer meg midt i det punktet som all musikk bør treffe alle mennesker hele tiden. Solen har såvidt nådd sengekanten og skygger danser på veggen. De beveger seg opp og ned og frem og tilbake og de står for alt som er i verden akkurat nå. De strekker seg mot meg og forsvinner tilbake i brøkdelen av et sekund, men der jeg ligger i den store sengen går alt i sakte film. Over meg ligger en skjorte som lukter mann og fingrene mine bades i følelsen av huden hans og leppene mine er såre av å ha kysset hver millimeter i det vakre fjeset, fyllt med deilige skjeggstubber og lukten av meg.

Når skyggene danser mot meg igjen lukker jeg øynene og danser med dem. Jeg lar det fine trenge over meg og jeg går inn i en verden bortenfor vår egen. Jeg lar kinnene bli lyserosa mens jeg kjenner på at når jeg gjør noe, så gjør jeg det mer. Når jeg ser, så ser jeg skarpere. Når jeg lytter er det alltid vakrere. Når jeg elsker, så elsker jeg med hele meg. Og akkurat nå nyter jeg. Med hvert fiber og hver celle i kroppen. Fra bunnen av tærne til toppen av hjertet nyter jeg. Luften brer seg i fingrene og oppover armene. Den snoker seg gjennom bena og over lårene. Luften fyller magen min og treffer baksiden av øyelokkene der jeg ligger. Øynene er fortsatt lukket og sinnet mitt er et sted bortenfor kroppen. Jeg kryper sammen i denne store sengen og jeg kan ikke huske noenting om den verdenen som egentlig finnes. Alt jeg vet om er myke puter og skygger som danser på veggen og en lipgloss som smaker bringebær og en skjorte som lukter mann og som varmer den bare kroppen min. Inni meg selv møter jeg en underbevissthet som smiler til meg. Godt gjort, sier hun. Og jeg nikker anerkjennende til henne.

... Lukten av nytraktet kaffe og romstering som nærmer seg drar meg langsomt tilbake til livet. Jeg åpner øynene sakte for å venne meg til morgelyset som nå har strukket seg helt opp til bunnen av tærne mine. Skyggene har danset seg bortover veggen og er lenger unna nå enn det de var når jeg forsvant. Musikken spilles fortsatt ved siden av meg og lydene av fantastiske instrumenter treffer meg like inderlig godt i det riktige punktet av sjelen. Fingrene mine kan fortsatt føle huden hans mot min egen og  leppene føles like deilig hovne etter skjeggstubbene på kinnet hans. Ilinger stryker seg gjennom kroppen min og mens jeg snuser inn lukten fra skjorten hans finnes det et øyeblikk hvor jeg har glemt at han ikke er her. Men det treffer meg denne gangen også, som alle de andre gangene. Like hardt og like brutalt og like smertelig og like knusende tvers gjennom ryggraden og tankene og sjelen og til dypet av det såreste i hjertet. Jeg ligger på ryggen, men putene er harde og dynen er kald. Musikken har blitt kjent og vond. Skyggene danser ikke lenger, de slår mot meg, store som hus står de over meg og er truende og sorte og farlige. Følelsen av huden hans under fingertippene mine er borte og når jeg rører ved leppene mine kan jeg ikke lenger kjenne bringebærsmaken han var så glad i. Romsteringen i et rom jeg ikke kan se fra her jeg ligger har forsvunnet og kaffen traktet jeg selv før jeg la meg. Jeg knuger skjorten hans tett inntil meg og kan føle tårene stille, så stille, renne nedover kinnene mine, over leppen og dette fra haken ned på lakenet. Jeg tar innover meg at når jeg sørger, så knuses jeg på innsiden. Når jeg lytter er det ikke lenger noe å lytte til. Når jeg gråter er tårene så tunge at gulvet blir ødelagt. Når jeg elsker, så elsker jeg med hele meg. Når jeg en gang har vært hans, så vil jeg være hans til evig tid og til den dagen jeg også trår inn i det himmelriket han har flyttet til.

Men det er ikke i dag. Sengen er altfor stor. Mye større enn meg. Noe kaldt brer seg i meg og legger seg rundt sjelen min.  Jeg må puste og overleve og jeg må stå opp. Sengen er altfor stor.

Det er livet

Det er sansene som settes i gang av vinen, akkurat i det den treffer ytterst på leppen din. Det er følelsen av å lukke øynene og stenge lyden ute og kjenne smaken når den sakte, så sakte, ruller i munnen din. Det er å svelge samtidig som lydene forsiktig vender tilbake og du åpner øynene og et sted langt inne i kroppen din begynner det sakte å brenne på den gode måten, for rundt deg sitter mennesker du elsker og de ser på deg og de ler og alle er fine. Det er følelsen av nakne fingre mot et sjeggete kinn til han som er fin tidlig en søndagsmorgen. Når man har tid til alt, men velger å ikke gjøre noe. Det er nyskjerrige hender som reiser på oppdagelsesferd for å oppdage hver millimeter av en kropp som ikke er sin egen og som man allerede kjenner så godt og som gjør at det kribler helt innerst i smilet man bærer med seg i magen. Det er når ingenting trenger å sies høyt fordi to mennesker deler et blikk og en seng med rotete laken og man føler seg akkurat passe fin med bustete hår og nyvåkne øyne. Det er sjelen på innsiden av kroppen som vet at man ikke behøver å klare mer fordi alle sier at man har klart nok, men så ønsker man å klare likevel. Og så prøver man og så klarer man. Det er når den sjelen seirer og verden ikke snurrer fullt så fort og det lukter rent og barna ler fra hagen og selvom man er sliten og selvom man er alene så smiler man.

Det er når solen treffer bladene på den riktige måten og med et lys som bare finnes i midten av oktober. Det er når en forsiktig kveldsbris legger seg rundt kroppen og får deg til å tenne peisen, bare fordi man kan. Det er å kjøre en lang tur med fine venninner mens det regner på ruten og mørket legger seg rundt bilen og man sammen synger sangene fra barndommen så høyt man bare klarer og ler fra dypet av magen etterpå. Det er å sitte tett inntil mennesker man har kjent lenge og vite at de også lukker øynene og tenker fine tanker, selvom man ikke spør dem. Det er å gå inn til en gutt som er liten og gi han et suss mer enn han ba om fordi man i ryggraden sin vet at det ikke er sikkert man våkner igjen i morgen. Det er å krype tett inntil en jente som er større og fortelle henne at det er greit å være liten likevel.

Det er å la musikk fylle kroppen og lese ord kloke mennesker har skrevet. Det er lukten av en fremtid man stoler på og muligheten til å godta en fortid som var vondt. Det er glass med sukkerkanter og fugler som flyr sørover og en terrasse med utsikt til så mange stjerneskudd at i allefall ett ønske må gå i oppfyllelse. Det er å være 24 år og tobarnsmamma og ganske voksen og fortsatt tro på stjerneskuddønsker. Det er gleden av å fullføre noe vanskelig og lykken man ser når noen andre klarer noe de prøvde lenge på. Det er et hjerte som er tungt av savn fordi man virkelig elsker en søster i en by man ikke er i selv og det er et hjerte som er lett nettopp fordi det klarer å bli så tungt. Det er evnen til å ta til seg og til å føle og til å lytte og til å ligge på gulvet for å la hodet bli tomt mens pulsen blir lav etter en dag som har vært anderledes enn andre dager. Det er følelsen av en grunnmur i bunnen av kroppen som er solid og som tåler det livet måtte gi og som fortsetter å vokse selv når den ikke må lenger. Det er tryggheten til seg selv og til hjertet og til samvittigheten. Og det er å respektere hverandres forskjeller og det er å ha troen på det gode i mennesket. Mennesket som lager sveler og som forteller eventyr og som lar deg sitte inntil når du måtte trenge det. Det er å ikke bære med seg sekken med fortiden dyttet ned i, men plassere den i et hjørne og bare titte på den innimellom.

Det er tårer så store som hus og det er latterkramper som gjør en støl og det er minner om gamledager og håp om dagene som ikke har kommet ennå og det er lykken og viten om at man akkurat nå er tilstede i verden. Det er forelskelse og deilige følelser som kribler på innsiden av kroppen. Det er kinn som blir lyserøde og det er fregner på nesen og det er lyden av trærne som visker deg hemmeligheter sent, sent en onsdagskveld. Det er evnen til å se vekk i fra det vonde og evnen til å ta til seg det fine. Det er skubbsår og plaster og fiskepinner en torsdag og ristet brød med honning en mandag. Det er lukten av nytraktet kaffe og gullfunn fra bruktbutikken og følelsen av omsorg som treffer deg midt i fjeset, som en lyselilla myk varme du ikke forventet deg akkurat i dag. Det er alle de store tingene som ofte er pakket inn i hverdagslige, små esker og det er alle de små tingene som helt plutselig viser seg å være monumenter av hendelser som senere tar den største plassen i hjertet og sjelen og hukommelsen og som du bærer med deg som små perler fra dag til dag og som får deg til å omfavne det beste på jord.

Det er livet og jeg elsker det og jeg nyter at jeg elsker det og det føles fint på innsiden.

(Og i morgen begynner jeg på skolen igjen. For `nte gang. Og nå klarer jeg det. Bare vent og se.)

Never a failure, always a lesson

"Vent på henne!", roper pågangsmotet mitt til fornuften der hun løper i forveien. "Hun kommer snart! Bare vent og se. Vær så snill?" Fornuften sakker ikke farten.

I dag er det akkurat ett år siden dagen da alt forandret seg. Alt. Fremtidsplanene forandret seg. Evnene forandret seg. Tankegangen forandret seg. Klokken 15.00 26. september 2011 var jeg frisk. Jeg hadde vært på skolen og jeg hadde redigert noen bilder og jeg smilte og jeg dro til fysioterapeuten min. Klokken 18.30 26. september 2011 var jeg syk. På tre og en halv time ble jeg dårligere og jeg gikk fra frisk til syk. Og jeg lå på badet og jeg kunne ikke røre meg og jeg lå i mitt eget oppkast og jeg klarte ikke svare datteren min når hun lette etter meg i stuen. Så ringte hun hjelp. Klokken 19.15 var jeg blitt kjørt i full fart til sykehuset i stavanger .

"Hun gir ikke opp. Ikke denne gangen heller! Vær så snill!", ber pågangsmotet mitt forsiktig. Fornuften er usikker, for hun har valg å ta. Hun må tenke rasjonelt og fornuftig og hun kan ikke være så forbanna emosjonell hele tiden. Hun kan ikke være så engasjert og energisk. Ikke nå. "Vær så snill", hvisker pågangsmotet igjen, med en tåre i øyekroken. "Vær så inderlig snill?"

26. september i fjor startet jeg på en reise jeg ikke ville vært foruten. En reise gjennom styrker og svakheter og oppturer og nedturer og smerte og smertelindring. En reise gjennom livet man hadde levd og livet man ville leve. Og spiren i meg vokste mer da enn den noengang hadde vokst tidligere. Jeg bestemte meg for at dette, dette, var siste gangen jeg skulle reise meg fra noe som kunne blitt en mørk bunn. Og jeg skulle gjøre det med glans. Jeg skulle kjempe. Jeg skulle bruke alle fibrene og alle tankene og alle ønskene i kroppen min til å komme meg opp av sengen og ut av rullestolen og tilbake til livet. Og jeg skulle gå ut igjen med rak rygg og hevet hode og en tillitt til sjelen min og med en tankegang som ville lede meg gjennom resten av livet. Jeg skulle tilbake på skolen. Jeg skulle klare det! Og jeg klarte det.

"Det går ikke denne gangen. Hun må ta det mer med ro. Hun kan kanskje ikke nå alle drømmene sine. Det er fine drømmer, men kanskje det bare må bli med det?" Det er fornuften som har tatt ordet. Fornuften stryker pågangsmotet over håret og prøver å være så pedagogisk som det går ann å bli med et pågangsmot som så inderlig ønsker noe. Pågangsmotet senker hodet og begynner å tenke. "Hun er bare menneske", sier fornuften avsluttende. 

Men jeg ble lagt inn igjen. Og igjen. Og igjen. I dag er det akkurat ett år siden dagen da alt forandret seg. Siden denne dagen i fjor har jeg vært innlagt på sykehuset fire ganger. Mer enn tre måneder tilsammen. Jeg har tatt seks ryggmargsprøver. Siste gangen var for to uker siden. Hjernehinnene mine er ikke friskmeldte og jeg har senskader. Irriterende, vonde og litt vanskelige senskader. Og ingen kan fortelle meg når det kommer til å roe seg, men alle vet at jeg må roe meg. Jeg kan ikke være engasjert i jobb og utdannelse og fotballtreninger og hjemmebaking og forfatterspiren i magen og alt annet jeg så gjerne vil være engasjert i. Jeg er fortsatt syk, ett år etter. Jeg klarer ikke alt jeg klarte før. Pågangsmotet vet at fornuften har rett og jeg kan kjenne hvordan de rives mot hverandre på innsiden av magen min. De er som små vegger av bly som prøver å velte hverandre og jeg kan kjenne det i hele meg. Vi vil gjerne ha deg her, men bare hvis du føler at du kan prestere etthundre prosent, sa skolen nå. Det vet jeg ikke om jeg klarer, svarte fornuften. Klart jeg kan, hvisket pågangsmotet i bakgrunnen.

Pågangsmotet har en tendens til å vinne. "Vær så snill", ber hun, "la meg prøve." Fornuften rister på hodet.  

Jeg må velge. Jeg skrev noe om at døren inn til fremtiden har åpnet seg. Jeg satt foten i dørkarmen for noen uker siden. Fordi ingen skulle få lukke den foran øynene mine uten at hele jeg var trygt plassert på innsiden. Men jeg ble dyttet og jeg ble litt sykere igjen og jeg holdt på å miste grepet. Foten min skled og døren var på vei til å lukke seg. Og jeg sitter i sofaen her hjemme og ser på at lysstripen fra den fantastiske døren blir smalere og smalere etterhvert som dørklinken nærmer seg karmen. Jeg må velge. Jeg må velge nå.

Pågangsmotet kryper så tett inntil fornuften som hun bare kan. Hun holder rundt henne. Hun tar de myke tankene sine og legger dem i nærheten av fornuftens bankende hjerte. Pulsen er rask og fornuften er redd. "Hva hvis", tenker hun, "hva hvis vi prøver igjen og det ikke går denne gangen heller?" Hun pleier ikke å være redd, men hun er det nå. Hun er tilogmed nokså ufornuftig til henne å være. Pågangsmotet holder henne ennå nærmere. Kinn mot kinn. Hud mot hud. Fornuft mot pågangsmot. Pulsen blir roligere og snart puster de samtidig. Sakte. Inn og ut. Fra toppen av sjelen og helt ned i magen. Oksygen sprer seg i myke tanker og skumle følelser og begge slapper litt mer av. Rollene er snudd og nå er det i fornuftens øyekrok det hviler en tåre. En sår og vond tåre som står for alt fornuften er redd for. "Hvis vi prøver igjen og det ikke går denne gangen heller? Da prøver vi bare en gang til." svarer pågangsmotet mens hun tørker bort tåren som har rent helt ned til fornuftens lille hake. "Det kommer til å gå til slutt. Bare vent på henne. Vent og se."

Med litt tilrettelegging er jeg tilbake på skolen etter høstferien, med et pågangsmot og en vilje som beviser for verdens nemesisser at jeg, og bare jeg, bestemmer hvordan jeg vil leve og hva jeg vil klare og at jeg i allefall skal vite med alt jeg er og alt jeg har i meg at jeg har gjort mitt desidert beste før jeg kanskje en dag lar denne døren lukke seg og ser på at en annen forsiktig åpner seg foran meg.

Se meg stå

Langt inne i ryggraden min finnes det en liten spire. Jeg kan se den for meg. Den er nesten helt sikkert gul. Sånn fin gul. Sånn myk og snill gul. Sånn gul man ikler nyfødte babyer i når man ikke har visst kjønnet på forhånd. Den er liten, men ganske sterk, den spiren min. Og den er stille, men likevel så modig. Mye modigere enn meg. Og den er forsiktig og listende, men den er veldig tydelig. Og når ryggraden min ble skapt, en gang for 25 år siden, så flyttet den inn dit uten å vite hva det ville bety for den selv et kvart århundre senere. Men den spiren huser sjelen min. Jeg vet det. Jeg kan kjenne det. Jeg kan lukke øynene og puste dypt og lytte med hele meg og jeg bare vet at det er der sjelen er. Jeg kan føle med hele meg at det er på innsiden av den spiren at sjelen min har bosatt seg. Spiren vokser når sjelen vokser og den kryper seg sammen når sjelen må beskyttes fra noe. Og når lange, grove nåler kommer på besøk gjennom hud og ben så er det den spiren som holder sjelen i hånden når sjelen får lyst til å gråte. Når verden er vond er det spiren som legger seg rundt sjelen og forsiktig minner henne på at livet egentlig er fint og mennesker er snille og karma teller ikke og hvis hun bare er tøff litt til, så skal hun få blåbærsaft av en farmor som lukter godt. Det er den spiren som vokser i meg hver gang jeg trenger at sjelen løftes opp til fornuften for å dele gode hemmeligheter. Hemmeligheter som at vitrineskapet kan beises en annen gang og at det kanskje ikke er så viktig å være så flink. Hemmeligheter som at drømmen jeg trodde at skled unna bare gjemte seg litt og at den kommer frem igjen snart. Bare jeg tar tilbake evnen til å puste med magen og lytte til musikken og få sommerfugler på innsiden av huden fordi jeg leser noe et klokt menneske har skapt.

Når man starter livet på nytt, for entende gang, så fylles man av forventninger. De sier noe om hvilken retning man skal ta og hvor fort det skal gå og hvor utrøttelig man skal være. Forventingene kryper inn under huden og legger seg mellom sener og muskler på innsiden av kroppen og de begynner å stille krav om hvor sterk man skal være og hvor mange busser man må rekke og at hvis ikke man får det til så skal man føle seg dum. Jeg føler meg ganske dum nå. Jeg føler meg kort og egentlig litt svak. En følelse av skyld og skam falt over meg når jeg på onsdag ringte moren min og fortalte at jeg lå på sykehuset igjen og ventet på en ny ryggmargsprøve. Når jeg ringte han som er fin og sa at jeg ble lagt inn igjen. Når jeg lukket øynene den onsdagen og hørte broren min atter en gang komme løpende inn på akuttmottaket for å passe på meg så så jeg ikke lenger de fine fargene som jeg liker å se. Jeg tenkte ikke på dype tekster og kopper med skår og historier fra gamle dager. Jeg så mørkelilla følelser og et sykehus som luktet bittert. Jeg prøvde å ikke lukte på det, for å overbevise kroppen min om at det bare var en drøm, men jeg kom ikke unna. De bitre luktene snek seg gjennom nesen og helt opp i hjernen min. Og selvom jeg prøvde å gjemme meg under dynen så hoppet det bitre inn i hver del av meg og de ropte til meg og de tråkket på de stedene som var vonde, som om de gjorde det med vilje. Og så gråt jeg. Tårene trillet og jeg klarte ikke stoppe dem og følelsen av nederlag var så stor og så vond og så tung og så grå at jeg ikke visste helt om jeg kunne riste den av meg.

Men langt inne i ryggraden min finnes en spire. Og den spiren huser sjelen min. Og når en lang, grov nål kom på besøk gjennom hud og ben krøp den seg rundt oss begge og passet på oss, sjelen min og meg, sånn som den har gjort tidligere. Og det var ingen nye virus eller nye bakterier på besøk. Det var bare jeg som hadde glemt de små, fine tingene. Det var bare jeg som i et forsøk på å være flink hadde glemt de tingene som det siste året har betydd så uendelig mye for meg. Det var bare jeg som en liten stund ikke klarte å skrive om en sol som lukter godt eller farger man ikke ser eller å ligge naken på et vegg-til-vegg teppe og lytte til musikk som om det var for aller første gang. Det var bare maskineriet i meg som hadde feilgiret og plassert spaken på automat i stedet for manuell. I et lite øyeblikk hadde jeg glemt at det er jeg som bestemmer og det er jeg som har makten og det er jeg som styrer hvordan det skal gå med meg. Det er jeg som må minne meg selv på at når gardinene lager et eventyr av virvarr i skygger på sofaen, så er det vakkert. Når grønnsåpe kan spre seg forsiktig fra kjøkkenet og ut til stuen, så gir det meg mye. Når han som er fin kysser meg i pannen og får det ansiktsuttrykket han ikke vet at han får, så er det alt jeg trenger. Ingen kler tredagersskjegg bedre enn han og kanskje må jeg si det til han en dag. Det er jeg som tar kontrollen. Og for mange så høres medisinen min tåpelig og altfor enkel ut - hvile, smertestillende og de små, fine tingene. Men jeg vet det fungerer. For meg. Jeg kan bare ikke glemme det. For snart er hjernehinnene mine fine igjen og snart går jeg tilbake til å bare ha vanlig vondt i hodet hver dag igjen og når den tiden snart kommer, da er det dette jeg må sitte igjen med: Evnen til å ligge på ryggen og til å tømme hodet og å puste helt ned i magen slik at luften når ut til hver celle i kroppen, fra fingrene og til tærne og til håret, og helt forsiktig kjenne på hva det er som er Livet. For livet er nå. Og livet er mitt. Og nå vil jeg nyte. Og takke Gudene og de som større er for at spiren min er tålmodig med meg og minner meg på det hver gang jeg igjen står foran det som har slukt planene mine og som ser stort og skummelt og mørkelilla ut. Da vokser spiren litt, slik at jeg kjenner det inni meg og jeg kommer på at hodet er mindre vondt enn det var og at en dag snart skal jeg kanskje bake litt og øynene har enda en gang begynt å se alt som er så viktig å se og nå, akkurat nå, skal jeg legge meg ned og lytte til ingenting`et som omringer meg og drikke kaffe fra en kopp kjøpt på loppemarked på Tou Scene i Stavanger og ringe en gammel dame og ta til meg alt det fantastiske menneskene i livet mitt har gjort for meg og alltid gjør for meg og rope høyt fra verandaen at jeg er den heldigste på jordkloden og  love meg selv og verden at dette var siste gangen de måtte redde meg. Neste gang er det jeg som skal redde dem. Og på nytt begynner livet som tillater fantasien å få danse litt. Som lar tryggheten få plass til å holde rundt seg selv og som lar sjelen få åpne seg og slippe inn det som vil inn og som lar hodet få være med, men som husker å legge igjen fornuften hjemme når det trengs. Livet som lar spontaniteten få overta når ingenting annet kan snakkes til. Me videre stet, et stando permaneant - Se meg stå, og bli stående! Rak i ryggen og stolt i sjelen og med åpne øyne og et deilig, åpent sinn og full av de beste i verden rundt meg.

Om å sette foten i karmen til en fremtid på gløtt

Dagen trekker seg stille tilbake og kvelden hvisker forsiktig god morgen. Solen har gjemt seg bak trærne til naboen og den gir fra seg et lys som bare kan skimtes de aller siste dagene av en sommer som har vært god. Et vinglass er tatt ut av det gamle vitrineskapet og er blitt fylt med noe rødt og tanker om fremtiden. Dagen har vært god i dag. Den har hatt venner på sofaen og venninner på terrassen og nyklippet gress og skryt fra en lærer og røde kinn og gode beskjeder. Beskjeder som jeg har ønsket meg og så inderlig trengt. Beskjeder som gjør at jeg ennå en gang så smått har tillatt hjertet å forsiktig tenke at dette, DETTE, blir mitt år. Denne gangen går det. Nå skal jeg få det til. Denne gangen skal ikke følelser eller hendelser eller mennesker eller sykdommer eller karma få overta tankene eller sjelen eller kroppen min. Denne gangen skal ikke drømmen om noe mer pakkes inn i grått papir og få høre at den må vente på loftet. Denne gangen skal ikke fremtiden bli bundet fast av kjettinger med tunge stener og en nøkkel som henger for høyt. For denne gangen, dette året, skal være mitt år. Og om ikke det er det, så skal jeg forme det nok til at det blir det. Denne gangen er det min tur. Denne gangen vet jeg at jeg skal stå rakrygget foran livet og si; Vår største ære ligger ikke i å aldri falle, men i å reise oss hver gang vi faller. Se meg stå og bli stående!

I milliarder av år har mennesket sett i dag forsktig bli til i går. Vi har sett fremtid bli fortid og drømmer bli knust og nye håp som sakte har bygd seg opp i en sjel som har vært sterk. Jeg har sett mine egne tanker om livet bli kastet på sjøen og jeg har fisket dem opp og satt dem sammen igjen og ennå en gang blitt stående å se på at at de synker til bunnen av et hav jeg ikke når ned til, sammen med fisk som ser skumle ut og skatter som kanskje ikke finnes likevel. Uten at jeg kunne noe for det og uten at jeg kunne gjøre noe med det har jeg gang etter gang mistet muligheten til å gjøre det jeg ønsker og til skape det jeg vet jeg har evne til å skape og til å lage meg en sti som følger etter drømmen gjennom det vanskelige og over det enkle og ved siden av det man ikke forstår og helt frem til målstreken og jeg har mistet muligheten til å føle at jeg kan bruke meg selv til noe mer, til noe viktig. Men denne gangen, denne gangen, går det.

Dagen trekker seg stille tilbake og kvelden hvisker forsiktig god morgen. Glasset med rødt i er tatt med ut på terrassen så de innerste delene av underbevisstheten kan få skimte lyset fra solen bak trærne til naboen før i dag blir til i går. Og en dør inn til fremtiden og til drømmen og til mulighetene for å gjøre det jeg ønsker og det jeg trenger står på gløtt. Og det vil den gjøre noen dager til. Men tjueniende august skal jeg åpne den helt og lyset fra fremtiden skal treffe meg og lukten av mestringsfølelse skal feste seg inne i meg og en varme skal bre seg rundt meg, som om det er døren inn til en vinterfyrt hytte og kaffe baylies med en som er fin etter en lang dag med snøballkrig og måking. Og ingen får lukke den igjen bak meg før jeg står der med begge bena plantet på innsiden, med livet tredd over hodet og kunnskapen om at jeg kan bruke meg selv og viten om at denne gangen, denne gangen klarte jeg det. Og fremtiden står på gløtt igjen og jeg setter foten over karmen og bestemmer at denne gangen skal jeg ha kontrollen og jeg bestemmer at den skal bli hos meg. Jeg har sagt det før, men jeg prøver igjen; Denne gangen går det! Og det, mine nære og kjære, føles veldig godt.

Om kjærlighet og sorg og store kopper med prikker.

Kjærlighet er når verden står stille. Allerede ut fra denne definisjonen står det klart at kjærlighet i sin reneste og sterkeste form kun varer i kort tid. -Lord Snowdon

Horisonten ble svart og bølgene skumle og tårer så store som land falt i gulvet. De falt så hardt at gulvet ble ødelagt og sjelen ble vond. Hjertet ble delt i to og den skarpe biten lå igjen på innsiden. Den gnagde og den skar og det kom blod. Følelsen av å ikke være bra nok tok over kroppen og noe inne i margen ble ødelagt. Nåler stakk inn i henne fra tærne og oppover leggene og gjennom magen og ut i armene og helt opp til toppen av hodet og tankene, så selv tankene ble vonde å bære. Som et slag i midten av fjeset og i midten av det gode kom det vonde. Som lyn fra klar himmel gikk det fra å være noe som skulle vare for alltid til noe som ikke var lenger. Tankene og følelsene og fremtiden og planene ble revet bort like fort som de hadde kommet, den gangen for lenge siden. Den gangen han kysset henne for aller første gang. Og sorgen hadde erstattet det. Den svarte og tunge og brutale sorgen. Den sorgen som ingen kan forstå hvis ikke de har mistet sin første, virkelige kjærlighet. Han som var Mannen. Han som var den som skulle beskytte henne og passe på henne og elske henne og bare henne fra dagen han kysset henne for første gang og til evigheten. Til de satt sammen i en vinterhage og snakket om gamledager og hvordan de hadde møttes når de var unge og at alt var så mye bedre før, men at en del ting fortsatt var litt fint nå. For eksempel at begge likte radioen og svart kaffe. Det finnes ingen tristere sjel enn den sjelen som er trist av kjærlighet. Det finnes ingen tommere hjerter enn de hjertene som er tømt for forelskelse. Det finnes ingen skarpere overraskelse enn overraskelsen som skjærer i deg når du for aller første gang oppdager at ikke all kjærlighet varer.

Horisonten ble svart og bølgene skumle og tårer så store som land falt i gulvet. Litt av henne selv var blitt borte med han, når han fortalte at det var over og snudde ryggen til henne og gikk. Hun stod igjen, tom og uten store nok ord til å forklare hva som foregikk på innsiden av huden hennes i de sekundene, minuttene, timene hun ble stående å se etter han.

Hun gjorde det eneste riktige. Hun dro hjem. Hun dro hjem til trygghet og hjem til nærhet og hjem til omsorg og  hjem dit hun visste at hjertet ble pakket inn i bomull og sjelen fikk hvile og tankene fikk spinne og hun krøp tett inntil den hun fra bunnen av ryggmargen visste at aldri ville gå fra henne. Hun dro hjem til meg. Og jeg holdt rundt henne. Lenge. Jeg lot henne grave hodet dypt inn i en pute og jeg lyttet til gråten og jeg tolket hulkene og jeg strøk på henne og jeg kokte kakao til henne som jeg serverte i verdens største kopp med prikker på. En kopp jeg hadde fått i gave av Carina til bruk i situasjoner som denne. Og hun fikk krem på kakaoen sin og hun fikk spise kremen med favorittskjeen. Og jeg så på denne store, men plutselig veldig lille, jenta i armkroken min. Hva skjedde, egentlig?, spurte jeg henne om. Jo, nå skal du høre, svarte hun. Hun ville sitte på sykkelen hans. Han sa nei. Og helt plutselig, etter  to tredjedeler av livet sitt sammen, etter fire år sammen, sa han; Jeg vil slå opp.

Horisonten ble svart og bølgene skumle og tårer så store som land falt i gulvet. Og tett inntil meg satt en 6 år gammel jente. Dødelig forelsket i en 7 år gammel gutt som ikke ville ha henne lenger. Og som var og er alt hun ønsker seg. Og sorgen var ekte og hjertet var knust og tårene var tunge. Og hun drakk kakao med krem fra en stor kopp med prikker og hikstene ble roligere og alt måtte ikke tolkes lenger og hun pustet med magen og sjelen fikk hvilt seg og tankene fikk navn og så gledet hun seg til SFO igjen, likevel. Og jeg forstod hva kjærlighet er.

Kjærlighet er den stadig nye, forbløffende byttehandel, hvor man for en eneste ekstase tar tusen ubehageligheter med på kjøpet. -Francois Villon 

Sommer i Norge

Følelsen av lyse kvelder og lukten av en vekkerklokke som ikke ringer og kaniner i bur og barn som er skitne og regndråper så store som fjell i en luft som er ganske lummer og ganske mild. Vinglass i hånden på en kveld som er lang og på en terrasse med utsikt og med teppe over bena og med sanser som er omringet av venner som ler. Og grillmaten fra tidligere står fortsatt på kjøkkenbenken og kokken har satt seg ned og de små sover og fatene er erstattet med bolle på bolle med potetgull og gode samtaler og ting som en gang i fremtiden vil bli tenkt tilbake på med kriblinger i sjelen og glimt i øyet. Følelsen som kommer i kroppen når man blir vekket av solen og P1 er på radioen og man drikker kaffe i pysjen med gugge i øyet og fint, bustete hår. Når frokosten er lang og dagen er fin selvom solen har tatt ferie bak ett lavtrykk fra øst. Når hverdagslykken er en lilla sjøstjerne eller en krabbe som ikke rømte likevel eller det å sovne ved siden av en som er finere enn de andre. Når skuldrene er røde og sandalene er slitt og nesen har blitt prikkete og man har på seg nye favorittkjoler annenhver dag og håret smaker salt og døren står på gløtt og en bie har surret seg inn og man kan legge seg naken i ett sengetøy av krepp som har tørket på en snor i hagen og kjenne sanden som fortsatt ligger mellom storetåen og nabotåen. Når sommerstormen banker på ruten og man kan kjenne lynet treffe bakken og tordenet overdøvet redselen og man tenner lys og spiller spill med de man er mest glad i på gulvet foran husets største vindu så ingen går glipp av noenting. Når leppene smaker bringebær og tusenvis av sjenerte sommerfugler svermer i midten av magen og kinnene blir varme av å få et uventet kyss inntil en vegg av han som er fin. Når august måned sniker seg inn i ryggmargen og man vet at herligheten snart er over for denne gang og man deler tanker med en bestevenninne mens man teller stjerneskudd og ønsker seg ting og planlegger sopptur og blåbærsanking og spillkvelder til høsten. Når dagens leieste problem er brennesleblemmer som mammaen fikser med vidunderkrem og man kan danse ute selvom det regner og man får spise vannmelon til lunsj og is med bær og sjokolade til kvelds og magien i en sommerflørt snart bare er gode minner og Postgirobygget har spilt på Oseberg og definisjonen av ferien ikke lenger er antall solskinnsdager, men antall nye skrubbsår - da er det sommer i Norge.

Et pittelite nå

Det finnes en stor terrasse. En terrasse som har plass nok til mange mennesker og mye latter. En terrasse med utsikt til drømmer i vest og fremtiden i øst og alle tankene og planleggingen som ligger sydover og i nord er det minner om en tid som ennå ikke har vært og som bare kanskje kommer. En terrasse som er vakkert pyntet til glede og til lykke og til fulkommenhet med lyseblå blomster og festbongbonger og mennesker som gleder seg og en luft som er varm og en bris som legger seg rundt kroppen på den måten bare gode briser kan. Og det er fine glass der, med sukkerkanter og paraplyer i. Og man vil feire når man er der. Man vil kjenne på det gode og man vil puste med magen og man vil nyte og man vil vite at det er risikofritt og deilig og man vil i hvertfall ikke være usikker.

Jeg tar et skritt tilbake og jeg puster med magen og jeg ser på terrassen. Det er mørke skyer i horisonten og det er høye bølger på havet og det er sånne bølger som kan sluke en med alt man har. Og midt på terrassen står det en stol og den er helt alene og den er helt for seg selv og den symboliserer alt man tenker, men som man ikke klarer å si. Og blomsterkrukkene er tomme og drømmene i vest er borte og fremtiden i øst tørr man ikke lenger å tenke på og det som har vært sydover er en fortid som man ikke kan gjøre noe med og nordover er det minner om en tid som fortsatt bare kanskje kommer, men bare kanskje. Og man føler ingenting annet enn tomhet og vanskeligere følelser enn vanlig og skarpe stener i hjertet og følelsen av å ikke lenger ha evnen til å formulere seg på den måten det ville vært riktig å formulere seg på.  

Jeg tar et skritt tilbake og puster med magen og tenker på hva det er som skjer på innsiden av meg. I kveld er det mye. I kveld er det både i grått og sort og hvitt og litt blått det som skjer. Det er et hjerte som blør for mennesker som i kveld går igjennom det vondeste mamma- og pappahjerter kan gå igjennom. Det er for ensomheten som finnes og som er urettferdig når den ikke trenger å være der. Det er for usikkerheten som skapes i nyforelskede hjerter. Det er en kropp som er fyllt av så mye at den kjennes tom. Det er tanker og meninger og lukter og følelser fra midten av ryggsøylen og helt ut til rett under den skjøre menneskehuden. Det er fantasier som skapes når man lukker øynene og man sier alt man vil si, men som man ikke sier likevel. Når man trøster de som er utrøstelige. Når man gir en lang, varm og trygg klem til en som trenger det, men som er i en by som man selv ikke er i. Det er blandingen av den fantastiske følelsen av å ikke ha kontroll i det hele tatt og den fryktelig vanskelige følelsen av å ikke ha kontroll i det hele tatt. Det er fornuften som sier at det finnes ikke feil, det finnes bare erfaringer, og det er sjelen som sier at den ikke orker flere erfaringer.

Men du som strever; man vil feile og man vil styrkes og man må prøve og man må falle og man vil slå seg og å reise seg igjen er fryktelig vanskelig. Men jeg vet at vi klarer det og jeg lover å gå bak deg og jeg skal ikke presse deg og jeg skal stå der og jeg skal være tryggheten du trenger når du faller og jeg heier på deg og jeg heier på meg og jeg vet at til slutt så vil det gå greit og til slutt så vil de skarpe stenene i hjertet ha blitt slitt og de vil være rundere og de vil fortsatt tynge, men de vil ikke gjøre så hjertet blør hver dag lenger. Og til slutt skal terrassen være den vakreste terrassen i universet og ingenting annet enn et øyeblikks nå skal fylle den, men det kommer til å være det vakreste nå`et og det lykkeligste nå`et og en dag vil det være din terrasse og en annen dag vil det være min terrasse og alt av det vonde skal være glemt i et pittelite øyeblikks nå som skal gjøre at hele den lange, gode, fine, vonde, triste, harde, myke, vannvittige veien dit vil være verdt å gå. Et pittelite nå som fra den gang da og frem til evigheten vil stå igjen som noe av det største vi har blitt fylt med noensinne. På en terrasse med fine horisonter og et kompass som peker i fine retninger og følelsen av at nå, nå går det bra. 

Men det er ikke i dag, og det er helt greit.

Spurvungen

Det er en betongvegg. En mur som ingen kan tråkke verken over eller gjennom. Det er en maske av stein som viser verden noe sterkt og tøft og stort og modig. Det er et forsvar ingen kan bryte. Det er følelsen noe hellig, noe større enn oss, noe vi ikke kan se på, men som vi merker når det er i rommet. Det er en hær fra et annet land som er klar for krigen. Fiendene kan komme og de står parate til enhver tid. Forsvaret senkes ikke og følelsen av uovervinnelighet bor i hver celle av kroppene deres.  Det er en aura i luften som lyser av trygghet og velvillighet og evnen til å takle det livet måtte gi. Det er et pågangsmot jeg ikke har sett hos et voksent menneske tidligere som gjør sjelen min forundret og litt sår. Det er evnen til å tørke bort tåren og finne frem smilet og se det fra andre vinkler enn sin egen. Evnen til å unnskylde og å beklage for de som ikke fortjener det, fordi ingen andre unnskylder eller beklager for dem. Det er evnen til å glemme det som ligger bak og heller strekke seg etter det som kan komme. Mot er, kjære dere, å fortsette å prøve når resten av verden ville forstått det hvis du ga opp. Mot er å stå opp for det du ønsker, selvom det du ønsker er større og sterkere enn deg - og det attpåtil jobber i mot deg. Mot er å tenke når du står ved avgrunnen at en av to ting kan skje - enten finner du fast grunn, eller så lærer du å fly. ... Så vokser motet med nødvendigheten, sa Shakespeare

Det er et skall som er der. Et skall som først ble klekket og knust og som en periode var unødvendig å bære med seg og som deretter bygget seg opp igjen. Skallet limte seg selv tilbake. Det plukket opp bit etter bit og passet på at ikke det var det minste lille pustehull igjen, for luft var ikke nødvendig veid opp i mot beskyttelse. Og på innsiden var det en spurvunge. En liten spurvunge. En følsom og reflektert og fryktelig såret spurvunge. En spurvunge som synes vekten av skallet var tungt, men som på død og liv ikke ville legge det fra seg igjen.

En spurvunge med lyse fjær og snille øyne og som bare har prøvd seg på verden i få år. En spurvunge så klok at hun ofte blir overvurdert og bedt om å være både større og tøffere enn det hun skal være, men likevel så undervurdert at det er vanskelig å se for seg hvor tungt det skallet er å bære på så tynne skuldere. En spurvunge som forsiktig hvisker til mammaen sin om kvelden; Tror du han snart kan ta skallet mitt? For hvis jeg får pakke meg inn bak hans skall i stedet, så blir det så mye enklere å bære. Da hjelper han meg. Jeg vil så gjerne at han skal gjøre det, mamma. Og jeg prøvde å være fin for han, men han så det ikke. Tror du han ser at skallet mitt er tungt? Og spurvemammaen fortviler om kvelden og hun svarer med den mykeste stemmen hun har. Du kan legge deg under mitt skall når du vil, lille. Mitt skall kan alltid passe på deg. Alltid. Men det er ikke lett å være spurveforelder alene hele tiden, heller.


Spurvungen min vet at jeg alltid skal passe på henne og elske henne og støtte henne og heie på henne og plastre og trøste og leke med henne. Men aller helst vil hun ikke ha noe skall. Hun vil bare fly og være fin og få høre at hun er tøff når hun klatrer i et tre. Ikke når hun lar tårene være gjemt bort bak et modig smil og et såret hjerte som ingen andre enn dette ene mennesket kan lime sammen igjen. Dette ene mennesket som kan gi henne det jeg ikke kan gi henne. Dette ene mennesket som klarer å treffe noe i henne som jeg ikke kan treffe, selvom det skal sies at jeg gjør mitt aller beste. Dette ene mennsket som er alt hun søker, men som ikke ser søket hennes med spurveøyne.

Verden kjenner den tøffe og den modige og den flinke og den store. Jeg kjenner den lille, den redde, den håpefulle og den som lar sjelen briste med hodet trygt og dypt nede i en pute. Verden kjenner den som får bekreftelse fra mange og skryt og ros og fine ord og bemerkelser og priser og diplomer og som smiler fra øre til øre fordi sånt alltid føles godt. Jeg kjenner den som jobber så hardt at hjertet ligger utenpå huden for å få bekreftelse og som ikke gir seg før den kommer fra det mennesket som er viktigst i livet, men som likevel verdsetter det minst av alle og som bare ser smilene og som overser skallet.

Verden kjenner skallet, jeg kjenner spruvungen.

22. juli - en feiring hos oss

Jeg vet at dette er en dag jeg burde vært trist på. En dag jeg burde fylt med tomhet og vanskelige tanker og medfølelse. Og jeg gjør det. Det også. Men jeg gjør mer enn det. Og jeg gjør anderledes enn det. Og jeg fokuserer på noe annet, på noe finere, på det Fineste faktisk.

22. juli handler overraskende nok ikke om det triste hos oss. Ikke fordi vi ikke bryr oss eller fordi tragedien ikke traff hjertene våre på lik linje som det traff hjertene til resten av Norge og resten av verden. Men fordi at noe større skjedde hos oss 22. juli. Det største skjedde oss. Det handler om å feire noe av det beste jeg vet om. Det handler om betingelsesløs kjærlighet og stolthet som får luften rundt meg til å bli varm og god. Det handler om et pittelite mennesker som smiler større enn noen andre jeg vet om. Det handler om drivkraften i livet til mødre, drivkraften som får oss til å klare det umulige hvis det blir nødvendig. Det handler om det ene punktet igjen på jordkloden som det enda ikke finnes egoisme i. Det handler om det varmeste og det næreste og det tryggeste og det sanneste. Det handler om en sønn. En sønn som har bursdag i dag, på selveste, tristeste 22. juli.

Kjære Magnus. I dag er det din dag. Og i dag skal jeg fortelle deg det samme som jeg forteller deg hver dag. Du, gutten min, du er den fineste jeg vet om. Du er den lykkeligste gutten jeg vet om. Du er den morsomte gutten jeg vet om. Du har i to år vært, og du vil for alltid være, den gutten på jord som jeg elsker høyest. Du skal vite, lille venn, at ingen på jord er som deg. På de to årene du har priviligert faren din og meg å være i livene våres har du vist oss ting ingen andre kan vise oss. På to år har du gått fra å være den skjøreste, minste lille skapningen jeg hadde sett til å bli en gutt med mot og hjerte av gull og egne meninger og pågangsmot og vilje og evnen til å skape noe fantastisk ut av alle situasjoner. Du prøver selv du, Magnus. Og når du faller så vinker du hadet til vondten og så reiser du deg igjen og så ler du og så gjør du oss forundret over at det går ann å være så god som det du er. Om voksne mennesker hadde hatt ditt pågangsmot, finingen min, så hadde verden vært et bedre sted.

Det har i dag gått to år siden du ble født, en tidlig sommermorgen i Tønsberg. Og du har mange år igjen av reisen din gjennom livet. Det kommer ikke til å være så enkelt at man for alltid kan blåse bort vondten og reise seg igjen, men du skal vite at uansett hva som skjer så kommer du til å ha to voksne mennesker i ryggen din. To mennesker som skal lede vei og som til slutt skal sende deg avgårde og som alltid skal stå berett når du trenger å komme tilbake. Jeg skrev noe til deg for noen måneder siden og jeg vil minne deg på det i dag;

Du har ennå ikke kysset en jente eller fått dine egne lommepenger. Eller gått på kino med bare venner. Du har ennå ikke tilbrakt sommeren på en brygge og vintrene i en bakke med kompiser. Du har ikke lært om problemer ennå. Om penger eller kjærlighetssorg. Eller skuffelser og bitterhet. Du har ikke lært at du må vokte hjertet ditt. For nå gir du klemmer til alle. Og du gir verdens beste klemmer. Men etterhvert kommer du til å erfare at verden ikke bare er god. Mennesker kommer til å såre deg. Du kommer til å få hjertet knust. Piken du trodde du elsket i 7. klasse vil elske en annen tre uker senere. Sånn er livet. Men mennesker er gode, Magnus. Mennesker lager gode sveler med syltetøy på. Mennesker klemmer når du trenger det og ringer selv når du ikke vil det. Mennesker ler med deg. Mennesker kan se på solnedgangen med deg eller gå tur en høstmorgen når det ligger tusen diamanter i den våte tåken rett over bakken og byen fortsatt er helt stille. Mennesker mener godt, selv om det noen ganger kommer ut feil. Mennesker skriver fine tekster og god musikk. Mennesker nyter vin og dikt og bøker og andre ting. Mennesker vil elske deg og respektere deg. Og når du får hjertet knust første gang eller brekker benet på snowboard eller ikke klarer alt du ønsker med en gang du prøver, så vil pappa og jeg være her. Vi skal fortelle deg at hjertet blir sterkere, snowboard er vanskelig, og at du er tøff nok til å prøve om og om igjen.  Jeg unner deg alt godt i verden. Jeg håper at hjertet ditt opplever sorg for å en dag være sterkt nok til den som fortjener det. Jeg håper du faller nok til å se at du klarer å reise deg igjen. Jeg håper du en dag kan se det vanskelige i livet for å sette pris på alt det vakre. Det kommer til å gå bra. For vi skal være her. Alltid. Jeg håper du vokser opp til å bli ekte, lojal og tillitsfull. Ærlig og sterk. Ærbødig og respektfull. Voksen i tankegang, barnslig i handling. Jeg håper du kan leke med livet. Nyte livet. Jeg håper du for evig og alltid kan jage sommerfugler og hoppe gjennom vannslangen. Eller snurre rundt og rundt når den første snøen daler. Jeg håper du kan respektere deg selv for den du er, med alle postive og negative sider du en dag vil ha. For det finnes ikke perfekt, Magnus. Men det finnes den som klarer å være uperfekt og godta det. Og gjøre det beste ut av det. Som alltid streber etter selvutvikling, uten å gå glipp av livet på veien. Det finnes så mye flott, ved siden av alt det vanskelige. Hverdagslykke er ikke bare noe du kan lese om i bøkene. Se etter det. Hver dag. Se lyset gjennom persiennene på rommet. Se skyggene danse. Se rynkene til en gammel mann når han smiler, selv etter et tøft liv. Smak på sveler med godt syltetøy. Kyss en vakker jente. Ligg helt stille i solsteken og lytt til ingenting`en som prater forsiktig med deg når det ikke er noen andre rundt deg.

Og i dag, Magnus, skal du ikke gjøre noe av det. For i dag skal du spise gelè til frokost og høre på mamma synge falskt og få pakker fra mennesker som er glad i deg og spise kake med begge hendene og søle alt du har lyst til og få klem etter klem etter klem etter klem etter klem og si det du klarer å si i telefonen til alle som kommer til å ringe til deg og sovne helt utslitt, med kake i håret og krem i øret og hodet fullt av gode tanker og hjertet fyllt med følelsen av å bli elsket og sjelen full av minner som du ikke kommer til å huske, men som likevel alltid kommer til å være med deg et sted i underbevisstheten.

Gratulerer med dagen, Magnusen vår. Vi elsker deg! Og i dag er det DIN dag. Nyt den <3

Kunsten å nyte halvlunken kaffe

Det er noe med det. Hvordan noen ting er skikkelig bra og underlig sexy og veldig anderledes og ikke som du trodde i det hele tatt. Hvordan mennesker man er forskjellig fra kan bli de næreste, beste vennene man har. Og at den nye favoritteiendelen min er noe gammelt. Noe jeg ikke vet hva eller og som jeg ikke vet hvordan jeg kan bruke. Men den stod på hytten i Hurdal og jeg har sett den fra jeg var liten og jeg vet at den er mer enn etthundreogfemti år. Og det gjør den fin. Lykken er gamle ting i et vitrineskap og musikk som treffer sjelen og en mann som vil ha oss med på ferie til et sted med kajakk og god stemning. Det er en jente på 6 år som forteller meg at om vi hadde hatt båt kunne jeg ha styrt doningen med albuen og spilt sjakk med den andre armen, sagt på en måte som får det til å høres ut som om vi regelmessig spiller sjakk. Lykken er en helt levende porselensgutt som sitter for seg selv på kjøkkenbordet og lar kveldssolen fylle ansiktet med minner om en tid som er forbi, mens han tålmodig venter på å bli limt sammen igjen, så han kan danse vals med en dukke og knuse en gang til. Hvertfall det jeg er blitt fortalt at skjedde. Og sånt skjer jo.

Lykken er hyllen jeg har skrudd selv, med fine kopper på og en kokebok fylt med sjokoladekakesøl etter at jeg bakte kake alene for første gang i 1995. Det er en porselensengel i skapet, ved siden av dåpsbildet av pappaen min og meg, fotografert i august 1988. Fortsatt i den første rammen det noensinne fikk pakket rundt seg. Den er i sølv og den burde vært pusset og bildet er falmet. Men det gjør det fint. Lykken er snøkrystallen min. Snøkrystallen som ser ut som om den tilhører en oldemor og som burde vært veldig gammel, men som ble kjøpt i en morsomt butikk i Kristiansand i desember 2011. Den gangen jeg skulle bruke adventstiden på å lære meg å gå igjen og jeg satt i rullestol og den morsomme butikken ikke hadde personheis, så jeg tok vareheisen fra bak i et smug og de ansatte var så lei seg på mine vegne og jeg kom ut derfra med denne nydelige snøkrystallen som jeg skulle pynte rehabiliteringsrommet med. Den står fremme hver dag hele året og minner meg på fine ting fra en vanskelig tid. Og i det samme skapet står mine første sko og Thea sine første sko og snart må jeg finne tilbake Magnus sine første sko og sette dem sammen med de andre. Og kanskje en vakker dag vil en av mine håpefulle sette pris på vitrineskapet og alle de små skoene og sette mine barnebarns første sko på utstilling ved siden av våre egne sko. Og da kommer mine sko til å være fra virkelig gamledager og skapet komme til å være beiset og alt kommer til å ha forandret seg, men ingenting har egentlig forandret seg likevel, for alt er det samme. 

                          

Den gamle tingen jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med,
men som har blitt den nye favoritteiendelen min. 

                        

Det kan være noe så lite som fine kjeder i mange lengder og mange farger som lager regnbuer på baderomsveggen. Eller skygger fra øredobber i fasonger som er harde og myke på en gang. Feminint og bestemt og flott og veldig lite, men veldig stort når man bare ser det.

Det kan rett og slett være så enkelt som at orkidèen min fortsatt lever, selvom det i morgen kveld er tre uker siden jeg fikk den og det er skilt man setter pris på og som på en måte så full av klisjèer forteller deg det du tenker selv,på en altfor enkel måte, men som har fine farger og er nokså jentete, så man liker det likevel. Og det kan være en ødelagt englejente som man fikk av mammaen sin en gang for lenge siden og som har blitt med på flyttelass etter flyttelass og som alltid står ved siden av et fat med lys og som betyr noe uten at man kan vite hva den betyr og som man ikke en gang kan forklare hvorfor man liker. Man liker henne bare. Kanskje fordi hun er ødelagt, men smiler tross alt. Og lykken er, kjære dere, en kurv på kjøkkenet. En kurv med lys i, sånn at man aldri må lete etter dem, de bare er i nærheten. En kurv med hjerte-tavle-skilt liggende oppi og som har påskrevet de to vakreste navnene på jord og som huser hjemmelagde tøyfugler kjøpt på vårmarked på Tou scene i Stavanger til 6,90,- pr stk og bøker man startet på når man var 15 år og nyforelsket og som man ga tittelen Kjærlighet og dikt og som man fortsatt leser i nesten hver eneste dag. Noen ganger nostaligisk og noen ganger flau og mange ganger bare lykkelig for at de fortsatt finnes og ganske ofte forundret over hvordan verden og tiden den gangen var så konstant, men at det nå bare er minner fra en fortid som likegjerne kunne vært 100 som 10 år gammel.

Men mest av alt, i allefall i kveld, er lykken å se rundt meg. Å se gardinene som henger litt over sofaen etter lek i vinduskarmen og den lille bilen som ligger igjen under kurvstolen i hjørnet og dukken som leker gjemsel i sofakroken og plastglassene med litt melk i og stemningen i rommet etter at to fininger har vært hjemme og trygge og glade og som nå sover bekymringsløst og som bare venter på eventyrene som kommer i morgen. Ikke mer og ikke mindre. To fininger med egne tanker og følelser og meninger og personligheter og som synes mammaen er rar som tar vare på etthundreogfemti år gamle ting man kanskje ikke kan bruke og bøker som heter Kjærlighet og dikt og som lar bokhyllen være i plukkehøyde, så man kan se og ikke røre og irritere seg grønn over denne idiotiske plasseringen av ting som kunne vært fantastiske leker, og som mer enn gjerne danser og synger og traller og leser for dem for at de skal sette like mye pris på det kreative og vakre og fine mennesket kan skape i stedet for å fokusere på matrialer og negative tanker. Lykken er et barn som føler seg trygg og som leker med bamser og som synes verden er fin og som synes mammaen er nesten like god som en skikkelig god smoothie og som gir verdens beste klemmer og som plukker både gresstrå og blomster og som sier i fra når man gjør en god mammajobb.

Det er...

Det er små ting. Det er ting som kjøkkenkommoden min, som har en plank stående feil vei så sponen synes. Det er ting som hyllen jeg har skrudd selv. Eller måten kveldssolen danser på, over tusen forskjellige kopper og tallerkner som står til tørk på benken. Hvite kopper og svarte kopper og brune kopper med prikker på. Kopper med kirsebær og kakestykker malt på seg og mykrosa kopper med skår i som er kjøpt på antikvitetsmarked for 3,50,- pr stykk. Turkise og grønne kopper og kopper som er lagd for barn. De koppene som står på benken min og som nettopp har badet i varmt vann og zalo etter dagens rundturer og kaffeslabberas i heimen. Det er ting som den lille krakken som står på badet mitt. Den er grønn og den har rosemaling og den har dåpsdatoen min tattovert inn på kortsiden. Den er liten og fin og full av gamledager og den fikk nye klistremerker fra Vakreste en gang hun var 2 år og den har malingsflekker fra Fineste. Malingsflekker som ikke er mer enn 3-4 måneder gamle og som for alltid skal være en del av historien til Krakken. Det er små ting. Ting som en venninne som kommer inn døren og lurer på om det finnes kaffe. Og som blir sittende i tre timer for å snakke litt. En venninne med rutete skjorte og smittsom latter. Det er åkeren med sennepsblomster jeg har ved siden av hagen min og bussruten jeg kan utenat. Det er ting som gatenavn jeg kjenner igjen og følelsen av tilhørighet. Det er himmelen til Tønsberg og måten solen på en unik måte går ned over Jarlsberg Hovedgård på. Det er å stå på Kaldnesbroen og se konturene av en by man kjenner, selv når alt er malt svart i motlyset fra et gjennomtrengende rødt og gult mirakel som dypper seg i vannet noen minutter før det er kveld og bryggen skal våkne til nattevakt for de lokale smidig blandet sammen med sommerturister i seiljakker og mokkasiner. Det er lukten av et sovende, nybadet barn og glimtet av et gammelt vitrineskap, arvet av en venninne som ikke har fortalt historien til det slik at jeg kan lage mine egne historier om oldemødre og knuter i nakken og storslåtte stuer og mange krystallglass. Det er lyden av en klokke som tikker og forsiktig hvisker inn i øret mitt hver gang et nytt sekund har passert og jeg får med meg alle sammen, men jeg får ikke med meg noen av dem. Det er å være nydusjet og legge seg naken i sengetøy av krepp og ha vinduet på gløtt og lytte til verden og naturen og byen og skjebnene på utsiden, mens man selv er trygg og god og fin og glad og litt sliten, men fortsatt glad, på innsiden. Det er å se på en skjorte i skapet og lukte en forelskelse som foregår og som ingen vet hvor ender, men som er fin akkurat nå. Det er å lære nye leker av barna sine og så leke dem med stor innlevelse og mye engasjement etterpå og det er å se hvordan grenene til bjørken henger ned som en lysegrønn brudekjole full av fremtidsplaner og tanker om såpebobler og stakittgjerder og en fuglehund i hagen. Det er små ting. Små ting som måten han ser på meg på og hvordan han holder hendene sine på hoftene mine når han står bak meg på kjøkkenet og det er ansiktsuttrykket han ikke vet at han får innimellom, men som er noe av det som sjarmerer meg i senk og det er følelsen av at han helt forsiktig kysser meg i pannen fordi alt er hemmelig, men ingenting er hemmelig i det hele tatt. Det er små ting som morfar sin kokebok. Den som lukter påskemiddag fra alle årene før han døde, urettferdig nok akkurat når jeg ble gammel nok til å sette pris på alt han delte. Det er å sitte helt stille, rett opp og ned, og la Melissa Horn sin vakre stemme krype inn og pakke seg rundt sjelen og på en egen, unik måte la henne fjerne støy og vonde tanker og ersatte alt det med en myk pute av svensk dun rundt hodet.

Det er små ting. Og det er mer enn nok til å få det tåpelige hjertet mitt til å svulme til uante, absurde størrelser og som gjør at jeg innimellom må ta på meg den likegyldige masken bare for å ikke gjøre verden eller situasjonen eller handlingen eller Krakken beklemt, for selvom det finnes en haug med ting som kunne vært negativt, så fokuserer jeg anderledes - og jeg blir så ekkelt lykkelig av sånt. Av kopper og historier og tanken på noe fint.

Hei, Tønsberg

For en gangs skyld skal jeg skrive et i dag har jeg innlegg. Men i stedet for å skrive det i preteritum skal jeg skrive det i presens. Det blir et nå gjør jeg innlegg. Jeg lover å holde det kort!

Akkurat nå, kjære mennesker, sitter jeg på en veranda. Min veranda. Jeg har hatt noen av de fineste menneskene jeg vet om rundt meg i et par dager og jeg begynner å komme på plass hjemme. På stedet jeg har savnet. På stedet som gir meg sommerfugler og bobler og følelsen av tilhørighet. Jeg har gått i byen og mennesker har kommet løpende bort til meg og klemt på meg og ønsket meg velkommer tilbake. Velkommen hjem. Jeg har kjent igjen både gater og steder og butikker og detaljer og denne gangen skal jeg ikke reise igjen. For jeg bor her nå. Og jeg forstår det ikke ennå, men jeg nyter det.

Akkurat nå sitter jeg på en veranda. Og jeg ser på en utsikt som er medisin for såre øyne. Jeg ser utover Eik og himmelen er den samme. Himmelen er fortsatt den himmelen som forandrer seg mest på kortest tid. Himmelen er noe av det jeg har savnet, for himmelen over Eik er ikke som himmelen noe annet sted. Jeg sitter her og barna har sovnet på nye rom og det er kaos i stuen, men jeg kan ikke se det, og jeg drikker et glass hvitvin fra et pappbeger. Og bortsett fra at jeg savner Carinamin så mye at det føles ut som om sjelen rives i biter, så har jeg det tilnærmet perfekt akkurat nu. Hodet er tomt og hjertet er fylt og jeg kjenner at det er riktig avgjørelse, tross alt.

Hei Tønsberg, og takk for sist. Nå er vi hjemme og vi reiser aldri igjen.