Husker du følelsen du fikk når du var liten og hadde vært ute i mange timer med venner i snøen? Husker du hvordan det var når minusgradene satt langt inni beinmargen din og haken din var rødsprengt fordi du hadde spist litt på skjerfet ditt og gikk resten av dagen med en våt flekk akkurat der skjerfet traff haken? Når bena hadde vært numne i 23 minutter allerede og den ene votten var blitt borte i en snøborg? Ulluen hadde klumper med snø sittende fast i strikken og utebuksen var så absolutt ikke vanntett i stumpen etter å ha sittet mer enn 45 sekunder stille på et sted. Dere bygde snøborger. Sikkert verdens største snøborger. Din var finest. Og størst. Kanskje. Litt uskyldig snøballkasting helt til noen fikk en i fjeset og stemningen ble dyster i noen sekunder. Men så ville dere ake i stedet, og alle ble venner igjen. Noen hadde UFO-akebrett, noen hadde rumpeakebrett, noen brukte plastposer og en av dere hadde rattkjelke. Dere byttet på å trekke den opp bakken, for så å ake fort-fort-fort ned igjen. Rattkjelken vant alltid. Husker du når dere gikk sammen hjemover og sakte skiltes etterhvert som hver enkelt kom til sin egen ytterdør? Det hadde vært gøy, men du gledet deg til å komme inn i varmen. Mange gode erfaringer fortalte underbevisstheten din hva som ventet, og du ble litt varmere bare av tanken.
For en gangs skyld maste ikke moren din om å sette skoene pent og henge jakken på knaggen. Du vrengte dem av deg i gangen. Hun smilte. På magisk vis lå de plutselig over varmekablene på badet. På en måte som bare mammaer kan hentet hun en kopp kakao til deg. Hun hadde kokt den noen minutter i forveien, vel vitende om at du var på vei inn. Et teppe ble pakket rundt deg. Mor satt seg ved siden av deg og tok bena dine i fanget. Hun varmet dem mellom hendene sine. Var det gøy ute, vennen? Hun viste stor interesse når du med hele deg fortalte om borgen som sikkert var tre meter høy og fem meter lang. Og trodde glatt på deg når du sa at du vant akerkonkurransene nesten hver gang. Bortsett fra den gangen du veltet og fikk snø i nakken. Uten at du hadde spurt om det ristet hun en brødskive til deg med favorittpålegget. Du ville utfordre værgudene igjen, etter å ha blitt varm, tørr og mett. Hun pakket med noen gode kjeks til deg og vennene dine. Klærne var tørre. Og varme. Og du løp ut igjen. Med tanken på omsorgen du kom til å få igjen om to timer og 14 minutter i bakhodet. Når minusgradene satt langt inni beinmargen din og haken din var rødsprengt igjen. Uten å ha avtalt noe var plutselig vennegjengen samlet i bakken igjen. Borgen ble innvandert på nytt og rattkjelken fikk kjørt seg på rundgang.
God følelse. Husker du den? Det gjør du sikkert. Dette er Tønsberg for meg. Jeg går ut, utforsker, leker, prøver meg frem. Finner ut av livet og hvilken kjelke som er raskest. Men når luen min er full av snø, en vott er borte og bena numne, så drar jeg hjem. Tønsberg tar meg til seg, varmer meg, bryr seg om meg, trøster meg, interesserer seg for meg. Tror på meg når jeg forteller om det som nesten helt sikkert er verdens største borg, bygd av snø og is og gode venner. Tønsberg venter på meg. Tønsberg lar meg gå ut igjen. Tønsberg blir ikke sint når jeg vil prøve noe nytt. For Tønsberg vet at når jeg blir sliten eller kald eller bare trenger omsorgen, så kommer jeg alltid tilbake. Tønsberg er der. Menneskene i Tønsberg er der. Og de tar meg alltid imot igjen med åpne armer og mye omsorg.
Takk, fine Tønsberg <3 For at jeg får leke ute, men at jeg alltid får ristet brød med favorittpålegget når jeg kommer inn igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar