torsdag 8. januar 2015

Om en verden som slår sprekker

     Noen ganger slår verden litt sprekker. Noe treffer deg som ikke var der før og du vet ikke helt hvordan du skal håndtere det. Livet som du kjenner det vakler og fremtiden er med ett langt mer fremmed enn den var bare noen øyeblikk tidligere. Luktene i huset ditt er anderledes. Tingene er nye. Og dette mennesket, denne nye makten i livet ditt, har overtatt alle beslutninger. Tårene dine er større og angsten gnager litt mer. Hver bevegelse du foretar deg blir observert og diskutert av de som kan det bedre enn deg. Likevel ligger alt ansvaret på dine unge skuldre. De tynne, små som enda ikke har lært å lage kjøttkaker fra bunn eller som vet helt hvordan man leser av strømmen og hva alle beskjedene man får egentlig betyr.

     Når verden slår sprekker forandrer alt seg. Og sammen med tårene som er større kommer smilet som er mer ekte. Sammen med angsten i hjertet kommer sommerfuglene i sjelen. Sammen med makten som overkjører deg kommer viljen og lysten til å legge livet ditt i dette livet som styrer.

     Når verden slår sprekker betyr ikke det automatisk at man faller til en avgrunn og aldri kommer opp igjen. Noen ganger betyr det at himmelen åpner seg og et lys - vakrere enn noenting du noengang har sett tidligere - treffer deg rett bak det myke i kroppen. Roen legger seg på innsiden av deg og meningen med selve Livet ligger foran deg, i sin egen, lille person. Pusten din går saktere og tankene er gladere. Redselen for å feile ligger rett på undersiden av huden, men drømmen om å mestre er sterkere. Livet som du kjenner det vakler og arrangerer seg selv inn til noe større og lysere og bedre. Fremtiden du kjente er blitt fremmed, for å begripe de følelsene som plutselig vekkes i deg går ikke ann. Ikke for et menneske som kun har ord som verktøy.

     Jeg husker den natten verden slo sprekker rundt meg. Det var i midten av januar. Ute lå det meter på meter med tettpakket snø og kulden bet i kinnene. Vinden slo mot vinduene og de få modige som beveget seg der ute gikk med blikket slått mot bakken og jakkene pakket tett rundt kropp, sinn og sjel. De hastet med å komme seg til dit de skulle, for å være ute passet ingen disse dagene. Inne var det dempet belysning og en lun tempratur og mennesker med kaffekopper. I livet mitt hadde himmelen åpnet seg noen timer tidligere og verden som jeg kjente den ville aldri igjen bli den samme. Jorden hadde sluttet å snurre i brøkdelen av et sekund og i akkurat rette øyeblikk. Og så lå jeg der, ganske alene, men likevel aldri mer helt ensom. Jeg prøvde å ta innover meg hva det var som egentlig var skjedd og i hvilken retning jeg egentlig vaklet. Jeg var utslitt og lykkelig og overveldet og livredd.

     -"Kan jeg bære henne?" 
     Jeg hadde ringt i snoren for andre eller tredje gang på en liten time. Den foregående gangen lurte jeg på om hun gråt, men barnepleieren foran meg sa at jeg ville skjønne det selv når hun gråt på ordentlig og at lyden jeg hadde hørt bare ble kalt grynt. Eller knirk. Og det var vanlig. Men jeg visste ikke hva som var vanlig. Når hun bare var sekunder inn i sitt eget ferske liv lå hun mellom bena mine, pakket inn i et slør av dyp blå og litt lilla, med en kropp som var urørlig og en bryskasse som ikke beveget seg opp og ned som den skulle. Da de løp avgårde med henne, inn i et rom jeg ikke fikk være i, sa min egen mor at de bare skulle vaske henne. Jeg trodde på det. Så lite visste jeg.
     -"Ja, det er klart du kan bære henne!"
     Barnepleieren så på meg. Jeg tror ikke hun har fått et spørsmål som det før. Og for første gang siden verden forsiktig begynte å skjelve og himmelen slo sprekker og det vakreste lyset på kloden fant frem til nettopp meg, så hun meg dypt inn i øynene. Og jeg tror at hun så at jeg var ikke annet enn et livredd barn selv. Sytten år. I en stor seng, tett i tett med en krybbe som var mindre. Og i den krybben lå hjertet mitt. Nå med en mer normal farge og et bryst som beveget seg stille og rolig og perfekt. Men jeg ante ikke hvordan jeg skulle få det til å overleve - der på utsiden av en kropp som var varm og som lot det banke av seg selv, helt uten at jeg gjorde noe bevisst. Og så satt hun seg ned på sengekanten min, denne barnepleieren. Madrassen sank under tyngden hennes og hånden hennes tok lett tak i min. Øynene mine møtte hennes. Utrygge mot modige. Usikre mot sikre. Unge mot gamle. Livredd mot erfaren.
     -"Dette, kjære deg, er ditt barn. Om få dager skal du ha henne med deg hjem. Du må verne om henne, trøste henne, pleie henne og leke med henne. Du må mate henne og du må irettesette henne. Du må lære henne om rett og galt og alt som er midt i mellom. Om sjelen din ber deg løfte henne, så løfter du. Om magen sier at noe er galt, så lytt. Når hun hater deg, så elsk henne enda litt til. Du vil feile, men det er greit. Du vil gråte, men det gjør deg mennesklig. Du vil være alene, men du vil ha henne. For alltid. Når hun følger sin første sommerfugl og brenner seg på nesler i jakten, smør på en krem og tryll bort smerten. Når hun fanger sitt første snøkorn på tungen, trekk øyeblikket langt inn i margen din. Når hjertet hennes knuser for aller første gang, gi henne kakao og ikke fortell henne at hun tre uker senere helt sikkert vil elske en annen. Det finner hun ut av selv. Når hun er redd må du være modig. Når hun er liten må du være stor. Når hun er syk må du tvinge henne til medisinen, selvom gråten skjærer hjertet ditt i to og medisinen smaker vondt. Sitt nesetipp mot nesetipp med henne, le med henne og la henne se at for deg så vil hun alltid være bra. Og så må du håpe at innen hun blir så stor som du er nå, så føler hun seg elsket. Og sett. Og hun er blitt tålmodig og lojal og tillitsfull og snill. Hun trenger ikke være så flink, men hun bør ha integritet.
     Men akkurat nå, Line, akkurat nå kan du bære henne. Hold henne tett inntil deg og kjenn at hun puster. Hun gjorde ikke det i sted. Kjenn hjertet hennes prøve livet og kjenn huden hennes mot din. Og et sted inni deg vil noe vakkert vekkes. Og så vil du vite. Du vil ikke trenge å spørre om å holde henne eller trøste henne eller mate henne. For dypt inni deg finnes innstinkt. Og morskjærlighet. Og det, lille du, er det største på jord."

     Så jeg gjorde det. Den 9. januar 2006 løftet jeg dette lille mennesket opp av krybben sin for aller første gang. Noe vakkert ble vekket på innsiden av mammahjertet mitt og siden da har det bare blitt større. Denne livreddende engelen har vokst opp, med prøving og feiling fra meg som stillas i livet, til å bli noe helt unikt. Med blanke blå øyne og rotete, lyst hår. Med en latter som triller fra innerst i hjertet og et mot verden sjeldent har sett maken til. Hun er blitt lojal og oppmerksom og hun har moral og integritet. Noen mennesker blir født til verden og et sted i øynene deres ser man en sjel som er gammel og klok. Hun er et av de menneskene. Hun er blitt sveket, men hun viser tillit. Hun er blitt forlatt, men hun følger etter. Hun er blitt løftet opp, men hun prioriterer å skryte av andre. Hun er sosial og trygg og utadvent og selvom hun er en populær lekekamerat og har venner på tvers av kjønn og alder på skolen velger hun å leke med den som ikke har noen andre. Hun står i mot gruppen og hun leder dem ofte mot inkludering og fellesskap. Og ikke bare har hun lært meg og vist meg hva livet er, men hun er også ene og alene grunnen til at jeg fortsatt lever i dag.  Hun er jenta som i en alder av bare fem pittesmå år hadde hodet til sin egen mor i fanget. Moren som var på vei bort fra verden. Men hun strøk på meg og trøstet meg og hentet meg tilbake. Jeg husker det ikke, men hun sier det er sant og jeg kjenner det i hjertet. Og hun ringte hjelp. Og hjelpen kom og hun ble stående når de dro avgårde med meg og hun gråt, men hun tørket tårene sine og hun samlet mot og hun kom seg på bena igjen. Uten noen idè om når eller om hun fikk se mamma igjen. Som femåring.

     Verden slo sprekker for meg den 9. januar 2006. Og den største omveltningen i livet mitt kom sammen med en bylt på 3450 gram. Deilig pakket inn i søt lukt og rosa tepper og med en sjel som er større enn min. Hun står for alt det gode på jorden og tanken på at jeg er så velsignet at jeg får låne henne i de årene vi blir gitt gjør meg ør og ydmyk og vannvittig takknemlig. Jeg falt ikke i noen avgrunn da sprekkene kom til syne den gangen for ni år siden. De ga meg heller et vindu og jeg fikk et blikk ut av universet som er vårt og inn i universet til et barn. Og etterhvert som hun vokser, blir vinduet større og lyset mer og fargene klarere og luktene bedre. Og jeg blir stadig forundret over alt det vakre som skjuler seg der, utenfor vår egen jord, gjemt i sinnet til et barn som er mitt og som med alt hun er og alt hun har viser meg små lysglimt av himmelrike bortenfor det jeg ser.

     Kjære Vakreste. Kjære, kjære Thea. Tusen takk. Du er en stjerne av de sjeldne og jeg er så stolt av deg. Så stolt at jeg snart sprekker. Men jeg kommer ikke til å sprekke, for du gjør meg større. Hele tiden. Gratulerer med dagen din. Du fortjener den så inderlig. Jeg kan ikke fatte eller begripe at det allerede har gått ni fulle år siden du for første gang fikk hjertet mitt til å hoppe over et slag, for det føles som om jeg løftet deg opp fra krybben i forigårs.

Jeg elsker deg til himmelen og tilbake.

Titusen kyss og en rundt-halsen-klem til Tønsbergs vakreste, snilleste og fineste bursdagsjente.
Fra mamma.

tirsdag 6. januar 2015

Om en helt ekte klisjè

For noen ganger er man skrekkelig heldig. Kanskje er det flaks og kanskje er det timing og noen ganger er det kanskje begge deler. Eller kanskje det er skjebnen som har forutbestemt hvem man er ment til elske. Kanskje er det bare meningen. Kanskje finnes det mange som er riktige for nettopp en selv, men jeg tror at det finnes noen få. En liten håndfull mennesker som passer til akkuart den personligheten jeg har vokst opp til å bli - gjennom gener og arv og miljø og minner. En håndfull mennesker som er født og spredt utover hele den kloden vi har. Kanskje finnes det mange jeg ville fungert helt fint med. Mange jeg ville ledd med og hadde det bra med og fungert greit med. Men denne håndfullen med menn er de jeg blir rolig med. Og faller på plass med. Og blir lykkelig med. Og jeg tror, virkelig tror, at en av disse fire-fem skiller seg ekstra ut. Han står ut som enda bedre og større og snillere og enda mer oppmerksom. Han har øyne som skinner og som er speilet inn til en sjel som er god. Han er den som uten et ord får meg til å føle meg vakrere og viktigere og flinkere og finere. Men sannsynligheten for at han dukker opp og våre veier krysses er minimal. I verden bor det akkuart nå mer enn syv milliarder mennesker. At jeg skal treffe han jeg elsker og at han skal elske meg tilbake, det er som å finne den stjernen på himmelen som ble tent i det øyeblikket jeg selv ble født.

Den stjernen har jeg funnet og den ene har dukket opp i livet mitt.


"For det er fint å elske til man sprekker" skrev jeg til Thea for noen måneder siden, "men det er finere å ikke trenge det for å bli hel." Og da det øyeblikket kom at jeg følte meg hel uten han, stod han der. Han tok meg i hånden og jeg smilte og vi sa hva vi het. Og han snakket og jeg lyttet og så dro vi hvert til vårt. Uten å vite hva som var blitt sådd på innsiden av et hjerte som var lukket. Og kanskje var det timing eller kanskje var det flaks. Men jeg tror det var meningen. I øynene hans så jeg hverdager og fnising og nærhet. Og kvelder med mine ben over hans og en samtale som var dyp og kanskje litt viktig. Og i latteren hans hørte jeg lystighet og fryd og føtter som danset og raslingen av meg som virvlet rundt og rundt i løvet en høstdag jeg var lykkelig. Bare fordi. Og kanskje er det det som er det første tegnet på kjærlighet? I personen skjebnen har bestemt at man skal elske hører man lyden av fremtid og omsorg og krangler som blir løst sittende på kjøkkengulvet, med hendene flettet inn i hverandres og et inderlig ønske om å forstå en annen.

I han møtte jeg inspirasjon og felles interesser, motsetninger og takhøyde og drømmen om vaklende cafèbord et sted i Europa, med en kaffe som er svart og en servitør vi ikke kan språket til og ben som forsiktig møtes et sted under bordet. Vis-a-vis meg en som drømmer om den samme kunsten, de samme luktene og smakene og lydene. En som ser på meg og som kjenner sitring i kroppen. En jeg ser på og blir varm i sjelen av. En som får knærne til å krible og tankene til å bevege seg sakte på den gode måten.

Å elske er så mye mer enn å rope "Elsker deg" til en som er på vei ut døren etter 27 år i samme hus, på vei til den samme jobben, med den samme vesken og den samme matpakken. Men det er det også. Å elske er å sitte nesetipp mot nesetipp med et barn og fnise til man velter. Det er å følge en sommerfugl med blikket eller la snøflak treffe tungen en desemberdag som ung. Å elske er å være tilstede. Det er å være lojal og åpen og løsningsorientert og raus. Det er å se seg selv i en annen. Det er å føle seg litt finere og litt flinkere, bare fordi han som er viktigst står rett ved siden av. Som en bauta i ryggen, som en støttespiller, bestevenn og utfordrer.

Jeg har levd et godt liv. Jeg har vært heldig på så mange måter. Jeg er prisgitt mennesker rundt meg som virkelig har vært alfa og omega i perioder motbakkene har vært litt tunge i livet. Og de er blitt hjertet mitt. Men helt uten at jeg merket at det skjedde stod jeg plutselig midt i noe helt nytt. Et menneske som var meg, bare ikke meg i det hele tatt. Et menneske som utvidet og åpnet og varmet dette hjertet som skulle være lukket. Et menneske som gjør meg rolig og glad og som plasserer meg trygt et sted i meg selv - akkurat der jeg ønsker å være. Et menneske som vekker følelser i meg jeg aldri tidligere har følt på og som uten å prøve får meg til å stole helt og blindt og fullt på han og bare han.

Jeg vet, uten å kunne forklare deg hvordan, at jeg har møtt dette ene mennesket på kloden som er i perfekt balanse og harmoni med meg selv. Og kanskje er det nettopp fordi ordene mangler og fordi jeg ikke trenger dem for å være trygg at jeg vet at han er den ene. Min ene. Min evighet.

Det er naivt og romantisk og litt for søtt. Det er tidlig og veldig jentete. Men det er ekte og rent og helt på ordentlig. Det er rolig og traust og så inderlig godt. Det er det jeg alltid har drømt om, men ikke turt å håpe på. Det er helt nytt og ganske ferskt og på samme tid har jeg kjent han gjennom et helt liv. Jeg har bare ikke møtt han før nå.

Frode, heter han. Han er kjekk. Og morsom. Og han er smart. Han har en stemme som er myk og et hjerte som er varmt. Han er oppmerksom og lojal og han har armer som er trygge. Han har hender som stryker meg varsomt over kinnet og han er flink til det meste. Han har selvinnsikt og selvironi og han ser alltid en sak fra flere sider. Han lukter godt og han er min. Og det jeg har funnet i han og i oss er sjeldent. Og ikke bare er jeg fantastisk heldig, men jeg tror vi er fantastisk heldige. For jeg tror det er få forunt å finne sin egen motpart i verden. Men jeg har funnet han og han har funnet meg. Jeg har vunnet førstepremien og jeg vil aldri gi slipp på den følelsen det gir meg - selv etter dumme krangler og takhøyde som ikke var så voldstomt høy likevel. For han gjør meg fullkommen. Og jeg er skrekkelig glad for nettopp det.

Elsker deg så høyt som en halv pepperkake!

- Jeg vil aldri være med deg igjen!
Han roper. Høyt. Og tramper ut av huset og oppover gaten.

- Jeg vil aldri være med deg igjen heller!
Hun roper tilbake. Slenger igjen døren bak seg og blir stående i hagen. Med armene i kors og fjeset sint som en furie.

Jeg står på terrassen min noen meter på oppsiden av dramaet som utspiller seg i gaten vår. Han tramper i bakken for hvert steg han tar vekk fra henne, så hardt at grusen dirrer rundt han. Øynene er strenge, men leppen beveger seg på en måte som gjør at gråten i hjertet synes - selv uten tårer.

Hun senker armene sin og tar et nølende skritt fremover. Det ser ut som om hun vil si noe, men hun lar være. Hun trekker pusten dypt en gang og fyller lunger, sinn og hjerte med luft. En tåre triller ned kinnet. Uansett hva det er han har gjort, så må det ha vært vondt for henne. Sorgen bretter seg rundt henne, samtidig som det helt tydelig bare er han hun vil ha. Luggen ligger rett over øynene og resten av det lyse håret bretter seg rundt ansiktet som nettopp nå er fullt av kolliderende følelser.

Han begynner å gå saktere. Trampene er ikke like harde og begynner etterhvert å minne mer om forsiktige skritt. Han bruker tid på å lytte mellom hver meter han beveger seg vekk. Han former ord med munnen, men han klarer ikke si dem høyt.

- Men jeg elsker deg jo.
Hun har kommet ut i gaten. Hun står stille, med hjertet i hendene og ordene sagt akkurat så høyt at han burde høre dem.

Han stopper. En tåre ligger i gropen ved nesetippen. Han tørker den bort med håndbaken og snur seg rundt. Så ser de på hverandre. Hun og han. Med sårede stoltheter og salte lepper og begge bærende på sine egne hjerter, med plaster og pittesmå, deilige arr.

- Jeg elsker deg også.

Så løper de mot hverandre. De klemmer og ler og fniser. De ruller rundt på gresset og de snakker sitt eget språk. Hun låner bort leken sin og han sier at hun godt kan få ha den selv. Han gir henne tilbake hjertet han bar og hun gir sitt til han. Det gamle er glemt og det nye ligger der sammen med dem. Her og nå. Ikke mer, ikke mindre. Følelsene er rene og tilliten er tilstede. Og så går de sammen inn igjen. Disse to.

Han heter Magnus og hun heter Ylva. Og begge er fire år. De er nesten naboer og går i samme barnehage. Når jeg henter han som heter Magnus etter endt dag i barnehagen må han innom avdelingen til Ylva for å si hadet før han kan gå. Og da klemmer de. Men de nusser ikke. Ikke i barnehagen. Bare hjemme. For her hjemme er de gift. Magnus` storesøster viet dem en gang i vinter, med en Alf Prøysen bok som bibel. Og når det er juleferie og han ikke får se henne på lenge, da gråter han. For han elsker nemlig Ylva helt på ordentlig. Og han vil gifte seg med henne helt på ordentlig. Men han vet ikke når, for det skal Ylva bestemme. "Husk å tåle steken!", minner de hverandre på når de leker litt voldsomt. "Jada!", svarer de hverandre hver gang. Men så er det en som snart gråter likevel. Og da stopper den andre. Så stryker de og klemmer og trøster.

Ylva er nok det lille mennesket i verden som vekker mest følelser i poden. De krangler så det skulle stått om livet, de tramper vekk fra hverandre og de roper til hverandre. Men med noen meter i mellom dem og vonde følelser rennende nedover kinnet ombestemmer de seg. Og så snur de, møter hverandre et sted på midten og minner hverandre på at de er jo ikke bare kjærester - de er jo bestevenner.

Og man kan si hva man vil om barnlig kjærlighet, men det som hender med disse to er ikke noe mindre ekte enn hva jeg føler på. De har bygget en relasjon seg i mellom som skiller seg ut fra andre relasjoner i barnehagen, uten at vi voksne har prøvd å påvirke dem i noen som helst retning. De har valgt hverandre og de gjør det til stadighet. De kjenner på et spekter av tanker i hjertet og de sier dem høyt og de føler en gjensidighet. De tilgir og de savner og de leker og de deler. Og vi som er voksne har ikke fortalt dem hva kjærlighet egentlig er. Men hvem er vi til å lære disse to det? For er ikke dette den reneste formen? I Magnus` hjerte finnes kun Ylva. For når en gutt på fire deler pepperkaken sin i to før frokost og løper ut for å gi den rosa, store delen til en jente neddi gata, da er det ikke annet enn ren og dyp og ekte kjærlighet som ligger bak. Og når han står i vinduet her hjemme og ser etter henne lenge eller når han tegner til henne eller snakker om henne eller ber meg synge om henne før han legger seg om kvelden, med et hjerte som da banker litt varmere og et forsiktig smil som kruser over ansiktet, så ser jeg at kanskje vi som er voksne også bør bli litt flinkere til å alltid velge hverandre, selv etter krangler som har vært vonde. Og kanskje også vi bør bli flinkere til å si Men jeg elsker deg jo når vi beveger oss vekk fra hverandre og kanskje vi bør besøke en annen avdeling innimellom - bare for å si hei eller hadet til den som er viktig.

Kanskje er det Magnus og Ylva som bør lære oss hva kjærlighet er, i stedet for at vi forteller dem mer om livet som voksen. For helt av seg selv, fra bunnen av hjertet og innerst i tankene, gjør de naturlig alt det vi jobber med å huske i en hverdag som er hektisk.

Kanskje også vi bør bli flinkere til å dele pepperkaken vår i to før frokost noen ganger og ta oss tid til å gi den rosa, store delen til noen andre.