mandag 22. oktober 2012

Jeg kjenner deg

Jeg husker du hvisket inn i øret mitt, stille stille, en lørdagskveld for lenge siden. Med mange mennesker rundt deg og et smil som glitret og glede i det utenpå, men med tomme øyne og en ensom sjel; Jeg ønsker at noen kjente meg. Virkelig kjente meg. Og jeg så på deg da og ville fortelle deg det jeg har visst hele livet - du er den peneste mannen som vandrer på jorden. Du er den snilleste mannen med bustete hår som finnes. Du har de fineste ukyssede leppene jeg har sett i mitt liv. Du har noe i deg som man ikke finner så ofte lenger. Du gir meg noe jeg ikke får av andre. Du treffer punkter i meg jeg ikke visste at jeg hadde. Noen kjenner deg.

Jeg husker du hvisket inn i øret mitt, stille stille, den lørdagskvelden og jeg visste hva du trengte. Jeg skjønte hva du mente. Og jeg ville fortelle deg da det jeg har visst hele livet - at du trenger en som kan løse mysteriet deg når du ikke klarer å løse det selv, selvom du er det enkleste mysteriet på jord å løse. At du trenger noen som kan stryke på deg lenge før du vet at du har behov for det. En som kan se på deg og vite hva du tenker når dine egne ord sitter fast helt bakerst i munnen et sted. En som uten å spørre deg spoler tilbake filmen dere ser på fordi hun vet at du gjerne skulle sett den scenen en gang til, for akkurat sånne ting får deg til å le helt på ekte. En som handler inn de lange paprikaene og de små tomatene, for de er de søteste og de er favorittene dine og sånt liker du. Noen kjenner deg.

Jeg kan vedde baklommen min på at du har bustete hår nå. Og tredagersskjegg og den grå, løse buksen hengende fra hofta og bare en singlett fordi det er kvelden og du skal ingenting, så du titter på serier og ler høyt alene i stuen. Jeg kan vedde baklommen og et halvt venstreben på at klesvasken fortsatt ligger i kurven og at du har spist kjøttkaker siden det er mandag og at du har litt trøtte øyne, sånn at det ene sjarmerende nok er litt større enn det andre og at du sikkert ombestemmer deg før klokken blir 22, så du sykler ned til byen for en pils, på sykkelen som er rusten og som knirker når den tvinges mot venstre, og du møter fine mennesker og dyrker det sosiale og dyrker midtpunktfølelsen i ensomheten din før du går hjem igjen og legger deg. Jeg kan vedde hele kroppen på at du våkner en gang i natt med det samme marerittet og de samme vonde følelsene og det samme hjertet som banker så hardt, så hardt, i midten av brystet ditt og at du trenger en som kysser deg i nakken og sier at det går bra. Noen kjenner deg.

Jeg kan vedde sjelen min på at hun sier at hun kjenner deg og at hun tror på det med alt hun har og at til og med du tror på det med noen fragmenter av kroppen og forstanden din, i allefall på gode dager. Jeg håper hun tar vare på det og nyter det og en dag lærer å kjenne det på ekte og at dere frem til det fungerer greit, for jeg kan vedde det såre hjertet mitt på at du aldri går fra henne - fordi du er den snilleste mannen med bustete hår som finnes. Jeg kjenner deg.

En sånn dag

Du vet når du går bortover fortauet og en gammel sang synger seg selv inn til sansene i hodet ditt og skrittene dine går i takt med rytmene og du sparker i løvet og hodet er hevet og ryggen er rak og et lite smil blir umulig å skjule akkurat i det en venn fra fortiden kjører forbi og tuter og vinker med hele seg, som om han ble veldig, veldig glad for å se deg igjen og du vinker tilbake før du går videre frem i livet og tenker at det var koselig og så smiler du ennå mer. Du vet den følelsen som smyger seg rett inn til undersiden av huden din når du i et pittelite øyeblikk vet at du er på toppen av verden og håret svaier sånn passe og huden får en glød av høstsolen og du akkurat har besøkt en influensavenninne og hun ble glad for klemmen og Jason Mraz forteller deg om livet gjennom øretelefonene og du vet med hele deg at alt han sier er sant, hvertfall for akkurat nå. Det er den samme følelsen som treffer deg når du får gleden av å oppleve en gammelgrønn skjehylle i et nydelig, nostalgiskrestaurert kjøkken som lukter ren oppvask og frokoststunder og gode barndomsminner og hyllen er fyllt med små skatter i originale farger og med gullkanter og mange historier. Eller den følelsen du kan plukke frem når du kjøper en gammel teboks og plasserer den i et hjørne på benken hjemme hos deg selv og bestevenninnen din skjønner at den er kun til ære for henne, for selv drikker du bare nykvernet kaffe og du ser at hun blir glad helt på baksiden av hjertet når det går opp for henne. Eller den følelsen bussjåfører som burde gått av med pensjon for lenge siden gir, når de nekter å forlate stillingen sin og klamrer seg fast til ruten sin likevel, og som etter ett tiår sier Hei, gamle venn når du kommer på. Eller når venner kommer inn døren om kvelden uten å banke på først og henter seg en kopp kaffe, for de vet hvor den står, og setter seg ved siden av deg i sofaen og deler dagen sin med deg uten å spørre om det passer, for det passer alltid, og du vet at du er en del av et fellesskap og et samhold og du føler tilhørighet til en by og en gate og et sted og en gjeng med rare, finurlige, fantastisk fine mennesker. Og når du for en gangs skyld rekker å dra hjemom før du skal hente de håpefulle og setter på Cliffs of Dover så høyt at ørene snart sprekker og du danser rundt og rundt og rundt i din egen stue, helt for deg selv, vel vitende om at alle naboene kan se deg hvis de kikker etter, men det gjør ingen verdens ting på dager som denne, for akkurat nå vil du danse og da danser du det du er god for og helt til du blir svimmel og ler akkurat som du gjorde når du var liten og du legger deg på gulvet og du lukker øynene og er barnslig alene og du føler deg lett og det kribler helt nederst i magen og det er fint.

Dette er en sånn dag, deilig stappet av deilige følelser.

søndag 21. oktober 2012

Suus `de vita - Det handler om livet

Om å hente vin fra favorittvitrineskapet og drikke den fra pappbeger og skratte fra helt nederst i magen på et kjøkken fullt av nyinnflyttede esker og gode venninner. Om fin ungdom med nye, brukte kjoler og sukkerkanter på drinken og rød leppestift. Om barn som lyser opp en hel stue når Pocahontas er så gøy at de nesten tisser på seg. Om en seks-og-et-halvt-åring som sovner i armkroken etter en lang helg for første gang på nesten seks-og-et-halvt-år. Om nye puter som ser gamle ut og gamle puter som fremstår som nye. I deilige høstfarger og med alle stoffene jeg sverget at jeg aldri skulle innføre i stuen min og med et helt nytt saueskinn i offwhite og en matchende pute i brunlilla som bare skal ligge til pynt i den nye smijernssengen (som jeg har skrudd selv. Bare for å nevne det, siden jeg fikk sjansen.). Om bittesmå telysholdere som er satt på et stort fat for å gi meg selv en premie etter at jeg mistet bussen og et øyeblikk glemte de små tingene og bare husket ting som at å miste bussen kan gjøre et menneske overraskende irritabel og kanskje til og med litt forbanna når det regner og man har noe å rekke. Om når man rekker det likevel og tenker at sinneutbruddet litt tidligere på dagen egentlig var nokså unødvendig og at man kanskje skal tenke seg litt bedre om neste gang. Om blikket fra en dame som sier Du er god nok for han. Ta vare på det., og følelsen av tilfredstillelse det skaper i dypet av hjertet til en som er usikker. Om å åpne en vin helt alene en søndagskveld og kjenne på kriblinger i kroppen fordi man vet at noe fint kanskje skjer når man våkner. Om viten om at det aldri er sikkert at man våkner igjen og at tiden frem til nå har vært fin om det tragisk nok ikke skulle skje. Om å kunne sitte for seg selv og vite at nå, akkurat nå, er livet allright og om muligheten til å ta med seg den følelsen inn i neste time og neste dag og neste uke. Om å ikke lenger trenge å spørre etter meningen med livet, men å gi det mening mens man går og om å våkne hver morgen å bare elske livet, for det det er, på godt og vondt, med nedturer og oppturer, kjærlighetssorger og evigvarende forelskelser, med skurbbsår og mammas fang. Om å rope små mennesker inn til kvelds og se i dem alt mine foreldre så i meg og å ta det innover meg og å la det være det viktige i hverdagen min. Om å få det som fyller tiden min også til å fylle livet mitt. Jeg vil leve det og smake det og føle det og se det og erkjenne det og lukte det og være det. Livet er en kamp, men ikke en krigføring, sa John Burroughs. Om å stå klar til å ta kampen og svelge tapene og nyte det man vinner og å tenke behagelige tanker. Om å bli inspirert og lytte til vakre melodier og dype tekster og holde rundt de små menneskene i livet sitt og fortelle dem hvor store skatter de virkelig er og å håpe at man sier det ofte nok til at de tror på det når de blir større mennesker. Om å stå foran verdens største lerret og kaste mest mulig maling på det innenfor de tidsrammene du blir gitt.

Det er nok det det handler om.

Noe større enn oss som er store

Det finnes et sted hvor vi ikke kommer til. Vi når ikke inn dit selvom vi ser forbi det hver dag. Vi klarer ikke treffe det selv når vi prøver. Det er et sted hvor alt er mykere og finere. Et sted der livet er lettere å bære og kantene ikke er harde og hvor man kan bli pakket inn i myke tepper hvis man ber om det. Det er der det bor troll og prinsesser og små vetter som er synlige for alle andre enn oss. Det er et sted der det er trygt og ganske enkelt og veldig komplisert på en gang. Et sted som er bortenfor det fysiske og praktiske og hvertfall bortenfor det man har tid til. Det finnes et sted vi besøkte en gang, for et helt liv siden. Et sted vi savner, men som vi ikke klarer å stikke innom lenger. Et sted vi vet om, men som vi ikke forstår og som vi ikke kan fatte og som er større enn oss som er store. Det finnes et sted der masingen ikke er ment som mas, men som Hei. Se på dragen da! Bare se. Den finnes på virkelig. Jeg ser den. Et sted der alt er vakrere og større og mektigere og skumlere. Dalene er dypere og toppene er høyere. Musikken er mykere og stemmen er varmere og livet er bedre og sofaer blir borger og epler blir suppe og trærne blir magiske og plutselig kan man fly. Det er et sted på innsiden av små barnesjeler som er bortenfor alt vi står for og alt vi prøver å være av det riktige. Det finnes ikke tid der. Ikke busser å rekke eller lekser å gjøre eller tørre klær eller kjedelig middag. Det finnes fantasi og gjemsel og vanndammer store som hav man skal leke i. Det finnes ærlighet og ærbødighet og lojalitet utenfor grenser vi som er store forsår. Det finnes en ubetinget kjærlighet som er videre enn vi vet. Det finnes sanger og rim og grønne tanker.

Det finnes et sted vi ikke kommer til. Et sted de kan gå inn i seg selv og skape det vi ikke kan skape for dem. Et sted der de kan skape med hverandre en verden vi ikke kan påtvinge dem. Et sted som er trygt når vi er utrygge. Et sted som er varmt når vi er kalde. Et sted som hengir seg til dem når de trenger det og vi ikke har tid. Et sted som er større enn hverdagen og livet. Et sted som ligger i dypet av dem og som omringer dem og som er dyrebart og sjeldent og på innsiden av alle barn i verden. I dypet av et barns øyne finnes et lekent sinn og et speilbildet av en klok og gammel sjel. En sjel som vet mer enn oss og som forstår mer enn oss og som er klokere enn noen av oss, men som skjermer seg fra det vonde som finnes i verden og som med tiden desverre vil bli akkurat som oss.

Jeg sier alltid at jeg skal bli flinkere til å vente når de sier vent lit, fordi kanskje har de oppdaget noe magisk akkurat da. Og jeg sier alltid at jeg skal bli flinkere til å ikke si vent litt selv, for kanskje skal de vise meg noe fortryllende som jeg tror jeg ikke har tid til. Men jeg er ikke så flink til det. En dag vil jeg bli med dem inn til dette stedet, dette stedet søsteren min har skrevet om før meg og som finnes på innsiden av alle barn. Bak det lekne sinnet og den gamle, kloke sjelen.

Et barns ønske

Jeg kan være både høyt og lavt, både fly og bygge hus.
Jeg kan rase hele jorden, være konge, sjef, og mus.
Jeg kan løfte hele verden, lage penger av en skje, 
Jeg kan fiske krokodiller og bli usynlig til og med. 

Jeg kan lage elefanter av en utgått fotballsko,
Og jeg kan se en borg i skogen der det gamle treet stod.
Jeg kan danse løvedansen og spise kongler med en sel.
Jeg kan løpe rundt i sirkel til jeg ikke orker mer.

Og jeg skjønner jeg er slitsom når du sukker gang på gang.
Men kan du ikke hjelpe meg å lage en bollesang? 
Eller styre skipet mitt så flott til verdens ytterste elv.
Det er så mye morsommere enn å gjøre alt ting selv.

For når dagen igjen blir natt og jeg nye drømmer lager
Er det du som står bi meg og dreper kjempestore drager.
For selv om jeg er liten er jeg større enn du tror. 
Jeg har jo vært i dalen der kjempetrollet bor.

For om du hadde målt meg etter tanker slik som meg 
Så vil du faktisk se at jeg er like stor som deg.
Men du er voksen nemlig du og husker ikke det. 
Men jeg er større enn de fleste, jeg er høy som et eiketre.
Så selv da du var liten, var du like stor som meg. 
Så mamma, sett ned kaffen og la oss sammen bane vei.

- Carina Gjørtz (2010)


Og takke Gudene for at det stedet finnes når jeg selv svikter i blandt. For når de mister det, mister de noe så trygt og så svalt og så mykt at uansett hvor flink jeg blir til å vente og til å se det magiske og til å føle det vakre eller til å ikke be dem om å vente, så kan jeg ikke erstatte det. Jeg er bare en voksen mamma. Så kjære Theamor og Magnussen min - jeg skal med hele meg gjøre mitt beste for at dere skal få være små lenge. Men bær over med meg når jeg feiler. Jeg mener det ikke.

S for søndag

Se for deg et gammelt, beiset tregulv med kvist. Det er lyst og stort og det er fullt av riper og hakk etter fester og fall og dans og latter og barn og historie og alt annet som lager riper og hakk i et gammelt tregulv. Og det står en liten pult ved siden av de store vinduene på den ene siden av rommet. Den er turkis og skeiv og gammel og ganske liten og har bare plass til en skrivemaskin og en kaffekopp og noen manus på seg, og den ble kjøpt på loppemarked for en pitteliten penge og meningen var nok at man skulle ha pusset den opp, men da ville sjarmen blitt borte. Vinduet står på gløtt og de gjennomsiktige og hvite og gulvlange og overraskende flotte gardinene blafrer forsiktig. Det er høyt under taket, så meter på meter med inspirasjon og lyst og erotikk og venninnekvelder og kjoleprøving og kjærlighetssorger og Kaffe-og-Baylies-tirsdager og grønnsåpelukt og savn etter søstre og ennå mer inspirasjon får plass i rommet. Midt på gulvet står en dobbeltseng med rotete laken og uten dyne og med en vannkoker og en boks pulverkaffe og en tallerken med en osteskive fra i går og klær som bare har falt av kroppen i en haug ved siden av seg. Og midt på sengen sitter jeg. Håret er bustete og i en ball på toppen og øynene er trøtte og gjespen er lang og kroppen er kort og jeg har bare på meg en altfor stor t-skjorte som lukter mann. Han var her for noen uker siden og har ikke kommet tilbake for å hente den ennå og det er helt greit og egentlig så håper jeg at han aldri kommer, for vi hadde vært bra, men jeg er bedre uten han. Han var inspirasjon og glede og nå er jeg inspirert og glad. Og nå kan jeg skrive uten at han forstyrrer og nå kan jeg sove når jeg har lyst og nå kan jeg finne en ny mann med for stor t-skjorte som må bli med meg hjem og glemme skjorta si neste gang jeg trenger inspirasjon og litt kort lykke. Til den varige lykken har jeg fine venninner med lange historier og pannelugger og evnen til å klare alt jeg ikke klarer og som gjerne hjelper meg til å klare det jeg også og familien som er god og følelsen av tilhørighet og samhold og muligheten til å betrakte livet fra en fortauscafè og en gang innimellom bare være jenta du kjørte forbi med bussen en gang. Klokken er så mye at sollyset treffer sengen på den myke, søndagsmorgen-i-august, vidunderlig fine måten, men så lite at jeg ikke trenger å stå opp ennå, hvis jeg velger å stå opp i det hele tatt. Jeg kan høre at verden på utsiden lever og at alle småbarnsfamiliene er ute for å bruke opp søndagen og små hunder som bjeffer sint på de store hundene, nesten som alle de små, sinte mennene som bruser med fjærende og som kompanserer med sinnaord etter tre Guinniess og to Jack mot de store, rolige mennene i Tønsberg en fredagskveld. Jeg sitter midt i sengen og kjenner solen som treffer meg et sted på ryggen og må velge om jeg skal fortsette å ha håret i ball og trøtte øyne og for stor t-skjorte med en deilig lukt og kanskje skrive et kapittel til i boken min og bare nyte alt det som kan nytes i dette svære rommet med plass til meter på meter med inspirasjon og erotikk og lykke og tilhørighet og bare meg og meg med verden, eller om jeg skal la krøllene falle fritt og henge en kjole over kroppen og finne noen små sko med flotte farger og ta på min egen parfyme og ikke parfymen til en mann som var her for noen uker siden og finne verdens største solbriller og møte en gjeng rare, vidunderlige mennesker som også har sko med flotte farger og verdens største solbriller på seg på brygga for kaffe og sigaretter og oppsummering av helgen og hvem kysset hvem og hvem hadde den råeste, sennepsgule, alternative, fineste kjolen og hvem hørte finest musikk og hvem ble mest inspirert og vi kan finne svaret på alt dette, og jeg kan få klemmer og kyss på kinnet og litt flere fregner og avtrykket etter leppestifter i rød og rosa og helt andre farger på kantene av kaffekopper i forskjellige størrelser alt ettersom hvilken kaffe disse rare, vidunderlige menneskene drikker.

Kanskje meningen ikke er en lykkelig slutt, men historien frem dit?

torsdag 18. oktober 2012

What`s another day?

Hei du. Du som kjenner meg. Har du noen gang hørt meg le så lett før? Har du noen gang hørt meg le som om verden var min og jeg var verdens og ingenting annet egentlig betød noe før? Har du noen gang sett meg så rak i ryggen som nå? Så stolt og så sta og så stor? Har du noen gang sett meg gå med hodet høyere hevet? Eller sjelen så blottlagt og gleden så stor?

Du som kjenner meg. Hei. Husker du når stuen min var større enn verden selv og jeg var pitteliten? Husker du jeg gråt? Kan du huske at jeg tok på meg for store skjorter og dyrket fortiden og glemte fremtiden og glemte dere og ganske ofte krøp sammen i en krok for at ikke veggene skulle falle ned og knuse meg? Kanskje du kan huske at jeg var redd? Jeg kan huske det. Jeg husker at jeg hadde vondt i kroppen og sjelen og hodet og aller mest i hjertet. Jeg kan huske at jeg var et barn i en voksende kropp og at jeg ikke klarte å være barn. 

Hei, venn. Du som alltid har vært der. Vi husker når livet var fremmed og noe jeg ikke kunne sette fingeren på og noe jeg ikke følte var mitt. Vi husker når himmelen var svart og meningen var tom. Vi husker ensomheten og tårene som brant merker inn i kinnene mine. Vi husker når jeg ikke hadde pust nok til å leve eller vilje  nok til å trekke den på nytt.

Kjære venn, se meg nå. Kan du se meg stå og høre meg le og føle meg holde rundt deg med gode følelser av mestring og vennskap og det fine i verden? Jeg så meg over skulderen for litt siden og jeg vet hva som har forandret seg. Nå kjenner jeg hvert fiber av livet mot kroppen og det stryker varsomt på meg. Det legger seg rundt meg og inni meg. Det fantes et rom på innsiden av meg som ble lukket og låst og som var fullt av hemmeligheter, men som i dag er åpent og lyst og fint. Velkommen inn, venn. Nå kan jeg se en mann på rockekonsert som elsker bandet han hører på og bli tvers igjennom lykkelig fordi dette fremmede mennesket er så brennende engasjert i noe jeg ikke kjenner, men som er det største for han. Og jeg kan tenke på han i dager og uker etterpå og han får meg fortsatt til å smile. Nå kan jeg nynne mens jeg legger middag på fine tallerkener i forskjellige farger og fortelle historien om hver og en av dem til barna mine og det gjør meg glad og lett og ennå finere. Nå setter jeg små lys på et fat og jeg flytter vitrineskapet mitt så jeg kan se rett inn i det fra sofakroken. Skapet som er fullt av minner og historier og som definivt er favorittmøbelet mitt, nettopp på grunn av minnene som sitter igjen i treverket og i lukten og alle historiene jeg ikke vet om, men som jeg kan skape på kveldene når ungene sover og vitrineskapet danser i skyggene fra lysestaker i leiligheten og fantasien min løper løpsk og deilig og fryktelig fritt tvers igjennom det. Nå kan jeg lese en tekst som noen har skrevet og legge hver setning inn i små skattekister i hodet, for å la dem dyrkes og tolkes og gjenvinnes, for jeg vil forstå akkurat hva forfatteren tenkte eller forstå noe helt annet enn det forfatteren tenkte. Jeg kan sette på deilig Maria Mena musikk og la henne tømme meg for tanker mens jeg skrur sammen en gammel smijernsseng i en myk kremfarge og kjenne at den og mange puter og hjemmelagde lappetepper og lukten av gamledager og venninner med bena i kors og tre glass rødvin er meningen med livet. Eller kvelder jeg kryper sammen inne i alle putene, ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan, med en bok jeg leser og bena under meg og lytte til stillheten og la de velskrevne, engasjerende ordene løfte meg opp og ta meg med til tider og steder og lyster jeg ikke kunne forestille meg tidligere, men som nå er det som gir meg deilige bobler på innsiden av kroppen. Eller en voksen, fin mann med skjegg som lager myk musikk og som er flinkere enn han vet til å gjøre meg gladere hver dag.

Jeg så meg over skulderen for litt siden og jeg vet hva som har forandret seg, kjære venn. Endelig, endelig, vokser jeg opp sakte.

onsdag 17. oktober 2012

Om tiden min


Noen dager har man lettere for å glemme de små tingene enn andre dager. Noen dager blir egentlig bare borte sammen med uken som er og uken som var før det. I tidspress og matlaging og redigering og for store klær og vind og alt det andre kjedelige som finnes på dager som går for fort. 

Jeg har nettopp fått med iPhone, så jeg la inn viktige klokkeslett i Verdensklokken. Oslotiden fikk være der, for den er ganske praktisk å følge i ny og ne. Aussietiden til Mike og Berkeleytiden til Assi måtte også få være med. Og så lagde jeg min egen tid. Tiden som er min. Linetiden. Tiden jeg var så flink til å finne før, men som har blitt litt borte igjen i det siste. Sammen med lyset og de lange dagene forsvant også inspirasjonen og kanskje engasjementet og muligens mesteparten av Linetiden også. Men jeg tok den tilbake i dag, etter en dag fyllt med klokkesletter og små katastrofer og alt jeg hadde glemt, men som jeg måtte huske, og etterarbeid og skøyting på eldste og turdag på yngste og loddbøker til fotballen og andre ting som skjer en mandag i oktober. Og i Linetiden er det ikke lov å gjøre noe. Det er ikke greit med jeg må. I Linetiden skal jeg sette på fin musikk, som Melissa Horn, og tenke på ganger jeg har lyttet til henne sammen med han som er fin og fått sommerfugler i magen. Og jeg skal legge bekymringer i en pappeske under sengen. Og om de prøver å snike seg frem igjen skal sengemonsteret mitt få sette seg på esken til hodet er helt tomt. Tankene skal brekkes opp i pittesmå biter og forsiktig ta seg en tur ut av hodet mitt og en runde rundt kvartalet. Og jeg skal ligge på ryggen og la musikken få gå helt inn i meg. Bena skal ligge flatt inntil madrassen og armene skal ligge rett ut til hver sin side og sjelen og hjertet og magen skal ligge ubeskyttet mot himmelen. Og i starten føles det tungt å kjenne på det skjøre og sårbare og det som er anderledes ved å ligge sånn. Det føles som om sjelen vil flytte seg til et sted som er tryggere og magen roper at det er umenneskelig å blottlegge seg selv på den måten. Men etter noen ganske så få strakser begynner pusten å ta over for hjernen og det fornuftige og det menneskelige. Magen beveger seg sakte opp og ned. Luften går inn og ut av lungene. Musikken kommer nærmere og nærmere et hemmelig punkt på innsiden. Og så slapper man av. Det prikker ikke lenger vondt i fingrene og albuene, men det prikker godt og forfriskende og avslappende. Deilige bilder males på innsiden av øyelokkene samtidig som både tærne og underarmene og toppen av hodebunnen får puste samtidig. Sjelen legger seg tilrette og titter mot himmelen og nyter utsikten. Den kryper seg sammen som en sliten katt og lar verden være verden et øyeblikk, for nå vil den bare hvile og bare eksistere og bare være. Hjertet slår sakte og pulsen er lav og det føles som om man svever litt der man ligger alene i sin egen tid med sitt eget sinn i sin egen verden. 

Sånne små ting.

søndag 7. oktober 2012

Til døden

Sengen er stor. Veldig stor. Mye større enn meg. Kanskje større enn huset mitt også. På utsiden av den store sengen, i et rom jeg ikke kan se fra der jeg ligger, romsteres det og noe varmt brer seg i meg. Noe modig og fint og godt. Jeg ligger på ryggen, midt mellom puter og dyner og nye følelser og tanker som jeg liker. Ved siden av meg spilles det musikk jeg ikke har hørt før og som treffer meg midt i det punktet som all musikk bør treffe alle mennesker hele tiden. Solen har såvidt nådd sengekanten og skygger danser på veggen. De beveger seg opp og ned og frem og tilbake og de står for alt som er i verden akkurat nå. De strekker seg mot meg og forsvinner tilbake i brøkdelen av et sekund, men der jeg ligger i den store sengen går alt i sakte film. Over meg ligger en skjorte som lukter mann og fingrene mine bades i følelsen av huden hans og leppene mine er såre av å ha kysset hver millimeter i det vakre fjeset, fyllt med deilige skjeggstubber og lukten av meg.

Når skyggene danser mot meg igjen lukker jeg øynene og danser med dem. Jeg lar det fine trenge over meg og jeg går inn i en verden bortenfor vår egen. Jeg lar kinnene bli lyserosa mens jeg kjenner på at når jeg gjør noe, så gjør jeg det mer. Når jeg ser, så ser jeg skarpere. Når jeg lytter er det alltid vakrere. Når jeg elsker, så elsker jeg med hele meg. Og akkurat nå nyter jeg. Med hvert fiber og hver celle i kroppen. Fra bunnen av tærne til toppen av hjertet nyter jeg. Luften brer seg i fingrene og oppover armene. Den snoker seg gjennom bena og over lårene. Luften fyller magen min og treffer baksiden av øyelokkene der jeg ligger. Øynene er fortsatt lukket og sinnet mitt er et sted bortenfor kroppen. Jeg kryper sammen i denne store sengen og jeg kan ikke huske noenting om den verdenen som egentlig finnes. Alt jeg vet om er myke puter og skygger som danser på veggen og en lipgloss som smaker bringebær og en skjorte som lukter mann og som varmer den bare kroppen min. Inni meg selv møter jeg en underbevissthet som smiler til meg. Godt gjort, sier hun. Og jeg nikker anerkjennende til henne.

... Lukten av nytraktet kaffe og romstering som nærmer seg drar meg langsomt tilbake til livet. Jeg åpner øynene sakte for å venne meg til morgelyset som nå har strukket seg helt opp til bunnen av tærne mine. Skyggene har danset seg bortover veggen og er lenger unna nå enn det de var når jeg forsvant. Musikken spilles fortsatt ved siden av meg og lydene av fantastiske instrumenter treffer meg like inderlig godt i det riktige punktet av sjelen. Fingrene mine kan fortsatt føle huden hans mot min egen og  leppene føles like deilig hovne etter skjeggstubbene på kinnet hans. Ilinger stryker seg gjennom kroppen min og mens jeg snuser inn lukten fra skjorten hans finnes det et øyeblikk hvor jeg har glemt at han ikke er her. Men det treffer meg denne gangen også, som alle de andre gangene. Like hardt og like brutalt og like smertelig og like knusende tvers gjennom ryggraden og tankene og sjelen og til dypet av det såreste i hjertet. Jeg ligger på ryggen, men putene er harde og dynen er kald. Musikken har blitt kjent og vond. Skyggene danser ikke lenger, de slår mot meg, store som hus står de over meg og er truende og sorte og farlige. Følelsen av huden hans under fingertippene mine er borte og når jeg rører ved leppene mine kan jeg ikke lenger kjenne bringebærsmaken han var så glad i. Romsteringen i et rom jeg ikke kan se fra her jeg ligger har forsvunnet og kaffen traktet jeg selv før jeg la meg. Jeg knuger skjorten hans tett inntil meg og kan føle tårene stille, så stille, renne nedover kinnene mine, over leppen og dette fra haken ned på lakenet. Jeg tar innover meg at når jeg sørger, så knuses jeg på innsiden. Når jeg lytter er det ikke lenger noe å lytte til. Når jeg gråter er tårene så tunge at gulvet blir ødelagt. Når jeg elsker, så elsker jeg med hele meg. Når jeg en gang har vært hans, så vil jeg være hans til evig tid og til den dagen jeg også trår inn i det himmelriket han har flyttet til.

Men det er ikke i dag. Sengen er altfor stor. Mye større enn meg. Noe kaldt brer seg i meg og legger seg rundt sjelen min.  Jeg må puste og overleve og jeg må stå opp. Sengen er altfor stor.





Det er livet

Det er sansene som settes i gang av vinen, akkurat i det den treffer ytterst på leppen din. Det er følelsen av å lukke øynene og stenge lyden ute og kjenne smaken når den sakte, så sakte, ruller i munnen din. Det er å svelge samtidig som lydene forsiktig vender tilbake og du åpner øynene og et sted langt inne i kroppen din begynner det sakte å brenne på den gode måten, for rundt deg sitter mennesker du elsker og de ser på deg og de ler og alle er fine. Det er følelsen av nakne fingre mot et sjeggete kinn til han som er fin tidlig en søndagsmorgen. Når man har tid til alt, men velger å ikke gjøre noe. Det er nyskjerrige hender som reiser på oppdagelsesferd for å oppdage hver millimeter av en kropp som ikke er sin egen og som man allerede kjenner så godt og som gjør at det kribler helt innerst i smilet man bærer med seg i magen. Det er når ingenting trenger å sies høyt fordi to mennesker deler et blikk og en seng med rotete laken og man føler seg akkurat passe fin med bustete hår og nyvåkne øyne. Det er sjelen på innsiden av kroppen som vet at man ikke behøver å klare mer fordi alle sier at man har klart nok, men så ønsker man å klare likevel. Og så prøver man og så klarer man. Det er når den sjelen seirer og verden ikke snurrer fullt så fort og det lukter rent og barna ler fra hagen og selvom man er sliten og selvom man er alene så smiler man.

Det er når solen treffer bladene på den riktige måten og med et lys som bare finnes i midten av oktober. Det er når en forsiktig kveldsbris legger seg rundt kroppen og får deg til å tenne peisen, bare fordi man kan. Det er å kjøre en lang tur med fine venninner mens det regner på ruten og mørket legger seg rundt bilen og man sammen synger sangene fra barndommen så høyt man bare klarer og ler fra dypet av magen etterpå. Det er å sitte tett inntil mennesker man har kjent lenge og vite at de også lukker øynene og tenker fine tanker, selvom man ikke spør dem. Det er å gå inn til en gutt som er liten og gi han et suss mer enn han ba om fordi man i ryggraden sin vet at det ikke er sikkert man våkner igjen i morgen. Det er å krype tett inntil en jente som er større og fortelle henne at det er greit å være liten likevel.

Det er å la musikk fylle kroppen og lese ord kloke mennesker har skrevet. Det er lukten av en fremtid man stoler på og muligheten til å godta en fortid som var vondt. Det er glass med sukkerkanter og fugler som flyr sørover og en terrasse med utsikt til så mange stjerneskudd at i allefall ett ønske må gå i oppfyllelse. Det er å være 24 år og tobarnsmamma og ganske voksen og fortsatt tro på stjerneskuddønsker. Det er gleden av å fullføre noe vanskelig og lykken man ser når noen andre klarer noe de prøvde lenge på. Det er et hjerte som er tungt av savn fordi man virkelig elsker en søster i en by man ikke er i selv og det er et hjerte som er lett nettopp fordi det klarer å bli så tungt. Det er evnen til å ta til seg og til å føle og til å lytte og til å ligge på gulvet for å la hodet bli tomt mens pulsen blir lav etter en dag som har vært anderledes enn andre dager. Det er følelsen av en grunnmur i bunnen av kroppen som er solid og som tåler det livet måtte gi og som fortsetter å vokse selv når den ikke må lenger. Det er tryggheten til seg selv og til hjertet og til samvittigheten. Og det er å respektere hverandres forskjeller og det er å ha troen på det gode i mennesket. Mennesket som lager sveler og som forteller eventyr og som lar deg sitte inntil når du måtte trenge det. Det er å ikke bære med seg sekken med fortiden dyttet ned i, men plassere den i et hjørne og bare titte på den innimellom.

Det er tårer så store som hus og det er latterkramper som gjør en støl og det er minner om gamledager og håp om dagene som ikke har kommet ennå og det er lykken og viten om at man akkurat nå er tilstede i verden. Det er forelskelse og deilige følelser som kribler på innsiden av kroppen. Det er kinn som blir lyserøde og det er fregner på nesen og det er lyden av trærne som visker deg hemmeligheter sent, sent en onsdagskveld. Det er evnen til å se vekk i fra det vonde og evnen til å ta til seg det fine. Det er skubbsår og plaster og fiskepinner en torsdag og ristet brød med honning en mandag. Det er lukten av nytraktet kaffe og gullfunn fra bruktbutikken og følelsen av omsorg som treffer deg midt i fjeset, som en lyselilla myk varme du ikke forventet deg akkurat i dag. Det er alle de store tingene som ofte er pakket inn i hverdagslige, små esker og det er alle de små tingene som helt plutselig viser seg å være monumenter av hendelser som senere tar den største plassen i hjertet og sjelen og hukommelsen og som du bærer med deg som små perler fra dag til dag og som får deg til å omfavne det beste på jord.

Det er livet og jeg elsker det og jeg nyter at jeg elsker det og det føles fint på innsiden.

(Og i morgen begynner jeg på skolen igjen. For `nte gang. Og nå klarer jeg det. Bare vent og se.)