onsdag 28. august 2013

Tre glass vin og stjerneskudd

Jeg sitter på gulvet, med bena inntil kroppen og hodet hvilende i en tilstand av tilstedeværelse og lengsel, med armene rundt knærne og stille musikk forsiktig dansende rundt meg. Den type musikk som bare halvdeprimerte, fantastisk begavede musikere kan skape. De som er mer enn bare mennesker. Den type musikk som treffer rett i den myke delen av hjertet og det sårbare i sjelen. Jeg er nesten naken. Med bare et laken rundt sjelen og et teppe rundt kroppen kjenner jeg at luften utenifra og varmen innenifra gjør tempraturen upåklagelig. Rundt meg er det stille, huset er tomt og vinglasset er fyllt opp for andre gang. Kanskje tredje. Fra et univers utenfor mitt eget hører jeg lydene av mennesker som ler og drikker og danser et sted i byen, men det siste jeg vil er å være der selv. Bare å lytte til dem er nok. Bare å være den som vet om de, men som ingen vet om tilbake. Som de dagene jeg tar meg selv i å sitte på bussen og å følge med på menneskene på utsiden og å skape mine egne skjebner for dem og å vite at for dem er jeg bare en jente som kjørte forbi dem med bussen en tirsdag i juni. Men nå er det kvelden og det er august og jeg er alene og jeg ser ingen, men hører mange, og innimellom svever en stjerne forbi og jeg ønsker meg noe, akkurat som jeg gjorde når jeg så den slags magi da jeg var fem. Jeg ønsker meg større hjerte og mer tålmodighet og å bli elsket til evigheten. Og jeg sitter på et stort gulv. Ett som er lyst og beiset slik at kvisten fortsatt synes og med riper fra andre familier og andre historier og andre tider dypt ned i seg slik at de er foreviget for alltid. Eller i allefall til noen skifter dette perfekte gulvet. Jeg har verandadøren åpen og jeg sitter bare noen meter på innsiden og jeg føler at verden treffer meg i brystet samtidig som jeg er behagelig beskyttet av tykke vegger og mye takhøyde. En truende, dog augustvarm, kveldsbris gjør at de gjennomsiktige, hvite, gulvlange gardinene blafrer innover og jeg får øye på de altfor store, knuste blomsterkrukkene som står på trappen utenfor. Favorittblomsterkrukkene mine. De med historier og minner gjemt i skårene sine, som er fyllt med villblomster og farmors gamle hagepynt og andre underverker.

Jeg har et bilde stående på sjenken fra en ferie jeg var på i gamledager. Med skjeve hus og lyseblått vann og små dører og en ny, deilig kultur jeg ikke kjente til. På bildet står jeg inntil en mur og jeg smiler et dumt turistsmil uten mål eller mening og bak meg skimtes en annen verden enn den vi kjenner til, en jeg forelsket meg totalt og hemningsløst i. Jeg var den som var anderledes. Og når jeg sitter her alene i en mørk leilighet med lyst gulv og ikke er en del av universet på utsiden, i et land der vi sjeldent snakker med fremmede tenker jeg tilbake på dette stedet med steinbrønner og hus i skråninger og flotte, tykke damer som smekket med tungen fordi jeg hadde altfor lite underhudsfett til å fostre opp sterke gutter til verdenen vår. De var grove i huden og hadde håret i en snurr bak på hodet og gikk til landsbykirken på søndager. De samlet frukt i kurver og de bar dem til torget som var fyllt med farger og smaker og sanseinntrykk jeg aldri har opplevd maken til verken før eller senere. De snakket høyt og strengt til hverandre, men lo like etterpå og gikk aldri fra hverandre i uvennskap. De kysset hverandre når de kom og når de gikk og de ble ved hverandre, lojale og elskelige, i gode og onde dager - til de døde ved siden av hverandre i et hus i en skråning med kveldsolen hengende over sengen. Et sted så langt unna vår virkelighet

Jeg sitter på gulvet med bena inntil kroppen og hodet hvilende i en tilstand av tilstedeværelse og lengsel. Jeg kjenner på gode følelser rundt livet mitt og tankene mine og følelsene mine og evnene jeg fortsatt har itakt og evnene som ikke fantes før, men som har dukket opp i senere tid. Jeg elsker den våryre stemningen som brer seg rundt meg når jeg sitter alene og lengter etter noe jeg ikke kan sette fingeren på. Jeg elsker det deilig befriende livet som møtte meg i døren når jeg åpnet øynene for de små, viktige tingene. Som lukten av solen og følelsen av å prestere pakket rundt kroppen og synet av en mørk augustkveld på utsiden, med stjerneskudd og latter i det fjerne. Og minnene om et sted med skjeve hus og lyseblått vann og små dører skyller over kroppen min, sammen med stille musikk fra begavede kunstnere og det treffer meg langt inne i knokene. Det er høyt og lavt og vakkert og skjult i treverket og i engen på utsiden og i kvelden jeg ser på fra innsiden. Og plutselig er skjebner hinsides min forstand og ord som ikke kan sies sniker seg forsiktig og uutholdelig inn blandt andre tanker og minner som gjemmer seg i bevisstheten på toppen av kroppen et sted. Og alt jeg føler er tilfredshet. Og det må være det beste man kan føle en augustkveld med tre glass vin og stjerneskudd.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar