Svake, dumme menneske

Vet hun ikke at hun er døden og det vonde og det ubrukelige? Vet hun ikke at hun gjør noe med han hver eneste gang hun skriver til han eller ringer han eller kommer til han? Vet hun ikke at etter hver gang lover han seg selv å aldri være nær henne igjen, men så kommer hun og hun ser på han og alt av forsvar som er bygd opp inni han rives rett ned igjen? Alt han har planlagt å si eller gjøre blir borte i en tåke av rot og kjærlighet og varme i hodet hans. Du fortjener meg ikke. Jeg får bedre enn deg. Gå til noen andre. Du betyr ingenting for meg. Jeg er sterkere enn deg. Jeg er sterkere enn det. Bare snu. Men hun snur ikke. For han synes at hun er fin. Og det vet hun. Og hun klemmer han og hvisker noe fint inn i øret hans. Og i et lite øyeblikk så er han viktig. Han kan gi henne noe ingen andre kan gi henne. Han blir myk og mo, og hun er livet og det gode. Ikke døden og det vonde. Og han er kongen av verden. Men så går hun igjen. Og han sitter igjen. Og ingenting er bra. Alt er vondt. Og han er så veldig liten. Og ydmyk og flau. Og han bestemmer seg for trettende gang om alt han skal si til henne neste gang hun ringer eller sender melding eller banker på døren. For hun vet at hun gjør noe med han. Men hun bryr seg ikke. Og er ikke det kanskje det verste? Og han vet at han ikke kan vente med å si i fra. Så han sender melding med en gang. Du må slutte, for du spiser meg opp. Så slutter hun og han føler seg plutselig alene. Alene, men veldig sterk og veldig flink. Og etter en stund finner han noe sunnere, noe som er mer liv enn det er død. Noe som ikke er ikledd vonde følelser og slemme tanker. Men som har på seg en kappe av fremtid og det perfekte uperfekte. Men da merker hun det. Hun lukter det eller enser det eller ser røyksignaler på det, eller på en eller annen annen måte finner hun ut av det. Og da sender hun melding. Og han er rett tilbake. Han gir slipp på henne med kappen av fremtid og sier hallo til hun som er ikledd vonde følelser.  Helt ut av det blå svever han fra en tilværelse med ro og kjærlighet og likeverd og respekt, til å bli ydmyket og godt likt, men likevel ikke likt i det hele tatt. Vet hun ikke at jeg kan gi han så mye bedre? Vet ikke han at jeg kan gi han så mye bedre? Hva er det hun har, annet enn vond, kald makt og en mørk sjel og et perfekt ansikt og en smidig kropp og langt hår og øyne som kan drepe og en søt latter som gjør at han gang etter gang etter gang lar henne kue han? Jeg har mer. Men jeg har ikke makten. Det er der hun vinner. Hver gang. Svake, dumme menneske.