Jeg tror det er asfalten som gjør det. Det var den som gjorde utslaget i fjor, men da var jeg fortsatt på vestlandet, så asfalten fant meg litt tidligere der enn den gjør her hjemme. Jeg tror det er asfalten og menneskene som smelter rundt oss. De som smelter sånn fint sammen med snøen, sånn at man igjen kan gå ved siden av dem og bruke små sko fordi menneskene ikke er kalde lenger og snøen ikke drukner deg lenger. Og det kan være tanken på at bursdagen min vært øyeblikk står på melkekartongen igjen. Jeg tror det er synet av lange klemmer og en hund som stikker snuten forsiktig ut av terrassedøren og konstanterer for seg selv at han ikke kommer til å fryse på tur denne dagen. Jeg tror det er naboer som hilser på hverandre igjen, etter et halvt år i hi. Jeg tror det er musikken man kan spille høyt i ørene på vei til barnehagen samtidig som solen forsiktig varmer gjennom vårjakken man mest sannsynlig har funnet frem noen uker for tidlig. Jeg tror kanskje det er følelsen av mestring, den som nesten alltid dukker opp på denne tiden, selvom man sånn pr. definisjon ikke får til imponerende mye. Men likevel nok til å fylle gode, små steder i sjelen. Og om ikke det er noe av det som gjør at jeg blogger igjen, så er det iallefall Maria Mena eller Depeche Mode eller Brandi Carlile eller kanskje til og med Bright Eyes med First day of my life høyt fra den pittelille høytaleren pappa ga meg med imponerende mye lyd som gjør det. Fin musikk gjør at jeg vil danse mye og synge høyt alene i leiligheten mens jeg vasker litt og tenker hvor ekkelt full av gamle klisjèer jeg er, men at det er helt ok og kanskje litt fint.
Jeg tror det er spenningen som flyter i luften. Den man kan trekke ned til det nederste stedet i lungene fordi man vil ha med seg hele våren inn på en gang. Jeg tror det er tanken om at fremover blir det bare bedre og bedre, for det er første mars og man har drukket kaffe med venninnen og man har ledd igjen og jakken man mistet i fjor var på salg akkurat i dag. Jeg tror det er lyset som også i år skinner gjennom hvite, tynne gardiner og døren står på gløtt og barn løper i gaten på utsiden og selvom mars i år skulle bli anderledes enn mars i fjor, så er den egentlig ganske lik, bare ennå bedre. For i mars i år er man ikke alene om å være alene, men man er alene med verdens fineste. Sommerfuglene som fantes i desember også er sterkere og lysere og finere når det er første mars. Og man er våryr og fryktelig sårbar og man tenker tilbake til den gangen man for første gang forelsket seg i en rakkerunge i en alder av åtte og et halvt år og hvordan å forelske seg i en eldre og finere rakkerunge med mer skjegg når man er nesten tjuefem år er minst like deilig, om ikke deiligere, enn det var den aller første gangen. Spesielt når dagene er fulle av marslys og marsfølelse og marsuovervinnelighet.
Jeg tror det er blandingen av morgenkaffen en ufør-tirsdag og vinglasset man tar en lørdag sammen med andre fine kjoler og en lang søndag inni en dyne og kanskje siste torsdagen med Vakreste og Fineste før pappahelgen og det at man ikke helt vet hva som gjør deg lykkeligst, fordi det flyter over hverandre og det finnes fugler ute igjen og for første gang på lengelengelenge er man både inspirert og stor og veldig heldig. Jeg tror det er muligheten til å drømme om gamle musikere og planlegge dager som ikke kommer og å ha overbevist seg selv om at uførepengene i en alder av 24-veldig-snart-25 år lett kan kamufleres som kunsterlønn og at et glass rødvin på kvelden er sunt og greit, fordi det får tekstene til å flyte bedre enn nå som klokken bare er 13.29 en fredag og fornuften sier strengt nei til rødvin siden barn skal hentes og en eller annen middag skal lages fra bunn. Fordi jeg får kunsterlønn for å gjøre sånt og ikke alt annet.
Mest av alt tror jeg nok det er asfalten som gjør det. Og de som kjenner meg vet at jeg lyver. For det er melkekartongen som gjør det. I år som i fjor som året før der. Velkommen 1. mars.
