mandag 19. mars 2012

Bucketlist

Jeg snakket med en venn for litt siden. Han har en liste. En 100-ting-han-vil-gjøre-før-han-dør liste. Han fikk meg til å tenke på min egen liste. Det er ikke hundre ting på den. Og jeg vet ikke om det noensinne blir hundre ting på den. Men hver gang jeg kommer på noe jeg har veldig lyst til å oppleve, så skriver jeg det ned. Jeg gjorde hvertfall det før. Nå har jeg ikke sett på den på lenge. Før jeg tok den frem i går. Ri på en elefant. Eller en kamel. Check. Hvertfall elefanten. Svømme med  en delfin. Fotografere meg selv på den Kinesiske mur. Spise lokal mat i en liten landsby et sted i verden jeg ikke kan språket. Check. Parmesan i en fjellandsby i de Italienske alpene. Men vil gjøre det mange flere steder, mange flere ganger. Besøke alle kontinentene. Se en kenguru i Australia. Ta bilder av De Fem Store ved Viktoria Falls. Ta en lang togtur og ikke helt vite hvor i verden jeg havner. Gjøre noe viktig. Check. Besøke regnskogen. Og jungelen. Check på jungelen. Nyte for store skjorter som lukter av noen som ikke er der lenger. Check. Føle. Elske. Leve. Check. Oppleve Norge. Bestige et fjell. Bruke en sommer på å sitte ute med en veldig fin bok. Check. Skrive en barnebok.

Det beste med slike lister er at når du skriver ned en ting så har du et ønske, en drøm og et håp om at du en dag skal gjennomføre det. Når du skriver listen så føler du at etterhvert som du får gjennomført punktene, så vil du erfare og mestre og klare. Det er tanker som har flyttet inn hos deg og som bare du kan gjøre noe med. Men tiden går, listen består og mest sannsynlig glemmer man de tankene til fordel for andre tanker, tanker som er viktige i hverdagen, alle jeg må-tankene, alle betale-regninger-og-være-fornuftig-tankene. Og så glemmer du det håpet du en gang hadde om å få gjort tingene på bucketlista di. Jeg tok frem listen min i går og så at jeg allerede hadde fått gjort mange av punktene, uten å engang legge merke til det. Jeg har ridd på en elefant. Besøkt et kontinent utenfor Europa. Jeg har spist lokal mat i en liten landsby et sted i verden jeg ikke kunne språket. Jeg har gjort noe viktig. Akkurat nå jobber jeg med å nyte for store skjorter. Jeg føler, jeg elsker og jeg lever. Barneboken er skrevet. Men ikke sendt inn noe sted. I stedet har jeg laget en viktig film.

Jeg trodde at å kunne krysse av ting på listen ville få meg til å føle meg større, viktigere, mer belest, bereist. Jeg føler meg mindre. Mer ydmyk. I den store verden er jeg veldig liten. Det er så mye der ute å oppdage, utforske, kjenne på, føle. Det er så mye her å oppdage, utforske, kjenne på, føle. Husker jeg så meg rundt når jeg var i jungelen. Følelsen av fasinasjon kastet seg over meg og brøt seg langt inn i sjelen min. Øynene mine kunne ikke lukkes lenger. De måtte bare se. Ta til seg alle inntrykkene. Fingrene mine måtte røre ved bladene. Kjenne på stammene. Føttene mine slapp heldigvis å bekymre seg for å tråkke på skumle innsekter, for jeg var trygt plassert på en elefantrygg. Det var en ny verden, langt vekk fra den verdenen jeg kjenner. Det var en verden jeg bare hadde sett på fotografier. Likevel skal det sies at jeg kjente igjen følelsen. Jeg kjente igjen fasinasjonen som brøt seg inn i sjelen og øynene som ikke kunne lukkes lenger. Jeg har nemlig ridd i fjellsiden av Møre og Romsdal også. Kroppen min har bevegd seg sammen med hestekroppen oppover fjellet. Utsikten har vært vidstrakt. Fjell etter fjell etter fjell. Jeg har sittet med bena på utsiden av Prekestolen i Rogaland og følt på suget av å bli dratt over 600 meter rett ned i det krystallblå vannet under oss. Jeg har bodd på et fyr i Nordland med havørn og måser og jordrotter og Det Store Havet som nærmeste nabo. Jeg har kjørt Harley Davidsson gjennom Byrkjedal og følt på frihetsfølelsen og sett hvordan viddene var oransje og gule og rød når høsten var på sitt fineste og vi var alene i verden. Jeg har sett solen gå ned over Verdens Ende i Vestfold. På et punkt der kan man ikke vite hvor havet slutter og himmelen begynner, fordi solen dekker alt.

Listen er god å ha. Det er fint å ha ønsker og håp og drømmer. Men jeg liker at listen min inneholder små, viktige ting også. Og jeg liker at listen min ikke glemmer det fine i nabolaget eller nabokommunen eller nabofylket. Jeg liker at listen ikke er nødvendig for at jeg skal kjenne på det fine i livet mitt. Jeg liker at listen ikke er et referat fra et møte hvor antall av avkryssede punkter er målene om hvorvidt jeg har levd et fint liv eller ikke til nå.

Det beste med listen min er at uten å huske hva som stod på den, har jeg likevel opplevd mye fint. Og uten å huske at det stod på listen følte jeg at det var store øyeblikk. Nytt punkt på listen. Oppdage øyeblikk.

2 kommentarer:

  1. Åh, en sånn liste har jeg også! Så bra at du minnet meg på den, nå er det bare å lete etter den i rotet :p

    SvarSlett
  2. Bare å begynne å lete :D Spennende å se om man kanskje har fått gjennomført noe av det, uten helt å tenke på det :))

    SvarSlett