Dominus sua fata.

Jeg har vært så liten. Så veldig liten. Og litt mer enn ganske redd. Jeg har vært så sårbar. Jeg er sårbar. Jeg har vært så usikker. På meg selv. På livet. På jorden og menneskene og sommerfuglene og gleden. Man skal igjennom en fase i livet, som regel som tenåring, hvor man skal veiledes ut i verden. Man skal gi slipp på de trygge rammene, fordi de trygge rammene sakte, men sikkert, skal bli oss selv. Vi skal lære å føle. Vi skal lære å si i fra. Vi skal kunne skille rett fra galt og stille oss kritiske til det vi ikke tror på. Vi skal ha et senter inni oss selv som forteller oss at det er trygt å stå på meningene sine. Det er greit. Det er fint. Du trenger ikke være redd. Et senter i midten av kroppen. En søyle av betong. Som man kan lene seg til når resten av kroppen vingler og hodet plages av usikkerhet og sjelen rives i to retninger og hjertet ikke lenger vet i hvilket tempo det skal slå. Når man føler at sitt eget univers svikter. Så skal man ha den søylen av betong. Av trygghet. Den som tåler alt. Den som gjør at man inni seg, dypt dypt inni seg, instinktivt vet hva man må gjøre for at ikke livet skal kantre. Selv med en stor, tung slagside.

Mange ganger i det voksne liv vil man komme til å kjenne på usikkerhet, det uperfekte og noen ganger til og med det vonde. Men ofte går det greit. For de fleste går det greit. Heldigvis. De tipper ikke over. De kantrer ikke. De føler sorg og sinne og bitre smaker og sure vinder og lukter av alt annet enn det gode. Men de kantrer ikke. De tror kanskje de gjør det. Men det gjør det ikke. Fordi noe redder dem. Når de er på randen til å gi opp, så er det noe som redder dem. Søylen deres redder dem. Fordi det trygge senteret i midten av kroppen, i midten av sjelen, står stødig. Det ble skapt i løpet av tenårene, i løpet av tiden man gikk fra å være et barn til å være et selvstendig og ganske snart voksent menneske. Og det er der fortsatt. Det er der for evig.

Jeg har hatt en fantastisk barndom. En barndom jeg alltid vil bære med meg og alltid vil være stolt av. En barndom jeg forsiktig prøver å skyve over på mine egne barn. En barndom som tillot meg å være en del av to verdener. Jeg har lært om verdier og moral. Jeg har lært om rett og galt. Jeg har lært om lojalitet, om respekt, om familielykke. Om å være tilstede og om å genuint være interessert. Jeg har lært om søskenkjærlighet, om hva som skjer når man passerer sennepsåker etter sennepsåker med Bonbongodteri i munnen og potetgull med paprikasmak på deling i baksetet av en Volkswagen Passat på vei til Lillehammer. Den hadde lyse skinnseter og Lemon Tree spilte fra CD-spilleren. Jeg lærte om alt det gode. Jeg var trygg. Jeg kunne være meg selv. Alt lå til rette for at jeg skulle få den gode, trygge, varme, stødige søylen av betong inni meg. I midten av kroppen. I midten av sjelen. Men noe skjedde.

Noe skjedde året før jeg ble tenåring. Alt forandret seg. Og selvom de neste årene ble fylt med mye godt, så ble det også fylt med mye vondt. Noen ganger skjer det ting i et menneskes liv som gjør at man blir redd. Og man blir sårbar. Og man blir mindre enn man noen ganger har vært tidligere. Det kommer en rekke hendeleser som gjør at utviklingen som person og individ tar en pause. Man har ikke tid til å utvikle seg, til å lære seg alt man bør lære seg. Man må bare fungere. Man føler at man ikke blir hørt og at man ikke blir sett. Man opplever å ikke kunne si det man vil og at man alltid må unnskylde seg og at å ikke bli sett eller hørt kanskje ofte er det beste. Man kan til og med oppleve at å bo hos venninner i ukesvis av gangen kanskje er tryggest og at når det er fremmede mennesker i huset burde man låse døren. Alltid låse døren. Jeg kan huske at jeg satt på rommet mitt. Jeg tror jeg var 15 år. Jeg følte meg som en 5-åring. I etasjen under ble det knust porselen til mange tusen kroner. Men det gikk bra, den gangen også. 

En rekke av sånne hendelser påvirker konstruksjonen av den trygge søylen i midten av sjelen. Arbeidet blir stadig utsatt grunnet reprasjoner på små og store skader. Den blir aldri helt hel. Eller helt stødig. Eller helt trygg. Kanskje den ikke engang blir bygd i midten av sjelen? Men det kommer til et punkt hvor rekken av hendelser viskes ut. Periodene med lykke og fint liv blir lenger og lenger. Tåken blir lettere, regndråpene faller ikke fullt så hardt, vinden blåser ikke fullt så sterkt, man er ikke fullt så alene. Verden er like stor, men selv har man blitt litt større enn man var. Og jeg er så overbevist som man kan bli om at hvis man da velger å gi alt man har, så bygger man søylen sin selv. Man velger byggeklosser og sement og byggherre og man designer den slik som man ønsker den.

Neste hendelse dukker opp, men søylen har innen da rukket å bli litt sterkere. Det er fortsatt stadige reprasjoner, men den er litt høyere enn før. Og litt tykkere. Og litt mer stabil. Den blir løftet med heisekran til midten av sjelen. Tror jeg var 22 når heisekranen endelig kom. Jeg hadde ventet lenge. Og med hjelp av mange fine mennesker så kommer den til syne. For de som er så heldige som meg. For jeg har mange, mange fine mennesker. De har skjegg og briller og kofferter til utlån og piercinger i tungen og langt blond hår og søte kjoler og god smak og elendig dansestil og alltid gode ord og mye latter og et glass vin på vent og en kaffe på trappen. Og de fleste av dem er så forskjellige fra meg og de er så forskjellige fra hverandre. Men de er de fineste menneskene jeg vet om. Og sånne mennesker er der når søylen forsiktig reiser seg. Og blir stående! Den er blitt stor og god. Bristene er der. Og arrene er der. Men de er der bare for å minne sjelen på hvor sterk den har blitt.

Når man selv velger å konstruere den, selv velger  at den skal være der, så blir den sterkere enn noensinne. Lidelsen klarer ikke finne frem. Slagsiden blir ikke for stor. Den søylen sluker mørket og uværet og nøden. Den er stolt og ikke skamfull. Den tåler dag og lys og sannhet. Den lokker til seg svaler og gode tanker og varme og fine ordtak og gode klemmer og minner fra en sommer man lo. Den lokker til seg alle de små gledene og den lever av det. Det puster det inn og nyter det. Og den puster det ut igjen til resten av kroppen og sjelen og hjertet. Den søylen er grunnen til at man kan ligge på gulvet og puste med hele magen og nyte. Nyte erfaringer og lærdommer. Nyte livet og dagen. Nyte relasjonene til venner og familie og barn. Lytte til musikk og lese fine tekster.  Gleden er rik i en slik søyle. Tryggheten er der. Tryggheten på seg selv, sine egne evner, sine egne muligheter. Den søylen man sitter igjen med er takken for strevet. Den puster og lever. Den er god. Den bygges opp med varsomme steg. Og man kan føle på et takk. Et uendelig stort takk. Takk til livet som har formet deg til et menneske som klarer å tippe deg tilbake selv etter å ha kantret helt rundt. Takk til foreldrene som har gitt deg en trygg nok barndom til at ungdomsårene gikk greit, tross alt. Tusen takk til foreldrene faktisk, fordi de har oppdratt deg på en måte som gjorde at du turte å bygge søylen din selv, til tross for både ungdomsår og senere år og tidligere år og alt som har vært av vondt. Takk til farmødre som leser bøker og farfarer som gir deg mokkabønner og lukter pipetobakk. Og bestemødre som alltid er ærlige og barn som elsker betingelsesløst og lyset gjennom gardinene som lager levende malerier på stueveggen og lukten av skog og lyden av stille sjø mot strand og synet av vidder langt opp i fjelet. Takk til sjelen for at den tørr å ta til seg inntrykk og takk til hjertet som fortsatt tørr å elske det som ikke er perfekt.

Engstelsen får ikke plass i den søylen. Fordi den bærer det fine. Og jeg sier takk. Fordi det vanskelige måtte til for at jeg skulle klare det selv, med hjelp av fine mennesker. Og jeg ville ikke vært en liten brist foruten. Jeg kjenner på takknemlighet. Og på lykke. Ikke på tross av, men på grunn av, bristene i søylen min. Søylen jeg gjennom erfaring vet at jeg nå kan stole ett-hundre-prosent på.

Dominus sua fata. Herre over egen skjebne.