Voluptatem

For en herlig følelse det er å ha et hjerte og en sjel og et sinn som er åpne. Som tar til seg alt av inntrykk, som suger til seg det fine, som nyter å være tilstede. Så fint å ha en sjel som kan drømme seg vekk, som kan sveve dit den vil uten å bli holdt igjen av tunge kjettinger og vonde bånd. Så fint å ha et sinn som er positivt, som vinkler ting på en måte jeg blir glad av, som ikke er redd for det nye, som tørr å være nyskjerrig. Så fint å ha et hjerte som fortsatt tørr å elske. Et hjerte som er stort og rødt og godt og snillt. Som banker ekstra hardt av de små tingene. Så deilig å bli betatt hver eneste dag. Kanskje i en følelse eller et syn eller en lukt eller en ny gutt. Så deilig å bli betatt uten å henge seg opp i det eller gjøre det til en nødvendighet. Men å bare bli det og være det og synes at det er ok når det går over. Så deilig å gå med ryggen rak og hodet hevet, å kunne ta til seg fine ord og leve litt på dem. Så deilig å være meg! Så deilig å puste med hele seg, så deilig å kjenne at hver celle og pore i kroppen nyter sammen med meg. Så fint å kjenne at sjelen og sinnet og hjertet og kroppen og hodet og cellene og porene samarbeider. At sammen så gjør vi dagen fin og natten lang og musikken høy og bøkene dype og samtalene fine og inntrykkene gode. Og det pakker seg sammen, legger seg oppå hverandre, lag for lag, det gjør seg stort og det fyller meg. Det kryper inn i meg og holder meg varm, det stryker seg inntil meg og brettet seg rundt meg og er med meg hele tiden. Selv når jeg drømmer om et annet liv, en annen tid, der du ikke lenger er han som slapp unna, men fortsatt er han som er min, så klarer det å stryke seg så godt inntil meg at det overtar meg og de vonde tankene slipper taket og gjør plass til de fine tankene, de gode følelsene, et avslappet sinn og et åpent hjerte. Et hjerte som blir betatt på nytt, hver eneste dag, og en sjel som tåler at nettopp det skjer.

Så deilig å være hun som kan ta lange dusjer og legge seg i stjerneformasjon på sengen, naken og bare med et laken over magen, og puste så dypt at selv ribbeina og leggene og tærne og armene og hodebunnen blir fylt med ny luft. Så deilig å være hun som kan se på vårkvisten vi har pyntet i stuen og tenke at det er toppen av lykke. En liten bit vårlig natur på stuebordet pyntet med skattene til barna. Tenk at det kan være toppen av lykke noen ganger, eller egentlig ganske mange ganger. Så deilig å være hun som kan sitte på gulvet med et glass vin i hånden, drømme om vakre menn og fine tekster, og lytte til musikken sin. Dele den opp i biter, høre hvert eneste intrument, virkelig forstå ordene og sammenhengen. Føle at artisten synger den med meg i tankene. Meg og min historie og oss og fortiden og fremtiden. Og danse! Helt alene danse med hele kroppen og hele viljen, alt man kan! I perfekt takt til musikken. Man danser som om ingen så det og man synger som om ingen hører det og plutselig så elsker man som om ingen noensinne har såret, ødelagt, tråkket på eller knust hjertet! Fordi man tørr, fordi man tillater det, fordi man plutselig har lært å lytte til kroppen! Så deilig å krype inntil to små kropper og vite at de er mine. Så deilig å ringe spennende mennesker, diskutere litt, være litt uenige med vilje, men alltid le fra dypet av hjertet før man legger på. Snakkes igjen snart. Jeg er så glad for tiden! Så avslappet og glad! Så avslappet at eksen i sted måtte spørre hva som var galt, for i de årene vi var sammen, så så han meg aldri så avslappet. Men nå er jeg det, og jeg er glad. Sånn ekkelt glad. Sånn glad at mennesker sikkert himler med øynene av meg. Fordi jeg spyr ut både såpebobler og sukkerspinn og nøtter og ekorn og regnbuer og ponnier. Og jeg burde egentlig hatt meg en rosablogg og ikke en små-tekster-og-fine-tanker blogg. Men jeg vet at livet plutselig snur seg og jeg nekter å komme dit at jeg ikke nyter igjen. Jeg vil ikke glemme hvordan det føltes å være låst til en seng med beskjed om at man har en farlig sykdom og plutselig angre på at man ikke nøt tidligere. Jeg var ikke redd for å dø, men jeg var redd for å gå glipp av fine ting. Men nå kan jeg nyte fine ting og da spyr jeg gjerne såpebobler og ponnier en stund. For det er deilig å være meg. Det er deilig å helt genuint, helt ekte, helt på ordentlig kunne smile for seg selv og kjenne at noe bruser i kroppen. Noe godt, noe stort. Noe som forsiktig beveger seg rundt i magen på den gode måten. Man er yr og glad og litt forelsket i noen man ikke vet hvem er. Og i morgen er man sikkert litt forelsket i en ny.

Og man tar med seg kaffekoppen ut på steintrappen midt i byen og man luker vekk de slitsomme lydene, men lytter til menneskene og stillheten og de forsiktig ropene fra stjernene over oss. Og plutselig blir kinnene bringebærrøde og man vet ikke hvorfor, men man må smile litt ekstra og kjenne litt ekstra på brusingen i magen. Og man lukker øynene og man bare er. Så deilig når det er nok å bare være.

Nytelse.