Om å late som

Om å våkne en halvtime for sent en dag man ikke skal noen ting og se at lyset allerede har fylt det finrotete rommet. Om å være lykkeligere enn en fugl med pommes frites i nebbet. Om å bruke dagen sin på å finne frem mamma sitt gamle forklè, det som er dekket av nostalgi og barndomsminner og lukten av den julen alle var samlet. Om å ta det på seg og stryke det inntil huden og putte en sleiv i den store lommen til venstre, bare fordi man kan, før du baker en kake til en liten gutt. Om å kunne gjøre ting som å danse på kjøkkenet mens man ser på søsteren sin danse på sitt eget kjøkken gjennom skjermen begge har stående på benken. Når man får det teite smilet man ikke kan styre.

Om dagen som har vært litt lang og tanken om seg selv som er litt liten og ønsket om at gode følelser snek seg inn under huden og gjorde så man ble en av de som ser ut til å ikke prøve, men som likevel kler rød leppestift og rotete krøller godt. Om da musikken ikke treffer sjelen og lykken ikke sitrer rett under huden. Om dagen man har fått komfyrvakt som heter Anna fordi man er syk og fornuften vet at det er bra, men selvfølelsen roper nei fra et sted man ikke helt kjenner. Når frustrasjonen overtar og veggene sakte velter over en.

Det finnes mange dager. De er forskjellige og de er gode og de er alltid fulle av erfaringer og lærdom man på et vis blir glad for i ettertid. Det er lykkedager og gråtedager og dager midt i mellom. Det er småskodager man kan løpe fortfortfort på bar asfalt og det er dager med lodd rundt bena og usikkerhet brettet rundt hjertet. Det finnes flere av fugl med pommes frites og mammas forkle dager enn det finnes sjeleløs musikk og komfyrvaktdager. Men begge deler kommer og når man våkner opp vet man heldigvis ikke hva man skal vente seg. For det finnes også noen dager man forsiktig tusler ut av sengen og ut av sitt eget liv og i et øyeblikk er noen andre, på et annet sted i en annen tid med en annen mening og en annen historie.

For noen dager siden feiret vi en av mine beste venninners 25 årsdag. Vi reiste vekk og de som var kjent i byen vi dro til tok oss med til en portal ut av virkeligheten. På utsiden så stedet ut som en bygård, på innsiden var det magi og fantasi som omsvermet meg. Jentene var finere, med prikkete kjoler og hårbånd. Guttene hadde sjegg og skjorter og skålet med hverandre. En smijernstrapp forbandt de tre halve etasjene og nesten oppunder taket hang det gamle utslagsvasker. Vi var ute, men store seil og juletrelys i taket ga oss følelsen av å være inne, av å være hjemme. En singel rød lampe hang på veggen, så fantastisk uplassert at det så ut som om det aldri kunne vært meningen at den skulle hengt et annet sted. Rollene ble byttet når man gikk over terskelen og inn gjennom det vinduet til et annet liv. De flinke slappet av. De seriøse ble kunstersjeler. Alder ble visket ut og engasjement stod tydelig frem. Og jeg ble sittende stum. Inntrykkene fikk lov til å smyge seg inn til meg. Luktene og fargene og menneskene og samtalene summet rundt meg i mens min egen fasinasjon skapte et teppe av dette er bra på innsiden min. Hodet mitt slappet av og smilet traff ørene så lenge øynene mine danset fra skjebne til skjebne på innsiden av dette eventyret.

Hverdagen er ofte satt her hjemme. Rutiner styrer og lister bestemmer hva jeg skal gjøre når. Det er lite tid, og definitivt ikke guts nok, til å leve kunstnerdrømmen. Men noen ganger, innimellom alle jeg skal og jeg må, setter jeg på Silje Nergaard og lukker øynene mine og kjenner et mykt teppe mot fingrene mine og en stor skjorte mot kroppen min og jeg svever litt. Og bak øyelokkene ser jeg et sted nøyaktig likt det stedet jeg fikk æren av å besøke. Og uten å ta ett eneste skritt reiser jeg dit og jeg ler bekymringsløst og jeg får skryt av noen og jeg er ydmyk og jeg kysser på kinnet og jeg er noe annet.

Jeg ville ikke byttet ut den enorme uforbeholdne kjærligheten jeg møter her hjemme hver eneste dag mot noe i verden. Ikke mot utstillinger eller brede glass med gode drinker eller eventyrsteder med rare lamper og hårbåndjenter eller følelsen av å kle rød leppestift og å være dronning over eget liv. Aldri i verden. Jeg ville ikke byttet bort Anna eller hjernen eller torsdager uten kaffe eller erfaringene heller. Ikke for noe.

Men det er frekt deilig å late som noen ganger. Jeg later som i dag. Og jeg elsker at jeg får det til. Og det er takket være alt jeg aldri ville byttet bort at det går.

Hei, Kunstnersjel. Så deilig å se deg igjen. 

Med to streker i hånden

Det finnes mange følelser på innsiden av en tenåringskropp og de aller fleste svermer rundt seg og sitt. Tankene flyr frem og tilbake på innsiden av hodet og handler stort sett ikke om mer enn hva man skal ha på seg og hvem man skal møte og om noen kanskje kysser deg i dag. Man føler seg fryktelig voksen når man sprader rundt som nettopp-fylt-17-åring. Man kan mye og man vet mye og ingen forstår hvor skikkelig voksen man er. Man er helt sikkert den i hele verden som er mest voksen i forhold til alderen sin. Helt sikkert.

Men innimellom så skjer det ting som forandrer det meste. Og jeg husker den dagen det skjedde med meg. Jeg var en sånn veslevoksen-nettopp-fyllt-17-åring med meninger om det aller meste. Jeg var sta og egen, men likevel snill. Når det passet meg best. Jeg husker jeg trasset når jeg fikk beskjed om å ta en test. Jeg husker at jeg var sur og oppførte meg som en treåring og at jeg kastet testen i søppelet rett etter å ha tatt den. Og jeg husker at jeg gikk ut i gangen og snudde meg sakte og uten å vite hvorfor gikk tilbake til badet igjen. Jeg løftet opp pinnen jeg nettopp hadde kastet og registrerte hva den viste meg. Uten å si et ord hvisket den meg mer enn jeg kunne forstå. Jeg husker øyeblikket som om det var i går. Luften gikk ut av meg, ansiktsfargen min gikk fra maibrun til ikke-eksisterende og bena ville ikke bære meg lenger. Den trasne kroppen min jobbet mot et hode som helt plutselig hadde sluttet å sende ut tanker om klær og plutselige kyss. Jeg hadde to streker i hånden.

Jeg var 17 år. Jeg var for ung til å få bestemme over meg selv, men jeg var gammel nok til å helt alene måtte ta et valg som jeg skulle stå for til evigheten. Jeg gjorde det eneste riktige i det øyeblikket hvor jeg for første gang i mitt liv ikke ante forskjellen på opp og ned, sinne eller glede, sorg eller gode følelser. Jeg ropte på mamma. Min kjære mamma. Min mamma som en gang i tiden tok det samme valget og som valgte meg. Jeg ropte på henne og hun kom. Og hun holdt rundt meg og hun lot meg få hyle og kjefte. Hun lot tårene mine trille i fanget hennes og hun sa ikke et ord. Hun bare var der og satt der og lyttet alt ørene hennes var god for. Jeg sa ikke et eneste fornuftig ord og jeg skrek en hel haug med ufornuftige, men hun rettet ikke på meg. Hun var akkurat det hun skulle være den gangen - mammaen til en liten, livredd jente.

I dag er det akkurat 8 år siden jeg for første gang stod med to streker i hånden og jordkloden sluttet å snurre i noen sekunder. Ikke visste jeg at den gang da skulle bli til dager som i dag. Ikke visste jeg at de tårene som trillet av redsel i 2005 i årene etter skulle trille mange ganger til. Men det har de gjort. Hver gang verden har vært urettferdig mot min Vakreste og jeg bare har måttet se på. Hver gang hun har vært redd og suss på pannen ikke har hjulpet. Hver gang hun har ødelagt noe og jeg ikke har klart å reparere det og hun har grått seg i søvn på fanget mitt og jeg i hemmelighet har tørket bort tårer fra eget kinn på hennes vegne. Ikke visste jeg at den besluttsomheten som møtte meg i 2005 skulle komme igjen og igjen etterpå. Hver gang magen min visste noe om henne som resten av verden ikke ville høre på, men som hele sjelen min likevel ropte at var sant. Og jeg kjempet for henne. Og jeg fant både klørne og albuene mine i en bortgjemt sjenk helt innerst i kroppen. Og jeg vant. Og jeg viste verden gang på gang at jeg hadde rett. At magen min følte det riktige. Hver gang. Ikke visste jeg at usikkerheten fra den gangen skulle komme krypende inn under huden min hver eneste, bidige gang jeg stod ovenfor et dilemma og ikke ante mine arme råd for hva som ble riktig å velge. For ingenting er viktigere enn å velge riktig for de bittesmå som ikke kan velge selv. Og ikke visste jeg at den gryende, boblende følelsen som dukket opp i hjertet når jeg bestemte meg for å velge henne skulle komme så vanvittig mange ganger i dagene, ukene, månedene og årene som kom senere. Hver gang hun ler fra bunnen av hjertet. Hver gang hun mestrer noe nytt. Hver gang hun får lov å spise ristet brød med honning og kaster seg rundt halsen min og forsiktig hvisker Jeg elsker deg, mamma. Hver gang hun har sovnet og jeg går inn til henne og kysser på henne og tenker at det ikke går ann å elske henne noe høyere, men så våkner jeg dagen etter og gjør det likevel. Den boblende, gryende følelsen som kommer fra det eneste stedet som er helt ekte, innerst i den skjøreste delen av kroppen - mammahjertet.

Jeg var 17 år og livredd og så fryktelig liten på innsiden og i allefall ikke verdensmester og den mest voksne på jordkloden lenger. Jeg husker fortvilelsen og for-og-imot listene. Jeg husker frustrasjonen og tankeprosessene og følelsen av en verden og et liv på mine tynne skuldre. Og jeg husker at jeg valgte. Og for akkurat åtte år siden valgte jeg å bli mamma for aller første gang. Jeg valgte Thea. Min Thea. Min stolthet og glede og varme. Og herregud for en deilig reise det er.

Om å elske til man sprekker

Historien om de små tingene er fin.

Når verden faller i grus på innsiden av hodet mitt og jeg blir sint på noen som ikke fortjener det fordi jeg egentlig er sint på meg selv og bitene ikke passer sammen uansett hvor lenge jeg prøver å koble de og selvtillitten har fått blåmerker på knærne og en rift i buksa og jeg kjenner nerver på innsiden av sjelen som jeg ikke visste at fantes - da er han der. Da ser han tvers gjennom meg og uten at jeg sier et eneste ord stryker han lett på meg og vet at innsiden min skriker stygge ord fra terrassen mens kroppen min står i et stille sukk på kjøkkenet. Så forteller han meg at det går bra. At vi har god tid. At vi godt kan komme for sent, i dag også. At jeg gjerne kan lage orden i rotet mitt og vaske av meg tårene og sminke litt ny mestring i fjeset før vi drar. Han løfter meg opp igjen. Og frem igjen. Han er en av de små tingene som står igjen som det største på jord.

Han er tålmodig. Og snill. Han er barnslig og voksen. Og balansert. Han er lojal til det ytterste og han er klok. Han har tredagersskjegg og rufsete hår og er den peneste mannen jeg noensinne har sett. Han drikker vin med meg og spiller gitar for meg og han får meg til å føle meg fin. Han leser ikke blogger, men han snikleser denne. Og akkurat nå sover han. Og jeg ser på han og jeg fylles med klisjeer som han helt sikkert får litt angst av, fordi de er så klissete alle sammen. For han er ikke klissete. Men jeg er. Og det jeg har funnet med han er.

Når dagen har vært innholdsrik og lang og vi har balansert på en hårfin grense mellom å utforske verden og å sprenge grenser, så blir kvelden noe eget. Da skal vi være inntil og vi skal være gode og vi skal snakke om det vi har oppdaget. Og når barna har sovnet og mor egentlig er litt sliten og ord ikke er oppfunnet, men berøringer og sanser og smil forteller en ennå finere historie, da nyter man. Da ser man heloer i vakre farger gjennom sine egne øyevipper og kveldssolen tegner konturene til et menneske man elsker så inderlig høyt og den samme solen gjennom vinduet får støvet i luften til å danse sakte, så sakte, og man tenker at i alledager, så flott det støvet der danset. Han er trygg og varm og når dagene er skumle og nettene mørke så får jeg bare sove hvis jeg ligger inntil ham. Og selvom han kanskje ikke får sove med meg på armen, så lar han meg ligge der til jeg har forsvunnet inn i en drøm om bestemorknuter og lange vårdager.

Når man har pannekaker til frokost fordi Selveste Mor rett og slett har glemt at man trenger brød og man kan sykle til skolen og man rekker å klemme ekstra lenge og morgensolen gjør at man bare trenger små sko og tynne jakker når man hopper paradis i gata, da oppdager man de små tingene. Igjen. Og igjen og igjen. Når man spiser youghurt med jordbær og müsli og det lukter kaffe og lange dager og man ikler seg klær med prikker på igjen, bare fordi det er sol og varmt og vår. Og håret henger deilig ufrisert i store krøller nedover skuldrene, mens den ene fregnen etter den andre dukker opp på nesetippen etter et halvt år i mørk dvale og man fniser når man ser dem, fordi det er barnslig søtt med jenter som fniser når de har fregner. Når samspillet mellom de små og de store her hjemme går sånn nogenlunde greit og man finner magi i blikkene deres hver gang de oppdager hvor glad de er i hverandre til tross for verdenskriger over alt fra farger på koppene til hvem sin tur det er. Kjærligheten man føler for noen som trenger mer beskyttelse og forståelsen man møter de gangene man selv er det barnet. Myke hender på korsryggen når noe er vanskelig, hender som hvisker jeg er her. Jeg går ikke. Du er flink. Svale dager og en grill og et par ekstra sett med venner i hagen. Datterplukkede blomster og pledd over bena og å glemme at man er voksen et øyeblikk og le så høyt at fuglene tier fordi alle inne i bilen plutselig sier tåfis i kor. Sånne ting. Sånne små, latterlig gøyale, uviktige ting - som, som sagt, står igjen som det største på jord. Og det viktigste på jord. Og det fineste på jord. Som et lett slør av magi som blir liggende over kroppen hele natten gjennom. Som gjør det lett å sovne og som gjør søvnen god. Som gjør natten litt lysere og litt kortere og litt bedre. Og som gjør dagen som kommer til noe ennå bedre.

Noen ting kan ikke fortelles om gjennom ord eller setninger eller støv som danser så sakte, så flott, i lyset fra en sol som er på vei ned. Lette slør av magi og fregner som fniser og tåfisbilturer er ikke verdig ord som tynger dem. Det er opplevelser som man bare får gjennom en frekk flørt med livet.

Dagene er varierte. Det finnes mange morgenstunder helt uten dans eller pannekaker. Det finnes mange kveldssoler som ikke skaper dansende, fint støv. Det finnes dårlige dager og middager som ikke blir lagd. Men innimellom alt det finnes det Øyeblikk. Noen varer ikke et helt sekund en gang, mens andre varer time etter time. Innimellom alt det finnes De Små Tingene. Og Livet. Og alt det Fine. Og det er så vannvittig mye av det. Og gjennom alt er han der. Og han er min. Og jeg er så stolt. Og jeg elsker han så mye at jeg tror jeg kan sprekke snart. Og om ikke jeg sprekker så skal jeg fortsette å elske han. Dag etter dag etter dag med Øyeblikk. Det er deilig det.