Om å miste og å få tilbake igjen.

For en reise. For en berg- og dalbane. Jeg kan ikke i ett sekund en gang huske livet som var før, samtidig som jeg ikke har en sjanse i havet til å forstå hvordan tiden har gått så fryktelig fort frem til nå. Og sakte frem til nå. På en gang. Dagen alt forandret seg husker jeg bare delvis. Noe er brent inn i tinningen og annet er som en dus tåke jeg ikke vet om jeg var en del av eller bare drømte om. Jeg husker jeg var på skolen. Jeg husker jeg var hos fysio. Jeg husker jeg snakket med mennesker og at jeg begynte å få ganske vondt. Jeg husker at Magnus dro og jeg husker at Thea ble. Jeg husker jeg var på vei til badet. Og så husker jeg ikke så mye mer. Annet en hoing og uniformer og litt barnegråt i bakgrunnen. Jeg husker Ane holdt rundt Thea og jeg husker kode rød og en bror som kom løpende inn på akutten og som ikke fikk dra igjen - i tilfelle han da var smittet. Jeg husker beskjeden vi håper du overlever og best av alt husker jeg blikket til sykepleieren da hun så meg inn i øynene og med det så på et menneske som likegjerne kunne dø foran henne.

Det har vært mye vondt. Det har vært lange nåler med triste beskjeder og det har vært trening og feiling og trening igjen. Det har vært ett skritt frem og to tilbake. Det har vært lys i tunnelen og så har strømmen gått og så har man i et øyeblikk famlet i mørket igjen. Det har vært tunge avskjeder med de man elsker høyest og det har vært månedsvis borte fra hjemme. Det har vært beinhard viljestyrke, mange modige tårer og noen tårer som slettes ikke var modige i det hele tatt. Det har vært en begravelse for en personlighet og fødsel for en ny en. En man egentlig ikke likte spesielt godt. Ikke bare har grunnmuren blitt rystet, men den er blitt snudd oppned. Og oppi alt ville man egentlig bare være en ansvarlig, god voksen som fikk de små til å føle seg elsket og trygge. Den minste har klart seg greit gjennom fallene, men den litt større har syntes at dette har vært vanskelig på så mange måter og hun har fått noen skruddsår. Og det er vanskelig for et mammahjerte å prøve å brette vingene rundt noen og å plastre knær og følelser som blør, når fugleungen ikke vil ha henne. For hun kjenner henne ikke igjen. Den nye mammaen er ikke like god som den gamle.

Det har vært ensomme kvelder og relasjoner som er blitt ødelagt. Det har vært kamper mot systemene og det har vært drømmer og planer og utsikter som er blitt knust. Alt det som skulle bli, men som aldri ble og som nå aldri kan bli. Det har vært svik mot seg selv. Det har vært sårbarhet og nakenhet og frustrasjoner som går på så mye mer enn sånt man har følt før. Hvert aspekt av livet er nytt. H&M er blitt brukthandler og rent kjøtt eller fisk hver dag er blitt supper - fordi det er billig. Fordi sånn er det.

Men mest av alt har det faktisk vært takknemlighet. Og ydmykhet. Og glede. Og mestring og dere. Det har vært utvikling og seiere og gledeshyl. Jeg har aldri i mitt liv fått en bedre klem enn den jeg fikk av Thea, første gang hun så meg etter innleggelsen. Jeg hadde sett bilde av henne i avisen og jeg visste at hun savnet meg og ville klemme meg i minst åtte timer når hun fikk se meg igjen. Og etter fem uker borte fløy Maja henne fra Tønsberg til Stavanger universitetssykehus for meg. Og Thea hoppet opp i sengen min og hun klemte meg lenge. Og hardt. Og hun ville ikke slippe taket, for forrige gang hun slapp taket ble jeg borte. Så vi bare lå der, under dynen på det lystette rommet jeg hadde der borte, og klemte lenge. Og snakket litt og klemte mer. Hun hadde reddet livet mitt og jeg visste det.

Jeg har aldri vært stoltere enn da jeg gikk på egne ben, bak rullestolen, gjennom dagligstuen på Eiken Rehabiliteringssenter. Det var ukesvis siden forrige gang jeg hadde gått selv og selvom jeg fortsatt ikke kunne gå uten å holde meg fast i noe, så hadde jeg både teppet og verden under føttene mine akkurat da. Og det var musestille i rommet og menneskene holdt pusten og man kunne hørt en knappenål treffe gulvet. Og de så på meg, alle disse fine folkene som også var på rehabilitering og som hadde sine egne ting å stri med, og de var livredde for å forstyrre meg og de gråt for meg, for de så at det var så inderlig vondt. Mennene sluttet å lese avisen og damene gispet. De hadde ikke sett meg stå før, ennå mindre gå. Og etter 18 meter - 18 lange, vonde, helt fantastiske meter - satt jeg meg ned i sofaen. Og tårene rant og jubelen stod i taket og jeg hadde mestret noe var som vannvittig og damene klemte meg og mennene fikk støv i øyekroken og alle klappet.

Jeg har aldri vært mer ydmyk enn de øyeblikkene hvor jeg har sett norsk helsevesen inn i øynene og virkelig forstått hvilken fantastisk innsats disse menneskene gjør hver eneste dag. Hvor utrolig undervurderte og overkritiserte de er. Hvilken betydning de har for både meg og de som er sykere og de som er friskere. Et klapp på skulderen, en rask klem eller en ekstra tur innom rommet på kveldsrunden. Å holde et menneske som skal dø i hånden. Å mate et menneske som ikke klarer det selv. Å vaske en voksen sitt underliv, en som for bare en uke siden klarte det selv, uten å få henne til å føle seg mindreverdige. Å gjøre en mørk dag litt lysere og en tung periode litt lettere. De små tingene som virkelig, virkelig betyr noe når alt man ellers gjør er å ligge på rommet sitt, være syk og se på skyggene bevege seg over veggen mens morgen blir til formiddag, ettermiddag og kveld.

Jeg har aldri vært mer takknemlig for sånt som virkelig er viktig før. Ikke viktig som i et møte på jobben eller å komme tidsnok til selskap eller å kle seg rett for anledningen. Ikke viktig som i å tilegne seg riktig utdannelse eller å følge alle regler. Men viktigviktig. Som forsiktig fnising fra et barn og jakten på en sommerfugl og lukten av kaffe eller honning eller nyklippet gress. Som enkel mestring og en datter som liker den nye mammaen like godt som den gamle. Endelig. Som gode ord sendt fra hjerter lang bortefra. Som alle de gangene dere der ute har gitt av dere selv. For dere gjør det hele tiden. Absolutt hele tiden. Om det så er et stå på eller en klem uten ord eller besøk når man ikke ønsker, men virkelig trenger. Det kan være ting som en tier eller å bare sitte ved siden av i gresset en kveld man ikke skal noe og natten er lang og pilsen er kald. Dere har vist meg og mine så fantastisk mye omsorg og forståelse og medmennesklighet at jeg ikke på et helt liv kan gi dere en brøkdel tilbake. Sånne virkelig viktige ting som blir pakket inn i gråpapir i løpet av alle hverdagene, men som alltid står igjen som det største og fineste og viktigeste i det øyeblikket du får beskjed om at du kanskje ikke lever i morgen. Sånt som er viktigviktig.

I morgen har det gått tre år siden den samme dagen i september 2011. Dagen da alt ble nytt. Tre lange, vonde, fantastiske år. Jeg vet fortsatt ikke når jeg kan lande i situasjonen som er ny og det har vært mange situasjoner jeg kunne ønske jeg ikke hadde utsatt menneskene mine for. Spesielt ikke de to små hjertene her hjemme. De som er snille og gode og modige. Og det er mange situasjoner jeg har vært usikker på om jeg kom til å komme gjennom og som jeg kanskje ikke hadde trengt. Og det er forsatt en hel del ting i dag som på mange måter ikke er som det bør. Men, tross det, vet jeg at jeg aldri vil tilbake til livet sånn det var før denne dagen i 2011. For det å kunne se seg rundt nå og å nyte øyeblikkene og sanse anderledes og å vite mer og å ikke være redd for døden, men likevel kjenne at livet er bedre, det er utenfor mitt vokabular å sette ord på. Å nyte klemmene fra de små hver kveld, fordi man vet at livet skjørt og det kan være siste gang. Og å kjenne på stormen av takknemlighet for å fortsatt være til, når de viktigste legger seg tett inntil en dag man selv ikke synes å ha mestret, mens de hvisker Jeg har hatt det fint i dag, mamma. Å legge merke til følelser som er på innsiden av sjelen og å finne farger i luften og å puste med hvert fiber i kroppen, sakte sakte, så man ikke går glipp av noe, det er utsøkt. Å kunne sitte i sin egen stue, med verden på utsiden, og ikke ha behov for å gå dit, men bare ta seg en slurk til av vinen og pakke teppet godt rundt kroppen og lukke øynene og å bare lytte og nyte og være tilstede i seg selv, det er forbausende deilig.

"... Det er dermed grunnlag for å si at hennes meningitt/encephalitt har gitt henne varig sequele, og at tidsperioden for en evnt. bedring nå er forbi.", skrev spesialisten min i nevrologi til NAV for en knapp måned siden. I fjor ville jeg begynt å gråte av den samme setningen, fordi jeg ville være mer. Jeg ville bidra. Og skape. Og gi. Jeg ville sjonglere tekster og bilder og barn og mestring og jeg ville grave opp igjen den delen av meg som døde og puste nytt liv i henne. Nå, tre år etterpå, begynner selvfølelsen endelig å hviske til hjertet og sjelen og hodet at Se. Du klarer ting du også. Så fint. Bare gjør det sakte. Se der ja! På tre korte, lange år har jeg lært mer om livet og døden og meg selv enn på de første 23 der jeg i fornuften visste at livet kunne snu seg på et øyeblikk, men i den samme fornuften aldri helt skjønte det. Nå skjønner jeg det. Og jeg finner et sjal med fine følelser og pakker meg inn i det og jeg får for første gang på lenge følelsen av at jeg, på godt og vondt, fortsatt er bra. Bare enda litt ny.

"Tenk hvor lykkelig du hadde vært
om du hadde mistet alt det du har nå
Og så fått det tilbake igjen.", er et sitat fra topp tre listen min.

Jeg fikk alt tilbake. Mye kjente jeg igjen, noe jobber jeg fortsatt med å gjøre til mitt og en del har jeg ikke funnet ennå. Men det har bare gått tre år. Gi meg tre til, så skal jeg vise dere mirakler.

Tyngden av Italia

Vi skal til Italia!, roper dirigenten henrykt og slår ut med armene. Han har gledet seg så mye til å dele nyheten at han nesten dirrer. Resten av skolen måper i misunnelse, mens de som går i korpset hopper på stolene sine, de hyler og de klemmer og de begynner allerede da å planlegge hvem de skal dele rom med og hva de må ha med seg i kofferten når flyet går fra Gardermoen juni 2015.

I midten av klyngen med barn som hyler og klemmer og planlegger og som er heldigere enn resten av skolen står det en 8 år gammel jente. Hun er lavere enn alle, men hopper høyere enn noen. Hun er aspirant og spiller klarinett og allerede før hun har fått uniform har hun fått Italiabeskjeden. Hun danser i ring med venninnen sin og i øynene hennes glitrer det noe stort og lykkelig og barnslig fint. De synger en sang om alt de skal gjøre og de øver på å si ciao og grazie, for høflig må man være selvom man ikke er hjemme. Og mammaen hennes står i bakgrunnen. Og hun ser på dette vakre, lille som i et øyeblikk bare er et barn uten bekymringer. Hun som før har vært så trist og hun som har vært så modig. Hun som har reddet liv og grått i en pute og hun som har kjent jorden svinge under føttene sine. Hun som er en kjempe i verden, helt uten at hun mener det selv. Dette barnet mammaen unner det beste hele tiden, for hun har virkelig ikke fått alt hun fortjener. Og sommerfuglene sprer seg i henne. I armer og ben og bak sjelen. Helt fra nederst i tærne og til ytterst i håret kjenner hun på fine ting når dette barnet, denne kjempen, er så barn. 

Og så husker hun det hun har glemt. Det som i et øyeblikk ble gjemt bak fellesskapet og gleden og reiselysten og oppdagelsestrangen. Det som i et kort lite sekund ikke lenger betød noe. Men som plutselig ble monumentalt igjen, bare hun kom på det. Og det fine ble borte og erstattet med noe vondt og tungt og vanskelig. Pusten ble kortere og den solbrune huden ble blek. Hun gikk ut av rommet så den syngende klarinettaspiranten, hun som i et øyeblikk bare er et barn, ikke skulle se henne. Og hun lener seg inntil en vegg og hun kjenner at hun faller ned i noe stort og mørkt og som ikke har bunn. Hun tar seg til brystet og gisper et øyeblikk etter luften som ikke lenger sprer seg i armer og ben og fra bunnen av tærne og til ytterst i håret. Hun får ikke puste og tårene begynner å trille. Rolig og stille, som om hun viser kontroll i en ellers helt uhåndterlig situasjon. For hvordan håndterer man sånt? Tårene stopper ikke, men pusten blir roligere og hun prøver å ta innover seg det hun blir fortalt. Sminken renner behersket og kinnene blir våte og haken blir våt og det drypper så blusen blir våt. Hun trekker pusten dypt en gang og lar den treffe alle de cellene som den kan. Og så henter hun frem beherskelsen og sindigheten hun har i vesken og så kler hun det på seg og så puster hun dypt en gang til. Du er fattig, hvisker selvfølelsen til en mamma som er knust. Da blir Italia vanskelig.

I en familie hvor den største passer på å ikke spise opp brødet til de små og hvor de handler på Blåkors, ikke fordi de vil, men fordi de må - er alle utgifter vanskelige. Men i løpet av alle mandagene med restemiddag og tirsdagene med tente telys og resten av hverdagene som kommer og går, så er det ikke så annenrangs å være fattig. For det er bare mammaen som kjenner det og gjenbruk er in og de fleste er medmennesker og gir av seg selv. Og vi setter pris på markjordbær på strå og solnedganger og fine tekster med mye mening og en vaffeltorsdag nå og da. Men i det øyeblikket, det sekundet, en datter blir ekskludert fra å danse på stolen og øve på ciao og å ha sommerfugler i magen og å bare være barn - da blir det altoppslukende. Og det blir brutalt. Og i en ellers positiv vinkling på livet kommer det tydelig frem, glimtvis, et snev av sinne og urettferdighet og fortvilelse hos hun som er voksen og som ville gi dem alt, men som likevel bare er et menneske og som ikke klarer halvparten.

Om villfarelse

Og med et vindpust var det over. Så lett som bare det. Fint, hadde hun svart. Og han kunne se hvordan taket forsiktig falt over henne når hun sa det. At hjertet blødde og tårene bare ventet på at han skulle gå.

Han savner henne. Han savner henne så det gjør vondt. Han savner henne så sjelen kræsjer og hjertet ikke banker lenger. Han prøver å puste med magen, men det stopper et sted ved fornuften. Han savner de tingene som aldri ble og det de skulle få hvis de bare turte. Det de drømte om. Men som de aldri sa. Han savner til og med det vonde. Leken og dramatikken og følelsene og alt som aldri ble sagt. Og som nå aldri ville bli sagt.

Jeg tror jeg elsker henne, hadde han sagt. Han visste ikke hvorfor. Han elsket vel ingen. Ingen andre enn henne i allefall. Han savner feilene hennes og føflekkene hennes og måten hun får en blodåre i pannen når kinnene blir lyserød og hun blir litt flau. Han savner hendene hennes gjennom håret hans og den varme pusten mot nakken. Den som fikk det til å krible gjennom hele kroppen og til nederst i magen og som gjorde at han alltid kysset henne hardt. Han savner latteren hennes. Latteren som klunget så vakkert at et hvert menneske i nærheten kjente seg varmere og bedre og finere fordi hun lo. Fordi alt det som var ekte gikk inn i sansene og cellene og fibrene i kroppene deres og gjorde dem litt større. Fordi hun lo. Han savner å se hvordan guttevalpene i rommet skled rundt henne, men hun hadde bare øyne for han og det gjorde han til mer mann enn de andre var. For det var sånn hun var. Frekt uvitende om sin egen suverenitet og menns totale fravær av beherskelse rundt henne. Han savner lukten av henne, når hun kom løpende inn, fnisende og med vårregnet i fjeset. Dryppende våt og vakker og freidig og frekk. Med luggen i øynene og paraplyen i hånden og alltid en ny historie å fortelle. Når hun bare hadde fått igjen pusten og et glass vin i hånden og tøfler på bena. Da rant ordene ut av henne som om hun aldri hadde gjort annet og det var beretninger og anekdoter og eventyr om bussreiser og affærer og drømmeri. Og han savner å stryke håret vekk fra ansiktet hennes når hun i et øyeblikk var stille og se hvor redd hun ble innerst i dypet av øynene. Redselen for at dette kanskje kunne være evigheten de aldri snakker om og som bekreftet at hun også kanskje, bare kanskje, tenkte det samme som han.

Fint., hadde hun svart. Og han skjønte at han nettopp hadde tapt det latterlige spillet som hadde vart så lenge. For ingenting kan reddes etter et fint. Så han lukket døren etter seg og gikk forsiktig ut av livet hennes. Med taket i hodet og uten følelse i beina. Og med hjertet i hånden og sjelen rundt kroppen og saltsmak på leppene. Og hun visste ikke at i det ordet hadde hun lagt hjertet hans på gulvet. Rastløse sjeler burde dytte hverandre inntil en vegg og si jeg elsker deg, for faen. I stedet sa han at han elsket en virkelighetsflukt og så forlot han henne etter mange år uten et navn på noe som helst og uten en eneste krangel, fordi ingenting hadde vært ekte.

Han savner å kjenne de myke leppene hennes nedover brystet og fingrene hennes flettet i hans og klærne i en bunke på stolen og øyeblikkene som kommer og går uten at man merker noenting til dem, men som likevel varer lengelenge. Om morgenen når hun drakk kaffen sin med for store klær og bustete hår og når hun gned de trøtte ut av øynene og trodde at hun burde gjemme seg bort, men hun gjorde det aldri og heldigvis for det, for det var akkurat da, da hun gned det trøtte ut av øynene, at hun var helt latterlig fornøyelig fin å se på.

Kom og ta hånden min. Vær så snill. Vær så snill? Det er så lenge siden sist. Det er så lenge siden vi snakket pent til hverandre eller om hverandre eller satte ord på det nye der fremme. Det som kanskje er. Jeg vil hvis du vil. Jeg elsker deg jo, for faen. Det burde han sagt.

Lyset fra septemberkvelden skinner forsiktig gjennom trærne og så gjennom de florlette stuegardinene hennes. En blanding av lyktestolper, duftlys fra Aalhens og høstregnet på ruten får skyggene til å bevege seg sakte over henne, der hun sitter med bare ben og hodet i fanget og ryggen mot han. Med en blanding av støv, stillhet og uventet sorg. Verden er evigheter unna og hodet er tomt. Han kan høre menneskene rundt seg. De som lever i en annen tid. De som ler, helt uvitende om hvor skrekkelig vondt det kan gjøre å høre ting som fint. For med det gikk luften ut av han og med et sukk, som et stille vindpust, forsvant all bærekraft og bestandighet og bravur og viljestyrke. Så lett som bare det.

Fint.

Og med et lite vindpust var det over. Så lett som bare det. Som om gamledager og følelser og vi aldri hadde vært. Jeg tror jeg elsker henne, sa han. Fint, svarte jeg. Og med det datt taket i hodet mitt. Forsiktig, så han ikke kunne se det. Og det sved i brystet. Svakt til å begynne med. Og jeg skjønte at jeg nettopp hadde tapt det latterlige spillet som hadde vart så lenge. Og jeg mistet følelsen i bena. Og jeg latet som ingenting. Hele spillet og den søte historien og tankene og alt som var usagt og håpet om at vi en dag kom til å skjønne alt det alle andre skjønte for lenge siden. At vi, gjennom alle opp- og nedturene, var meningen. Alle årene med hva hvis og jeg burde jo si at ble med ett bare det. Og så forble det usagt, det også. Selvom intensjonen var å si det. Ikke helt ennå. Men snart. Kanskje. Hvis man bare ble tøff nok. Og så gjorde man ikke det.

Fint, svarte jeg. Så lukket han døra bak seg og gikk stille ut av livet mitt. Som en fremmed jeg en gang i tiden hadde gitt hjertet mitt til, helt uten at han visste det. Lenge før jeg i det hele tatt visste det selv. Men rastløse sjeler burde ikke vente på hverandre. De burde dytte hverandre inntil en vegg og si jeg elsker deg, for faen. Men de gjør ikke det. De venter på at noen andre gjør det. Og så står man der, med hjertet i hånden og sjelen rundt kroppen og tårer i øynene og sier fint. Også forlater man hverandre etter mange år uten et navn på noe som helst og uten en eneste krangel, fordi ingenting har vært ekte.

Lyset fra septemberkvelden skinner forsiktig gjennom trærne og så gjennom de florlette stuegardinene mine. En blanding av lyktestopler, duftlys fra Aalhens og høstregnet på ruten får  skyggene til å bevege seg sakte over de bare bena mine. Med en blanding av støv, stillhet og uventet sorg. Verden er evigheter unna og hodet er tomt. Jeg kan høre menneskene under meg. De som lever i en annen tid. De som ler, helt uvitende om hvor skrekkelig vondt det kan gjøre å si ting som fint.

 

Barna det er synd på.

Rundt om i det ganske land har det før sommeren vært mye fokus på barna det er så synd på. Barna som ikke hadde råd til å reise bort i sommerferien. Barna som ikke ville ha noe å fortelle når skolen startet igjen i august. Barna som visstnok var delt inn i to grupper; de som kunne reise bort og de som ikke hadde råd til det. Og landet vårt var fullt av velmenende sjeler som lånte bort både hus, hytte, bil og båt til de som ikke har penger til å kjøpe sånt selv. Og det var fint. Og det er fortsatt fint. Men er det virkelig sånn at barna som ikke har hytte eller båt er de barna det var synd på i sommer?

Jeg vil også dele barna inn i to grupper. Men det er helt andre grupper. Grupper som er bygd opp av andre vilkår og som er satt etter andre rammer. Den ene gruppen har det som regel ganske fint, den andre gruppen er det mer synd på. Men ingen av gruppene kategoriseres etter verken lønn, reisemål eller foreldrenes utdannelse. Begge kategoriseres etter tilstedeværelse.

De aller fleste barn har yrkesaktive foreldre. Men når sommerferien kom ville de aller fleste også ha noen få uker ferie. Dager som kunne brukes til hva man ville. Ingen vekkerklokke og ingen ting man måtte huske. Fotballen var lagt på hyllen til høsten kom tilbake og skolebøkene lå i en sekk i en krok. Møtene på kvelden handlet ikke om jobb disse ukene, men samvær med familie eller naboer eller venner. Og det er her skillet mellom barna dukket opp. Uansett om man hadde råd til å nyte sommeren i utlandet eller hjemme i sin egen bakgård så hadde de fleste av barna foreldre som ville nyte fritiden sammen med dem. Mens de resterende hadde foreldre som heller vilel ha ferie i fred enn å se hva barnet hadde oppdaget eller lært eller sett.

Noen barn opplevde fantastiske ting i land med navn vi ikke kan uttale og noen barn satt i en grøft med mor eller far i Norge og smakte markjordbær på strå for første gang. Noen barn fikk ri på en kamel i ørkenen og noen barn gikk på skattejakt i hagen med en tante. Noen barn var med i Bamseklubben på Mallorca og noen barn fikk kveldsbade mens solen gikk ned og det lokale Sankthansbålet sikkert var det fineste på hele kloden. Tilfelles hadde disse barna at de opplevde, sanset, følte, nøt og lærte sammen med voksne. De ble sett og de følte tilstedeværelse og kjærlighet. De ble utfordret og de ble satt på plass, de ble kilt og de ble lest for. De ble elsket på godt og vondt og rent uforbeholdent. I en jungel eller på en sæter i vårt eget land.

Det er ikke disse barna det var synd på i sommer. Ingen av dem. Alle disse kunne komme på skolen i august og fortelle om enten pamletrær fra den sydlige siden av kloden eller godnatthistorier med et pledd over bena på terrassen fra den nordlige siden av kloden. De barna vi ikke fikk høre noe fra er de som ikke var blitt sett. Og som fortsatt ikke blir sett. De som har en mor eller en far som setter seg selv foran. Ikke bare en gang i ny og ne, men hver time av hver dag. De barna som ikke får gå på tur fordi foresatte vil sove lenge. De barna som ikke vil ha med noen hjem fordi det er så flaut og skittent. De barna som gruet seg til ferie - ikke fordi de ikke kunne reise til et land som var varmere enn vårt, men fordi de ikke fikk pause fra sitt eget hjem i åtte uker. De barna som burde bli sett, men som er så stille at de ikke blir det likevel.

Det er de barna som kom til skolen i august med klump i magen. Og det er de barna det er synd på. Ikke de som har funnet verdens fineste sjøstjerne, den som er litt rød og litt lilla og som passer perfekt i en barnehånd, på stranden sammen med pappa en tirsdag man hadde restemiddag. Fordi han ikke hadde råd til noe annet. Men det visste ikke barnet som lo av vitsen hans, der de satt på et pledd eller gjemte seg fra regnet under et tre.

Er det ikke opp til oss voksne å lære barna om verdier? Verdien av en krone og verdien av tilhørighet og verdien av å være sammen? Er det ikke vi voksne som sier at å reise bort er den gode løsningen? Er det ikke i bunn og grunn mitt ansvar å legge lista for hva som er bra nok for akkurat meg og mine to? Og ikke verken samfunnet, sydenferiehistorier eller definisjon på fattigdom? Jeg sier ikke at livet som fattig er en dans på roser, men det er ikke gitt at det er synd på de som er det likevel. Barna mine er blandt "de fattige barna" i Norge - men jeg vet ikke om noen som er rikere enn oss. Og takke Gudene, eller hvem du nå tror på, for det.

For det finnes mennesker som er så fattige at alt de har er penger.
Og barn staver kjærlighet slik; T-I-D.

Vent, Vakring.

Det som startet med en uskyldig kommentar fra eldstefrøkna er ofte det som setter seg bak de fornuftige tankene innimellom og bare gnager litt på ting man egentlig vet at ikke er sant. Ikke så det gjør vondt eller noe. Ikke så man må gråte eller kritisk gå gjennom valgene man har tatt i livet eller kjenner at det stikker i hjertet. Men akkurat nok til at man likevel kjenner det litt.

"...Det er jo ikke det at du er skikkelig gammel. Men jeg tror kanskje jeg gifter meg før deg. Det er jo ikke sikkert du får giftet deg i det hele tatt lenger, vet du. Du vet det, ikke sant?"

Joda. Jeg vet det.  Så tenker jeg på brudekjolen i skapet. Som jeg kjøpte til han jeg ga både sjel og hjerte en gang for lenge siden. Han som ikke syntes det var godt nok og som valgte anderledes. Så tenker jeg på alt jeg har lært etter det og jeg vet at sjel og hjerte var skikkelig bra å gi bort - så fysj på han, ikke meg. Så tenker jeg på han som bare fikk hjertet, men ikke sjel. Han synes heller ikke det var nok. Og det kan jeg skjønne. Han valgte også anderledes. Og så flyr tankene mot han som innimellom alt det andre er den ene jeg aldri har vært ærlig mot, men som ikke ønsker det heller. Tror jeg. Han jeg kjenner så godt, men som jeg ikke kjenner i det hele tatt. Og mot alle de som dukker opp i ny og ne. Som er gode og snille og smarte og som bruker de samme ordene som jeg bruker. Men som likevel ikke passer helt. Ikke nå, sier jeg. Og så blir det aldri.

Så tenker jeg på å sitte nesetipp mot nesetipp med ett av barna og fnise til vi detter sammen og at det er kjærlighet. Jeg tenker på tidlige vårdager med tynne jakker og jeg tenker på høstregn mot ruten og et vinglass og følelsen av å like eget selskap. Jeg tenker på omfavnelser fra fine jenter med bringebærlepper og kjekke menn med viker i håret og bart. De som liker meg fordi jeg er meg. De som stikker innom uten å si i fra først, for de vet at jeg har kaffe og at jeg liker at de kommer. Jeg tenker på rader med bøker som venter på å bli lest igjen og igjen og lappeteppetepper og prosjektet jeg har startet på for å hjelpe de som fryser når vinteren kommer.

Jeg tenker at det er herlig befriende å bare være. Å ta valg som er vanskelige, men som man står for, helt alene. Å tenne lys for seg selv og la Susanne Sundfør føre deg til nye steder med stemmen sin, helt uten at du flytter bena. Å fortsatt kunne ligge på gulvet en gang innimellom og puste med magen og smile av noe fint som kribler og kjenne at tross alt så lever man ganske bra. Bedre enn de fleste, til og med.

Og kanskje kommer det en dag uten noe vondt i det hele tatt, for første gangen på flere år. Og kanskje kommer helten ridende og kanskje er jeg helten. Kanskje er jeg best alene, med fregner på nesetippen og øyeblikk som er små og fnising av ting jeg leser. Kanskje er verden best med pledd over bena, lyden av stillhet og rotete krøller på en terrasse man har lært seg å like.

Kanskje gjør det ingenting om eldste gifter seg før meg, for jeg vet at når jeg bare er - uten å prøve å være bra nok for en mann som til nå ikke har elsket det - så er jeg bedre. Jeg er gladere og større og flinkere. Jeg er lykkeligere og jeg er roligere. For det er kun da jeg ser gode historier i sveler med syltetøy og krukker med skår i og skrivemaskiner som sier i fra når man har nådd enden av linjen og det er kun ta kan jeg kjenne lukten av følelser og se lys der de andre ikke gjør det. Det er kun da jeg er den beste versjonen av meg selv. Den som mestrer og tørr og som er modig og som gråter og som sier i fra om det uten at det gjør så vondt i sjelen.

For du vet når du går bortover fortauet og en gammel sang synger seg selv inn til sansene i hodet ditt og skrittene dine går i takt med rytmene og du sparker i løvet og hodet er hevet og ryggen er rak og et lite smil blir umulig å skjule akkurat i det en venn fra fortiden kjører forbi og tuter og vinker med hele seg, som om han ble veldig, veldig glad for å se deg igjen og du vinker tilbake før du går videre frem i livet og tenker at det var koselig og så smiler du ennå mer. Du vet den følelsen som smyger seg rett inn til undersiden av huden din når du i et pittelite øyeblikk vet at du er på toppen av verden og håret svaier sånn passe og huden får en glød av høstsolen og du akkurat har besøkt en influensavenninne og hun ble glad for klemmen og Jason Mraz forteller deg om livet gjennom øretelefonene og du vet med hele deg at alt han sier er sant, hvertfall for akkurat nå. Eller den følelsen du kan plukke frem når du kjøper en gammel teboks og plasserer den i et hjørne på benken hjemme hos deg selv og bestevenninnen din skjønner at den er kun til ære for henne, for selv drikker du bare nykvernet kaffe og du ser at hun blir glad helt på baksiden av hjertet når det går opp for henne. Eller den følelsen bussjåfører som burde gått av med pensjon for lenge siden gir, når de nekter å forlate stillingen sin og klamrer seg fast til ruten sin likevel, og som etter ett tiår sier Hei, gamle venn når du kommer på. Eller når venner kommer inn døren om kvelden uten å banke på først og henter seg en kopp kaffe, for de vet hvor den står, og setter seg ved siden av deg i sofaen og deler dagen sin med deg uten å spørre om det passer, for det passer alltid, og du vet at du er en del av et fellesskap og et samhold og du føler tilhørighet til en by og en gate og et sted og en gjeng med rare, finurlige, fantastisk fine mennesker. Og når du setter på musikk før du skal hente de håpefulle og Cliffs of Dover spiller så høyt at ørene snart sprekker og du danser rundt og rundt og rundt i din egen stue, helt for deg selv, vel vitende om at alle naboene kan se deg hvis de kikker etter, men det gjør ingen verdens ting på dager som denne, for akkurat nå vil du danse og da danser du det du er god for og helt til du blir svimmel og ler akkurat som du gjorde når du var liten og du legger deg på gulvet og du lukker øynene og er barnslig alene og du føler deg lett og det kribler helt nederst i magen og det er fint.

Du vet når alt handler om bittesmå telysholdere som er satt på et stort fat for å gi meg selv en premie etter at jeg mistet bussen og et øyeblikk glemte de små tingene og bare husket ting som at å miste bussen kan gjøre et menneske overraskende irritabel og kanskje til og med litt forbanna når det regner og man har noe å rekke. Om når man rekker det likevel og tenker at sinneutbruddet litt tidligere på dagen egentlig var nokså unødvendig og at man kanskje skal tenke seg litt bedre om neste gang. Om blikket fra en dame som sier Du er god nok. Ta vare på det., og følelsen av tilfredstillelse det skaper i dypet av hjertet til en som er usikker. Om å åpne en vin helt alene en tirsdagskveld og kjenne på kriblinger i kroppen fordi man vet at noe fint kanskje skjer når man våkner. Om viten om at det aldri er sikkert at man våkner igjen og at tiden frem til nå har vært fin nok om det tragisk nok ikke skulle skje. Om å kunne sitte for seg selv og vite at nå, akkurat nå, er livet allright og om muligheten til å ta med seg den følelsen inn i neste time og neste dag og neste uke. Om å ikke lenger trenge å spørre etter meningen med livet, men å gi det mening mens man går og om å våkne hver morgen å bare elske livet, for det det er, på godt og vondt, med nedturer og oppturer, kjærlighetssorger og evigvarende forelskelser, med skurbbsår og mammas fang.

Om å rope små mennesker inn til kvelds og se i dem alt mine foreldre så i meg og å ta det innover meg og å la det være det viktige i hverdagen min. Om å få det som fyller tiden min også til å fylle livet mitt. Jeg vil leve det og smake det og føle det og se det og erkjenne det og lukte det og være det. Livet er en kamp, men ikke en krigføring, sa John Burroughs. Om å stå klar til å ta kampen og svelge tapene og nyte det man vinner og å tenke behagelige tanker. Om å bli inspirert og lytte til vakre melodier og dype tekster og holde rundt de små menneskene i livet sitt og fortelle dem hvor store skatter de virkelig er og å håpe at man sier det ofte nok til at de tror på det når de blir større mennesker. 

Du må gjerne gifte deg før meg, Vakring - og jeg kommer i bryllupet ditt - men vent til en er forelsket i mer enn bare deg. Vent til en er forelsket i tankene dine og faktene dine og alle smilene dine. Vent til en vil være med til Afrika for å spise lunsj, fordi det står på bucketlisten din og som gjerne lar deg ta med skatter hjem fra loppis fordi du elsker det selvom dere ikke har noe sted å gjøre av det - du bare måtte ha det likevel. Fordi den hadde sjel og historier og sjarm. Vent til en skjønner hva du mener når du sier sånt. Vent til du finner en som gjerne tørker tårene dine og som lar deg sminke ny mestring i ansiktet før dere går ut. Vent til du finner en som ikke nødvendigvis hopper rundt som en femåringen hver gang han har bursdag, men som synes det er forferdelig søtt at du fortsatt gjør det. Vent til du finner en som elsker at du gir han både hjerte og sjel.

For det er fint å elske til man sprekker, men det er finere å ikke trenge det for å bli hel.