Velkommen hjem

Det har gått ett år. Det har gått veldig fort og veldig sakte på en gang. Alt har skjedd og ingenting har skjedd som det skulle. For akkurat ett år siden i dag stod jeg i en tom leilighet på Eik i Tønsberg. Eksen og faren hans pakket flyttebil. En flyttebil som ikke ville fått plass til så mye som en plante til. De lo og pratet, og satte avsted på turen som skulle gjøre alt så mye bedre for oss. Maja og jeg vasket. Vi vasket ned den første leiligheten eksen og jeg fant sammen. Vi vasket ned leiligheten som Magnus ble født inn i. Vi vasket ned leiligheten som vi bodde i når Thea fikk lov å gå på lekeplassen med venninner uten meg for første gang. Vi vasket ferdig og la katten forsiktig inn i reiseburet sitt. Vi hentet ungene og satte avgårde mot vest vi også. Fulle av forventning. Fulle av kriblinger og følelser og tanker om fremtiden. Om hva som ventet oss. Om hvordan livet ville utarte seg. Det vi visste var at vi skulle bo i generasjonsboligen til eksen sin familie. Vi hadde mye støtte rundt oss. Vi ville få bedre økonomi. Vi ville få stabilitet rundt bosted, skole og nærområde. Vi ville ha hverandre og vi ville få nettverk gjennom hans venner, skole og barnehage. Om noen hadde stått i den leiligheten for ett år siden i dag og fortalt meg hva det neste året ville bringe, så hadde jeg ikke trodd på dem om de så ga meg pinky, kors på halsen og ti kniver i hjertet ganger tre.

Nå har det gått ett år. Og her sitter jeg. I en veldig koselig, lun, lys og fin kjellerleilighet. Men jeg sitter i den alene. Jeg har absolutt ikke bedre økonomi. Stabiliteten vi gledet oss til fant noen andre å bo hos. Nettverk har jeg fått lite av. Skolegangen måtte avbrytes. Og sykdommen slo meg i bakken. Sykdommen som vanligvis skulle resultert i noen få ukers sykemelding når det verste var over har resultert i sykemeldt på uviss tid og en hjerne som ikke fungerer som den skal, 6 måneder etter at jeg først ble syk. Hjelpen jeg først skulle få i juni og så ennå tidligere hvis jeg var heldig, fikk jeg i dag et brev om at jeg ikke kan forvente før i 2013. Hello, veggen. Hvis noen for ett år siden i dag hadde fortalt meg at det neste året kom til å bli brukt på å lete etter leilighet, lime sammen et knust hjerte og å lære seg å gå igjen, så hadde jeg ikke trodd på dem. Selv ikke med kors på halsen og ti kniver i hjertet ganger tre. Og jeg hadde ikke flyttet.

Den nye tankegangen min blir satt litt på prøve i dag. Kjøleskapet stod på gløtt når jeg kom hjem etter en natt hos Carina med ungene, leiligheten er rotete etter at vi måtte løpe ut av døren for å rekke antikvitetsmarked før togreisen til Sandnes i går, dukken til Thea har jeg mistet et sted mellom Sandens og Stavanger i dag tidlig (og jeg har ikke turt å fortelle henne det ennå) og jeg sitter med det dumme vi-kan-ikke-hjelpe-deg-før-2013-så-du-må-kaste-bort-de-neste-10-månedene-på-å-vente-og-se brevet i hånden. Tankegangen min blir satt litt på prøve. For man er kanskje litt ekstra sliten. Og litt ekstra lei av berg- og dalbaner. Og det er ikke alltid like lett å ligge på gulvet og nyte alt man vil nyte. Noen ganger er det til og med litt vanskelig. Man blir litt gira på tanken om at NÅ skal endelig alt bare ordne seg. Ikke være rosenrødt og fullt av såpebobler hele tiden, men være stabilt. Være noe å forholde seg til. Være en hverdag som fungerer i mer enn små perioder av gangen. Og det er ikke store puffet i feil retning som er nødvendig før man må stoppe opp og rope litt til verden og skjebnen og nemesisser og karma og Gud at Hey! Feil retning! Ikke prøv deg!. Men tankegangen min failer ikke. For jeg vet av erfaring at små og store tester blir slengt i trynet ditt hele tiden. Man kommer ikke unna. Selvom man er aldri så god i både å kle seg ut og i å leke gjemsel, så kommer man ikke unna. Testene finner deg og de, naturlig nok, tester deg. Det er reaksjonen din som definerer hvordan det går. Jeg må føle på det. Jeg må kjenne på det og ta det til meg og la det ligge i meg litt. Kanskje til og med gråte en tåre eller tre når noe føles urettferdig og ringe et fint menneske for å fortelle om det. Men så må jeg børste det av meg. Og stålsette meg litt. Og si at "Men DET gjør ingenting, for det er mye annet som er veldig fint. Og jeg er heldig. Så veldig, veldig heldig!" Jeg tror hemmeligheten ligger i at man ikke må gjøre seg så skjøre. Vi må ikke la små ting spise oss opp. Ting som selvfølgelig er store som hus når de helt uventet kommer over oss, vil en gang i fremtiden bare være noe som skjedde og noe vi kom oss igjennom og noe som har styrket oss og gjort hverdagen vår bedre. Vår største ære ligger ikke i å aldri falle til bakken. Den ligger i å kunne reise oss hver gang der skjer.

Livet ordner seg. Det meste har jo allerede ordnet seg! Det skjer nå. Gradvis. Jeg får ønskene mine oppfylt og ting er bra! Men den litt sarte sjelen min tåler ikke så godt å få beskjed om å vente med å bli frisk, f.eks. Jeg vil ikke vente til 2013 med å ta testene. Testene som kan sette en diagnose på hjernen min og være med på å tilrettelegge behandling og hverdag. Men det ordner seg. Man kan ikke få alt man vil ha med en gang, så om dette nå ødelegger for utdannelse til neste år også, så finner man nok i fremtiden en mening med det. Innen 2013 bor jeg i allefall hjemme igjen. Og jeg kommer til å ha fine venner og tilhørighetsfølelse og støtteapparat og omgangskrets og kjente gatenavn og små cafeèr og busstider jeg kan og jordklodens fineste himmel rundt meg. I dag er det ett år siden jeg flyttet fra Tønsberg. Jeg gledet meg til å starte på noe nytt og eget og slå røtter. Men det tok ikke lang tid før jeg innså at jeg allerede hadde røtter. Og de var ikke i Stavanger. Den gangen gledet jeg meg til å komme meg vekk fra en by med sladder og kjerringer og altfor mye av noen som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen som en gang sa noe. Men det tok ikke lang tid etter at jeg flyttet før det ble en del av sjarmen og en del av det jeg savnet. Jeg kommer til å forbanne meg over det igjen 1014 ganger til i fremtiden. Men da er jeg hjemme igjen.

I dag er det ett år siden jeg flyttet fra fine Tønsberg til egentlig-fine-Stavanger. Stavanger er flott, men hendelsesforløpet har vært litt uheldig. Og i dag passer det å dele med bloggen at Vakreste, Fineste og jeg har fått ny leilighet. Fra 1. juli. På Eik i Tønsberg. Livet ordner seg selvom det tar litt tid. Og jeg ligger på gulvet og prøver mitt beste å nyte. Hodet er litt vondere enn det pleier. Men jeg puster med magen. Og jeg gleder meg til solen. Og til onsdag. Og til torsdag. Og til 1. juli. Velkommen hjem.