onsdag 29. februar 2012

Om lengsel og sånn 2

Jeg vet ikke engang hvem du er. Eller hvordan du ser ut. Men du er nær. Ekte. På ordentlig. Du lukter godt. Ikke overdrevent. Men mann. Du er litt bustete, tror jeg. Du har fint smil. En nakkegrop som er god å trenge inn i. Og snille øyne. Det er det viktigste. Snille øyne. Du er sterk. Du holder meg inntil deg og lar meg være liten. Du kan ligge naken i sengen og bare snakke. Lytte. Innimellom alt sengetøyet. Og putene. Jeg har mange puter. Du synes det er helt greit at jeg tar et glass vin og faller inn i en annen verden. En annen boble. En boble med ord og setninger og tanker og følelser og regnbuer og stakittgjerder og noen ganger vonde ting. Du gjør som Michael Bublè i "Save the last dance for me" og lar meg danse og flørte uten at det betyr noe fordi du vet at hvitvin og mennesker og musikk gjør meg sosial og glad og trygg. Du er trygg på, dypt inni deg, at det er deg jeg blir med hjem likevel. Du tolker tekster med meg. Lytter til fin musikk. Du kan snakke om det fine i verden. Om alt vi liker. Om knuste porselenkrukker, store som stoler. Med mange forskjellige blomster i. Om blondegardiner og lukten av en stue med verandadøren åpen. Når jeg sitter midt på gulvet så setter du deg bak meg. Lårene dine klemmer skuldrene mine sammen. Et kyss i nakken og titusen gode frysninger i hele meg. Nært og sensuelt. På en måte som vekker noe i meg. En glød, en lyst, en spenning.

En lengsel. Ikke på den triste måten. Ikke som savn. Men på den fine måten. På jeg-vet-jeg-har-noe-godt-i-vente måten. Det er fint å ha noe å vente på.

Heltinnen meg

For ikke så lenge siden ville jeg ikke bli voksen. For bare noen år siden syntes jeg tanken var vanskelig. Rett og slett. Vanskelig. Jeg ville ikke. Det var mye ansvar. Ansvar jeg ikke trodde jeg var klar for. Det var regninger og rydding og matlaging og klesbretting. Tellekanter i skapet. Jeg trodde jeg ikke kunne leke lenger. At jeg måtte bli seriøs og kjedelig. Gå med kjedelige klær og alltid ha håret i knute eller hestehale. At jeg måtte se streng ut. At det viktigste i livet mitt ville bli å spise sunne middager klokken 16 hver dag. At å være mamma skulle bli å se på barna leke mens man selv tørker svetten av pannen over skurebøtten.

Nå har det gått noen år. Jeg har blitt voksen. Sånn pr. definisjon. Jeg har blitt mamma. Tobarnsmamma, til og med. Det er mye ansvar. Ansvar jeg fortsatt ikke vet om jeg klarer å takle på den riktige måten. Det er regninger og rydding og matlaging og klesbretting. Tellekanter i skapet. Jeg ser på ungene leke mens jeg tørker svetten av pannen over skurebøtten. Jeg har ofte håret i hestehale fordi det er praktisk. Det er viktig å spise sunn middag, selvom det sjeldent blir nøyaktig klokken fire. Men jeg har skattejakt oftere enn før. Jeg har sett sand bli tryllestøv og jeg har vært på båtreise i Uganda. Ofte har jeg venninnene til eldstefrøkna på besøk. De krangler, men jeg blir heltinne. Jeg er nemlig voksen og kan løse verdensproblemer. Ved å gi dem tre minutter på et fang, hviske dem en liten hemmelighet eller å i smug gi dem en kjeks. Når alle sammen i løpet av dagen får en kjeks i smug blir det ikke engang urettferdig. Jeg har klart å ta bilde av tannfeen og fange fotsporene til nissen i hemmelig drysset mel foran juletreet. Jeg kan lime kjønnsforvirrede porselensdukker og ta bort mareritt om natten. Jeg er voksen. Og jeg kan se i mine barn det mine foreldre så i meg. Jeg kan se glimtet i øynene til sønnen min. Jeg kan blåse bort vondtene hans. Jeg kan fortelle eventyr og ta dem med på bondegården. Jeg kan være med på to fantastiske reiser. Jeg får se to små mennesker bli til individer. Til å selv bli voksne. Samtidig som jeg hver dag nå redder dem fra monstre under sengen og edderkopper i hagen.

Jeg er ikke voksen. Jeg er heltinne. Jeg elsker det.

Fine Magnus. Min Magnus.

Kjæreste Magnus. Fineste Magnus. Du er så liten. Så uredd. Du opplever alt for første gang. Nyter alt for første gang. Blir redd for første gang. For deg er verden oss. Pappaen din, søsteren din, familien din. Barnehagen din. Og meg. Vi er verden. Vi er alt. Til sommeren trår tærne dine på gresset. Du kommer til å følge etter sommerfugler for første gang. Plukke blomster og jage katten. Spise is på verandaen. Søle vannmelon og løpe gjennom vannet fra hageslangen. Kjenne på sommerlykke. På barndomslykke. Lage minner. Minner om å løpe barføtt med Thea. Og Nikolai. Og Kamilla. Og Filip og Sara og Noah. Som du om 20 år kan tenke tilbake på. Og smile av. Du har ennå ikke kysset en jente eller fått dine egne lommepenger. Eller gått på kino med bare venner. Du har ennå ikke tilbrakt sommeren på en brygge og vintrene i en bakke med kompiser. Det er så mye du ikke har gjort ennå. Men når du blir voksen, så kommer du til å tenke tilbake. Du vil tenke tilbake og huske hvor godt du hadde det. Hvordan verden var oss. Vi var alt.

Du har ikke lært om problemer ennå. Om penger eller kjærlighetssorg. Eller skuffelser og bitterhet. Du har ikke lært at du må vokte hjertet ditt. For nå gir du klemmer til alle. Og du gir verdens beste klemmer. Men etterhvert kommer du til å erfare at verden ikke bare er god. Mennesker kommer til å såre deg. Du kommer til å få hjertet knust. Piken du trodde du elsket i 7. klasse vil elske en annen tre uker senere. Sånn er livet. Men mennesker er gode, Magnus. Mennesker lager gode sveler med syltetøy på. Mennesker klemmer når du trenger det og ringer selv når du ikke vil det. Mennesker ler med deg. Mennesker kan se på solnedgangen med deg eller gå tur en høstmorgen når det ligger tusen diamanter i den våte tåken rett over bakken og byen fortsatt er helt stille. Mennesker mener godt, selv om det noen ganger kommer ut feil. Mennesker skriver fine tekster og god musikk. Mennesker nyter vin og dikt og bøker og andre ting. Mennesker vil elske deg og respektere deg. Og når du får hjertet knust første gang eller brekker benet på snowboard eller ikke klarer alt du ønsker med en gang du prøver, så vil pappa og jeg være her. Vi skal fortelle deg at hjertet blir sterkere, snowboard er vanskelig, og at du er tøff nok til å prøve om og om igjen. Og vi kommer ikke lenger til å være verden. Til å være alt. Du kommer til å ha så mange flere. Du kommer til å ha vennskap. Å oppleve ekte vennskap er fantastisk, Magnus. Gled deg.

Jeg unner deg alt godt i verden. Jeg håper at hjertet ditt opplever sorg for å en dag være sterkt nok til den som fortjener det. Jeg håper du faller nok til å se at du klarer å reise deg igjen. Jeg håper du en dag kan se det vanskelige i livet for å sette pris på alt det vakre. Det kommer til å gå bra. For vi skal være her. Alltid. Jeg håper du vokser opp til å bli ekte, lojal og tillitsfull. Ærlig og sterk. Ærbødig og respektfull. Voksen i tankegang, barnslig i handling. Jeg håper du kan leke med livet. Nyte livet. Jeg håper du for evig og alltid kan jage sommerfugler og hoppe gjennom vannslangen. Eller snurre rundt og rundt når den første snøen daler. Jeg håper du kan respektere deg selv for den du er, med alle postive og negative sider du en dag vil ha. For det finnes ikke perfekt, Magnus. Men det finnes den som klarer å være uperfekt og godta det. Og gjøre det beste ut av det. Som alltid streber etter selvutvikling, uten å gå glipp av livet på veien. Det finnes så mye flott, ved siden av alt det vanskelige. Hverdagslykke er ikke bare noe du kan lese om i bøkene. Se etter det. Hver dag. Se lyset gjennom persiennene på rommet. Se skyggene danse. Se rynkene til en gammel mann når han smiler, selv etter et tøft liv. Smak på sveler med godt syltetøy. Kyss en vakker jente. Ligg helt stille i solsteken og lytt til ingenting`en som prater forsiktig med deg når det ikke er noen andre rundt deg.

Og vi er her.

Jeg har ikke ord. Og jeg har mange ord. Sånn egentlig...

To ganger i mitt liv har jeg følt stolthet. Sånn tvers igjennom stolthet. Sånn varme som brer seg i hele kroppen når alles øyne er på deg og du vet at du akkurat da går gjennom et øyeblikk i livet som vil være med deg for alltid. Et sånt øyeblikk hvor hele kroppen din skriker til deg at du bare må nyte, du må bare være. Du må ta til deg hvert sekund. Smake på det, føle på det, kjenne på det. Hva smaker det egentlig? Hvordan føles egentlig dette øyeblikket? Lukke øynene littegrann og bare vite at akkurat da har du gjort noe viktig. Gjort noe som betyr noe. I allefall for deg. Om du er alene, om det er 13, 15, 237 eller 1015 mennesker rundt deg er ikke viktig. Du har gjort noe viktig. Å du føler på en mestringsfølelse. Verdens deiligste følelse. Å klare, å få til noe. Helt selv. Verdens deiligste følelse.

Første gang var når jeg stod på scenen i aulaen til Greveskogen videregående skole. Jeg har fotalt om det før. Mange ganger. Men jeg gjør det igjen. Jeg hadde gått fire år på videregående. Theamor flyttet inn i magen min på grunnkurs. Og så kom alle ordene. Alle de ordene fra alle de som mente jeg valgte feil når jeg ikke ville be henne flytte ut ennå. Jeg ville la henne vokse og gro der inne. Mens jeg gikk på videregående. Samtidig flyttet det en F inn i meg. De med ordene skulle ikke få rett. Så VK1 tok jeg over to år. Resten av kullet mitt stod på den scenen i 2007. Men da hadde jeg fortsatt et år igjen. Theamor var blitt født, hun hadde fått eldre historie lest som nattahistorier og naturfag ble gøy hvis hun fikk tegne mens jeg skrev. På et vis gikk det. Jeg fikk gode karakterer. Selv om jeg var en ferdig dømt, mest sannsylig snart sosialstønadtrengende, ung alenemor. Jeg hadde noe god familie rundt meg. Og noen gode venner. Og jeg jobbet hardt. Veldig hardt. Så når jeg stod på den scenen med Thea, denne gangen utenfor magehulen, så var jeg stolt. Det var tusen mennesker i salen. De ga meg trampeapplaus og ropte "Line, Line, Line!". Når jeg stod med Thea på armen og mottok vitnemålet mitt var jeg stolt. Sånn tvers igjennom stolt. Jeg hadde et sånt øyeblikk som jeg aldri noensinne har lyst til å glemme. Hvis jeg lukker øynene så kan jeg være der igjen på et lite blunk eller tre.



Andre gangen var i november. I 2011. Jeg hadde sittet i rullestol i over to måneder. Etter hjernehinnebetennelsen måtte jeg jo venne meg til å gjøre mye på nytt. F.eks å gå. Etter ukene på sykehuset dro jeg på rehabilitering. Et fantastisk sted, langt bort fra alt annet. Et hus fylt med mange gamle damer og noen gamle menn. Et par stykker som var mer på min alder. Og meg. De gamle fortalte historie etter historie. Jeg lyttet. Jeg elsket å lytte til dem. De hadde erfart så mye. De sa ting jeg ikke forstod, men som jeg likevel likte å høre om. De syntes ikke synd på meg fordi jeg satt i rullestol, men de brettet vingene sine rundt meg fordi jeg var ung. Fordi jeg var tøff. Fordi jeg gråt stille. De gråt også stille. De heiet på meg. De syntes det var tragisk at jeg var der sammen med dem. For jeg skulle være hjemme og ta vare på barna mine. Barna som ikke hadde sett mammaen sin på ukesvis. Så de heiet på meg. Og en dag, etter mye trening, så satt alle sammen i dagligstuen. Noen strikket. De hadde lært meg å strikke. Noen snakket lavt og spiste formiddagsfrukten vi alltid fikk. Noen lo og noen leste avisen. Jeg stod i gangen på vei inn. Inn i dagligstuen. Jeg stod. På mine to, egne ben. Foran meg hadde jeg rullestolen. Jeg lente meg mot den, la vekten min på den. Og flyttet et ben. Jeg så at det var en ledig plass i sofaen 18 meter lenger fremme. Jeg skulle dit. Jeg flyttet et ben til. Jeg så i bakken. Jeg konsentrerte meg. Jeg brukte alt jeg hadde av krefter. Flyttet det første benet en gang til. Sånn fortsatte jeg. Sakte, men sikkert. Jeg hørte at det ble stille rundt meg. Noen hvisket. "Det er Line. Hun går. Vær stille, alle sammen." Dagligstuen med mange gamle damer og noen gamle menn holdt pusten. Det eneste man kunne høre var mine forsiktige, men likevel tunge, steg. 16 meter igjen. 13 meter igjen. 10 meter igjen. Jeg turte ikke se opp i fare for å miste konsentrasjonen og falle. Jeg hadde falt så mange ganger. Jeg ville ikke gjøre det igjen. Jeg kunne merke hvordan de så på meg. De 25 menneskene der inne. Som hadde brettet vingene sine rundt meg tidligere. Jeg så ikke opp på dem, men jeg merket det. Det var ingen forskjell på de 1000 menneskene i aulaen og de 25 i dette rommet. Jeg gjorde noe like stort. Jeg klarte noe like vanskelig. Noe som for de fleste er enkelt. Komme seg gjennom videregående eller gå bort til en sofa i dagligstuen. 6 meter igjen. 3 meter igjen. En fot foran den andre. Sakte. Forsiktig. Godt tak i rullestolen. Ikke falle. Så snudde jeg meg. Det tok lang tid. Det tok flere sekunder å snu seg. Holdt meg godt fast i rullestolen. Jeg siktet på sofaen med rumpa. Og satt meg. Helt ut av det blå kom det overveldende applaus og jubel fra de gamle. De pustet ut. Jeg hadde ikke falt denne gangen. De var henrykte. De skrøt av meg. De klemte meg. Noen gråt. Noen sa at jeg inspirerte dem. Og jeg var stolt. Sånn tver igjennom stolt. Sånn kribling i hele kroppen, mestringsfølelse-stolt. Og igjen visste jeg, dypt inni meg, at det var et øyeblikk jeg aldri ville glemme. Og også dette øyeblikket kan jeg gjenoppleve på et blunk eller tre. Hvis jeg bare lukker øynene.



To ganger i mitt liv har jeg følt stolthet. Sånn tvers igjennom stolthet. To ganger. Frem til i går. I går skjedde det noe. I går var jeg stolt igjen. Ikke fordi jeg presterte noe stort eller gjorde noe vanskelig. Ikke fordi jeg hadde vært gjennom prøvelser og kommet ut av dem helskinnet. Men fordi Thea skulle i pysjbursdag. Og plutselig satt hun ved kjøkkenbordet og skrev kort. Hun går fortsatt i barnehagen. Hun spurte meg hvordan noen av ordene skulle staves, resten kunne hun tenke seg til selv. Og hun skrev kort. "Kjære Marthe. Gratulerer med dagen. Jeg er glad i deg. Klem Thea." Og jeg ble stolt. For til tross for en halv trillionsillion feil jeg har gjort med den ungen i løpet av de siste 6 årene, så vokser hun til. Hun blir noe. Hun er en venninne. En venninne som sier at hun er glad i en annen venninne. Hun føler relasjoner som jeg ikke påtvinger henne gjennom familiegalskap og ferier. Og hun skriver det ned på et kort. Ingens øyne var på meg. Men mine var på henne. Jeg klemte henne og fortalte henne hvor stor hun var. Hvor fort det hadde gått. Hvor tålmodig hun er. Hvor stolt jeg er av henne. Hun er fantastisk. Ingens øyne var på meg. Men jeg trengte det ikke for å få bekreftelsen. Dette handlet ikke om meg. Det handlet om henne. Jeg tørket bort en tåre og hun himlet med øynene. Og det gjør meg så hinsides, utrolig, forbanna stolt at selv ikke jeg har ord nok til å beskrive det. Og jeg har mange ord... Stolt. Tvers igjennom, kribling i hele kroppen, mestringsfølelse-stolt.

tirsdag 28. februar 2012

Om lengsel og sånn.

Om å sitte midt på gulvet, med et glass rødvin, skrive ned tanker og grublerier. Ikke bare høre på en sang, men lytte til den. Tolke den. Gråte med tekstforfatteren fordi man endelig forstår den. Om å ta på seg den ene skjorten du ikke fikk tilbake, bare for å føle nærhet. Selvom det er litt skrudd. Men nærhet er ikke skrudd. Det er en nødvendighet. Det er noe vi trenger for å overleve. Nærhet er ikke nødvendigvis kroppskontakt. Det er ikke å være den vennen som har vært der lengst. Det er å være den vennen som aldri dro igjen. Se på et bilde. Lenge. Hva tenkte fotografen? Hva ville hun frem til? Jeg sier hun med vilje. For de fleste er han. Nå vil jeg ikke skrive om de fleste. Jeg vil skrive om meg. Jeg er hun. Jeg er ikke fotograf ennå, om definisjonen er skolegang. Men jeg tar bilder. Anderledes bilder, mine bilder. Bilder av det som er vakkert for meg. Jeg sitter midt på gulvet. Og tenker på alt dette handler om. Om å lengte etter deg. Armene dine hardt rundt meg. Ikke la meg gå, selvom jeg vil gå. For du vet at jeg ikke egentlig vil det likevel. Holde meg hardt helt til jeg gir opp og lar tårene komme. Trøste meg. Så ligge inntil lenge. Snakke. Tenke. Filosofere. Tett inntil. Det er noe magisk rundt det. Det er noe sensuelt.

Om å ta seg et glass rødvin til. Bare fordi man kan. Ungene er ikke hjemme. Man har kvelden for seg selv. Døren er åpen, vinduene på gløtt. Man kan høre byen. Man har muligheten til å gå ut. Men man velger å sitte inne. Midt på gulvet. For seg selv. Med et glass rødvin. Med tankene sine. Sine egne fantasier om verdenen bortenfor vår. Om liv som ikke er mitt eget. Om kjærlighet jeg ikke eier.

For å skrive ned tanker og grublerier. Om lengsel og sånn. Deilig.

De små tingene

Rart hvordan man sier at det er de små tingene som teller, og hvordan det faktisk er sant. Ingenting gjør meg lykkeligere enn de små tingene. Som fregner på nesetuppen, sollyset gjennom gardinene og barn med bringebærfarge i hele fjeset. Latter fra venninner, klemmer man ikke forventer, kyss som kommer overraskende på meg, helst tett inntil en vegg. Følelsen av å være, bilder fra gamledager og pipelukt. Fanget til farmor, knuten i nakken til bestemor, fin musikk, korps, lange dikt og de tre siste sidene av en spennende bok. Følelsen av å se igjen sin aller første kjæreste. Mørkhåret, tynn, liten, stolt og akkurat den samme som for 15 år siden. Bare mer voksen. Og finere. Selvom han den gangen var verdens fineste. Og jeg var 8 år. Jeg liker lyden av regndråper på ruten når det lukter nystekt brød på kjøkkenet og hvordan Ali kaffe for alltid vil minne meg om pappa. Jeg vet ikke om det er Ali han drikker, men det gjør ingenting. For lukten av Ali kaffe minner meg om han. Jeg liker at datteren min på 6 år nynner barnetv-melodier som jeg nynnet på når jeg var 6 år. Jeg liker følelsen av å sitte på bussen og se på verden og tenke på at for dem så er jeg bare en jente på en buss som kjørte forbi dem en gang. Hvordan mannen i fotobutikken sier navnet mitt helt hverdagslig fordi jeg alltid handler hos han. Tilhørighet. Verden. Lukter og smaker og minner. Og solen og nytraktet kaffe og måkeskrik mens du sitter inntil en vegg og soler deg. Og de første snøkrystallene som treffer tungen i november. Ligge naken i sengen med nytt sengetøy eller å gå barføtt på et mykt vegg-til-vegg teppe tidlig en morgen. Helst med en alt for stor skjorte på seg. Se at utløpsdatoen på rømmen i kjøleskapet er bursdagen min. Da nærmer den seg. De små tingene.

Men det er også de små tingene som gjør meg tristest. Jeg kan takle voldekt og overgrep. Alkohol og truende oppførsel. Svindel og avhengighet og uekte mennesker og tillitsbrudd. Å bli slått ned på gaten og sparket i tinningen. Jeg kan takle dødsfall eller å selv ligge syk på sykehuset uke etter uke. Det takler jeg. Det er kjipt, men det går likevel helt fint. For jeg er sterk og jeg har sterke mennesker rundt meg. Gode mennesker. Jeg fortjener det like mye som de fleste andre. Det er lett å deale med. Men de små tingene takler jeg ikke. Som når noen som burde se på meg ikke gjør det likevel. Eller når jeg faller på sykkelen og ødelegger en jakke. Når jeg glemmer å handle inn rømme til tacoen eller når jeg ikke får svar på en melding jeg så inderlig ønsker svar på. Når det regner på en god hårdag eller kjolen jeg har sett på så lenge plutselig ble utsolgt før jeg rakk å kjøpe den. Når jeg ikke får reist til Tønsberg akkurat den helgen jeg hadde planlagt. Det takler jeg ikke. De små dråpene som treffer pannen som et kinesisk torturinstrument. Da gråter jeg egentlig ganske fort. Så kanskje jeg ikke er så sterk.

Heldigvis er det de små tingene som gjør meg lykkeligst også. Som akkurat nå, når det regner på ruten, mens jeg sitter inne og nyter kaffen min. Og lukten av grønnsåpe. Og tanken på at jeg kanskje skal bake brød i kveld. Og husets 6-åring som henrykt roper at jeg er "VERDENS BESTE MAMMA!!" siden hun får lov å få honning på brødskiven sin. Da gjør det ingenting at jeg har vært trist. For alt veies opp mot hverandre hele tiden. Hadde det vært de store tingene som gjorde meg trist, hadde jeg trengt de store tingene for å bli lykkelig igjen også. Men det trenger jeg ikke. Jeg kan høre på fin musikk og se på inspirerende bilder. Eller høre på regnet mot ruten mens jeg drikker kaffe. Eller se på et barn som har på seg pysjen og to hårbånd klokken 16.50 en tirsdags ettermiddag fordi hun skal på pysjparty med venninner kl. 17.00. Og som snakker om at fotballspillere svetter når de løper, men det er greit fordi de er menn. Sånn som det. Sånn som nå. Om jeg er ekkel som blir lykkelig av sånne små ting? Næ. Om det er litt ekkelt av meg å skrive om det? Sannsynligvis. Men nyter jeg det? Gjett om!

mandag 27. februar 2012

Åkre med sennepsblomster og Bonbongodteri

I sted var jeg så snopesyk at jeg måtte ta litt av Thea sitt godteri fra skapet. Jeg røsket med meg litt av hvert, satt meg i sofaen og bare nøt det. Først spiste jeg en av de rød Bonbonfiskene. Så tok jeg tre-fire smarties, før jeg smakte på en potetskrue med paprikasmak. Og da slo det meg. Dette hadde jeg gjort før. Ikke som i dejà-vu, men på virkelig. Jeg lukket øynene, mens jeg gjentok godterispisingen. Først Bonbonfisken, så Smartiesen, så potetgullet med paprikasmak. Jeg merket at minnene kom. Jeg gjentok det en gang til. Fisken, smartiesen, potetgullet. Og der satt det. Plutselig var jeg ikke i stuen min lenger.  Plutselig satt jeg i en Volkswagen Passat. Med lyse skinnseter. Det luktet fortsatt ny bil. Foran satt det to voksne og pratet. I CD-spilleren gikk en Mr.Bean plate med Lemon Tree. Jeg var 9-10 år. Jeg lukket øynene den gangen også. Jeg kunne høre de motgående bilene suse forbi, mens jeg svevde i en boble av lykke. Ved siden av meg satt Carina. Vi delte posen med paprikapotetgullet. Når jeg åpnet øynene den gangen fløy det åker på åker med sennepsblomster forbi oss. Carina sang med på Lemon Tree. Jeg kunne ikke teksten. Men vi var på vei til Lillehammer. Og jeg husker at jeg var problemfri.

Når jeg tenker tilbake på den turen, så kan det likegjerne ha vært hvite åkre vi kjørte forbi. Eller trær med lysegrønne knopper. For vi dro ofte fra Oslo til Lillehammer. Mamma, pappa, Carina og meg. Noen ganger var Fredrick med. Vi var barn, vi svømte i bassenget, spiste på fine resturanter og spilte minigolf. En gang kastet jeg golfkøllen i tinningen til Carina. En annen gang ble hun stupt på så hun måtte på sykehuet med brist i nakken. En tredje gang falt hun i slalåmbakken. Hun måtte gipse foten og gå på krykker resten av tiden vår i Lillehammer. Men jeg tror hun har like gode minner som meg. Og jeg tror at neste gang hun spiser Bonbon, Smarties og potetskruer med paprikasmak, så kan også hun huske Lemon Tree fra cd-spilleren og åker etter åker med gule sennepsblomster. På vei til Lillehammer.

... Tillit?

Det er et stort ord det. I så mange varianter. Tillit. Jeg prøver å smake litt på det. Lukke øynene og se det for meg. Det er et lilla ord, tror jeg. Mest lilla, men noen ganger brunt og gult. Det smaker søtt. Som mini-smarties man får kjøpt på Kiel-fergen. Det er et positivt ladet ord. "Jeg har tillit til deg".  Det er en liten setning som krever mye av mottageren. Man kan liksom ikke feile når noen har slengt de ordene i fjeset ditt. "Jeg har tillit til deg." Fra da av må man enten elske dem for alltid. Eller aldri si noe galt. Aldri ha et breakdown. Fullføre Dombås-Oslo på sykkel for å ikke tape et idiotisk veddemål. Hvis du er lege må du redde liv. For eksempel. Fordi noen har tillit til deg. Noen har sagt til deg at de har tillit til deg. Men om du feiler blir det det ordet som stikker dypest. Hvis du virkelig skal fortelle noen hvor gedigen feilen de har gjort er, så er det det ordet du bruker. Hvis du vil ta en kniv, stikke den inn i noens hjerte og vri sakte rundt samtidig som du skuler ned på dem med sinte øyne, så er det det ordet du bruker. "Jeg hadde tillit til deg..." Ingenting som kan såre et menneske mer. Så lenge vi tenker på mennesker med et snev av empati da. Og plutselig er ordet mer gult og brunt enn det er lilla. Plutselig smaker det ikke mini-smarties lenger. Det smaker surt. Litt suragurk på en måte. Med et sting av noe slag, som jeg ikke kan navngi. Bittert.

Og så er det sånne som meg da. Jeg har alltid hatt tillit. Til alle. 100%. Naiv og dumsnill, men jeg har elsket verden. Verden har vært god. Menneskene har vært gode. Og om de har vist seg å ikke være så gode, så har de i allefall fått fjorten sjanser til til å vise at de egentlig er gode på bunn. Jeg har sagt at jeg har hatt tillit til dem og jeg har uten å tenke meg om slengt hjertet, sjelen og livet mitt i hendene deres. Jeg har ikke brutt ned ordet og tenkt over hva de egentlig betyr. Å ha tillit. Det betyr jo at man stoler nok på et menneske til å la det i en liten periode (minst) få lov til å styre. Få lov til å ha kontroll. Og det er der det har gått galt hver gang. Når andre har tatt kontroll.

Men nå har det skjedd noe. Jeg har forandret meg. Jeg har fortsatt tillit. Jeg tror fortsatt på det gode i mennesket. Jeg er fortsatt ekkelt blid og glad hver dag. Jeg snakker fortsatt om regnbuer og nøtter, idyll og stakittgjerder. Men selvom jeg har tillit nå, så blir jeg ikke svak denne gangen. Jeg lar ingen få holde hjertet eller sjelen min. Jeg lar ikke meg selv miste kontrollen over hva som skjer med meg, hvordan ting skjer med meg. Fordi jeg, endelig, er trygg nok på meg selv til å kontrollere det. Uten at noen andre hjelper meg. Jeg har tillit. Men på en ny måte. Jeg har tillit til meg. Og det må være, uten tvil, den deiligste tilliten man kan gi noen. Jeg har gitt den til meg selv. Jeg kjenner det helt ut i fingerspissene. I håret kan jeg kjenne det. Til tuppen av tåneglene, gjennom leggene, opp i magen sprer det seg en varme. Brystet åpner seg, oksygen brer seg i lungene. Armene og skuldrene og nakken slapper av. R. Kelly`s "I`m the worlds greatest" smyger inn i hjernebarken min og leppene mine begynner stille å nynne på den. Jeg smiler mens ingen er tilstede. Jeg har tillit til meg.

Det finnes ikke perfekt. Det finnes ikke rosenrødt eller såpebobler i stua hver dag. Det finnes ikke lykkelig for evig og alltid. Men det finnes trofasthet. Det finnes lojalitet. Respekt. Det finnes lysten til å ville gjøre alt man kan for noen andre. Det finnes behov for å gjennom tykt og tynt stå ved siden av noen man er trygg på, noen man kjenner. Akkurat nå har jeg tillit til meg. Med tiden, med den lange, gode tiden jeg har foran meg, vil det dukke opp noen jeg kan ha tillit til. Kanskje er han allerede tilstede. Jeg kan bare ikke ha tillit til han ennå. For nå nyter jeg meg. Men når den dagen at jeg igjen kan la noen andre få kontrollere kommer, da skal jeg ikke lete etter det perfekte. Jeg vil ikke ha enhjørninger og rosebed. Noen mandager vil jeg ha ristet brød med honning og nytraktet kaffe, men noen mandager MÅ faktisk være svett ost på tørt brød mens man løper til noe man skal rekke også. Sånn er det. Man har noen gode dager, noen gode perioder. Og de må man leve på i alle hverdagene. Jeg vil lete etter det lojale, det sterke, det flotte, det ekte.

Men nå først. Nå for lenge. Nå er det meg. Tenk at jeg har kommet dit. Jeg nyter!

søndag 26. februar 2012

# Vårfølelse

Det skjer noe med mennesker når solen titter frem om våren. Det er ikke engang vår ennå. Det er februar. Men solen har tittet frem. Hvertfall i Stavanger. Og snøen er borte her. Og snøklokkene har blomstret. Tre måneder før de blomstrer i Tønsberg. Som alltid. Og når de tingene skjer, så føler menneskeheten at det er vår. Og da kryper de frem av hulene sine. Vinterbleke og hårete. De kniper igjen øynene fordi solen er uvant sterk. De ikler seg t-skjorter og går ut i solen, selvom det ikke er mer enn 9 grader. Når det var 9 grader i høst syntes alle det hadde blitt så kaldt. Nå er det kjempe varmt. Varmere enn noensinne, nesten. Plutselig begynner byen å pulsere igjen. Alle de stakkars duene som har stått ved Breiavatnet, sultne og alene i hele vinter, de får masse besøk nå. Mer brød og havregryn enn det som er sunt for dem får de også. Mennesker begynner å leve igjen. De gjør mer enn å haste til og fra de stedene de må være på. Nå setter de seg ned. De lukker øynene. De nyter følelsen av myke stråler av sol som treffer den vinterkjølige huden. De spankulerer bortover gatene i stedet for å prøve den stilen ingen av oss får til å se bra ut. Den der jogge så fort man kan med hetta over hodet, samtidig som man prøver å se helt normal ut stilen. Nå spankulerer vi. Vi smiler for oss selv mens vi går sakte bortover fortauet. Vi snakker med naboene over gjerdet igjen. Ungene går ut for å leke uten å bruke 37 minutter på å kle på seg. Nå er det støvler og en jakke. Vi setter oss ute på cafèer igjen. Og vi nyter. Vi suger til oss det vi kan av vitaminer til den veldig D-vitamin-fattige kroppen vår. Jeg elsker denne tiden av året. Men det sier jeg jo hver gang en ny årstid står for døren. Tror at det jeg egentlig elsker er variasjonen. Jeg blir lei av sommeren, og da forteller jeg verden at høsten er favorittårstiden. Med alt det positive høsten bringer med seg. Og så snakker jeg om vintereventyret jeg ser frem til når den første snøen daler. Eller stuper, for den saks skyld. Den grå, slitne, tunge, våte snøen blir fort hvit, myk og postkortaktig i hodet mitt. Og så kommer vi dit vi er nå. Vi venter på våren. Det er tiden jeg merker at det finnes grønne trær og flere mennesker i byen enn bare meg og mine. Og jeg gjør meg klar for sommeren. I år har jeg altså gjort det med ny tatto :D

Kan jo ikke skrive et nytt innlegg uten å nevne tattoveringen jeg har ventet så leeenge på å ta. Nå er den tatt. Og det gikk veldig mye bedre enn forventet. Den ble større enn planlagt og dagen ble mye mer stress enn jeg så for meg på forhånd. Men kjæreste Helene og Anne Gro reddet dagen. På så mange måter! De ble med meg, de shottet koffein med meg, de kjørte meg, de spiste med meg, de passet til og med unger for meg. Så kjære Helene og Anne Gro, denne er til dere: TAKK! Uten dere hadde det nok ikke blitt noen tattovering ;)


Foreløpig er bare strekene rundt tattovert, så den har verken dypbe eller feminintet, og den er nokså statisk. Men jeg synes den er nydelig. I april skal den skygge- og fargelegges med rødt, rosa og hvitt. Og da kommer dere til å få se den tattoveringen jeg har sett for meg så lenge. Den vil være dynamisk og feminin, og få frem det budskapet jeg lever for. I starten var det selvfølgelig nok nokså ubehagelig, men huden ble raskt nummen og etter et par timer syntes jeg det var mer godt enn vondt. Gleder meg til å fortsette!




"Our greatest glory is not in never falling,
but in rising every time we fall."

torsdag 23. februar 2012

Om å nå en milepæl

Lenge, lenge, lenge har jeg hatt lyst til å ta en tattovering. Lenge! En tattovering nummer to da, altså. Thea fikk jo en på leggen min i 2009. Tror jeg. Eller sånn ca da, i allefall. Og Magnus skal få en når jeg bare vet hva jeg vil ha. Men nå skal jeg ha en jeg har tenkt på leeenge (sånn hvis ikke det har kommet frem ennå. At jeg har ønsket meg den LENGE). En tattovering som betyr mye for meg. Som beskriver hvordan jeg ser livet. Men jeg har ikke kunnet ta den nårsomhelst. Jeg har måttet vente til jeg var på riktig sted i livet. Jeg har måttet vente til jeg hadde reist meg. Til jeg elsket livet og gikk rundt med rak rygg og hodet hevet. Og hver gang jeg har reist meg tidligere har det liksom skjedd noe. Eller så har det bare ikke passet. Men nå har jeg reist meg. Og jeg er på ekorn-ut-av-ørene-stadiet. Ryggen har aldri vært rakere og hodet har aldri vært høyere hevet. Jeg har aldri før snakket så mye om blondeduker, blåbæryogurt, svaler og tulipaner med fine farger. Og jeg har aldri før hatt så troen på at uansett hva livet slenger i trynet mitt, så slenger jeg noe hardere tilbake. Jeg har troen på at uansett hvilken grunner livet gir meg til å gråte, så viser jeg livet at jeg har minst tusen flere grunner til å smile i stedet. Så nå passer det. Det passer å ta tattoveringen. Den jeg har hatt lyst på lenge, vet du. Og i morgen er dagen. I morgen er dagen! *Hopper opp og ned som en gira hyiene*

Men så kan man jo ikke akkurat skjule at jeg er en pingle. Kan godt dra frem siste fødsel med en gutt på nesten 5 kg og ikke engang paracet innabords. Eller de fem ryggmargsprøvene jeg har tatt i det siste. Eller bloodpatchen de gjorde på sykehuset, da de tappet blod fra albuen og brukte en lang nål for å plassere det blodet rundt omkring i ryggraden for å la det koagulere og tette det hullet jeg kanskje hadde der. Som det viste seg at jeg ikke hadde. Men det er ikke noe poeng. For jeg er like mye pingle. Jeg gruer meg. Voldsomt mye. Jeg er overbevist om at det shitty vondt. Jeg eier jo ikke spesielt mye underhudsfett heller. Men så sies det jo at om ikke det er verdt smerten, så bør du heller ikke ta tattoveringen. Det er jo ikke det at det ikke er verdt smerten... Men smerte er jo sjeldent kult. Med mindre du er in to S&M. Klart at det er verdt å gå gjennom fødsel for å få kidden, men smerten er jo like lite kul da. Så det blir jo verdt det. Men likevel.

Når jeg har den tattoveringen på skulderen i morgen har jeg nådd en milepæl. Da har jeg kommet dit hen i livet. Dit jeg har planlagt at jeg skulle komme meg. Det har vært tårer og vansker på veien. Men det har også vært insane mye oppbacking av flotte mennesker og gode venner. Det har vært en sjelden reise. Det har vært utvikling fra ende til annen. På både godt og vondt. Men det har vært fantastisk. Ikke da. Men nå. Når jeg kan se tilbake og kjenne på alt jeg har lært om meg selv, om verden, om de rundt meg. Og det har formet meg til et menneske jeg trives med å være. Og i morgen har jeg det svart på hvitt. Eller litt svart på rødt og rosa egentlig. Men jeg har det på kroppen i allefall, for evig og alltid.

Jeg gruer meg. Men jeg gleder meg! Milepæl <3

onsdag 22. februar 2012

Livets harde realiteter

Det er ingen tvil om at livet har vært hardt mot Theamor i dag. Hun fikk ha med seg Tommy hjem fra mimmi. Tommy er en helt levende gutt som elsker å gå i rosa bursdagskjoler. Thea fikk ansvaret for han. Men hun mistet han i bakken og nå har han knekt benet. Hun er 6 år og selvfølgelig livredd for å ringe mimmi og fortelle hva som har skjedd. For alle oss andre er Tommy en porselensdukke. En nydelig en sådan, men likevel - han er av porselen. I hodet mitt har han ikke vondt. Men heldigvis har han fryktelig vondt i Thea sitt hode. Hun tror fortsatt på magien. Hun tror fortsatt på at bamsene danser om natten og at man ikke får mareritt hvis jeg kysser pannen hennes tre ganger før hun legger seg. Hun tror på at hun får grønn tunge når hun lyver og at vettene lever i skogen. Usynlige selvfølgelig, fordi de er sinte på barna som har begynt å leke med data i stedet for i trærne. Når barn begynner å leke i skogen igjen kommer også vettene til å komme frem på nytt. Hun synes at Jon Blund fra Skomakergata er litt ødelagt fordi de ikke var så flinke til å lage film i gamle dager. Fra når mamma var barn. Jeg er tross alt 23 år og dør snart fordi jeg er så gammel. Hun tror at mammaer både kan og vet alt, og at tannfeen finnes helt på ordentlig. Vi har jo tross alt fått fanget henne på kamera en gang. I går kveld hørte jeg henne snakke med bamsene. "Ikke ha fest om natten, for da sover jeg. Ha fest på dagen. Mens jeg er i barnehagen om dere vil. Men ikke om natten. Bortsett fra Viktoria da. For hun var mamma sin før, så hun er fra gamle dager og kan gjøre hva hun vil." Og i dag brakk Tommy foten. Og vi måtte ha operasjonsstue på kjøkkenbordet. Vi måtte forsiktig kle av Tommy, lime benet hans på igjen og bandasjere han.





Nå sitter han trygt i vognen sin, den rosa bursdagskjolen er på igjen og benet er plassert høyt. Som seg hør og bør når det er knekt. Theamor ligger trygt i sengen sin og sover så godt som bare en overlegebenbruddsekspert kan gjøre. For hun tror nemlig også på at når mamma sier at mimmi ikke er sint og Tommy ikke har vondt lenger, så er faktisk ikke mimmi sint og Tommy har faktisk ikke vondt lenger. Og da kan man sove godt. Og jeg kunne så inderlig ønske at jeg for bare én dag kunne ha den samme troen på det magiske, det som er større enn meg, det som beskytter meg og for alltid gjør verden til et godt sted å være. Livets harde realiteter treffer en 6-åring når en høyst levende kjønnsforvirret porselensdukke brekker foten, men magien gjør at det går over med litt superlim og tre nuss på pannen før leggetid. Når livets harde realiteter treffer meg er det ikke helt på samme måten. Håper hun nyter det <3

Etter regnet synger fuglene

Åh, for en deilig verden! Og for en deilig egenskap å klare å se den deilige verdenen og kjenne lukten av vår i luften selvom det regner og blåser i blåsbortbyen jeg bor i. Deilig å kunne gå ut, bli klissvåt av regndråpene på størrelse med små båter som faller fra himmelen og likevel kjenne solen (som ikke er der) varme i nakken. Tror det meste går på innstilling. Eller, alt går på innstilling. Og klart at man ikke kan ha råtten innstilling *hele tiden*. Og når man ikke har det, ja da varmer solen selvom det regner. Vet det er ekkelt med mennesker som har både ekorn, nøtter, regnbuer og ponnier tytende ut av ørene. Men jeg er litt sånn nå, så slutt å les hvis du vil.

Jeg har hatt en fantastisk tur. Vin og oppskåret frukt i boblebadet med gode venner. Klokken har omtrent ikke eksistert. Man har hatt fine kjoler og høye hæler. Med vekslende hell. Søndag kveld var jeg båtens Askepott, for den ene skoen min lå igjen i alle trappene vi var borti. Men jeg liker jo å være Askepott. Vi har hørt på god musikk og spist god mat. Og drukket både god vin og gode Daquries. Og vi har ledd til vi har fått vondt. Eller tårene har trillet og ødelagt sminken. Mange ganger om dagen. Og det tilsier at det har vært en bra tur. Deilig å ikke sitte hjemme og kjenne på at man er syk. Men til og med glemme det litt.

Baggen min var jo fortsatt for liten. Men det tenkte jeg ikke på når jeg handlet røyk og Chablis til meg selv, 1,5 liter Baylies til Spike, Amarone Tommasi til Carina og godteri til de som ville ha. Jeg fikk et problem. Puttet alt i poser. Men så skulle jeg fly hjem. Kunne ikke ha sånt i poser da. Så fikk låne en liten trillekoffert av Isabel. Og lot henne låne et par sko, selv uten at hun spurte om det. Snille meg. For det var skoene som var problemet først og de ble problemet til slutt også. Men nå er de lånt bort til Isabel og jeg har kommet hjem med en koffert mer enn jeg reiste med. Men har skjønt at det er sånn det skal være:)

Hjemme i Tønsberg har jeg kjent på sommerfuglene i magen igjen. På tilhørighetsfølelsen, på svalene og blondedukene og blåbæryogurt. På hvordan det føles å kjenne gatene i blinde og se på solen som står opp på den fineste måten der, bare fordi det er hjemme. For hjemme er ikke en adresse, det er der hjertet, sjelen, tankene og minnene er. Sies det. Og jeg tror det er rett. Stavanger er også en herlig by. Solen er jo fin her, selvom det regner mye. Man setter mer pris på solen i Stavanger. Og det er her jeg har adressen min. Og leiligheten min. Og det er en fin leilighet! Og folkene her er koselige. Snøklokkene blomstrer her tre måneder før de blomstrer i Tønsberg. Men Stavanger er ikke hjem. Tønsberg er hjem. Og jeg elsker å være på besøk der!

Etter regnet synger fuglene, sies det også. Erik og Kriss sier det i allefall. Året har vært langt og innholdsrikt. Pen måte å si det på. Men denne våren blir god, jeg bare vet det. Sommeren blir bedre. Og til høsten begynner vi på nytt igjen, med skole på meg (enda en gang), skole på Thea (for første gang) og fortsatt barnehage på fineste klumpen min <3 Og jeg kjenner på hele meg at det blir bra.

♪♫♪♫  For etter regnet synger fuglene ♪♫♪♫ Nynner meg forsiktig ut av ekorn-og-ponnier-ut-av-ørene-innlegget...

fredag 17. februar 2012

Om kriblerier

Akkurat nå sitter jeg ferdig stelt i sofaen. En Jack Sparrow og en Vakker Prinsesse er levert til karneval i barnehagen i dag. Den alt for lille baggen min står på gulvet ved siden av meg. Nesten lukket igjen. Huset er ryddig. Og jeg sitter her. Jeg venter. Snart kommer hjemmesykepleien og skal dosere ukens medisiner for meg. Og så skal jeg ikke vente lenger. Når hun har reist skal jeg også reise. Først hente den Vakre Prinsessen i barnehagen, for Mr. Sparrow blir hentet av pappaen. Så reiser Vakreste og undertegnede til Tønsberg. Hjem. Hun skal være litt hos mimmien og pappaen sin. Og jeg skal bare være meg. Ikke mamma-Line. Ikke syke-Line. Bare lykkelige, glade, venninne-Line. Og jeg gleder meg så mye at det kribler i hele meg. Vi skal til og med en liten avslapningstur til Tyskland. Fra lørdag til mandag. Mandag er det hjem igjen. Hjem til Tønsberg. Hjemme er det små ting som gjelder. Det er lukten på kjøpesenteret. Det er kafeène hvor det alltid sitter noen jeg kjenner. Det er bussrute nummer 113 til Eik. Det er mennesker som kjenner meg, som kan avslutte setningene mine, som kommer og sitter ved siden av meg i fire timer uten å si et ord hvis jeg trenger det. Og jeg trenger ikke engang si at jeg trenger det. For de bare vet det. Det er Isabel sin finger, Nina sine klemmer, Karoline sine kloke ord, Maja sin fantastiske organisering, Michelle sin kaffe og alltid ærlige mening.

Og det kribler. Som om jeg skulle vært forelsket. Kanskje jeg er forelsket? I en by, et hjemsted, en tilhørighetsfølelse. Akkurat nå er jeg sånn ekkelt lykkelig. Og jeg elsker det. For det er min tur.

Ekkelt lykkelig <3

torsdag 16. februar 2012

Jeg kan ikke nekte for det.

Sånn pr. definisjon er jo jeg en kunstnersjel. Jeg burde gått barbent omtrent overalt, jeg burde bare brukt arveklær og gjerne ikke tenkt på hvordan jeg satte arveklærne mine sammen. Jeg er jo fotografstudent (sånn bortsett fra at jeg er sykemeldt akkurat nå, men det passer jo nokså godt inn under kunstnersjelen det også). Jeg skal jo meditere, se for meg motiver og bruke kreativiteten min til å skape noe. Nesten hele tiden. Og når jeg ikke skaper noe burde jeg sitte og tenke på det jeg skal skape snart.

Men jeg passer ikke inn i båsen min. Akkurat nå er nemlig det største problemet mitt at jeg har for liten bag (sånn rent bortifra alt det fysiske, men det glemmer vi et sekund). Jeg er nemlig det man kan kalle jentejente. Jeg skal reise bort i noen få dager. Fra fredag til tirsdag. En liten tur innom Tønsberg, så en avslapningstur til Tyskland med gode venner (fordi vi fortjener det) før det hele avsluttes i Tønsberg igjen. Jeg har med meg tre bukser og en shorts. Og tre kjoler. Tross alt snart vår. Og overdeler som passer til det. Og to par sko, pluss de jeg skal gå med i morgen. Og de som fortsatt står på stuebordet ved siden av baggen. Jeg bruker de egentlig aldri, men jeg tørr ikke reise uten dem. For jeg tror jeg kommer til å bruke dem. Som vanlig. Men jeg har ikke plass til dem. Og jeg har ikke engang pakket stellemappen ennå.

Jeg liker ikke inngå kompromiss med klærne mine. Eller eiendelene mine, for den saks skyld. Men jeg må det nå. Og jeg liker det ikke. For klart at stellemappen må med. Og litt kamerautstyr. Og mac`en. Så da må jeg la to par sko være alene hjemme. De som står på stuebordet og et annet par. Men hvordan velge? Det er det store spørsmålet i kveld. Jeg må trekke lapp, tror jeg. Eller noe sånt. Forrige gang jeg dro til Tønsberg i seks dager tok jeg likegjerne med meg alt jeg hadde. Nesten. Men da lo de litt av meg, og jeg har sagt at jeg LETT bare tar med en bag denne gangen. Så da blir det kompromiss-inngåelse med klærne.

Jeg trenger en større bag. Eller mindre klær. Jeg stemmer for større bag. Skal jo tross alt hjem en tur <3

Lyset skinner gjennom persiennene og det føles så deilig

Det er faktisk litt slitsomt. Rett og slett. Noen av medisinenes bivikninger gjør at jeg sover mye. Noen andre bivirkninger gjør at jeg får mareritt. Nå har jeg sovet i fem timer og jeg er slett ikke mer opplagt enn jeg var før jeg la meg. At jeg blir trett og svimmel er de eneste vanlige bivirkningen jeg har. Marerittene er en sjelden psykiatrisk bivirkning. Humørsvigninger, forandring i aktivitetsnivå og nedsatt oppfatningsevne er også sjelden psykiatriske bivirkninger. Jeg har alle de. Hvis vi bruker pittelitt tid på de nevrologiske bivirkningene også, siden vi er så godt i gang, kan jeg nevne apetittforandringer, unormale følelser (kribling, nummenhet, kløe), skjelvinger, muskelrykninger og ukoordinerte bevegelser. Disse er også sjeldne. Jeg har dem. Og nå har jeg bare snakket om den ene medisinen. Jeg bruker fem, tror jeg. Og det begynner å bli litt slitsomt, fordi det forandrer meg. Samtidig som det hjelper meg. Men den meg det hjelper er ikke den meg som var der før jeg ble syk. Men når jeg er ferdig med medisinene, hjelpen og sykdommen - da begynner den morsomme delen. Jeg skal ut på en deilig oppdagelsesferd og komme tilbake til meg. Den meg jeg vet at er inni her et sted. Et sted inni dypet av skallet mitt. Og med en gang jeg er ferdig med medisinene skal jeg gå barfot bort til persinennene som har holdt meg i mørket så lenge, og forsiktig åpne dem. La det skimte inn noen stråler med forsiktig lys. Venne meg til dem og la det skimte inn noen flere stråler med lys. Og puste dypt. Nyte følelsen av livet, av verden, av små solstråler inn gjennom persiennene.

Og jeg kjenner at vinden snur nå, og at det er min tur til å kunne legge alt sånn i en pose som gjemmes i fortiden og bare kunne nyte fremtiden og alt den har med seg. Hvordan kan man vite det? Noen ganger bare vet man. Og nå vet jeg. Og jeg gleder meg så mye at små bobler fyller hele kroppen min og jeg får sommerfugler i magen bare av å kjenne på følelsen <3

Jeg er på vei tilbake.

Hellu

Jeg må rett og slett blogge litt igjen. Det er 1 år, 3 mnd og 25 dager siden forrige gang jeg skrev noe her. Og på den tiden dukker det opp mye man vil skrive om. Man akkurat nå kommer jeg ikke på noe spesielt. Jeg vil bare skrive igjen. Om følelser og tanker, blondeduker og tilhørighetsfølelse, svaler, tattoveringer og vår i luften.

Jeg tenker på morsdagen som var. På de to barna mine. Som jeg var alene med på morsdagen, og som jeg er alene med mye ellers også. Disse to små skapningene som gir meg så mye styrke. Tenk at de er de minste, men også de største menneskene i livet mitt.

Jeg tenker på sykdommen jeg har vært igjennom. Som jeg går igjennom. Denne hodepinen som jeg trodde var spenningshodepine. Den viste seg å være så mye mer. På sykehuset sa de først at jeg måtte regne med en uke innlagt og to uker sykemelding hjemme. Men så lå jeg tilsammen tre måneder innlagt på sykehus og rehabilitering. Jeg satt i rullestol i 2,5 mnd. Jeg måtte lære meg å gå igjen. Jeg måtte øve på å kunne dusje og å sitte på do uten hjelp. Det er snart 5 mnd siden jeg ble syk. Og fortsatt kommer hjemmesykepleien to ganger i uken for å hjelpe meg. Jeg har sluttet på skolen. Men så tenker jeg på dette. Og det slår meg at det er en mening med alt. Kanskje jeg ikke kan se den akkurat nå, men den er der. Eller kanskje er den så åpenlys at jeg ikke klarer å fatte at det er det som er meningen med alt dette. Kanskje var meningen rett og slett at jeg skulle sette meg ned litt og nyte alt jeg har. Helsen min, barna mine, muligheten til å KLARE å gå på butikken selv. For det er ingen selvfølge. Klisjè på klisjè. Men det er sant. Kanskje var meningen at jeg skulle nyte solen i nakken, yougurt med blåbær, ligge naken i sengen med nytt sengetøy og puste rolig med magen. Kanskje var meningen at jeg skulle lære meg å leve for meg selv, tørre å si høyt hva JEG trengte for å leve det livet jeg ønsker meg. For det er heller ingen selvfølge. I allefall ikke for meg.

Og jeg tenker. Tenk så lykkelig du ville vært om du mistet alt det du har nå. Og fikk det tilbake igjen. Jeg har fått tilbake nesten alt. Det tenker jeg.