Amicitia.

Jeg ligger på gulvet igjen. Sånn om jeg gjør så ofte for tiden. Det lukter grønnsåpe. Så lukker jeg øynene og prøver å lukte solen. For den lukter noe helt egent. Den lukter varmt og vår og yrhet og sommer. Selv vårsolen lukter sommer når du lukker øynene. Den lukter korte, søte kjoler med blomster på og ballerinasko. Den lukter fletter og saltvannshår og mennesker som ler i sakte film. Jeg puster dypt. Helt ned i magen. Jeg kjenner hvordan jeg klarer å slappe av i fingrene, i håndleddene og i armene. I brystet, under ribbeina og i nakken. Jeg slapper av i magen og i lårene og helt til tuppen av de minste tærne mine. Håret mitt slapper av. Her jeg ligger helt alene på gulvet og nyter og tenker og lukter på solen.

På baksiden av øyelokkene mine dukker det opp bilder av fine folk. Av steder jeg kjenner. Av lukter jeg vet hva er. Av følelser jeg vet hva kommer av. Det kalles tilhørighet. Det kalles å føle seg hjemme. Å være der man vet at det er meningen at man skal være. Å føle at noen trenger en. Ikke for å åpne en boks med sylteagurk eller spikre sammen planker eller male en vegg eller passe noen andre sine barn. Men noen trenger en for å kunne være seg selv, for å kunne være hel. For å kunne le fra bunn av magen og gråte alle de tårene man ønsker å gråte. Tårene som er store som hus og veldig tunge å ha inni seg helt alene. Noen trenger en for å selv føle tilhørighet, føle seg hjemme. Noen trenger en for å kunne snakke om alle de gamle minnene, alt det dumme og alt det fine. Noen trenger en for å kunne stå alene igjen, møte verden selv igjen. Jeg vet hvem jeg har trengt for å klare det. Og jeg vet at noen, et helt annet sted i landet, trenger meg for det samme. Jeg vet at det finnes mennesker som vet, helt instinktivt inni seg, at noen ganger trenger jeg å holde i en pekefinger, fordi det føles trygt for meg. Det finnes noen som uten å tenke seg om sender meg en melding og bare minner meg på at de fortsatt elsker meg. Det finnes noen som helt ut av det blå ringer for å fortelle meg om dagen sin, fordi de trenger å dele det med meg. Og det føles så deilig, så trygt, så godt. Det smaker søtt og lukter sommer selvom det bare er vårsolen som er ute.

Jeg ligger på gulvet igjen, helt alene. Og åpner øynene. Og jeg er i feil by. Jeg er et helt annet sted. Jeg er på feil side av landet, til og med. Men det går greit. For de menneskene jeg trenger, de som trenger meg, de gir ikke slipp på meg likevel. De er fortsatt hos meg, de deler fortsatt livet sitt med meg, de oppfører seg som om jeg aldri har vært borte de gangene jeg møter dem igjen. Og de kan lukte den samme solen. Den som lukter noe helt egent. Den som lukter varmt og vår og yrhet og sommer. Og de kan lukke øynene sine og få fine bilder på innsiden av øyelokkene sine. Og de kan ligge på gulvet i sine egne stuer, helt alene, og smile fordi de vet at jeg trenger dem for å være hel, for å være meg. Jeg trenger dem for å kunne le fra bunnen av magen og gråte de tårene som er store som hus. De tunge tårene. Og de er der. Og derfor kan jeg ligge på gulvet i stuen min, helt alene, puste dypt og slappe av fra tuppen av de minste tærne, gjennom hele kroppen og helt ut i det bustete håret. Fordi jeg trenger dem og de trenger meg. Og jeg er her. Og de er her, alltid og uansett og fra fortiden og til evigheten er de her for meg når jeg trenger dem. Og når jeg ikke trenger dem. Amicita. Vennskap. Som vennskap bør være. Jeg elsker dem på en sånn annen måte. Den måten bare de forstår.