Til evigheten

Hvis jeg dør i morgen, så er det greit... For i det siste har jeg ledd med venner og stolt på fremtiden og hatt sommerfugler i magen og kjent på sterke armer og møtt pene menn og vakre kvinner. Og jeg har fått fine gresstrå av minsten og jeg elsker deg høyere enn himmelen, mamma ropt etter meg av eldste. Men jeg har ikke lyst til å dø i morgen, av de grunnene. Jeg føler ikke at jeg har opplevd alt eller opplevd nok. Eller at fordi jeg har gjort fine ting nå så finnes det ikke fine ting igjen å gjøre senere. For jeg vil oppleve alt det en gang til. Og mange ganger til etter det. Og jeg vil vite hvordan det føles å være eldre og klokere og tryggere og finere, med de samme vennene rundt bordet. De som har vært der siden man så solen gå ned bak Jarlsberg Hovedgård for aller første gang. Og jeg vil oppleve at den fremtiden jeg stoler på i dag var verdt å stole på. Jeg vil kjenne at den ble riktig. Og jeg vil kjenne på sommerfugler fra tærne og til toppen av hodet en halvsilliontrillion ganger til. For ingenting er så godt. Og jeg liker at jeg er typen som sjeldent blir forelsket, men som blir betatt en gang i kvarteret. Og jeg gleder meg til jeg kan se en pen mann inn i de pene øynene hans og vite at han er min og bare min, og at han både er trygg og sterk og myk og mild nok til å bli der med meg for alltid. Og jeg håper han ler og er fin, og at han prater og er dyp, og at han har sjarm i sjelen og glimt i øyet, og at han har bustete hår. Og at han er så stolt av meg at han tror at han skal sprekke, i allefall nesten sprekke. Og jeg vil oppleve at barna mine blir til individer og personligheter, med jobber og kjærlighetssorg og pengeproblemer og sin aller første øl midt på dagen med en gjeng gode venner bare fordi de kan og har lyst og det er vårstemning ute. Og de forteller meg senere den kvelden at de aldri vil bli helt voksne, fordi de akkurat da har hatt tre helt problemfrie timer. Og jeg har ikke lyst til å dø i morgen, fordi jeg vil kjenne på hvordan det er å sitte i en vinterhage med noen man er glad i, kanskje med bena i et fang og hodet i en bok, sukke litt forsiktig og så med mild stemme si nå, gode du, nå er verden komplett, og kjenne at den forblir komplett i litt mer enn noen få uker eller måneder om gangen.

Men hvis jeg dør i morgen, så er det greit. For jeg vet at døden ikke skremmer meg. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne dø og i det siste har det slått meg at jeg ikke var redd en eneste gang. Døden gjør meg bare trist. Fordi jeg liker å oppleve alt det fine. Jeg liker å kjenne meg sterk, men liten. Sta og trengende, men myk og selvstendig. Jeg liker å føle at tomrom blir fylt med noe. Jeg liker å skape, i mange former. Jeg liker kreativitet og bare tær og lukten av sol og skog og pepperkaker og garasje. Nesten mest av alt tror jeg at jeg elsker følelsen av å mestre, følelsen av å komme seg gjennom noe. Eller så liker jeg kanskje mest av alt togreiser som jeg ikke vet hvor ender. Så jeg har ikke lyst til å dø i morgen. For døden gir meg ikke gresstrå og døden roper ikke etter meg at den elsker meg høyere enn himmelen og døden kysser meg ikke magisk på kinnet. Så magisk at jeg bare vil stå der og bli kysset på kinnet resten av dagen, foran hele verden helst, av denne pene mannen, ikke av døden. Døden gir meg ikke sene kvelder med venninner og vin og sladder, eller kaffe en kveld ute på en verandra med en som er engasjert, eller sterke armer eller følelsen man får når man ligger midt på gulvet og forstår musikk for første gang. Døden kan ikke ligge naken med meg, tullet rundt et laken og mange puter, og snakke med meg om alt jeg ikke trodde jeg noensinne kom til å snakke om. Døden kan ikke gi meg den gryende, boblende, varme, rørende stoltheten jeg får inni meg når jeg ser på de to minste, største menneskene i livet mitt gjøre rare ting. Bare de kan gi meg den følelsen. Og livet kan gi meg den følelsen. Så det er greit om jeg dør i morgen. Men jeg har ikke lyst til det. For livet gir meg medvind nå, og karma og nemesisser og Gud (om du vil) er gode med meg for tiden. Og jeg vil fortsette å nyte, i hvertfall 60 år til. Og jeg vil dø rolig til sinns og med et smil om munnen og hånd i hånd med en mann som ikke lenger har bustete hår, men som fortsatt har glimt i øyet og som faktisk elsket meg til evigheten.

#Finnesikketittelforsånt

Jeg hadde et døgn for litt siden som skilte seg ut fra alle andre døgn. Det var ikke det at jeg gjorde noe jeg ikke pleier å gjøre eller opplevde noe litt utenom det vanlige eller reiste eller møtte mange nye mennesker eller så en UFO eller hadde julaften og bursdag på en gang. Men noe kom over meg eller la seg rundt meg eller krøp inn i meg det døgnet. Det det var et sånt døgn som man bare leser om. Et sånt døgn som man egentlig tror en forfatter for lenge siden bare beskrev i fantasien for å forklare en sinnstilstand. Alle sier at de vet hvordan det føles, jeg har sikkert sagt det trettenhundreogfire ganger selv. Men jeg har ikke opplevd det. Før da. Når jeg begynte på denne teksten satt det fortsatt litt i meg, så jeg klarte rett og slett ikke fullføre. Jeg måtte få det på avstand og jeg har ikke vært innom her på over en uke. Ordene jeg finner klarer ikke forklare det. Når jeg begynte på denne teksten tok det meg to timer å skrive fire setninger. Den tiden jeg ikke brukte på å skrive de fire setningene brukte jeg på å enten stirre på mac`en og prøve å ta innover meg hvilken følelse som hadde låst seg i kroppen eller så vandret jeg hvileløst rundt i stuen. Gjerne med mac`en under armen. Sakte. Uten mål og mening. Hjernen min hadde et breakdown, og var rett og slett ikke tilstede. Jeg var hjemme, men jeg følte ikke at jeg var hjemme. For jeg var ikke med. Kroppen var her, men du må ikke spørre hvor jeg var. Jeg gikk ikke en gang ut for å ta en sigarett på trappen med en kopp kaffe og kveldssolen. Jeg hadde ikke lyst på røyk.

Jeg tror jeg kan kalle det for en omveltningsdag. For jeg finner ikke noe bedre ord. Jeg tror kroppen brukte den dagen på å ta innover seg alt og forsiktig puste det ut igjen. Bli kvitt det. Rense opp litt og børste støv av gamle meg. Den meg som har ligget i dvale i så altfor lang tid, så dypt inne et sted at bare små glimt har klart å skinne gjennom tunge gardiner og lag-på-lag med rutete tepper foran øynene. Og når jeg kom ut en liten tur, så kjente jeg ikke helt igjen verden, så jeg trengte å bare ta til meg alle inntrykkene på nytt.

Jeg husker at jeg gikk anderledes den dagen. Jeg tråkket aldri ned på asfalten, men svevde noen millimeter over bakken. Ikke sånn så forelsket at man svever sveving. Men en litt mer så rart at jeg faktisk svever sveving. Jeg husker at klokken eller tiden eller verden eller andre mennesker ikke fantes den dagen. Det var Magnus og meg. Vi gikk en lang tur og han fikk bestemme både rute og tempo. Og jeg svevde etter han.

Og jeg merker at jeg fortsatt ikke er i nærheten av å klare å forklare hva som skjedde med meg den dagen. Men ting har sett lysere ut etterpå. Jeg har hatt noen dager uten smertestillende i det hele tatt. Jeg har vært på skolen flere ganger i løpet av denne uken enn jeg har vært de siste 6 månedene, tror jeg. Bare for å besøke dem og være med dem og le med dem og få omsorg av dem.

Og jeg merker at ingenting jeg skriver vil kunne fullføre eller avslutte denne teksten på en ordentlig måte, så jeg må bare slutte å skrive. For å ikke kunne avslutte skikkelig er det mest irriterende jeg vet om. Bortsett fra pusepusepusegutter. Og jenter som snakker mot seg selv hele tiden. Og å diskutere med 3-åringer. Og sitronpepper mellom tennene, egentlig. Så nå slutter jeg. Og en vakker dag, når jeg har lært meg nok ord, så skal jeg ta opp igjen denne teksten og så skal jeg forklare dere om et døgn som skilte seg ut fra alle andre døgn.

Stor nok til å ville, men for liten til å klare. Det er vanskelig det.

Jeg er ganske sikker på at du skjønner hva jeg mener. Du har telt til 10 fjorten og en halv gang, men du føler ikke at det hjelper noe nevneverdig. Så går skålen med både egg og ketchup og plomme og brød og prim og banan og tålmodighet og det som verre er i veggen for femte gang på et kvarter. "Neeeeei", roper han som kastet. Han skulle nemlig ikke ha egg og ketchup og plomme og brød og prim og banan. Han ville helst ha bare ketchup. Og gjerne tålmodigheten. Men tålmodigheten er litt borte. Sammen med maten hans. Han er nemlig mett nå, bestemte du.

Tegne, det blir hyggelig. La oss tegne litt sammen. Det var en god idè. Jeg sitter her sammen med deg, så tegner vi litt. Du og jeg. Men i løpet av noe sånt som omkring 12 sekunder er alle korkene sporløst forsvunnet, bordet er tegnet på mer enn arket er tegnet på og i et øyeblikks galskap kaster han alle tusjene sine. Og siden du ikke er blekksprut klarer du ikke å unngå alle katastrofene. Du ønsker deg herved blekksprutarmer til neste jul og undres over hvordan helgene vanligvis går bra når du har to barn, og ikke ett, å underholde. Sånn, da var man egentlig ferdig med å tegne også.

Jeg prøver å forstå hva han vil og vet av erfaring at utetid ofte hjelper på det meste. Vi går en tur. Det gjør vi! Det blir hyggelig. Vi tar med en spade. Den lille mannen er nå blid som en lerke. Både skoene og jakken kommer på uten at noe nevneverdig katastrofalt skjer. Men så tar vi på luen. Det burde forskes mer på hvordan lykke så plutselig kan gå over til sorg hos et barn, på den tiden det tar et voksent menneske å blunke. For jeg så med fasinasjon på hvordan fjeset hans i sakte film vrengte seg, leppen ble på størrelse med hele hånden hans og tårer store som hus kræsjet i gulvet med brask og bram når luen ble tredd over hodet. Heldigvis for meg, og desverre for han, så er det en sånn lue-og-hals-i-ett-sak, så oppgaven å vrenge den av seg i trass lyktes han ikke med. Og når døren ble åpnet var han selveste definisjonen på Lykke igjen. Lueepisoden var glemt.

Jeg prøvde å styre oss mot butikken, men sjefen i huset var ikke enig. En tur på 45 sekunder ble ganske kjapt en tur på 15 minutter. Men å slå ihjel tid med en lykkelig sjef var jo planen, så at vi gikk litt omveier gjorde ingenting. At han derimot nektet å flyttet bena i riktig retning på vei hjemover, når mor holdt på å gjøre i buksen og egentlig var litt stressa, var verre. Englenes hylekor ble satt i gang sånn ca midt på Storhaug i Stavanger og de av naboene som gledet seg til å sove lenge denne lørdagsmorgenen slapp å gå glipp av en solfylt morgen likevel. Det endte med at den lille ble tatt på armen og mor hoppet hjemover i et snevert forsøk på å gjøre han sånn passe glad igjen. Klokken var 09.15 og jeg hadde ingen anelse om hvordan vi skulle komme oss helskinnet gjennom denne lørdagen, han og jeg. Hvis du har, har hatt eller i det hele tatt har vært borti en liten mann på 20 måneder, så vet du hvordan det er å være stor nok til å ville, men for liten til å klare, og hvor mye frustrasjon som kan bygge seg opp når man selv tror man snakker klokkerent mens mammaen bare forstår et halvt ord i minuttet. Mye frustrasjon.

Men vi kom oss velberget hjem. Og innimellom stuefotball, dansing, synging og lesing så jeg at en venninne hadde linket til en video med navn Unnskyld Christoffer. Jeg tok meg tid til å se på den. Og plutselig rant tårene store som hus igjen, men denne gangen var det mine og ikke hans. Og de kom av urettferdighet og sorg og sinne, ikke av trass. Og plutselig ble jeg evig takknemlig for at mine to barn føler seg så trygge på meg at de tørr å utfordre grensene mine, at de tørr å si i fra til meg når de er uenige, at de i det hele tatt tørr å være uenige med meg. Irriterende ofte. Men likevel.

Når minsten i tillegg tok hånden min, leide meg bort til sengen, sa Sitt der, mamma, krabbet opp på fanget og viste meg en bok, ja da var jeg plutselig sjeleglad for at klokken foreløpig bare var 09.38 og at vi fortsatt hadde hele dagen sammen.

Voluptatem

For en herlig følelse det er å ha et hjerte og en sjel og et sinn som er åpne. Som tar til seg alt av inntrykk, som suger til seg det fine, som nyter å være tilstede. Så fint å ha en sjel som kan drømme seg vekk, som kan sveve dit den vil uten å bli holdt igjen av tunge kjettinger og vonde bånd. Så fint å ha et sinn som er positivt, som vinkler ting på en måte jeg blir glad av, som ikke er redd for det nye, som tørr å være nyskjerrig. Så fint å ha et hjerte som fortsatt tørr å elske. Et hjerte som er stort og rødt og godt og snillt. Som banker ekstra hardt av de små tingene. Så deilig å bli betatt hver eneste dag. Kanskje i en følelse eller et syn eller en lukt eller en ny gutt. Så deilig å bli betatt uten å henge seg opp i det eller gjøre det til en nødvendighet. Men å bare bli det og være det og synes at det er ok når det går over. Så deilig å gå med ryggen rak og hodet hevet, å kunne ta til seg fine ord og leve litt på dem. Så deilig å være meg! Så deilig å puste med hele seg, så deilig å kjenne at hver celle og pore i kroppen nyter sammen med meg. Så fint å kjenne at sjelen og sinnet og hjertet og kroppen og hodet og cellene og porene samarbeider. At sammen så gjør vi dagen fin og natten lang og musikken høy og bøkene dype og samtalene fine og inntrykkene gode. Og det pakker seg sammen, legger seg oppå hverandre, lag for lag, det gjør seg stort og det fyller meg. Det kryper inn i meg og holder meg varm, det stryker seg inntil meg og brettet seg rundt meg og er med meg hele tiden. Selv når jeg drømmer om et annet liv, en annen tid, der du ikke lenger er han som slapp unna, men fortsatt er han som er min, så klarer det å stryke seg så godt inntil meg at det overtar meg og de vonde tankene slipper taket og gjør plass til de fine tankene, de gode følelsene, et avslappet sinn og et åpent hjerte. Et hjerte som blir betatt på nytt, hver eneste dag, og en sjel som tåler at nettopp det skjer.

Så deilig å være hun som kan ta lange dusjer og legge seg i stjerneformasjon på sengen, naken og bare med et laken over magen, og puste så dypt at selv ribbeina og leggene og tærne og armene og hodebunnen blir fylt med ny luft. Så deilig å være hun som kan se på vårkvisten vi har pyntet i stuen og tenke at det er toppen av lykke. En liten bit vårlig natur på stuebordet pyntet med skattene til barna. Tenk at det kan være toppen av lykke noen ganger, eller egentlig ganske mange ganger. Så deilig å være hun som kan sitte på gulvet med et glass vin i hånden, drømme om vakre menn og fine tekster, og lytte til musikken sin. Dele den opp i biter, høre hvert eneste intrument, virkelig forstå ordene og sammenhengen. Føle at artisten synger den med meg i tankene. Meg og min historie og oss og fortiden og fremtiden. Og danse! Helt alene danse med hele kroppen og hele viljen, alt man kan! I perfekt takt til musikken. Man danser som om ingen så det og man synger som om ingen hører det og plutselig så elsker man som om ingen noensinne har såret, ødelagt, tråkket på eller knust hjertet! Fordi man tørr, fordi man tillater det, fordi man plutselig har lært å lytte til kroppen! Så deilig å krype inntil to små kropper og vite at de er mine. Så deilig å ringe spennende mennesker, diskutere litt, være litt uenige med vilje, men alltid le fra dypet av hjertet før man legger på. Snakkes igjen snart. Jeg er så glad for tiden! Så avslappet og glad! Så avslappet at eksen i sted måtte spørre hva som var galt, for i de årene vi var sammen, så så han meg aldri så avslappet. Men nå er jeg det, og jeg er glad. Sånn ekkelt glad. Sånn glad at mennesker sikkert himler med øynene av meg. Fordi jeg spyr ut både såpebobler og sukkerspinn og nøtter og ekorn og regnbuer og ponnier. Og jeg burde egentlig hatt meg en rosablogg og ikke en små-tekster-og-fine-tanker blogg. Men jeg vet at livet plutselig snur seg og jeg nekter å komme dit at jeg ikke nyter igjen. Jeg vil ikke glemme hvordan det føltes å være låst til en seng med beskjed om at man har en farlig sykdom og plutselig angre på at man ikke nøt tidligere. Jeg var ikke redd for å dø, men jeg var redd for å gå glipp av fine ting. Men nå kan jeg nyte fine ting og da spyr jeg gjerne såpebobler og ponnier en stund. For det er deilig å være meg. Det er deilig å helt genuint, helt ekte, helt på ordentlig kunne smile for seg selv og kjenne at noe bruser i kroppen. Noe godt, noe stort. Noe som forsiktig beveger seg rundt i magen på den gode måten. Man er yr og glad og litt forelsket i noen man ikke vet hvem er. Og i morgen er man sikkert litt forelsket i en ny.

Og man tar med seg kaffekoppen ut på steintrappen midt i byen og man luker vekk de slitsomme lydene, men lytter til menneskene og stillheten og de forsiktig ropene fra stjernene over oss. Og plutselig blir kinnene bringebærrøde og man vet ikke hvorfor, men man må smile litt ekstra og kjenne litt ekstra på brusingen i magen. Og man lukker øynene og man bare er. Så deilig når det er nok å bare være.

Nytelse.

Svake, dumme menneske

Vet hun ikke at hun er døden og det vonde og det ubrukelige? Vet hun ikke at hun gjør noe med han hver eneste gang hun skriver til han eller ringer han eller kommer til han? Vet hun ikke at etter hver gang lover han seg selv å aldri være nær henne igjen, men så kommer hun og hun ser på han og alt av forsvar som er bygd opp inni han rives rett ned igjen? Alt han har planlagt å si eller gjøre blir borte i en tåke av rot og kjærlighet og varme i hodet hans. Du fortjener meg ikke. Jeg får bedre enn deg. Gå til noen andre. Du betyr ingenting for meg. Jeg er sterkere enn deg. Jeg er sterkere enn det. Bare snu. Men hun snur ikke. For han synes at hun er fin. Og det vet hun. Og hun klemmer han og hvisker noe fint inn i øret hans. Og i et lite øyeblikk så er han viktig. Han kan gi henne noe ingen andre kan gi henne. Han blir myk og mo, og hun er livet og det gode. Ikke døden og det vonde. Og han er kongen av verden. Men så går hun igjen. Og han sitter igjen. Og ingenting er bra. Alt er vondt. Og han er så veldig liten. Og ydmyk og flau. Og han bestemmer seg for trettende gang om alt han skal si til henne neste gang hun ringer eller sender melding eller banker på døren. For hun vet at hun gjør noe med han. Men hun bryr seg ikke. Og er ikke det kanskje det verste? Og han vet at han ikke kan vente med å si i fra. Så han sender melding med en gang. Du må slutte, for du spiser meg opp. Så slutter hun og han føler seg plutselig alene. Alene, men veldig sterk og veldig flink. Og etter en stund finner han noe sunnere, noe som er mer liv enn det er død. Noe som ikke er ikledd vonde følelser og slemme tanker. Men som har på seg en kappe av fremtid og det perfekte uperfekte. Men da merker hun det. Hun lukter det eller enser det eller ser røyksignaler på det, eller på en eller annen annen måte finner hun ut av det. Og da sender hun melding. Og han er rett tilbake. Han gir slipp på henne med kappen av fremtid og sier hallo til hun som er ikledd vonde følelser.  Helt ut av det blå svever han fra en tilværelse med ro og kjærlighet og likeverd og respekt, til å bli ydmyket og godt likt, men likevel ikke likt i det hele tatt. Vet hun ikke at jeg kan gi han så mye bedre? Vet ikke han at jeg kan gi han så mye bedre? Hva er det hun har, annet enn vond, kald makt og en mørk sjel og et perfekt ansikt og en smidig kropp og langt hår og øyne som kan drepe og en søt latter som gjør at han gang etter gang etter gang lar henne kue han? Jeg har mer. Men jeg har ikke makten. Det er der hun vinner. Hver gang. Svake, dumme menneske.

Litt om de fineste gresstråene.

Det var en liten cafè. Stolene var egentlig vonde, men med mange puter og et pledd ble de greie likevel. Bordene var små og runde. Rundt dem satt det mennesker. Forskjellige mennesker. Noen med bohemkjoler, noen med dressbukser og jenteskjorter. Løst hår og langt hår og ikke noe hår og saltvannshår skjevt flettet. Mye latter og smil. Noen få dype samtaler over en eller annen form for kaffe og et grovt rundstykke med brie og spekeskinke. Og ruccola. Inne spilte de gammel jazzmusikk og alle kaffekoppene var forskjellige og personlige. To stykker leste bøker og hadde reist til en verden bortenfor vår egen. Det var sol, i dag også. Vidunderets tid er ikke forbi i denne blåsbortbyen heller. En gammel venn fra østlandet stod plutselig utenfor døren min i sted, så jeg tok han med hit. Til cafeèn med vonde stoler og små bord. Den ligger bortenfor alt annet. I en liten brosteinsgate, på en bakketopp. Solen klarer såvidt å karre seg inn mellom de tette, hvite trehusene rundt disse små bordene. Men når den først har kommet seg inn i den lille gaten, gir den ikke slipp igjen. Da kaster den tusen stråler ned til det bortgjemte stedet. Jeg føler at den er som en liten hemmelighet. En hemmelighet bare jeg og noen få andre har blitt priveligert med å få vite om. Vi satt oss ned mellom disse andre utvalgte og vi pratet. Sånn som man egentlig bare kan prate på et bortgjemt sted med brostein og mange puter. Om gamledager. Om når jeg var 12 og han var 14 og vi møttes for aller første gang. Om alt som har skjedd siden den gangen. Han er ikke egentlig typen til å være på cafèer med personlige kopper og jazzmusikk, men før vi visste ordet av det pratet han like engasjert som meg. Om rett og galt, om rettsstaten Norge, om hva vi vil forandre og hva som er fint akkurat sånn som det er nå. I går ville jeg bli mer engasjert, i dag er jeg veldig fornøyd med tingenes tilstand akkurat slik som de er. Og jeg synes det er deilig å kunne føle på ting, men klare å putte de vekk igjen like fort som de kom. Jeg synes det er deilig å ha en hel kropp, en hel sjel, et helt hode fullt med skuffer. Skuffer med tanker og følelser og relasjoner og meninger og engasjement og bøker og filmer og erfaringer og skrivekløe og inspirasjon. Jeg tar de frem når det passer meg og jeg gjør noe med det når jeg får lyst til det. I dag er det deilig å bare være. Å ha vært på en fin liten cafè, snakket med en gammel venn, gått tur i solen og spist softis. Jeg har flette i håret og et uglekjede sannsynligvis bare jeg synes er fint. Og jeg har roser i kinnene og parfyme som lukter kirsebær. Og jeg skal gå en tur til snart, helt alene. For å la solstrålene treffe meg og kjenne brisen gjennom håret og høre vannet og lukte skogen og se på blomstene som karrer seg opp av jorden og menneskene som forsiktig lister seg ut av hulene sine på denne tiden av året. Fordi man glemmer hvor deilig det er. Men jeg husker det og jeg vil ikke glemme det igjen. Og så drar jeg kanskje tilbake til den lille cafèen med små bord og vonde stoler og brosteinsgate og forskjellige kopper i morgen, for å lese en bok og dra til en verden langt bortenfor vår egen. Bare fordi jeg har muligheten til det. Og så skal jeg fortsette på listen min. Og så skal Magnus og jeg leke hele dagen. Én er som ingen, to er som ti og tre er et lite helvette, sa mamma en gang. Hun har tre barn. Jeg har liten tro på at vi tre har vært et lite helvete, men jeg kan være enig i at to noen ganger føles som ti. Så når bare den ene er hjemme for helgen skal han få all oppmerksomheten han har lyst på. Og av ren egoisme skal jeg la han fylle meg med den stoltheten og kjærligheten og varmen som bare han og søsteren klarer å fylle meg med. Og vi skal le og blåse såpebobler. Og han kan plukke gresstrå til meg. For han plukker de fineste gresstråene i verden. Og jeg skal sette dem i et glass på spisebordet. Og vi skal finne en magisk del av skogen med vetter og troll og nøkken og blomster. Og så skal vi si at det er fint. For det er fint. Og selv om jeg ikke er så engasjert i alt jeg vil være engasjert i, så er jeg engasjert i han. Og viktigere enn det kan man vel ikke være?

Har ingen UFO, men det gikk greit.

I sted brukte jeg mye tid på å drømme om lappen eller penger til fly eller buss eller UFO eller tog eller et annet fremkomstmiddel, eller rett og slett gummitarzanben og kondisen til en ørn (hvis de har god kondis), for å ta med meg Magnusen min til favorittbryggen på østlandet. Der det var 19 grader i skyggen i dag. Og gode venninner delte jordbær i hvite sommertopper og ballerinasko. Jeg så bilder av det på facebook. Mange bilder. Og jeg følte meg litt alene i kjellerleiligheten min.

Jeg har desverre verken lappen eller penger til tog eller UFO. Men jeg sov lenge i dag. Og når jeg våknet hadde jeg både sjokoladeake og Jellybeans for 78,80,- fra Deli de Luca å spise. Som ble kjøpt etter både Daquiries og Mojitos i går kveld. Og jeg hadde ballonger fra Egon. Og det var sånn vær som gjorde at det eneste riktige å gjøre var å sette opp vinduene og ta frem grønnsåpen og lukke øynene og se for seg åpne, lyse rom med blafrende, gjennomsiktige gardiner og fjern barnelatter og en bussende bie. Sånn som når man var små og man løp rett inn fra hagen. Det var varmere ute enn inne, og man kunne ikke se noe fordi solen hadde blendet oss. Da var det alltid blafrende gardiner og grønnsåpelukt. Som blandet seg med lukten av sol og glade mennesker. Barndomslykkeminner.

Jeg hentet Magnus når jeg var våken nok og vi dro til Goddalen. Og han falt i vannkanten og sa Det var fint, mamma. Lille sønnen til moren sin det. Positiv og sånn. Og så har vi tatt på vårklær og lekt ute. Og vi har smilt og fått fremmede mennesker til å fotografere oss. Og jeg har på turkis neglelakk for første gang i mitt liv. Og dagen har egentlig vært ganske fin, selvom jeg ikke har vært på favorittbryggen på østlandet. For vestlandet har fjell og når det ikke blåser eller regner her, så er folk veldig omgjengelige og hyggelige. Og når kvelden går litt mer over til sen kveld skal jeg spise raklettrester mens jeg ser på Paradise Hotel (tragisk å gjøre, men klarer ikke la være).

Og kanskje kommer Furre og deler Jellybeans med meg. Siden det egentlig var han som hadde lyst på dem. Og jeg føler meg alt annet enn alene i dag. Fint.

Uten mål og mening. Hvertfall for et lite minutt.

Hvordan gikk det på jobb? Jeg har ikke vært på jobb. Jeg jobber ikke. Hvordan gikk det på skolen? Jeg har ikke vært på skolen. Jeg går ikke på skolen. Jeg går hjemme. Og gjør egentlig ingenting. Jeg er sykemeldt. Igjen.

Jeg leste bloggen til en feminist. Jeg vet ikke om hun er feminist. Men jeg har fått inntrykk av det. Og hun skriver fantastisk. Og hun virker engasjert. Og hun er inpirerende. Og hun skriver om hverdagen, uten å gjøre den ekkel. Uansett om hun skriver positivt eller negativt. Hun skriver bare ekte. Og hun fikk meg i et eller annet innlegg til å begynne å tenke. Det er ikke sikkert jeg kan bli fotograf. Det er ikke sikkert jeg kan orke å sitte foran mac`en time etter time. Hva skal jeg gjøre da? Skal jeg bare finne meg noe annet å gjøre? Noe som er ok? Noe jeg kan leve på? Av? Skal jeg bli en av dem? Jeg trodde en gang i tiden at det skulle bli noe skikkelig av meg. At jeg på en eller annen måte skulle bety noe. At jeg skulle ta viktige bilder eller skrive små tekster som ga andre mennesker en mening av noe slag. Tenk å tenke så høyt om seg selv! Tenk å ha så stor tro på egen evne, den man egentlig ikke har troen på i det hele tatt?

Jeg har lyst til å være engasjert. Brenne for noe. Jeg brenner litt for mye. Men jeg vil heller brenne mye for litt. Skal jeg gå rundt resten av livet og suse fra en tanke til en annen? Gulrot til gulrot? Uten å helt klare å bestemme meg for hva jeg vil bli, hva jeg bør være, hva som bør brenne hardest og lengst og mest i hjertet mitt? Skal jeg bare la meg selv sveve gjennom livet uten standpunkt, uten å virkelig stå opp for noe?

Jeg har det bra nå. Jeg har kommet meg gjennom livskrisene mine og jeg står ikke i noen traumer pr. dags dato. Jeg skal flytte hjem igjen og helsen er så god som den kan være. Hvis man ser bort i fra senskader og sånne detaljer. Jeg har det bra nå, men noen ganger føler jeg likevel tunge ting som jeg ikke kan sette fingeren på. Det er som noe hult inni meg. Som trenger å ta litt plass i ny og ne. Akkurat nå er det nok fordi jeg synes jeg er uengasjert og uten fine mål i livet. Jeg som egentlig vil være engasjert og sitte på små bokkafeèr og argumentere riktig for de viktige tingene i verden.

Jeg vil ikke forandre meg. Men jeg ønsker meg en liten bit av hun som skriver bloggen ingen vet om.
Ikke for å bytte ut noe av meg selv, men for å legge til litt. Det kan jo ikke bli så feil?

Livet begynner på nytt hver dag. Og i kveld kommer Hildur og Furre for å spise raklett med meg og smake litt på vinen og hilse på byen. Siden jeg har barnefri og nettopp har hatt bursdag. Og det er fint. Jeg trenger ikke være engasjert da. Jeg kan bare være meg. Og da blir jeg som regel litt engasjert likevel.

Dessuten har jeg hørt at mot ikke alltid er høylydt. Mot kan ofte være den stille stemmen som på slutten av dagen forsiktig hvisker jeg prøver igjen i morgen.

Tempurmannen min

Hei du. Jeg vet hvem du er. Når jeg var 10 år planla jeg å møte deg. Kriteriene var den gangen at du skulle kjøpe en øy til meg i morgengave. Det gjelder forsåvidt fortsatt. Men listen har blitt lenger. Du er ikke så firkantet. Ting ordner seg, liksom. Du er en tempurpute. Ja, det er faktisk det du er. En tempurpute. Man møter litt motstand, men du former deg likevel litt etter meg. Sånn på den gode måten. Du kan kose og være en søt kjærestefyr. Med alle enhjørnigene og hjertene og regnbuene og klisset det fører med seg. Du blir med meg på swingkurs og du sier bare fine ord når jeg bruker time etter time på små tekster med mye mening. Men du kan være ganske så motsatt også. Du kan holde meg hardt rundt livet og se på meg med et blikk du bare gir meg og jeg kommer til å vite akkurat hva du ønsker deg. Du lukter meg godt inn i nakkegropen og kysser meg ofte inntil en vegg, for du vet at jeg elsker det. Du er kompis og litt frekk og du ler mye. Du liker å sitte i sofaen med en film og lar meg krype tett inntil for å være liten. Men du himler spøkefullt med øynene når jeg har venninner på besøk og overser deg totalt. Det gjør deg ingenting at jeg faller inn i boblen min på kvelden, at jeg skriver innlegg etter innlegg, gjerne om deg og om oss og om det fine. Du kan sitte på bordet med meg, snakke mye og dypt, ta et glass vin og høre på musikk. Storband og rock og klassisk. Paramore og Michael Bublè og Kaizers og Beethoven. Du har en hånd på korsryggen min og den andre i nakken min når vi kysser. Du synes jeg er søt når jeg danser i stuen fordi livet er fint. Søtest synes du jeg er når jeg er urettferdig frekk mot deg på morgenen. Du elsker ungene mine høyere enn himmelen. Du liker dem til og med bedre enn du liker meg. Når vi går ut lar du meg prate og flørte og få oppmerksomhet. De hemmelige blikkene, fulle av ømhet og lyst og godhet sender jeg til deg. Så kysser du meg foran resten av verden. Jeg er din. Hello, gode selvfølelse. Så danser jeg med noen andre uten at det gjør noe. Og at jeg ikler meg prinsessekrone og oppfører meg som en 5-åring på bursdagen min er en del av sjarmen, synes du. Du kan ligge naken med meg i sengen time etter time, inntullet i laken og mange puter, og snakke om blomsterkrukker og sommerfregner og kirsebærlipgloss og barnelatter og vonde følelser og steintrapper og alt annet som er viktig å snakke om. Hvertfall når man ligger nakne i en seng, inntullet i laken. Med bustete hår og mange smil og dype øyne.

Når vi krangler ender det alltid med at vi sitter på kjøkkengulvet og ler av oss selv etterpå. Vi irriterer oss grønn over hverandre, men det pakker vi inn i en sekk med takhøyde og toleranse og kommunikasjon. For vi velger hverandre hver gang.

Jeg vet hvem du er. Men jeg vil ikke møte deg ennå. For akkurat nå passer du veldig dårlig inn i livet mitt. Du kan dukke opp senere. Du kan se på meg med øyne som stjeler hjertet og sjelen og sommerfuglene mine instantly. En annen gang. Og så ler vi. Så bruker vi kvelden på å prate. Om politikk og verden og oppvekst og meningen med livet og hvor fint det er å skrive på gamle skrivemaskiner og hvor i verden vi vil reise. Så sover jeg over. Morgenen etter bruker jeg en for stor skjorte som lukter fremtid og glade dager. Du lager egg og kaffe. Eller pannekaker. Og du vil ikke at jeg skal gå hjem helt ennå. Eller noen gang.

Solen er samskjørt med humøret mitt, for tiden. Jeg har det veldig bra uten deg nå. Men en dag dukker du opp. Og den første tanken som kommer til å slå deg vil være Hun skal få en øy i morgengave av meg.

Om kulde i beinmargen og fine mødre og Tønsberg. Og sånt.

Husker du følelsen du fikk når du var liten og hadde vært ute i mange timer med venner i snøen? Husker du hvordan det var når minusgradene satt langt inni beinmargen din og haken din var rødsprengt fordi du hadde spist litt på skjerfet ditt og gikk resten av dagen med en våt flekk akkurat der skjerfet traff haken? Når bena hadde vært numne i 23 minutter allerede og den ene votten var blitt borte i en snøborg? Ulluen hadde klumper med snø sittende fast i strikken og utebuksen var så absolutt ikke vanntett i stumpen etter å ha sittet mer enn 45 sekunder stille på et sted. Dere bygde snøborger. Sikkert verdens største snøborger. Din var finest. Og størst. Kanskje. Litt uskyldig snøballkasting helt til noen fikk en i fjeset og stemningen ble dyster i noen sekunder. Men så ville dere ake i stedet, og alle ble venner igjen. Noen hadde UFO-akebrett, noen hadde rumpeakebrett, noen brukte plastposer og en av dere hadde rattkjelke. Dere byttet på å trekke den opp bakken, for så å ake fort-fort-fort ned igjen. Rattkjelken vant alltid. Husker du når dere gikk sammen hjemover og sakte skiltes etterhvert som hver enkelt kom til sin egen ytterdør? Det hadde vært gøy, men du gledet deg til å komme inn i varmen. Mange gode erfaringer fortalte underbevisstheten din hva som ventet, og du ble litt varmere bare av tanken.

For en gangs skyld maste ikke moren din om å sette skoene pent og henge jakken på knaggen. Du vrengte dem av deg i gangen. Hun smilte. På magisk vis lå de plutselig over varmekablene på badet. På en måte som bare mammaer kan hentet hun en kopp kakao til deg. Hun hadde kokt den noen minutter i forveien, vel vitende om at du var på vei inn. Et teppe ble pakket rundt deg. Mor satt seg ved siden av deg og tok bena dine i fanget. Hun varmet dem mellom hendene sine. Var det gøy ute, vennen? Hun viste stor interesse når du med hele deg fortalte om borgen som sikkert var tre meter høy og fem meter lang. Og trodde glatt på deg når du sa at du vant akerkonkurransene nesten hver gang. Bortsett fra den gangen du veltet og fikk snø i nakken. Uten at du hadde spurt om det ristet hun en brødskive til deg med favorittpålegget. Du ville utfordre værgudene igjen, etter å ha blitt varm, tørr og mett. Hun pakket med noen gode kjeks til deg og vennene dine. Klærne var tørre. Og varme. Og du løp ut igjen. Med tanken på omsorgen du kom til å få igjen om to timer og 14 minutter i bakhodet. Når minusgradene satt langt inni beinmargen din og haken din var rødsprengt igjen. Uten å ha avtalt noe var plutselig vennegjengen samlet i bakken igjen. Borgen ble innvandert på nytt og rattkjelken fikk kjørt seg på rundgang.

God følelse. Husker du den? Det gjør du sikkert. Dette er Tønsberg for meg. Jeg går ut, utforsker, leker, prøver meg frem. Finner ut av livet og hvilken kjelke som er raskest. Men når luen min er full av snø, en vott er borte og bena numne, så drar jeg hjem. Tønsberg tar meg til seg, varmer meg, bryr seg om meg, trøster meg, interesserer seg for meg. Tror på meg når jeg forteller om det som nesten helt sikkert er verdens største borg, bygd av snø og is og gode venner. Tønsberg venter på meg. Tønsberg lar meg gå ut igjen. Tønsberg blir ikke sint når jeg vil prøve noe nytt. For Tønsberg vet at når jeg blir sliten eller kald eller bare trenger omsorgen, så kommer jeg alltid tilbake. Tønsberg er der. Menneskene i Tønsberg er der. Og de tar meg alltid imot igjen med åpne armer og mye omsorg.

Takk, fine Tønsberg <3 For at jeg får leke ute, men at jeg alltid får ristet brød med favorittpålegget når jeg kommer inn igjen.

Som å fungere

Jeg husker jeg lå i sengen. Rommet var lite og jeg var alene. Jeg ville dusje, men jeg klarte ikke. Fargene var duse. Gardinene var mørke. Jeg orket ikke lys. Rundt meg stod det blomster. Mange blomster. Fra mennesker som håpet det gikk greit med meg. Fra mennesker som ville fortelle meg at de var glad i meg, i tilfelle det ikke skulle gå så greit. Jeg ville stelle meg. Men kroppen sa nei. Jeg prøvde å drikke vann, men det var så vondt å heve hodet at jeg lot være. Jeg fikk det intravenøst i stedet. Når jeg bare orket å dra i snoren. Noen timer senere. Jeg husker at jeg var alene. Jeg hadde blomstene. Og jeg visste at jeg hadde fått mye oppmerksomhet på nettet. Og det tikket jevnlig inn meldinger. Men jeg var veldig alene. Alene i tankene og alene i sorgen og alene i følelsen av å ikke fungere. Jeg måtte på toalettet. To damer bar meg inn mens hodet eksploderte og bena ble borte under meg. De holdt meg fast mens jeg gjorde mitt. Alt ble satt i perspektiv. Når jeg satt der trillet tårene. De dusjet meg i samme slengen. Et annet menneske vasket meg.

Etter en stund kunne jeg gå forsiktig. Men jeg falt. Og mistet balansen. Og lå plutselig på bakken. Jeg var flau og følte meg nedverdiget. Etter noen meter var jeg så sliten at jeg heller ville ligge i sengen for alltid enn å prøve en gang til. Men jeg prøvde en gang til. Og jeg ble like sliten. De fulgte meg fortsatt på toalettet. Det var fortsatt noen andre som vasket meg.

Etter tre uker på enerommet mitt på sykehuset kom Magnus på besøk. Han kjente meg ikke igjen. Han ville ikke se på meg og når jeg prøvde å ta på han gråt han. Han klamret seg fast i faren sin. De måtte gå igjen. Legen prøvde å forklare meg hvordan hjernen min fungerte og at jeg måtte regne med en del sånne ting etter sykdom i en av kroppens viktigste organer. Etter fem uker på sykehuset kom Thea. Hun klemte meg og sa at hun aldri ville gi slipp. Hun trodde jeg skulle dø. Og at det var skummelt i verden uten mamma. Men så måtte hun gå. For jeg ble så sliten.

Jeg fikk sitte i rullestol. Etterhvert klarte jeg å trille meg selv. De dagene jeg ikke var utslitt av å gå til toalettet tre meter vekk selv klarte jeg til og med å spise uten hjelp. Noen ganger orket jeg å spise nesten halve porsjonen før jeg måtte sove. Rommet var lite, men det var hele verdenen min en periode. Tankene var tunge og følelsen av å ikke fungere gjorde at noe av meg råtnet. Jeg husker jeg skulle ta heisen. Men de små hjulene foran på stolen satt fast mellom heisen og etasjen, så jeg veltet forover og ble liggende der med knuste solbriller og stolen over ryggen helt til en blond gutt på ca tjue år hjalp meg tilbake. Han lurte på om det hadde gått fint med meg. Jeg fikk bare litt støv fra gulvet i øyet. Jeg lover. Brillene måtte jeg kaste og jeg måtte lukke øynene til jeg var på det mørke rommet mitt igjen. Veien tilbake til livet var lang. Og den var vond. På noen uker tok jeg fem ryggmargsprøver. Tre av dem ble stukket feil. Den ene så feil at kroppen gikk inn i smertesjokk, besvimte og resulterte i at jeg landet på nålen i ryggen. Legene var redd jeg ble lam. Men det gikk bra. Derfor forlot de rommet. Tilbake lå jeg med feberkramper. Hele kroppen ristet og tårene kunne ikke stoppes. Jeg var redd og sliten og skjønte ikke hva som skjedde. Men de forlot rommet, for jeg var ikke lam. Jeg var bare livredd.

Om en uke fra i dag er det et halvt år siden. I går danset jeg med Magnus på armen. Magnus som kjenner meg og elsker meg og som igjen løper til meg når noe er vondt. Og i dag skal jeg gå kveldstur med Thea for å se solnedgangen. Thea som vet at jeg ikke forsvinner fra henne, som vet at jeg alltid er her og som jeg har nok energi til å klemme på i mer enn noen minutter om gangen. Jeg dusjer meg selv nå. Jeg går på morfin og blir sliten og vet ikke om jeg noensinne kan komme helt tilbake til der jeg var før 26. september 2011. Men en ny meg spirer. En ny meg som vet hva som betyr noe. En ny meg som klarer å gå på butikken selv og som får sommerfugler i magen av det. Det har vært en reise jeg ikke ville vært foruten, nå som dalene ikke er så dype lenger.

Nyt det, dere som ennå ikke gjør det. Ikke la det nesten bli borte før dere ser hvor vakkert det er. De små tingene. Som å gå inn i en butikk uten en rullestol som gjør det umulig med trappene. Som å kunne klemme på barna sine uten at de er redd for deg eller tror det er siste gangen de får se deg. Som å kunne dusje selv. Som å sitte på toalettet uten to fremmede mennesker som holder deg fast for at du ikke skal velte av og ikke komme deg opp igjen. Som å klare å flytte nesen vekk fra sitt eget oppkast. Som å kjenne i kroppen at livet er fint og føle i sjelen at man har det godt og smile selvom man er alene i rommet og puste dypt og kunne kjenne på myke ting og se på fine filmer og lytte til musikk som prater til deg og la en bok ta deg med til et annet univers uten å flytte bena en meter. Snøklokker og god mat og et glass vin og dype samtaler og stjerner man ser fra en steintrapp i byen og togreiser og lukter av noe fra gamledager. Små ting som å fungere.

Det skjer nok ikke deg. Det skulle ikke skjedd meg heller. Der jeg syklet tur en mandag klokken tre med spenningshodepine. 3,5 time etterpå sa legen til meg at de håpet at jeg hadde greie odds, til tross for dødelig sykdom. Greie odds. Det skulle aldri skjedd meg. Og det skjer nok ikke deg heller. Eller noen du kjenner. Men nyt. Sånne små ting som å fungere. For det er så deilig!

Bucketlist

Jeg snakket med en venn for litt siden. Han har en liste. En 100-ting-han-vil-gjøre-før-han-dør liste. Han fikk meg til å tenke på min egen liste. Det er ikke hundre ting på den. Og jeg vet ikke om det noensinne blir hundre ting på den. Men hver gang jeg kommer på noe jeg har veldig lyst til å oppleve, så skriver jeg det ned. Jeg gjorde hvertfall det før. Nå har jeg ikke sett på den på lenge. Før jeg tok den frem i går. Ri på en elefant. Eller en kamel. Check. Hvertfall elefanten. Svømme med  en delfin. Fotografere meg selv på den Kinesiske mur. Spise lokal mat i en liten landsby et sted i verden jeg ikke kan språket. Check. Parmesan i en fjellandsby i de Italienske alpene. Men vil gjøre det mange flere steder, mange flere ganger. Besøke alle kontinentene. Se en kenguru i Australia. Ta bilder av De Fem Store ved Viktoria Falls. Ta en lang togtur og ikke helt vite hvor i verden jeg havner. Gjøre noe viktig. Check. Besøke regnskogen. Og jungelen. Check på jungelen. Nyte for store skjorter som lukter av noen som ikke er der lenger. Check. Føle. Elske. Leve. Check. Oppleve Norge. Bestige et fjell. Bruke en sommer på å sitte ute med en veldig fin bok. Check. Skrive en barnebok.

Det beste med slike lister er at når du skriver ned en ting så har du et ønske, en drøm og et håp om at du en dag skal gjennomføre det. Når du skriver listen så føler du at etterhvert som du får gjennomført punktene, så vil du erfare og mestre og klare. Det er tanker som har flyttet inn hos deg og som bare du kan gjøre noe med. Men tiden går, listen består og mest sannsynlig glemmer man de tankene til fordel for andre tanker, tanker som er viktige i hverdagen, alle jeg må-tankene, alle betale-regninger-og-være-fornuftig-tankene. Og så glemmer du det håpet du en gang hadde om å få gjort tingene på bucketlista di. Jeg tok frem listen min i går og så at jeg allerede hadde fått gjort mange av punktene, uten å engang legge merke til det. Jeg har ridd på en elefant. Besøkt et kontinent utenfor Europa. Jeg har spist lokal mat i en liten landsby et sted i verden jeg ikke kunne språket. Jeg har gjort noe viktig. Akkurat nå jobber jeg med å nyte for store skjorter. Jeg føler, jeg elsker og jeg lever. Barneboken er skrevet. Men ikke sendt inn noe sted. I stedet har jeg laget en viktig film.

Jeg trodde at å kunne krysse av ting på listen ville få meg til å føle meg større, viktigere, mer belest, bereist. Jeg føler meg mindre. Mer ydmyk. I den store verden er jeg veldig liten. Det er så mye der ute å oppdage, utforske, kjenne på, føle. Det er så mye her å oppdage, utforske, kjenne på, føle. Husker jeg så meg rundt når jeg var i jungelen. Følelsen av fasinasjon kastet seg over meg og brøt seg langt inn i sjelen min. Øynene mine kunne ikke lukkes lenger. De måtte bare se. Ta til seg alle inntrykkene. Fingrene mine måtte røre ved bladene. Kjenne på stammene. Føttene mine slapp heldigvis å bekymre seg for å tråkke på skumle innsekter, for jeg var trygt plassert på en elefantrygg. Det var en ny verden, langt vekk fra den verdenen jeg kjenner. Det var en verden jeg bare hadde sett på fotografier. Likevel skal det sies at jeg kjente igjen følelsen. Jeg kjente igjen fasinasjonen som brøt seg inn i sjelen og øynene som ikke kunne lukkes lenger. Jeg har nemlig ridd i fjellsiden av Møre og Romsdal også. Kroppen min har bevegd seg sammen med hestekroppen oppover fjellet. Utsikten har vært vidstrakt. Fjell etter fjell etter fjell. Jeg har sittet med bena på utsiden av Prekestolen i Rogaland og følt på suget av å bli dratt over 600 meter rett ned i det krystallblå vannet under oss. Jeg har bodd på et fyr i Nordland med havørn og måser og jordrotter og Det Store Havet som nærmeste nabo. Jeg har kjørt Harley Davidsson gjennom Byrkjedal og følt på frihetsfølelsen og sett hvordan viddene var oransje og gule og rød når høsten var på sitt fineste og vi var alene i verden. Jeg har sett solen gå ned over Verdens Ende i Vestfold. På et punkt der kan man ikke vite hvor havet slutter og himmelen begynner, fordi solen dekker alt.

Listen er god å ha. Det er fint å ha ønsker og håp og drømmer. Men jeg liker at listen min inneholder små, viktige ting også. Og jeg liker at listen min ikke glemmer det fine i nabolaget eller nabokommunen eller nabofylket. Jeg liker at listen ikke er nødvendig for at jeg skal kjenne på det fine i livet mitt. Jeg liker at listen ikke er et referat fra et møte hvor antall av avkryssede punkter er målene om hvorvidt jeg har levd et fint liv eller ikke til nå.

Det beste med listen min er at uten å huske hva som stod på den, har jeg likevel opplevd mye fint. Og uten å huske at det stod på listen følte jeg at det var store øyeblikk. Nytt punkt på listen. Oppdage øyeblikk.

Med bobler i magen og kriblinger i knærne

Det er dagen før dagen. Hun har kriblinger i knærne og bobler i magen. Tusenvis av bobler i magen. Hun går nesten rundt i ring. Hun gleder seg. Timene går sakte. Selv minuttene og sekundene går sakte. Hun prøver å nyte, for ventetiden er noe av det beste. Men det er vanskelig. Vanskelig å nyte, for samtidig som hun vil at hvert sekund denne dagen skal telle, så vil hun også at dagen i morgen skal komme med en gang. Det skjer bare en gang i året, men den ene gangen er magisk. Det er hennes dag. Hun kan være prinsesse hvis hun vil. Eller dronning. Eller noe annet. For det er hennes dag.  Hun kan ha på krone og fine kjoler. Og få klemmer fra alle hun ser. Og hun kan bruke hele dagen på å si takk, takk, tusen takk og kanskje neie litt søtt. Det er dagen før dagen og ingenting kan såre henne. Hun leker og synger og danser og nynner. Hun grubler over hva den neste dagen vil bringe av kos og kjærlighet og fine ord fra mennesker hun er glad i. Det er dagen før dagen og hun danser bortover gaten. Hun hører på musikk som gjør henne glad og hun har på seg favorittklærne. Dagen før dagen legger hun seg med sommerfugler helt i fra de minste tærne, gjennom alle sanser og sener og muskler og hudceller og tanker og helt ut til både fingertupper og hårspisser. Hun må snu seg i sengen mange ganger. Kanskje til og med stå opp en gang. Glede seg litt til. Og prøve å legge seg igjen. Hun smiler selvom ingen er tilstede. Hun kryper tett inntil sin egen dyne. Kniper igjen øynene. Må sove, så kommer snart dagen.

Man skulle jo tro hun ble 5 år. Men det blir hun ikke. Hun blir 24. Jeg blir 24. Jeg kan derimot huske den morgenen jeg fylte 5. Det er det første minnet jeg har fra en bursdag. Jeg husker ikke hvor vi bodde, for vi har bodd så mange plasser. Men det var vegg-til-vegg teppe på rommet mitt. Og jeg stod opp tidlig, selvom jeg visste at jeg ikke kunne gå ut av rommet. Den dagen skulle de komme inn til meg. Med pakker og lys og gelè og sang og kjærlighet og bursdagshilsner og klemmer og oppmerksomhet. Men jeg stod opp og satt meg på gulvet. Jeg kjente på teppet. Jeg strøk på det. Jeg tegnet forsiktig et 5 tall på gulvet med fingeren. Jeg har bursdag. Alle de gode følelsene kom på plass inni meg. Så hørte jeg romstering i trappen og jeg spratt tilbake under dynen. Rask som lynet. Lukket øynene. Latet som om jeg sov. Hurra for deg som fyller ditt år... Mamma åpnet døren og inn kom alle sammen. Jeg nøt.

I morgen er det 19 år siden. På de 19 årene har mye forandret seg. Jeg har forandret meg. Jeg har gått fra å være et barn som tror på magi til å bli en voksen som forteller om magi til egne barn. Jeg har, som de fleste andre jeg kjenner, mistet mye av julefølelsen. Jeg har mistet mye av den vidunderlige funderingen og nyskjerrigheten barn har. Jeg har mistet mye av tilliten og åpenheten vi ser hos de små sjelene. Jeg har mistet mye av hverdagsmagien som små barn ser hele tiden. Den som er der når tannfeen kommer på besøk eller den de føler på når de helt sikkert vet at bamsene har fest om natten og at dukkene har teselskap mens vi er i barnehagen. Magien som kryper inn i magen og sjelen deres dagen før en reise eller en bursdag eller en avdventssøndag eller en dag de skal på piknik med fine venner i hagen. Mye av det blir borte når vi vokser opp. Gardinene inn til den verdenen lukker seg litt etter litt for hvert år som går. Det er viktigere at vi er ordentlige, at vi er fornuftige, at vi er de voksne. At vi kan si Jaja, har bursdag, men gjør ikke noe av ut det. Bare et år eldre. Men magien rundt bursdag er der fortsatt hos meg. Den er der. Og den blir større og bedre og mer magisk for hvert år som går. Jeg elsker å ha bursdag. Tror elsker er det eneste riktige ordet. Jeg elsker det. Men jeg jobber for det. Jeg bygger opp forventninger og sommerfugler og bobler og kriblinger helt selv. Og det er så verdt det. For å klare å beholde den ene lille biten av barndom, av barnslighet, av magi, av tryllestøv og prinsessegener, denne ene dagen i året, den gjør resten av det veldig ansvarlige og voksne året helt greit. Å kunne våkne opp på bursdagen sin, se på vårlyset i midten av mars forsiktig snike seg gjennom vinduet, snu seg i sengen og vite at det er din helt egne dag, det er godt.

Noen steder i Spania får man applaus i begravelsen sin. Gratulerer med et fint liv. Du har klart det bra. Klappe klappe. Fantastisk tradisjon! Jeg har litt av den samme følelsen på bursdager. Gratulerer med 24 år. Det siste året har gått greit. Du har fikset det. Lykke til med det neste. Man kan feire seg selv og det man har fått til. Sende noen få tanker til det man ikke har fått til, men så tenke at innen man er 25, så har man fått til det også. Nyte å føle seg litt eldre og samtidig vite at man fortsatt er så veldig ung. Nyte at den beste tiden i livet hele tiden er foran en, fordi man hele tiden utvikler seg og nye tider vil regelmessig bli "den beste tiden". Nyte her og nå. Feire at man for hvert år blir litt tryggere, litt mer seg selv, litt mer full av ting man har oppnådd og ting man ønsker å oppnå. Feire at man for hvert år blir litt flinkere til å ikke ønske seg tilbake eller drømme seg frem, bare tenke at nå, nå er fint.

♪♫♪♫  For det er miiiiin dag i dag, herregud for en heeeerlig dag ♪♫♪♫ :Nynner meg forsiktig ut av bloggen for nå: Skal finne frem klær. Og litt sminke. Og gruble over frisyre. Reise til søss og dele ventetid-kvelden med henne. Så må jeg sove. Og sikkert stå opp igjen. Bare nyte ventetiden pittelitt til. Det er dagen før dagen. Kvelden før kvelden. Jeg har kriblinger i knærne og bobler i magen. Tusenvis av bobler i magen. Jeg går nesten rundt i ring. Jeg gleder meg. 

"Vi vil veldig gjerne ha deg"

Mange små ting lyser opp dagen. Men noen store ting er ikke å forrakte det heller. Å få en bekreftelse på det man driver med er deilig. Et klapp på skulderen. Et lite Stå på, vi tror på deg.

Jeg gikk med en liten drømmespire i magen når jeg flyttet til Stavanger. Takket være eksen turte jeg å kjenne litt på den. Se om den kunne spire. Jeg trodde ikke jeg hadde det i meg, han var overbevist. Så jeg lot den vokse og gro og spire og kjempe seg frem, helt til den bestemte hva jeg ville bli når jeg ble stor. Men bare noen uker ut i utdannelsen kom slaget i magen, jeg ble alvorlig syk, lå uke etter uke på sykehuset og er fortsatt ikke frisk nok til å gå på noen skole. Håpet er likevel at jeg kan begynne forsiktig til høsten.

Til høsten bor jeg hjemme i Tønsberg igjen. Og jeg har tenkt frem og tilbake på hva jeg skal gjøre med utdannelsen. Drømmespiren er der fortsatt, motivasjonen er der mer enn noen gang. Så sånn just in case sendte jeg inn en motivasjonssøknad. Men orker jeg det? Klarer jeg det? Er jeg tøff nok for bransjen? Kan jeg pakke all tvilen min inn i en brun sekk med tykke snorer og legge den langt bak i hjernen? Ville det vært mer fornuftig å gå rett ut i jobb nå? Kan jeg stole nok på meg selv og evnene mine? Med en litt syk hjerne, kan jeg rent fysisk få det til?

I sted ringte fagansvarlig fra Idèfagskolen i Tønsberg. Han startet fotolinjen der en gang i tiden. Han har sett mange bilder. Nå hadde han sett mine også. Og i dag ringte han. Jeg har sett bildene dine. Opptaket er ikke før om noen måneder, men jeg vil veldig gjerne få ha deg på skolen vår. Er det greit for deg om jeg ringer opptaksansvarlig nå og sier at de må holde av en plass til deg? Søknadsfristen har ikke gått ut for andre søkere ennå, men da har du i allefall en plass. Ok?


Ok? På det nivået jeg føler at jeg er på, er det en ære å bli ringt til på den måten. Jeg smiler. Ja, det er ok. Og tusen takk.

Det kan bli vanskelig, sa Tvilen.
Det kan være risikabelt, sa Frykten.
Det lønner seg ikke, sa Fornuften.
Gjør det likevel, hvisket Hjertet.

Spot on!

Jeg vet hva jeg tenker og hvordan jeg tenker det og hva jeg føler og jeg vet mye annet rundt hvordan livet utarter seg for tiden og hvordan jeg nyter og hvordan sinnet og sjelen og hjertet mitt samarbider for å få det beste ut av hver dag. Men jeg klarer ikke forklare det. Eller sette ord på det. Man Carina klarer. Hun skriver det til og med på rim.

Les og nyt.

Befri deg
        En kan ikke forutse dagen, men en kan velge hvitt fremfor svart
Når himmelen lysner med solen og månen igjen er lagt
Når skyene blekner fra rosa og en ny dag står frem,
kan man selv bestemme forutsetningen når dag igjen går mot kveld.
        Hva ønsker du for deg selv, du som tviler på da og nå?
Er det distansen du frykter mest, eller det faktum at du selv må gå?
Er det hva du selv må ofre, eller at ingen ofrer for deg?
Velg din farge ved morgengry, og dine tanker leder vei.
        Ikke la dine bitre erfaringer være lenker av uhemmet stål. 
Befri deg fra tanker og lengsler og bestem hvilken vei du vil trå.
Og om du så finner et feilsteg ikke døm deg selv for hardt,
men snu i en annen retning før dine feilsteg har gått for langt.
        For du er bare menneske du også, og som oss andre har du tvilt på deg selv.
Men sett deg godt til rette når dagen i dag går mot kveld.
For når natten stille smyger så stråler månen et sted,
og husk at himmelen ikke satte grenser når menneske fra månen så ned.


                                                        - Carina Gjørtz, 2011


Resten finner du på hjemmesiden hennes. Ta en titt. Hun har helt garantert et lite dikt som treffer deg i midten av hjertet.

Velkommen hjem

Det har gått ett år. Det har gått veldig fort og veldig sakte på en gang. Alt har skjedd og ingenting har skjedd som det skulle. For akkurat ett år siden i dag stod jeg i en tom leilighet på Eik i Tønsberg. Eksen og faren hans pakket flyttebil. En flyttebil som ikke ville fått plass til så mye som en plante til. De lo og pratet, og satte avsted på turen som skulle gjøre alt så mye bedre for oss. Maja og jeg vasket. Vi vasket ned den første leiligheten eksen og jeg fant sammen. Vi vasket ned leiligheten som Magnus ble født inn i. Vi vasket ned leiligheten som vi bodde i når Thea fikk lov å gå på lekeplassen med venninner uten meg for første gang. Vi vasket ferdig og la katten forsiktig inn i reiseburet sitt. Vi hentet ungene og satte avgårde mot vest vi også. Fulle av forventning. Fulle av kriblinger og følelser og tanker om fremtiden. Om hva som ventet oss. Om hvordan livet ville utarte seg. Det vi visste var at vi skulle bo i generasjonsboligen til eksen sin familie. Vi hadde mye støtte rundt oss. Vi ville få bedre økonomi. Vi ville få stabilitet rundt bosted, skole og nærområde. Vi ville ha hverandre og vi ville få nettverk gjennom hans venner, skole og barnehage. Om noen hadde stått i den leiligheten for ett år siden i dag og fortalt meg hva det neste året ville bringe, så hadde jeg ikke trodd på dem om de så ga meg pinky, kors på halsen og ti kniver i hjertet ganger tre.

Nå har det gått ett år. Og her sitter jeg. I en veldig koselig, lun, lys og fin kjellerleilighet. Men jeg sitter i den alene. Jeg har absolutt ikke bedre økonomi. Stabiliteten vi gledet oss til fant noen andre å bo hos. Nettverk har jeg fått lite av. Skolegangen måtte avbrytes. Og sykdommen slo meg i bakken. Sykdommen som vanligvis skulle resultert i noen få ukers sykemelding når det verste var over har resultert i sykemeldt på uviss tid og en hjerne som ikke fungerer som den skal, 6 måneder etter at jeg først ble syk. Hjelpen jeg først skulle få i juni og så ennå tidligere hvis jeg var heldig, fikk jeg i dag et brev om at jeg ikke kan forvente før i 2013. Hello, veggen. Hvis noen for ett år siden i dag hadde fortalt meg at det neste året kom til å bli brukt på å lete etter leilighet, lime sammen et knust hjerte og å lære seg å gå igjen, så hadde jeg ikke trodd på dem. Selv ikke med kors på halsen og ti kniver i hjertet ganger tre. Og jeg hadde ikke flyttet.

Den nye tankegangen min blir satt litt på prøve i dag. Kjøleskapet stod på gløtt når jeg kom hjem etter en natt hos Carina med ungene, leiligheten er rotete etter at vi måtte løpe ut av døren for å rekke antikvitetsmarked før togreisen til Sandnes i går, dukken til Thea har jeg mistet et sted mellom Sandens og Stavanger i dag tidlig (og jeg har ikke turt å fortelle henne det ennå) og jeg sitter med det dumme vi-kan-ikke-hjelpe-deg-før-2013-så-du-må-kaste-bort-de-neste-10-månedene-på-å-vente-og-se brevet i hånden. Tankegangen min blir satt litt på prøve. For man er kanskje litt ekstra sliten. Og litt ekstra lei av berg- og dalbaner. Og det er ikke alltid like lett å ligge på gulvet og nyte alt man vil nyte. Noen ganger er det til og med litt vanskelig. Man blir litt gira på tanken om at NÅ skal endelig alt bare ordne seg. Ikke være rosenrødt og fullt av såpebobler hele tiden, men være stabilt. Være noe å forholde seg til. Være en hverdag som fungerer i mer enn små perioder av gangen. Og det er ikke store puffet i feil retning som er nødvendig før man må stoppe opp og rope litt til verden og skjebnen og nemesisser og karma og Gud at Hey! Feil retning! Ikke prøv deg!. Men tankegangen min failer ikke. For jeg vet av erfaring at små og store tester blir slengt i trynet ditt hele tiden. Man kommer ikke unna. Selvom man er aldri så god i både å kle seg ut og i å leke gjemsel, så kommer man ikke unna. Testene finner deg og de, naturlig nok, tester deg. Det er reaksjonen din som definerer hvordan det går. Jeg må føle på det. Jeg må kjenne på det og ta det til meg og la det ligge i meg litt. Kanskje til og med gråte en tåre eller tre når noe føles urettferdig og ringe et fint menneske for å fortelle om det. Men så må jeg børste det av meg. Og stålsette meg litt. Og si at "Men DET gjør ingenting, for det er mye annet som er veldig fint. Og jeg er heldig. Så veldig, veldig heldig!" Jeg tror hemmeligheten ligger i at man ikke må gjøre seg så skjøre. Vi må ikke la små ting spise oss opp. Ting som selvfølgelig er store som hus når de helt uventet kommer over oss, vil en gang i fremtiden bare være noe som skjedde og noe vi kom oss igjennom og noe som har styrket oss og gjort hverdagen vår bedre. Vår største ære ligger ikke i å aldri falle til bakken. Den ligger i å kunne reise oss hver gang der skjer.

Livet ordner seg. Det meste har jo allerede ordnet seg! Det skjer nå. Gradvis. Jeg får ønskene mine oppfylt og ting er bra! Men den litt sarte sjelen min tåler ikke så godt å få beskjed om å vente med å bli frisk, f.eks. Jeg vil ikke vente til 2013 med å ta testene. Testene som kan sette en diagnose på hjernen min og være med på å tilrettelegge behandling og hverdag. Men det ordner seg. Man kan ikke få alt man vil ha med en gang, så om dette nå ødelegger for utdannelse til neste år også, så finner man nok i fremtiden en mening med det. Innen 2013 bor jeg i allefall hjemme igjen. Og jeg kommer til å ha fine venner og tilhørighetsfølelse og støtteapparat og omgangskrets og kjente gatenavn og små cafeèr og busstider jeg kan og jordklodens fineste himmel rundt meg. I dag er det ett år siden jeg flyttet fra Tønsberg. Jeg gledet meg til å starte på noe nytt og eget og slå røtter. Men det tok ikke lang tid før jeg innså at jeg allerede hadde røtter. Og de var ikke i Stavanger. Den gangen gledet jeg meg til å komme meg vekk fra en by med sladder og kjerringer og altfor mye av noen som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen som en gang sa noe. Men det tok ikke lang tid etter at jeg flyttet før det ble en del av sjarmen og en del av det jeg savnet. Jeg kommer til å forbanne meg over det igjen 1014 ganger til i fremtiden. Men da er jeg hjemme igjen.

I dag er det ett år siden jeg flyttet fra fine Tønsberg til egentlig-fine-Stavanger. Stavanger er flott, men hendelsesforløpet har vært litt uheldig. Og i dag passer det å dele med bloggen at Vakreste, Fineste og jeg har fått ny leilighet. Fra 1. juli. På Eik i Tønsberg. Livet ordner seg selvom det tar litt tid. Og jeg ligger på gulvet og prøver mitt beste å nyte. Hodet er litt vondere enn det pleier. Men jeg puster med magen. Og jeg gleder meg til solen. Og til onsdag. Og til torsdag. Og til 1. juli. Velkommen hjem.

Og sånn ble det. Søndag 2.

Bare sånn for å nyansere det siste blogginnlegget litt. Det ble skrevet litt før dagen var fullført. Kanskje litt før den egentlig hadde startet også. Det ble gugge i øynene og barn i pysj. Og det ble lange gjesper og melkebarter. Men det ble også melk mange andre steder. Og det ble søndagsfrokost. Til slutt. Tre timer for sent. Jeg puttet nemlig stekepannen i oppvaskmaskinen ca 3,5 minutt før jeg skulle begynne å steke egg. Arvtagerne spiste to en halv pølsebit hver. Så sutret de seg til seg hver sin yougurt. -Mamma, du veeet at jeg ikke vil ha egget snudd! -Men du sa jo at du ville det? -Du hørte feil... Rundstykkene jeg hadde bakt, salaten, baconet, eggene, eggerøren og selv ikke nugattien ble spist. Men det burde jeg lært for lenge siden. Som så mye annet. Å lage mat til to barnehagebarn og seg selv er en utakknemlig jobb. Og jeg er vondmett og fortsatt i pysj. Ikke selvvalgt. Men maskinen med klær jeg trodde jeg satte på i dag tidlig, glemte jeg visst å sette på.

Det blir likevel antikvitetsmarked. Om en stund. Da gjenstår det bare å se om vi skal se på gamle kopper med skår i, eller om vi lager skår i gamle kopper.

Lykke til til oss.

Søndag.

Om å stå opp. Gjespe lenge. Strekke seg. Kjenne at man blir lenger enn man har vært før. Gni seg i øynene. Strekke seg en gang til. Rulle rundt og kjenne litt på dynen. Smile. Tidlig lys gjenneom vinduet treffer sengekanten. Byen er ikke våken enda.To barn med pysj. Øyegugg og morgenkos. Snart nytraktet kaffe. Levende lys på kjøkkenet. Skal vi dekke bordet for deg, mamma? Egg og bacon og småpølser og baguetter. Og nugatti, fordi det er søndag. Og O`boy. Melkebarter og sangtrudelutter. Om å le sammen. Fortelle historier. Ha innlevelse, bøye seg over bordet, kroppsspråk. Se hvordan de som er små lytter til og tror på alt man forteller om magi og tannfeer og nøkken og bamsefester. Med glimt i øynene og håp i hjertene. Skape minner om hverdagslykke som de kan tenke tilbake på en gang de blir store og ikke lenger tror på magi og tannfeer og nøkken og bamsefester. Kle på seg godt. Regntøy og støvler. Det er vår, men små dråper med vann faller fra himmelen. Dråper vi kan fange med tungen på vei ned til årets første antikvitetsmarked. Vi skal se på gamle kopper med skår i, LP-plater og dukkeklær. Spise vafler med syltetøy og kjøpe hvert vårt plastglass med saft. Jeg skal fortelle dem om skrivemaskinen som fantes lenge før vi fikk datamaskin. Vi skal se på bamser som mangler et øye og undre oss over hvordan det skjedde. Vi skal se på nydelige smykker noen har laget hjemme i sin egen stue og kanskje se om vi har penger nok til en liten engel vi kan sette i vinduskarmen. Kanskje vi finner en krakk vi kan male om. Kanskje finner vi ingenting. Kanskje får vi bare turen tilbake til gamle dager. Så da skal vi videre til toget. Se på vannet og utsikten og menneskene. Reise til nabobyen. Gå gjennom døren til et annet hjem. Klemmer og smil. Hei, så godt å se deg! Jeg skal snuse og klemme på nevøene mine. De ler når de ser meg. Den eldste løper, for han vet at jeg kiler han. Søsteren min skal snuse og klemme på mine barn. Magnus kommer til å sjarmere, for han og tante er bestevenner. Thea kommer til å krype opp på fanget for litt ekstra kos. Så vil de tre som tror de er store forsvinne opp, mens minsten blir liggende i vuggestolen. De leker oppe. Vi kommer til å høre dem. De knytter bånd og skaper minner som vil holde dem sammen for alltid. Vi kommer til å snakke. Middag og en annen voksen å kaste ball med. Barna kommer til å sovne tilslutt, alle fire. Vi kommer til å sitte igjen med et glass vin, hun og jeg. Om å snakke litt om det viktige og mye om det uviktige. Vi tar toget hjem i morgen i stedet.

Søndag.

Takk til dere

Det er noen ting som gjør at alt føles ok. Små ting som blir de store tingene. Små ting som gjør at man føler seg ekte, levende, viktig og en del av noe større enn seg selv. Som at Trianna sier på God Kveld Norge at jeg har begynt å bruke energien min på å sette pris på alt det fine, og det får jeg så utrolig mye igjen for, med et smil om munnen, og jeg sitter hjemme i sofaen min, hører at hun sier det og tenker nemlig, inni meg. Det jeg har oppdaget er nok vår tids største klisjè. Ta deg tid, se på blomstene, lukt på solen, kjenn varmen, dans, syng, les, le. Jeg er en i rekken av mange, mange millioner mennesker som har oppdaget det opp igjennom tidene. Og forhåpentligvis blir det mange, mange millioner mennesker som oppdager det etter meg. Alle vet det jo, alle har hørt om det og snakket om det og blitt lei av å både høre og å snakke om det. Men den dagen man faktisk oppdager det, så forandrer livet ditt seg for alltid. På et lite øyeblikk. Jeg snakker ikke om en stor religion eller engler eller en liten religion heller for den saks skyld eller noe større enn oss selv. Jeg snakker om noe som er så lite som oss selv. Jeg snakker om å gå ut av leiligheten sin i en av Norges største byer, sette seg på steintrappen sent en kveld med kaffen i hånden og pleddet rundt skuldrene, nynne til musikk og lukke øynene et øyeblikk. Når man åpner dem igjen kan man se at stjernene er på himmelen. Tusenvis av dem. Vakre, store, lyse. Selvom man sitter på en steintrapp utenfor leiligheten sin midt i byen helt alene. Jeg snakker om følelsen man får når man tar seg tid til å tørke støv av gamle bilder, og i stedet for å føle savn og lengsel, så føler man takknemlighet og ydmykhet for at man en gang har vært en del av noe så fint. Jeg snakker om nytelsen som fyller hele kroppen når man ligger med nykuret hår i rent sengetøy og tenker tilbake på barna som fikk lov til å svømme i sølepytter på vei hjem tidligere samme dag. Og så le litt høyt for seg selv. Jeg snakker om å krype godt inntil en varmeflaske, tenne telys, legge bena på bordet, ha et halvt glass vin i hånden og starte på en bok man har lest tretten og en halv gang før. Men som man starter på med like mange forventninger i kroppen denne gangen. En bok som løfter oss ut av dette universet og inn i et univers med spenning og fantasi og følelser og galskap og humor og kjærlighet på nivå med noe man egentlig bare har hørt om i bøker. Jeg snakker om å kunne føle på gode følelser, huske dem, beholde dem, ta dem frem når man trenger dem. Jeg snakker både om å si fine ting til mennesker man bryr seg om. Eller som man ikke bryr seg om, men som likevel har hatt eller har en innvirkning på livet. Og å kunne ta i mot det fine mennesker sier til deg. Den siste måneden har mennesker sagt veldig mange fine ting til meg. Ting som gjør meg ydmyk og bringebærrød i kinnene og takknemlig og som får meg til å føle meg viktig. Om enn bare for noen få sekunder der og da. Men følelsen av å på en eller annen måte ha hatt en innvirkning på noens liv er stort. Den er magisk. Den er mer enn ord noensinne er store nok til å kunne fortelle om. Det er større enn kyss og lipgloss med kirsebærsmak og skjorter som er for store og myke vegg-til-vegg tepper og de tre siste sidene i en spennende bok. Hei. Jeg har lest bloggen din og i dag så jeg noen snøklokker. Resten av dagen gikk som en lek. Takk! Eller Hei. I dag prøvde jeg å ligge på gulvet og puste helt ned i magen. Jeg er ikke der at jeg kan slappe helt av ennå, men du har inspirert meg til å prøve igjen. Takk. Eller I dag bare nøt jeg en rolig kveld i et liv med mye uroligheter. Takk. Sånt betyr så, så mye. Og det er dere som skal ha takk. For jeg skriver av ren egoisme. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive og fordi jeg trenger å skrive. Når dere i tillegg sier så finfine ting blir det ennå mer styrt av egoisme. Mennesker liker å føle seg viktige. Jeg liker å føle meg viktig. Og dere gir meg det. Om enn bare for noen sekunder der og da. Så tusen, tusen takk til dere.

Jeg prøver ikke på noen måte å være en disipel eller misjonær for de fine tingene. For blomsterpotter eller stjerner eller fine antikvitetsbutikker eller bruktmarkeder eller lys eller hjemmelagde engler eller for boller med brunost hos farmor eller for små barn langt inni nakkegropen som sukker mamma rett før de sovner. Ikke en gang for små, italienske resturanter i en liten fjellandsby i Alpene med runde bord og rutete duker og tjukke italienere som ler og barndomsminner om smaken av Parmesan på tungen for aller første gang. Men det er ting jeg nyter. Og jeg elsker å nyte det.

Jeg har levd et fantastisk liv. Det eneste jeg beklager er at jeg ikke innså det før. (Sidonie Gabrielle Colette)

Jeg har innsett det. Og jeg vil bare ikke gi slipp på det. Og jeg tror mer enn noen gang at det aller meste har en mening. Man kan ikke se det når man står midt oppi det, men når tiden har fått styre og følelsene har begynt å slappe av og unntakstilstanden i hjertet, sjel og sinn ikke lenger er like mye en unntakstilstand, så kan man se tilbake og legge merke til hvordan hendelser og begivenheter i ettertid har ført deg ut på en ny sti med nye tanker og nye følelser og nye drømmer og planer og vidunderlige øyeblikk. Som ellers ikke ville skjedd. Jeg følte at livet var fryktelig urettferdig når jeg ble syk for snart seks måneder siden. Jeg syntes nok var nok. At karma kunne gå et annet sted. At nemesissen som gikk i verden ikke gjorde jobben sin skikkelig. Jeg syntes ikke jeg fortjente å nok en gang få livet snudd på hodet. Jeg syntes det var smertefullt å måtte gå gjennom alle prøvene. Jeg gråt nesten hver time av hver dag, selvom jeg ikke sa det til noen. Jeg savnet barna mine så mye at hjertet gikk i stykker i løpet av de ti ukene jeg først var borte fra dem. Jeg tenkte til og med på at jeg kanskje skulle slutte å være god mot mennesker, mot livet, mot skjebnen - fordi hver gang jeg reiste meg rev de meg ned igjen. Og jeg fortjente det ikke.

Så ble jeg friskere, om enn ikke helt frisk, og den sykdommen på toppen av de siste 12 årene har ført meg dit hvor jeg er i dag. Og at jeg i en alder av (veldig snart!) 24 år kan si at jeg tror jeg har funnet ut hvordan livet bør leves, det gjør det verdt det. Hvert sekund, hver vi vet ikke om du noensinne vil bli helt frisk, hver ryggmargsprøve, hver tåre, hver lege som kom med ny beskjed, hver turbulente periode, hver del av knust tillit og knust hjerte og knuste drømmer, hver jeg fikk bare noe på øyet verdt det.

Nemesissen og karmaen og livet og skjebnen og Gud om du vil, gjorde jobben sin. For den tankegangen de har gitt meg nå, den funker for meg. Heldige meg! Og nå er det dette jeg ikke vet om jeg fortjener. Hvem er jeg til å føle at dette er fortjent? For dette er stort. Større enn jeg kunne ant. Og jeg unner alle de samme følelsene. Takk!

Pfft... Hvisker stille... Bursdag

Jeg sitter med ungenes prins/prinsessekrone (alt etter anledning) på toppen av hodet og planlegger hva jeg skal kjøpe til meg selv i bursdagsgave fra dem. Lurer på om det blir en sånn multifjernkontrollsak. For nå må jeg se alle dvd`ene mine på engelsk fordi fjernkontrollen ble meldt savnet en gang før jeg fikk spilleren. Ikke det at det er en dum ting at jeg kanskje blir flinkere i engelsk, for pr. dags dato er nivået lavt. Men jeg har lyst til å velge å ha dem på engelsk. Ikke bli tvunget til det av en maskin som, til tross for et godhjertet forsøk, faktisk ikke klarer å sense om jeg er i engelsk, norsk eller hebraisk humør. Problemet blir eventuelt at jeg aldri noensinne kommer til å forstå hvordan jeg skal fikse den kontrollen til å deale med både TV og dekoder og DVD-spiller og det som verre er. Noen som leier ut menn?

Også ønsker jeg meg en jakke fra Moods of Norway. Men det er en liten bit inni meg som forsiktig roper at å bruke 2000,- på en jakke fra Moods of Norway i bursdagsgave til meg selv fra ungene er i drøyeste laget.  Kan ikke engang bruke jeg-går-på-sterke-smertestillende-så-jeg-vet-ikke-hva-jeg-gjør-kvota på den der.

Nye klær da, kanskje. Nye klær hadde vært fint. Og ganske nødvendig, tror jeg. Hvis jeg bare tenker meg godt nok om. Målet for kvelden i kveld blir nok å rydde gjennom klesskapet så jeg ser hvor absolutt, veldig, over alle grenser nødvendig det er at jeg får noen nye klær. Kanskje nye sko. Vi får se hvor glad ungene er i meg.

Eller retten og sletten penger inn på konto. For jeg føler at jeg snart kan begynne å si at lappen hadde vært fortjent etterhvert. Syklene mine har allerede fått medaljer for lang og tro tjeneste. Og jakker og sko har blitt utsatt for turer med ett barn i vognen og ett barn ved siden av eller begge på armen eller begge liggende i en vanndam og sannsynligvis begge like sure og vinden fryktelig kald og regnet veldig hardt og snøen nokså tung og bæreposene sprekkferdige og riller i hendene og røde neser og kald mamma og alt annet som skjer når man ikke har verken lappen eller bil. Og det regner, blåser, snør eller er virvelvind ute hver gang jeg har en god hårdag. Og når jeg har syklet meg svett til barnehagen med to unger i sykkelvognen, har sølevann til langt oppå låret fordi ei høne ikke bremset ved vanndamen, håret klistret ned langs kinnet, mascara under øynene og nesa renner, så har jeg på et punkt gitt opp gode hårdager til tross for at det er få ting som gjør meg lykkeligere. Selvom vi faller en gang grunnet veldig våte, veldig store støvler, så prøver jeg å se så voksen, alvorlig og seriøs ut jeg bare kan når jeg leverer barna over til de som skal passe dem for dagen. Men når dama som er skyld i at jeg har sølevann til oppå lårene tripper ut av bilen sin i fine, små sko og tørt, veldig fint, hår, og helst har med seg en liten personlig sol over hodet sitt oppover mot barnehagen, og med tålmodig stemme sier God morgen, barnehage, da kjenner jeg at det er bil som er tingen. Når jeg sykler hjemover og må ukeshandle på veien, da blir jeg helt sikker.

Utløpsdatoen på melken er faktisk bursdagen min. Det vil si at det nærmer seg.
Jeg bare nevner det.

Velkommen skal du være

Like før klokken slo tolv en formiddag for litt siden var det noe som traff meg. Jeg vet ikke hvilken formiddag det var. Eller om det i det hele tatt var formiddag. Kanskje klokken allerede hadde slått tolv og at det var blitt ettermiddag? Jeg vet ikke om det var for litt siden heller. Det kan nok egentlig kanskje ha vært en stund siden, i stedet. Eller for lenge siden. Men jeg tror ikke det var for lenge siden. Det var nok for en stund siden. Sånn ca 16. februar. Og klokken var nok før tolv. Sånn ca den dagen var noe som traff meg. Noe som på en eller annen måte hadde funnet meg og bestemt seg for å krype inn under huden min. Forsiktig stryke seg selv bortover armene mine så de små hårene reiste seg i en god følelse. Bevege seg ned i magen min og lage mange, mange gode bobler som er mykere enn sommerfugler og som forsiktig bumper inn i hverandre i store sirkler sånn at det bare føles godt og varmt, og ikke litt skummelt sånn som sommerfugler ofte gjør. Det var noe som klarte å lirke seg inn i ribbein og nakke og føtter og ryggrad, og gjøre det varmt og lyst og sterkt. Noe som åpnet sinnet på en ny måte. Noe som traff meg og som tvang opp øynene mine foran sterke lys. Når man har hatt persiennene nede inni seg ganske lenge, så må man venne seg til lyset igjen. Man må løfte persiennene litt etter litt, la lyset legge seg som striper på gulvet og la det danse oppover veggene som levende malerier. Og man må nyte det. Men det som traff meg tvang meg til å se på nesten alt lyset på en gang. Man skulle tro at det brant i øynene, men det gjorde ikke det. Kroppen sugde til seg det den kunne. Bena beveget seg plutselig både raskere og langsommere, mer grasiøst, med mer takt og tone, lettere. Armene var fulle av både gåsehud og skrivekløe. Magen var rolig fordi pusten var så veldig rolig. Til tross for at engasjementet nådde nye høyder og kroppen ble gira. Så var pusten og magen så rolige og bedalige og deilige å ha med å gjøre. Hjernen tok til seg inntrykk den aldri har klart å ta til seg på samme måten før. Hjertet klarte ikke å skille mellom dette og forelskelse, så hjertet og jeg konkluderte i samråd med hverandre at det var nok en forelskelse i dette noe som hadde truffet meg. Hverdagsforelskelse. Og det var det som traff meg. Inspirasjon. Helt plutselig. For litt siden, eller for en stund siden, klokken var enten før eller etter tolv, så ble jeg presentert for inspirasjon. Hei. Velkommen inn. En bølge av noe det ikke finnes ord for overtok meg og fingerspissene klødde og alt måtte skrives ned og jeg måtte kjenne på og føle på og kjenne på en gang til. Ørene mine lyttet til musikk på en måte det aldri var blitt lyttet til før. Øynene mine så nye ting i sterkt lys. Tekster ble lest på en ny måte, tolket anderledes, lest en gang til. Og tolket en gang til. Verden og jorden og livet gikk i sakte film ganske ofte hver dag, sånn at jeg ikke skulle gå glipp av de små, fine tingene jeg ikke hadde sett før, men som jeg plutselig så over alt. Jeg ville ha på meg kjoler og store skjerf og søte bluser. Og fine ringer og skjeve fletter i håret. Og lag-på-lag klær, på den feminine måten. Jeg ville sitte på kafeèr med bare andre som meg selv tilstede og kjenne på at for et lite øyeblikk så var jeg inspirert i ordets rette forstand. Den forstanden jeg tror Marcus Tullius Cicero tenkte på når han ca 75 år for Jesus ble født sa Den som eier en hage og en boksamling mangler intet. Kunstnersjelen som flyttet inn i meg for tyve-og-noen år siden våknet på en måte. Jeg visste at den var der. Jeg visste at det fantes et form for grunnlag inni meg. Jeg kunne føle at det var en del av meg som ennå ikke helt var oppdaget og undersøkt. Men det har ikke falt meg naturlig å verken oppdage eller undersøke den. Jeg har prøvd før. Med skriving og dikt og bilder og filosofiske tanker og fin vin og blogging. Men det har ikke vært plattformen for meg. Det har gitt meg noe, men ikke helt ut i fingerspissene det jeg har ønsket meg. Jeg har derimot ikke tidligere delt opp inntrykk og smaker eller lett etter lukten som beskriver solen eller gitt ord farger. Jeg har ikke prøvd myke vegg-til-vegg tepper med store skjorter og svalt lys gjennom gardinene eller sett for meg en gammel skrivemaskin på et lite blått bord foran et vindu med utsikt til knuste blomsterpotter med villblomster i seg. Eller tenkt over en sommer man lo eller en vinter man danset eller en høst man nøt eller en vår med flere svaler enn akkurat denne våren her. Jeg har ikke tidligere verken forstått eller vært enig med Marcus Tullius Cicero. Mannen som er 2091 år og 298 dager eldre enn meg. Eller noe der omkring. Før nå. Før noe traff meg og gjorde meg inspirert og det enkle sitatet som forteller meg at den som eier en boksamling og en hage har alt er noe av det klokeste jeg har hørt på lenge. Hello, inspirasjon. Du kan flytte inn, hvis du vl.

Håper det varer.

Dominus sua fata.

Jeg har vært så liten. Så veldig liten. Og litt mer enn ganske redd. Jeg har vært så sårbar. Jeg er sårbar. Jeg har vært så usikker. På meg selv. På livet. På jorden og menneskene og sommerfuglene og gleden. Man skal igjennom en fase i livet, som regel som tenåring, hvor man skal veiledes ut i verden. Man skal gi slipp på de trygge rammene, fordi de trygge rammene sakte, men sikkert, skal bli oss selv. Vi skal lære å føle. Vi skal lære å si i fra. Vi skal kunne skille rett fra galt og stille oss kritiske til det vi ikke tror på. Vi skal ha et senter inni oss selv som forteller oss at det er trygt å stå på meningene sine. Det er greit. Det er fint. Du trenger ikke være redd. Et senter i midten av kroppen. En søyle av betong. Som man kan lene seg til når resten av kroppen vingler og hodet plages av usikkerhet og sjelen rives i to retninger og hjertet ikke lenger vet i hvilket tempo det skal slå. Når man føler at sitt eget univers svikter. Så skal man ha den søylen av betong. Av trygghet. Den som tåler alt. Den som gjør at man inni seg, dypt dypt inni seg, instinktivt vet hva man må gjøre for at ikke livet skal kantre. Selv med en stor, tung slagside.

Mange ganger i det voksne liv vil man komme til å kjenne på usikkerhet, det uperfekte og noen ganger til og med det vonde. Men ofte går det greit. For de fleste går det greit. Heldigvis. De tipper ikke over. De kantrer ikke. De føler sorg og sinne og bitre smaker og sure vinder og lukter av alt annet enn det gode. Men de kantrer ikke. De tror kanskje de gjør det. Men det gjør det ikke. Fordi noe redder dem. Når de er på randen til å gi opp, så er det noe som redder dem. Søylen deres redder dem. Fordi det trygge senteret i midten av kroppen, i midten av sjelen, står stødig. Det ble skapt i løpet av tenårene, i løpet av tiden man gikk fra å være et barn til å være et selvstendig og ganske snart voksent menneske. Og det er der fortsatt. Det er der for evig.

Jeg har hatt en fantastisk barndom. En barndom jeg alltid vil bære med meg og alltid vil være stolt av. En barndom jeg forsiktig prøver å skyve over på mine egne barn. En barndom som tillot meg å være en del av to verdener. Jeg har lært om verdier og moral. Jeg har lært om rett og galt. Jeg har lært om lojalitet, om respekt, om familielykke. Om å være tilstede og om å genuint være interessert. Jeg har lært om søskenkjærlighet, om hva som skjer når man passerer sennepsåker etter sennepsåker med Bonbongodteri i munnen og potetgull med paprikasmak på deling i baksetet av en Volkswagen Passat på vei til Lillehammer. Den hadde lyse skinnseter og Lemon Tree spilte fra CD-spilleren. Jeg lærte om alt det gode. Jeg var trygg. Jeg kunne være meg selv. Alt lå til rette for at jeg skulle få den gode, trygge, varme, stødige søylen av betong inni meg. I midten av kroppen. I midten av sjelen. Men noe skjedde.

Noe skjedde året før jeg ble tenåring. Alt forandret seg. Og selvom de neste årene ble fylt med mye godt, så ble det også fylt med mye vondt. Noen ganger skjer det ting i et menneskes liv som gjør at man blir redd. Og man blir sårbar. Og man blir mindre enn man noen ganger har vært tidligere. Det kommer en rekke hendeleser som gjør at utviklingen som person og individ tar en pause. Man har ikke tid til å utvikle seg, til å lære seg alt man bør lære seg. Man må bare fungere. Man føler at man ikke blir hørt og at man ikke blir sett. Man opplever å ikke kunne si det man vil og at man alltid må unnskylde seg og at å ikke bli sett eller hørt kanskje ofte er det beste. Man kan til og med oppleve at å bo hos venninner i ukesvis av gangen kanskje er tryggest og at når det er fremmede mennesker i huset burde man låse døren. Alltid låse døren. Jeg kan huske at jeg satt på rommet mitt. Jeg tror jeg var 15 år. Jeg følte meg som en 5-åring. I etasjen under ble det knust porselen til mange tusen kroner. Men det gikk bra, den gangen også. 

En rekke av sånne hendelser påvirker konstruksjonen av den trygge søylen i midten av sjelen. Arbeidet blir stadig utsatt grunnet reprasjoner på små og store skader. Den blir aldri helt hel. Eller helt stødig. Eller helt trygg. Kanskje den ikke engang blir bygd i midten av sjelen? Men det kommer til et punkt hvor rekken av hendelser viskes ut. Periodene med lykke og fint liv blir lenger og lenger. Tåken blir lettere, regndråpene faller ikke fullt så hardt, vinden blåser ikke fullt så sterkt, man er ikke fullt så alene. Verden er like stor, men selv har man blitt litt større enn man var. Og jeg er så overbevist som man kan bli om at hvis man da velger å gi alt man har, så bygger man søylen sin selv. Man velger byggeklosser og sement og byggherre og man designer den slik som man ønsker den.

Neste hendelse dukker opp, men søylen har innen da rukket å bli litt sterkere. Det er fortsatt stadige reprasjoner, men den er litt høyere enn før. Og litt tykkere. Og litt mer stabil. Den blir løftet med heisekran til midten av sjelen. Tror jeg var 22 når heisekranen endelig kom. Jeg hadde ventet lenge. Og med hjelp av mange fine mennesker så kommer den til syne. For de som er så heldige som meg. For jeg har mange, mange fine mennesker. De har skjegg og briller og kofferter til utlån og piercinger i tungen og langt blond hår og søte kjoler og god smak og elendig dansestil og alltid gode ord og mye latter og et glass vin på vent og en kaffe på trappen. Og de fleste av dem er så forskjellige fra meg og de er så forskjellige fra hverandre. Men de er de fineste menneskene jeg vet om. Og sånne mennesker er der når søylen forsiktig reiser seg. Og blir stående! Den er blitt stor og god. Bristene er der. Og arrene er der. Men de er der bare for å minne sjelen på hvor sterk den har blitt.

Når man selv velger å konstruere den, selv velger  at den skal være der, så blir den sterkere enn noensinne. Lidelsen klarer ikke finne frem. Slagsiden blir ikke for stor. Den søylen sluker mørket og uværet og nøden. Den er stolt og ikke skamfull. Den tåler dag og lys og sannhet. Den lokker til seg svaler og gode tanker og varme og fine ordtak og gode klemmer og minner fra en sommer man lo. Den lokker til seg alle de små gledene og den lever av det. Det puster det inn og nyter det. Og den puster det ut igjen til resten av kroppen og sjelen og hjertet. Den søylen er grunnen til at man kan ligge på gulvet og puste med hele magen og nyte. Nyte erfaringer og lærdommer. Nyte livet og dagen. Nyte relasjonene til venner og familie og barn. Lytte til musikk og lese fine tekster.  Gleden er rik i en slik søyle. Tryggheten er der. Tryggheten på seg selv, sine egne evner, sine egne muligheter. Den søylen man sitter igjen med er takken for strevet. Den puster og lever. Den er god. Den bygges opp med varsomme steg. Og man kan føle på et takk. Et uendelig stort takk. Takk til livet som har formet deg til et menneske som klarer å tippe deg tilbake selv etter å ha kantret helt rundt. Takk til foreldrene som har gitt deg en trygg nok barndom til at ungdomsårene gikk greit, tross alt. Tusen takk til foreldrene faktisk, fordi de har oppdratt deg på en måte som gjorde at du turte å bygge søylen din selv, til tross for både ungdomsår og senere år og tidligere år og alt som har vært av vondt. Takk til farmødre som leser bøker og farfarer som gir deg mokkabønner og lukter pipetobakk. Og bestemødre som alltid er ærlige og barn som elsker betingelsesløst og lyset gjennom gardinene som lager levende malerier på stueveggen og lukten av skog og lyden av stille sjø mot strand og synet av vidder langt opp i fjelet. Takk til sjelen for at den tørr å ta til seg inntrykk og takk til hjertet som fortsatt tørr å elske det som ikke er perfekt.

Engstelsen får ikke plass i den søylen. Fordi den bærer det fine. Og jeg sier takk. Fordi det vanskelige måtte til for at jeg skulle klare det selv, med hjelp av fine mennesker. Og jeg ville ikke vært en liten brist foruten. Jeg kjenner på takknemlighet. Og på lykke. Ikke på tross av, men på grunn av, bristene i søylen min. Søylen jeg gjennom erfaring vet at jeg nå kan stole ett-hundre-prosent på.

Dominus sua fata. Herre over egen skjebne.

Det som var så veldig godt ble vondt. Så godt igjen.

Noen ganger, noen få ganger, detter tankene og følelsene mine noen måneder tilbake i tid. Faktisk nesten et år tilbake i tid. Før skjedde det hele tiden. Hver time av hver dag. Etter noen måneder var det bare hver dag, ikke hver time. Så ble det annenhver dag. Så begynte det å skje sjeldnere. Nå skjer det nesten aldri. Men noen ganger, noen få ganger, så skjer det. Det skal ikke mer enn et blikk, en kommentar, en lukt eller en sang til. Kanskje et minne. En drøm, en plan. Drømmen og planen som ikke ble noe av. Minnene som nå bare er minner, ikke en del av en hverdag og en historie man har sammen. Som man skulle hatt sammen. Men som nå er minner. De fleste bare gode, så gode at jeg fylles med solskinnstråler, varme kriblinger og luft helt ned i magen. Noen så vonde at de kan spise meg opp på et lite øyeblikk. Men det skjer sjeldent. Kanskje kommer man aldri helt over mennesker man en gang har elsket? Kanskje vil man for alltid elske dem pittelitt, nettopp fordi man en gang i fortiden hadde planene og drømmene og minnene som den gang ikke var minner, men en del av en hverdag og en historie man hadde sammen?

Når disse øyeblikkene flommer over meg føler jeg i noen sekunder at pusten blir slått ut av meg. Jeg lever, men det er tungt å puste. Det gjør vondt å puste. Tårene står i øynene og magen er hardt. Hendene er knyttet. For når et hjerte blir delt i to, så er det alltid noen som får den store, gode biten og noen som får den knuste, ødelagte biten. Det blir aldri rettferdig fordelt. Aldri. Og den knuste biten er så fryktelig vond å bære inne i seg. Den riper opp alt den er borti. Man blør litt hele tiden. Når han har den beste perioden i livet, har jeg den verste. Når han kan kjenne på frihet kjenner jeg på sorg. Når han kan gå videre føler jeg at jeg er slått til jorden og aldri noensinne, noengang vil klare å flytte føttene mine igjen. Når jeg ligger våken om natten, kan han sove lett. Hva skal man si når man er gråtkvalt i telefonen, når man sees, når man henter og leverer barn, når man prøver å få verden til å gå rundt, få samarbeidet til å fungere? Hvordan går det med deg? Joda, det går bra. Snakkes på mandag. Hva sier jeg når jeg er gråtkvalt mens han har det greit?

Å føle på kjærlighetssorg er noe av det vondeste jeg har vært borti. Jeg mener ikke å undertrykke mye annen sorg. Jeg har kjent på mye annen sorg. Jeg vet hvordan mye annet føles. Bare spør hvem som helst, egentlig. Jeg har kjent på mye annet. Men kjærlighetssorg, det smerter. Det er mer enn et knust hjerte. Det er knust tillit, det er knust selvfølelse, det er knust alt. Jeg stolte på han. Jeg trodde vi skulle klare alt sammen. Helt innerst i sjelen og ryggraden min visste jeg at vi skulle klare alt sammen. Men plutselig gjorde vi ikke det. Selvom noe av skylden lå på meg, så følte jeg meg sveket av han. Og ikke bare ble jeg sveket av han, jeg ble sveket av sjelen og ryggraden min. Jeg har falt totalt fra hverandre. Jeg har vært så sint på han at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg har vært så lei meg at jeg har sittet på kne foran han og tryglet om å gi meg, gi oss, gi familien, en sjanse til. Jeg har flyktet fra han og jeg har vært nær han. Uansett hva jeg har gjort, så har det vært så vondt. Så utrolig vondt. For jeg var så overbevist, dypt og langt og godt og helt inni meg, at det var han jeg skulle dele livet mitt med. At ikke bare var han den jeg ville leve med, jeg var helt sikker på at han var den jeg ikke kunne leve uten. Jeg var overbevist. Og plutselig stod jeg der. Uten han. Som lyn fra klar himmel. Og verdenen min ble snudd på hodet. Jeg måtte finne en ny måte å overleve på, selv uten han. Og det var vondt.

Men tiden har gått. Og det er sjeldent jeg føler på det nå. Veldig sjeldent. Jeg treffer han ofte. Vi er venner nå. Vi samarbeider godt. Vi snakker mye. Verden har begynt å snurre igjen. Jeg klarer å løfte føttene mine. Vi kan le. Han kan dele små hemmeligheter med meg og jeg kan dele små hemmeligheter med han. Uten at det spiser meg opp. Uten at det gjør så vondt. Uten at sorgen flommer over meg og verden føles urettferdig og hjertet mitt riper opp alt annet inni meg. Det føles heller godt. Godt å ha en som kjenner meg så godt og som jeg for evig og alltid vil ha noe tilfelles med.

Men noen ganger, noen få ganger, detter tankene og følelsene mine noen måneder tilbake i tid. Og i noen sekunder kjenner jeg på sorgen og savnet. Men jeg tror ikke det lenger er bare han jeg sørger over og savner. Jeg tror det er det vi skulle ha, det vil delte, det fine. Jeg tror at uansett hvor mange dager, måneder og år som passerer og uansett hvor pent bruddet var og uansett hvor godt det føles å bare være venner nå, så vil alle et sted inni hjertet sitt savne det som skulle bli, men som ikke ble. Alle har en del i hjertet sitt som aldri slutter å elske det mennesket man en gang elsket. Fordi noe har blitt sagt og delt og gjort, og en gang i tiden betød det noe. For han og henne. Deg og meg.

Om en stund vil nok disse følelsene dette over meg en gang i året, kanskje en gang i tiåret. Jeg kommer til å ha en annen mann jeg er overbevist om at jeg ikke kan leve uten. Og jeg kommer til å mene det. Fra bunnen av hjertet mitt. Men jeg er hellig overbevist om at mennesker ikke bare kan slutte å elske en de har elsket. Man slutter å elske det hverdagslige, man slutter å elske i den forstand vi er vant til å bruke ordene "jeg elsker". Jeg har sluttet å elske i den forstanden. Men noe er der og noe kommer alltid til å være der. I fremtiden vil det være dyttet så langt bak i hjertet mitt at jeg kanskje ikke lenger klarer å sette fingeren på det. Men det vil være der.

Og det gjør alt litt lettere. Jeg vet at jeg klarer å leve uten han. Bare å kunne kjenne at jeg klarer det er godt. Men jeg trenger ikke leve uten han. For vi er venner. Jeg er helt over han. Men jeg kommer aldri til å komme helt over han. Aldri. Men det gjør ikke vondt lenger. Og det er naturlig. Og det er fint. Det også;)