mandag 19. mars 2012

Som å fungere

Jeg husker jeg lå i sengen. Rommet var lite og jeg var alene. Jeg ville dusje, men jeg klarte ikke. Fargene var duse. Gardinene var mørke. Jeg orket ikke lys. Rundt meg stod det blomster. Mange blomster. Fra mennesker som håpet det gikk greit med meg. Fra mennesker som ville fortelle meg at de var glad i meg, i tilfelle det ikke skulle gå så greit. Jeg ville stelle meg. Men kroppen sa nei. Jeg prøvde å drikke vann, men det var så vondt å heve hodet at jeg lot være. Jeg fikk det intravenøst i stedet. Når jeg bare orket å dra i snoren. Noen timer senere. Jeg husker at jeg var alene. Jeg hadde blomstene. Og jeg visste at jeg hadde fått mye oppmerksomhet på nettet. Og det tikket jevnlig inn meldinger. Men jeg var veldig alene. Alene i tankene og alene i sorgen og alene i følelsen av å ikke fungere. Jeg måtte på toalettet. To damer bar meg inn mens hodet eksploderte og bena ble borte under meg. De holdt meg fast mens jeg gjorde mitt. Alt ble satt i perspektiv. Når jeg satt der trillet tårene. De dusjet meg i samme slengen. Et annet menneske vasket meg.

Etter en stund kunne jeg gå forsiktig. Men jeg falt. Og mistet balansen. Og lå plutselig på bakken. Jeg var flau og følte meg nedverdiget. Etter noen meter var jeg så sliten at jeg heller ville ligge i sengen for alltid enn å prøve en gang til. Men jeg prøvde en gang til. Og jeg ble like sliten. De fulgte meg fortsatt på toalettet. Det var fortsatt noen andre som vasket meg.

Etter tre uker på enerommet mitt på sykehuset kom Magnus på besøk. Han kjente meg ikke igjen. Han ville ikke se på meg og når jeg prøvde å ta på han gråt han. Han klamret seg fast i faren sin. De måtte gå igjen. Legen prøvde å forklare meg hvordan hjernen min fungerte og at jeg måtte regne med en del sånne ting etter sykdom i en av kroppens viktigste organer. Etter fem uker på sykehuset kom Thea. Hun klemte meg og sa at hun aldri ville gi slipp. Hun trodde jeg skulle dø. Og at det var skummelt i verden uten mamma. Men så måtte hun gå. For jeg ble så sliten.

Jeg fikk sitte i rullestol. Etterhvert klarte jeg å trille meg selv. De dagene jeg ikke var utslitt av å gå til toalettet tre meter vekk selv klarte jeg til og med å spise uten hjelp. Noen ganger orket jeg å spise nesten halve porsjonen før jeg måtte sove. Rommet var lite, men det var hele verdenen min en periode. Tankene var tunge og følelsen av å ikke fungere gjorde at noe av meg råtnet. Jeg husker jeg skulle ta heisen. Men de små hjulene foran på stolen satt fast mellom heisen og etasjen, så jeg veltet forover og ble liggende der med knuste solbriller og stolen over ryggen helt til en blond gutt på ca tjue år hjalp meg tilbake. Han lurte på om det hadde gått fint med meg. Jeg fikk bare litt støv fra gulvet i øyet. Jeg lover. Brillene måtte jeg kaste og jeg måtte lukke øynene til jeg var på det mørke rommet mitt igjen. Veien tilbake til livet var lang. Og den var vond. På noen uker tok jeg fem ryggmargsprøver. Tre av dem ble stukket feil. Den ene så feil at kroppen gikk inn i smertesjokk, besvimte og resulterte i at jeg landet på nålen i ryggen. Legene var redd jeg ble lam. Men det gikk bra. Derfor forlot de rommet. Tilbake lå jeg med feberkramper. Hele kroppen ristet og tårene kunne ikke stoppes. Jeg var redd og sliten og skjønte ikke hva som skjedde. Men de forlot rommet, for jeg var ikke lam. Jeg var bare livredd.

Om en uke fra i dag er det et halvt år siden. I går danset jeg med Magnus på armen. Magnus som kjenner meg og elsker meg og som igjen løper til meg når noe er vondt. Og i dag skal jeg gå kveldstur med Thea for å se solnedgangen. Thea som vet at jeg ikke forsvinner fra henne, som vet at jeg alltid er her og som jeg har nok energi til å klemme på i mer enn noen minutter om gangen. Jeg dusjer meg selv nå. Jeg går på morfin og blir sliten og vet ikke om jeg noensinne kan komme helt tilbake til der jeg var før 26. september 2011. Men en ny meg spirer. En ny meg som vet hva som betyr noe. En ny meg som klarer å gå på butikken selv og som får sommerfugler i magen av det. Det har vært en reise jeg ikke ville vært foruten, nå som dalene ikke er så dype lenger.

Nyt det, dere som ennå ikke gjør det. Ikke la det nesten bli borte før dere ser hvor vakkert det er. De små tingene. Som å gå inn i en butikk uten en rullestol som gjør det umulig med trappene. Som å kunne klemme på barna sine uten at de er redd for deg eller tror det er siste gangen de får se deg. Som å kunne dusje selv. Som å sitte på toalettet uten to fremmede mennesker som holder deg fast for at du ikke skal velte av og ikke komme deg opp igjen. Som å klare å flytte nesen vekk fra sitt eget oppkast. Som å kjenne i kroppen at livet er fint og føle i sjelen at man har det godt og smile selvom man er alene i rommet og puste dypt og kunne kjenne på myke ting og se på fine filmer og lytte til musikk som prater til deg og la en bok ta deg med til et annet univers uten å flytte bena en meter. Snøklokker og god mat og et glass vin og dype samtaler og stjerner man ser fra en steintrapp i byen og togreiser og lukter av noe fra gamledager. Små ting som å fungere.

Det skjer nok ikke deg. Det skulle ikke skjedd meg heller. Der jeg syklet tur en mandag klokken tre med spenningshodepine. 3,5 time etterpå sa legen til meg at de håpet at jeg hadde greie odds, til tross for dødelig sykdom. Greie odds. Det skulle aldri skjedd meg. Og det skjer nok ikke deg heller. Eller noen du kjenner. Men nyt. Sånne små ting som å fungere. For det er så deilig!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar