En guard

152 millioner kilometer vekk fra solen gjør han seg klar. Det er vår i luften og himmelen er blå. Veldig blå. Klokken er ikke mer enn litt over ni, men han trenger ikke ha på seg jakke nå når det snart er mai. Han har  kriblinger i magen og trøtte øyne. Men at de er trøtte gjør ingenting, for han skal møte henne. Han gleder seg.

384 tusen kilometer vekk fra månen gjør hun seg klar. Det er vår i luften, men himmelen er nokså grå. Veldig grå, faktisk. Hun tror det begynner å regne. Klokken er bare litt over ni og selvom det snart er mai tar hun på seg jakke. Hun har noe i magen hun ikke vet hva er og øynene hennes er trøtte. Hun vil legge seg igjen. Men hun kan ikke. Hun skal møte han.

De møtes og prater og de ler. Til og med hun ler. I et lite øyeblikk føler hun seg trygg og fin. Og det hun ikke vet hva er i magen blir mindre for hver gang han ser tvers gjennom øynene hennes og langt inn i sjelen. Blikket hennes dras mot han, selvom det strider mot planen. Planen var å gå bortover en gate i en annen verden og ta en kaffe helt for seg selv. Da stod han der. Og nå sitter hun her. I samme verden og på samme kafè`og ved det samme bordet. Og i et lite øyeblikk senker hun guarden sin. Det føles fint. Han rører noe i henne. Noe sjeldent.

Men det er skummelt. Hjertet er i beredskap og sjelen har allerede lovet å aldri stille det til veggs igjen. På den tiden det tar en stakkars mann å blunke er guarden hevet igjen. En armlengdes avstand til gryende følelser er det hun trenger. Det er best. Hun innfører kaoskontroll i livet. Det krever ingenting av henne. Ingen valg må tas og ingen hjerter må helbredes og ingen andre trenger å tas med i beregningen når hun skal steke fiskepinner til middag.

De går hjem likevel. Sammen. Han er en meter vekk fra henne i sengen. Han er tullet inn i laken og han er fin naken og han snakker om alt det hun elsker å snakke om. Han deler en flaske vin med henne og vil tolke musikk og tekster med henne. Men aldri har hun vært lenger unna. Han er tett inntil. Hun er i en annen tid, et annet rom, en annen verden.

Han går hjem og hun ringer ikke. Så steker hun fiskepinner til seg selv. Det er best sånn.

Fryktelig-irriterende-Line er tilbake fra ferie!

Jeg har en mistanke om at mange er irriterte på meg. Men antallet har jeg ingen anelse om. Og det er nok kanskje like greit. Jeg humrer litt når jeg tenker over det. Jeg kan se for meg mennesker, venninner, bekjente sitte i stuene sine og litt lavmælt mumle Åh, hun Line har en status igjen. Eller Ååh djises, nytt såpeboblerosa blogginnlegg fra hun der Line. Så svarer den andre noe sånt som Hun er liksom så forbanna lykkelig hun. Alt skal være så jyslig perfekt hele tiden. Jeg får angst av sånne mennesker! Mens den første bare nikker bifallende og gjerne himler litt med øynene. Så snøfter de. Så leser de innlegget. Det forbanna lykkelige, jyslig irriterende perfekte innlegget bruker de tre minutter av livet sitt på å lese. Og da tenker jeg ja vel og smiler litt for meg selv.

Jeg har ingen tanke om å forandre verden. Jeg har heller ingen tanke om å forandre samfunnet. Ei heller å forandre menneskene rundt meg. Så høye tanker har jeg ikke om meg selv. Jeg prøver verken å male verden rosa (nja, ok. Kanskje litt.) eller få andre til å ta på seg rosa hjertebriller. At jeg skriver er en ren egoistisk handling som gir meg mye. Hadde det ikke gitt meg mye hadde jeg heller ikke brukt tiden min på det. Men jeg liker det. Og noen ganger er jeg forbanna lykkelig. Så lykkelig at det regner både løvetenner og tusenfryder over gata mi på Storhaug. Og noen ganger, egentlig ganske ofte, er jeg ekkel nok til å skrive om det. Men andre ganger er jeg fryktelig ikkelykkelig. Tårer så store som hus og sorger så dype at bunnen ikke finnes og bekymringer som får magen til å vrenge seg. Og da skriver jeg om det også.

Og så kan jeg bruke resten av tiden min på å lene meg litt tilbake og se at tekstene mine, i allefall noen av dem, treffer andre mennesker på den ene eller andre måten. De jysla irriterende tekstene mine. Og det er ganske deilig:)

Deilige uvitenhet

Du vet følelsen som sitter i kroppen når du planlegger noe veldig hyggelig? Spenning og tanker og sommerfugler i magen. Du vet hvordan alt skal foregå, helt ned til siste detalj. Og du gleder deg. Og kjæresten din gleder seg. Eller vennene dine gleder seg. Eller barna dine gleder seg. For de vet at du planlegger noe fint. Og dagen eller kvelden eller morgenen eller helgen eller øyeblikket kommer. Og som regel blir det veldig fint. Alle liker det og du liker det og det går slik som du ønsker. Etterpå sitter du med en følelse av å være litt sliten. Luften går litt ut av deg. Og selvom du har gode minner som kommer til å følge deg resten av livet kan det ikke sammenlignes med spontant, uplanlagt lykke.

For andre ganger planlegger du ikke at det skal skje. Men det skjer. Helt plutselig. Helt uventet. Du går i dine egne tanker, med dine egne planer, din egen idè om hva dagen din skal bringe. Så, på et veldig lite øyeblikk, forandrer både tankene, planene og ideène dine seg. Noe hyggelig, noe veldig hyggelig, skjer. Det slår deg rett ut. Det treffer deg overraskende i fjeset en mandags kveld. Men det er varmt og godt og selvom det treffer deg hardt så faller du ikke. Du står der, litt paralysert, litt usikker på hvordan du skal deale med det. Men så lar du underbevisstheten og sjelen fikse det uten så mye forstyrrelser fra deg eller fornuften din eller planene dine. Det sprer seg i kroppen og du smiler uten å vite det og noe fyller deg. Og du kjenner at den lykken man føler i et spontant øyeblikk ikke kan sammenlignes med den man har planlagt at hjertet skal føle. Om det er et smil eller et kyss eller at man vinner noe eller en klem man ikke forventer eller at husleien blir billigere eller at solen skinner eller en skatt fra et loppis som lukter gamle minner og som plutselig er din eller at det er noe annet vanvittig, nydelig, engasjerende fint som skjer.

Kanskje skjer det og man tar det inn over seg og man kan gå vekk fra det igjen, uten at man sitter igjen som noe mer enn den man var før det skjedde, men med en litt bedre følelse i magen. Men kanskje skjer det og man har ingen annen mulighet enn å fra det øyeblikket være et annet menneske.

Og av alle de tingene jeg elsker ved livet, så er nok dette en av favorittene. Skjebnen. At man noen ganger mister kontrollen. Sommerfugleffekten. At små kjedereaksjoner i fortiden kan føre til fine ting i fremtiden. Og at man ikke der og da vet hva den lille avgjørelsen en gang kan bety.

To ukers pause fra livet og samfunnet og bloggen

Det har vært stille herfra noen uker. Jeg har nemlig vært for opptatt med å nyte livet til å kunne skrive. Jeg tok med meg mine små, søsteren min og hennes små, og så reiste vi. Vi reiste ned til et lite sted, en litt laber, gammel fiskerlandsby i sørspania. En haug med briter og skandinavere har nesten ødelagt stedet med sine turer på byen og sine utrolig lite sjarmerende holdninger. Men bak alt det finnes det fortsatt noe gammelt og lokalt og fint ved stedet. Det finnes spanjoler som jobber hardt for å holde på kulturen, det finnes små gater uten turister, men fulle av lokale varer. De er høflige og blide og de elsker barna. De hjelper til hvis de kan og de venter tålmodig mens man prøver å stotre frem noen setninger på spansk.

Vi har brukt mange timer på takterrassen. Musikken har stått på i bakgrunnen og ungene har løpt og lekt og skrålet og badet og griset og ledd. Vi har sittet på fortsauscafèer og sugd til oss nye lukter og steder og mennesker og væremåter. Vi har møtt mennesker som fra da av og til evigheten vil ha en plass i hjertene og minnene våre. Vi har gått barbent i sanden, klappet aper og sett papegøyer. Jeg har svevd 120 meter over havet bak en racerbåt og vi har pustet med magen og sluppet luften sakte ut av lungene.

Vi har reist og opplevd, og skriverier i fleng ligger rett under fingerspissene mine. De bare venter på å få løpe rundt på tastaturet og sette ord på alt som har satt seg dypt inni sjelen de siste fjorten dagene. Om samfunn og lykke på en mandagskveld og små steder og lukten av en annen sol og en kulturer så veldig forskjellige fra den vi er vant til og søskenkjærlighet og nye venner og sommerminner og lyster og ønsket om å reise tilbake. Enten dit eller til et helt nytt sted, et sted sinnet og hjernen og sjelen fortsatt er helt åpen for. So stay tuned.

Lille dumme

Pfft, jeg bryr meg ikke. Deilig å tenke på noen andre, ikke noe problem i det hele tatt.
Ikke en celle i hjertet eller sjelen eller kroppen min vil ha han. Jeg nyter å ikke trenge han.


Pang. Det var faktisk akkurat det det sa. Pang. Igjen. Kanskje det var noe der likevel? Kanskje jeg ikke var helt var over han? Kommer jeg helt over han? Hva var det denne gangen? En lukt eller et minne eller synet av han? En melding? Hvorfor sender han melding? Hvorfor sender han ikke melding? Jeg blir gal. Jeg fyker ut og inn av min egen kropp og fornuft. Jeg overbeviser meg selv hver dag om at det ikke er noe og at jeg ikke er interessert i noe. Men så tar jeg feil i noen sekunder, og så har jeg helt rett igjen. Det er jo ingenting. Hva tenker jeg med? Jeg vil jo ikke engang! Og i det minuttet jeg kan se sjarmen i øynene til en annen mann, en mann med bustete hår og fine ord, en mann som liker musikken min og leser tekstene mine, så vet han det. Han finner ut av det eller føler det eller senser det og han gir fra seg et livstegn. Og jeg er rett tilbake. Pang. Men han vil ikke egentlig ha meg. Han vil egentlig ha henne. Men det er greit. For jeg vil ikke egentlig ha han heller.

Hvem bryr seg?, sier hodet mitt, igjen og igjen.
Hjertet fnyser og hvisker stille; Du gjør, dumme.