Takk til dere

Det er noen ting som gjør at alt føles ok. Små ting som blir de store tingene. Små ting som gjør at man føler seg ekte, levende, viktig og en del av noe større enn seg selv. Som at Trianna sier på God Kveld Norge at jeg har begynt å bruke energien min på å sette pris på alt det fine, og det får jeg så utrolig mye igjen for, med et smil om munnen, og jeg sitter hjemme i sofaen min, hører at hun sier det og tenker nemlig, inni meg. Det jeg har oppdaget er nok vår tids største klisjè. Ta deg tid, se på blomstene, lukt på solen, kjenn varmen, dans, syng, les, le. Jeg er en i rekken av mange, mange millioner mennesker som har oppdaget det opp igjennom tidene. Og forhåpentligvis blir det mange, mange millioner mennesker som oppdager det etter meg. Alle vet det jo, alle har hørt om det og snakket om det og blitt lei av å både høre og å snakke om det. Men den dagen man faktisk oppdager det, så forandrer livet ditt seg for alltid. På et lite øyeblikk. Jeg snakker ikke om en stor religion eller engler eller en liten religion heller for den saks skyld eller noe større enn oss selv. Jeg snakker om noe som er så lite som oss selv. Jeg snakker om å gå ut av leiligheten sin i en av Norges største byer, sette seg på steintrappen sent en kveld med kaffen i hånden og pleddet rundt skuldrene, nynne til musikk og lukke øynene et øyeblikk. Når man åpner dem igjen kan man se at stjernene er på himmelen. Tusenvis av dem. Vakre, store, lyse. Selvom man sitter på en steintrapp utenfor leiligheten sin midt i byen helt alene. Jeg snakker om følelsen man får når man tar seg tid til å tørke støv av gamle bilder, og i stedet for å føle savn og lengsel, så føler man takknemlighet og ydmykhet for at man en gang har vært en del av noe så fint. Jeg snakker om nytelsen som fyller hele kroppen når man ligger med nykuret hår i rent sengetøy og tenker tilbake på barna som fikk lov til å svømme i sølepytter på vei hjem tidligere samme dag. Og så le litt høyt for seg selv. Jeg snakker om å krype godt inntil en varmeflaske, tenne telys, legge bena på bordet, ha et halvt glass vin i hånden og starte på en bok man har lest tretten og en halv gang før. Men som man starter på med like mange forventninger i kroppen denne gangen. En bok som løfter oss ut av dette universet og inn i et univers med spenning og fantasi og følelser og galskap og humor og kjærlighet på nivå med noe man egentlig bare har hørt om i bøker. Jeg snakker om å kunne føle på gode følelser, huske dem, beholde dem, ta dem frem når man trenger dem. Jeg snakker både om å si fine ting til mennesker man bryr seg om. Eller som man ikke bryr seg om, men som likevel har hatt eller har en innvirkning på livet. Og å kunne ta i mot det fine mennesker sier til deg. Den siste måneden har mennesker sagt veldig mange fine ting til meg. Ting som gjør meg ydmyk og bringebærrød i kinnene og takknemlig og som får meg til å føle meg viktig. Om enn bare for noen få sekunder der og da. Men følelsen av å på en eller annen måte ha hatt en innvirkning på noens liv er stort. Den er magisk. Den er mer enn ord noensinne er store nok til å kunne fortelle om. Det er større enn kyss og lipgloss med kirsebærsmak og skjorter som er for store og myke vegg-til-vegg tepper og de tre siste sidene i en spennende bok. Hei. Jeg har lest bloggen din og i dag så jeg noen snøklokker. Resten av dagen gikk som en lek. Takk! Eller Hei. I dag prøvde jeg å ligge på gulvet og puste helt ned i magen. Jeg er ikke der at jeg kan slappe helt av ennå, men du har inspirert meg til å prøve igjen. Takk. Eller I dag bare nøt jeg en rolig kveld i et liv med mye uroligheter. Takk. Sånt betyr så, så mye. Og det er dere som skal ha takk. For jeg skriver av ren egoisme. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive og fordi jeg trenger å skrive. Når dere i tillegg sier så finfine ting blir det ennå mer styrt av egoisme. Mennesker liker å føle seg viktige. Jeg liker å føle meg viktig. Og dere gir meg det. Om enn bare for noen sekunder der og da. Så tusen, tusen takk til dere.

Jeg prøver ikke på noen måte å være en disipel eller misjonær for de fine tingene. For blomsterpotter eller stjerner eller fine antikvitetsbutikker eller bruktmarkeder eller lys eller hjemmelagde engler eller for boller med brunost hos farmor eller for små barn langt inni nakkegropen som sukker mamma rett før de sovner. Ikke en gang for små, italienske resturanter i en liten fjellandsby i Alpene med runde bord og rutete duker og tjukke italienere som ler og barndomsminner om smaken av Parmesan på tungen for aller første gang. Men det er ting jeg nyter. Og jeg elsker å nyte det.

Jeg har levd et fantastisk liv. Det eneste jeg beklager er at jeg ikke innså det før. (Sidonie Gabrielle Colette)

Jeg har innsett det. Og jeg vil bare ikke gi slipp på det. Og jeg tror mer enn noen gang at det aller meste har en mening. Man kan ikke se det når man står midt oppi det, men når tiden har fått styre og følelsene har begynt å slappe av og unntakstilstanden i hjertet, sjel og sinn ikke lenger er like mye en unntakstilstand, så kan man se tilbake og legge merke til hvordan hendelser og begivenheter i ettertid har ført deg ut på en ny sti med nye tanker og nye følelser og nye drømmer og planer og vidunderlige øyeblikk. Som ellers ikke ville skjedd. Jeg følte at livet var fryktelig urettferdig når jeg ble syk for snart seks måneder siden. Jeg syntes nok var nok. At karma kunne gå et annet sted. At nemesissen som gikk i verden ikke gjorde jobben sin skikkelig. Jeg syntes ikke jeg fortjente å nok en gang få livet snudd på hodet. Jeg syntes det var smertefullt å måtte gå gjennom alle prøvene. Jeg gråt nesten hver time av hver dag, selvom jeg ikke sa det til noen. Jeg savnet barna mine så mye at hjertet gikk i stykker i løpet av de ti ukene jeg først var borte fra dem. Jeg tenkte til og med på at jeg kanskje skulle slutte å være god mot mennesker, mot livet, mot skjebnen - fordi hver gang jeg reiste meg rev de meg ned igjen. Og jeg fortjente det ikke.

Så ble jeg friskere, om enn ikke helt frisk, og den sykdommen på toppen av de siste 12 årene har ført meg dit hvor jeg er i dag. Og at jeg i en alder av (veldig snart!) 24 år kan si at jeg tror jeg har funnet ut hvordan livet bør leves, det gjør det verdt det. Hvert sekund, hver vi vet ikke om du noensinne vil bli helt frisk, hver ryggmargsprøve, hver tåre, hver lege som kom med ny beskjed, hver turbulente periode, hver del av knust tillit og knust hjerte og knuste drømmer, hver jeg fikk bare noe på øyet verdt det.

Nemesissen og karmaen og livet og skjebnen og Gud om du vil, gjorde jobben sin. For den tankegangen de har gitt meg nå, den funker for meg. Heldige meg! Og nå er det dette jeg ikke vet om jeg fortjener. Hvem er jeg til å føle at dette er fortjent? For dette er stort. Større enn jeg kunne ant. Og jeg unner alle de samme følelsene. Takk!