# Vårfølelse

Det skjer noe med mennesker når solen titter frem om våren. Det er ikke engang vår ennå. Det er februar. Men solen har tittet frem. Hvertfall i Stavanger. Og snøen er borte her. Og snøklokkene har blomstret. Tre måneder før de blomstrer i Tønsberg. Som alltid. Og når de tingene skjer, så føler menneskeheten at det er vår. Og da kryper de frem av hulene sine. Vinterbleke og hårete. De kniper igjen øynene fordi solen er uvant sterk. De ikler seg t-skjorter og går ut i solen, selvom det ikke er mer enn 9 grader. Når det var 9 grader i høst syntes alle det hadde blitt så kaldt. Nå er det kjempe varmt. Varmere enn noensinne, nesten. Plutselig begynner byen å pulsere igjen. Alle de stakkars duene som har stått ved Breiavatnet, sultne og alene i hele vinter, de får masse besøk nå. Mer brød og havregryn enn det som er sunt for dem får de også. Mennesker begynner å leve igjen. De gjør mer enn å haste til og fra de stedene de må være på. Nå setter de seg ned. De lukker øynene. De nyter følelsen av myke stråler av sol som treffer den vinterkjølige huden. De spankulerer bortover gatene i stedet for å prøve den stilen ingen av oss får til å se bra ut. Den der jogge så fort man kan med hetta over hodet, samtidig som man prøver å se helt normal ut stilen. Nå spankulerer vi. Vi smiler for oss selv mens vi går sakte bortover fortauet. Vi snakker med naboene over gjerdet igjen. Ungene går ut for å leke uten å bruke 37 minutter på å kle på seg. Nå er det støvler og en jakke. Vi setter oss ute på cafèer igjen. Og vi nyter. Vi suger til oss det vi kan av vitaminer til den veldig D-vitamin-fattige kroppen vår. Jeg elsker denne tiden av året. Men det sier jeg jo hver gang en ny årstid står for døren. Tror at det jeg egentlig elsker er variasjonen. Jeg blir lei av sommeren, og da forteller jeg verden at høsten er favorittårstiden. Med alt det positive høsten bringer med seg. Og så snakker jeg om vintereventyret jeg ser frem til når den første snøen daler. Eller stuper, for den saks skyld. Den grå, slitne, tunge, våte snøen blir fort hvit, myk og postkortaktig i hodet mitt. Og så kommer vi dit vi er nå. Vi venter på våren. Det er tiden jeg merker at det finnes grønne trær og flere mennesker i byen enn bare meg og mine. Og jeg gjør meg klar for sommeren. I år har jeg altså gjort det med ny tatto :D

Kan jo ikke skrive et nytt innlegg uten å nevne tattoveringen jeg har ventet så leeenge på å ta. Nå er den tatt. Og det gikk veldig mye bedre enn forventet. Den ble større enn planlagt og dagen ble mye mer stress enn jeg så for meg på forhånd. Men kjæreste Helene og Anne Gro reddet dagen. På så mange måter! De ble med meg, de shottet koffein med meg, de kjørte meg, de spiste med meg, de passet til og med unger for meg. Så kjære Helene og Anne Gro, denne er til dere: TAKK! Uten dere hadde det nok ikke blitt noen tattovering ;)

Foreløpig er bare strekene rundt tattovert, så den har verken dypbe eller feminintet, og den er nokså statisk. Men jeg synes den er nydelig. I april skal den skygge- og fargelegges med rødt, rosa og hvitt. Og da kommer dere til å få se den tattoveringen jeg har sett for meg så lenge. Den vil være dynamisk og feminin, og få frem det budskapet jeg lever for. I starten var det selvfølgelig nok nokså ubehagelig, men huden ble raskt nummen og etter et par timer syntes jeg det var mer godt enn vondt. Gleder meg til å fortsette!

"Our greatest glory is not in never falling,

but in rising every time we fall."