onsdag 23. mai 2012

Takk til Lars

Jeg vet hva det er! Jeg har satt fingeren på det! Etter å ha prøvd med lange innlegg og korte innlegg og vinkvelder og skravlig og grubling på toget og grubling i sengen og grubling sittende på bordet, både med og uten venner, og glade tårer og såre tårer og alle tårene midt i mellom og etter å ha prøvd å sette farger og ord og stemninger på alt jeg føler, alt som skjer i kroppen og sjelen min, så har jeg funnet ut av det. Jeg vet hvorfor jeg er så ekkelt lykkelig for tiden! True story. Jeg har satt fingeren på det. Endelig!

Jeg har trodd at det har vært livet som har satt alt i perspektiv. At sykdom og døden og fysikken og hvite frakker og mange nåler har gjort noe med meg. Jeg har trodd at det har vært ungene som har gjort meg brusende forelsket i alt som er. Jeg har trodd at det har vært oppmerksomheten jeg har fått som har løftet meg over bakkenivå og gitt meg følelsen av å kunne fly. Jeg har trodd at det har vært fin musikk og gode tekster som har flyttet inn i meg. Jeg har trodd at det har vært kjekke menn og vakre kvinner og lysere dager og sommerfugler og latter og røde drinker i brede glass og kyss på kinnet og ferskenfargede shortser med polkaprikker og brune ben som har gjort tilstedeværelsen i verden så vanvittig deilig. Og alt det er riktig. Men alt det er feil. For alt dette bunner ned i en liten setning, og det er ingen av de setningene.

Jeg gikk bortover gaten i sted. Jeg hadde på meg hvit singlett og en posete shorts og ballerinasko, og det var nesten 28 grader i skyggen og det blåste en deilig bris over huden min. Håret mitt var bare satt halvveis opp og sminken var lett og en gutt noen år eldre enn meg smilte til meg og jeg smilte tilbake til han og han så plutselig glad ut og så kjørte han videre bortover i livet sitt og jeg var med ett bare en jente han hadde kjørte forbi en gang. Og jeg fortsatte å gå midt i gaten på Storhaug, for det er sånt man gjør på Storhaug, med musikk i ørene og tankene var sendt avgårde til en hytte i Sandefjord, sommeren 1998. Og med smaken av sol og lukten av frihet omkring meg smøg det seg inn i hodet mitt og det ble der. Den setningen. Den ene setningen som fikk et sammensurie av følelser de siste månedene til å bli forståelige. Plutselig lettere å forklare, lettere å bevise, lettere å gi videre. Når den setningen satt seg et sted innimellom taktile sanser og tankesenter og sendere og mottakere inni meg forstod jeg plutselig hvorfor jeg sender kjekke menn avgårde og tar til meg de fine kvinnene som allerede har vært hos meg i en halv kvinnesalder. Jeg forstod hvorfor flyttingen virker så god og så skummel på en gang. Jeg forstod hvordan jeg kan gå til butikken med mine egne ben og kjenne at dette, dette er livet. Jeg forstod hvorfor hvilepulsen min har kommet seg dit at det beste jeg vet er å ligge nesten naken på gulvet, helt alene, og høre på musikken min og vite at inni meg er det nesten ingen puls lenger i det hele tatt, på den gode måten, fordi jeg puster med hver celle og hvert fiber i kroppen og helt ned til dypet av magen og lungene mine. Jeg forstod hvorfor jeg ikke har badet i havet på mange år, men at jeg i år allerede har hoppet og svømt og lekt og kost meg i det deilige saltvannet utallige ganger. Etter både Hovedøen og Når kastanjene blomstrer susende fra Spotifyen kom sangen som ga meg setningen listende ut av øreproppene mine. Og det var, som seg hør og bør, frontfiguren i DeLillos som fortalte meg det, i et fyrverki av en låt med gode følelser.

"Å ligge på et svaberg, og bare være til..", sang Lars Lillo Stenberg.


For første gang på så lenge jeg kan huske har jeg ikke tretten gulrøtter hengende foran fjeset mitt. Jeg er ikke lenger på en reise med et kart som sier at jeg må bli ferdig med riksvei 33 og hoppe på riktig tog fra Nordagutu for å komme til destinasjon Lykkeligby. Jeg har, heldigvis, fortsatt ting jeg har lyst til. Jeg har mye jeg vil oppnå og jeg kommer til å komme dit. Jeg har ønsker og drømmer og tanker og fantasier, og forhåpentligvis ting jeg ikke kommer til å oppnå også. Jeg har mye å strekke meg etter og jeg kan spise gulrot når jeg måtte ønske. Men jeg trenger ikke å ta riktig tog fra Nordagutu for å komme til destinasjonen som gjør meg lykkelig. Og ved å falle rett i klisjèfellen skal jeg fortelle dere hvorfor; jeg nyter reisen dit.

Akkurat nå, akkurat i dag, vil jeg ikke forandre noenting. Jeg vil beholde mine gode gamle og jeg vil gjerne hilse på nye. Men jeg vil ikke forandre noe. For akkurat nå, akkurat i dag, gir følelsen av å bare være til meg absolutt alt jeg trenger.

Det er en smak av honning det. Takk, Stenberg.

tirsdag 22. mai 2012

Mannemùse

Hun svelger hele drinken sin i en lang, god, befriende slurk og hun ser på han og hun vet hva hun vil ha av han. Han inspirerer henne og hun elsker det og det fanger henne. Hun blir mørk til sinns et øyeblikk og hun vet at hun trenger ham. Hun trenger å stå klemt opptil en vegg, med hendene hans rundt livet mens han tar henne og hvisker ting i øret hennes og for lengst har glemt hvor grensen går. Han lukter mann og huden er grov og sjegget er vondt og det er noe av det hun helt plutselig elsker ved han. Det er de tingene som gir henne lyst til å la han presse henne opptil en vegg nå og mange ganger til, for når han gjør det kommer ordene og tankene og historiene og eventyrene. Eventyrene om gutter og jenter som blir til kvinner og menn. Historiene om han og henne. Historiene om det ekte, om det ingen vil snakke om. Historiene om hvor orgasmisk deilig det er å ha så lyst på en mann som det hun har lyst på han akkurat nå. Hun sitter i sofaen og han sitter i den blå lenestolen og han ser på henne med øyne fulle av historier om nedlagte jenter og hun vet at hun blir den neste og det tenner henne til det stygge. Rommet er sotete og røyken ligger og de er mange som ler, men de er i bakgrunnen. I forgrunnen er hun og han, snart hud mot hud. Snart en ødelagt blondetruse og dyriske mannelyder. Snart uten ord to kilder til inspirasjon og orgamser og urørt hud som blir rørt på en ny måte for første gang. Snart to nakne kunstnersjeler i en seng de ikke vet hvem tilhører, svette og varme og røykende og stille og fortsatt kåte. Hun kjenner at han fortsatt har trang til å sluke hele henne, at pulsen er høy og huden er varm og lysten er stor og fingrene nyskjerrige og hendene rører og han tar henne igjen. Og med hele kroppen lar han alle fibre og alle sanser og alle behov og alle lyster gå utover henne og hun tar det og hun suger til seg hver bit av han og hun nyter det og hun merker at for hver gang han rører en ny del ved kroppen hennes eller for hver gang han forteller henne at hun er den råeste han har møtt eller for hver gang leppene hans forsiktig kysser henne eller for hver gang hun kjenner et forsiktig slag mot bakdelen eller for hver gang stønnet hans treffer henne i nakken, så kommer det en ny historie til fingertuppene hennes. En historie om hvor hendene hans har rørt før de rørte ved henne, en historie om hva øynene hans har sett før de tok henne til seg som en i rekken av nedlagte jenter, en historie om hvordan det hun kan gi han er mer enn noen noengang har gitt han før. Og hun suger det til seg mens han holder rundt det smale livet henne og sjenker henne det siste av seg selv.

Hun vet at de aldri vil snakkes igjen og hun vet at han ikke kan navnet hennes og hun vet at hun har brukt han, men han likte det og han trodde at det var han som brukte henne og hun vet at hun skal gå hjem nå. Og hun skal sette seg ved den gamle skrivemaskinen på det lille, blå bordet ved vinduet. Og bordet som er kjøpt på loppemarked og som lukter av gamledager, det knirker når vinden siver inn gjennom det ødelagte vinduet med blondegardiner innenfor og villblomster på engen utenfor. Og hun skal sitte der i pysj og med håret i ball og være helt alene og drikke lunken kaffe fra en kopp med skår i. Og gjennom de lange fingrene hennes skal det komme historier fra fortiden og til fremtiden om fine ting og små ting og ting som betyr mye, men som er pakket inn i gråpapir. Hun skal skrive om lykke og glede og barndomslatter. Og hun skal skrive romaner om både ekte og uekte kjærlighet og om lukter som minner om alt fra lammelse til hoppende iver. Og hun skal skrive om sekker med kjettinger rundt og kapper av gode følelser. Og ingen kan vite at det kommer fra en mann med en kropp full av den eneste ekte inspirasjonen i verden. Lidenskap.

Sånne dager man elsker

Dette er en sånn dag jeg elsker. En sånn dag som begynner med at barna spiser frokost uten å hive makrellen i veggen og eldstefrøkna går med rollerblades og i barnehagen får de solkrem på nesetippen og løper for å leke, uten å bekymre seg for at favorittdama i livet deres savner både hadenusser og slengkyss. Det er en sånn dag jeg blir sett dumt på, fordi jeg faktisk danser på vei hjem selvom jeg vet at det er mennesker er i nærheten. Det er en dag jeg blir sittende i steintrappen min, utenfor leiligheten midt i byen, å lukte på solen lenge før jeg går inn. Jeg ser på blomstene mine som burde hatt vann, men som fortsatt er fine fordi de er blomster i en gammel kurv og hvis du kjenner virkelig godt etter, så kan du føle som meg at solen lukter noe godt og eget, og det blander seg med nyklippet gress og lykkelige vibrasjoner og lyden av propellfly og du kan lukte av solen at dette er en dag de fleste hører på en gammel DeLillos CD med vinduene åpne og venner i hagen. Dette er en dag man ligger på gresset med noen man er glad i og man ler og man har vannkrig og man tar med seg vennen til stranden for å stupe. Og man har på seg en manneshorts og BH og man stuper ikke, men man hopper fra stupebrettet og ned i vannet og man ler fordi det er kaldt og fordi man smaker saltvann lenge etterpå. Dette er en sånn dag som gjør at det er OK å ikke røyke lenger (hvertfall for en periode) og det er greit at man snart skal få et prosentanslag på hvor store skadene etter sykdommen er. Fordi det går greit. Man lever og man nyter og man lukter solen og man stuper med manneshortser sammen med gode venner. Og før man tusler for å hente barna i barnehagen så får man besøk hjemme og man deler kaffen sin med noen og man tar på en kjole og man kan kjenne hvordan fregnene titter frem helt midterst på nesen og innerst på kinnene mens man går mellom de grønneste kastanjetrærne på Vestlandet for å finne to glade, små mennesker i varmegraderus. Så tar man dem med seg til stranden og de spiser vannmelon og jordbær til middag og colaboksen smaker mer sand og salt enn den smaker sukker og søtt, men det er nettopp derfor den er så god. Og familien ved siden av spanderer pølser på de som vil ha og både minstegutten og størstejenta får seg nye venner. Og man kan kjenne hvordan det jeg`et som har gjemt seg bak persiennene så lenge tar på seg fin neglelakk og nye sommersko og hun smyger seg over gulvet og hun titter ut gjennom sjelen og hun soler seg i fryden sammen med deg. Og man bader og spruter og ler, og det gjør ingenting at man er den eneste voksne med de to barna, fordi da får man all latteren helt for seg selv og man kjenner at det er godt å leve. Og man kjenner at det er godt å ikke ta det for gitt og noe inni meg roper så høyt det bare kan at jeg er den heldigste på jord som har fått dette vidunderlige synet på livet. Og når man har tuslet barbeint hjem og fortalt eventyr fra gamledager til barna og de har sovnet etter en lang dusj og man ikke lenger er lilla på leppene etter havet som kanskje ikke var så varmt som det føltes ut som, så åpner man en pils og setter seg på steintrappen igjen og lukter på kveldssolen og den lukter like deilig og befriende og utelukkende godt som dagsolen, og man forundres over fortiden og fryder seg over fremtiden og jeg`et på innsiden har tatt på raggsokker og gode klær og sitter sammenkrøpet med en ny brunfarge i huden og hun lukker øynene og lar sjelen holde rundt henne og hun nyter, hun også. Så tar man telefonen og ringer noen man ikke kjenner lenger. Hei. Lenge siden sist. Har det vært sol hos dere også i dag? Og til tross for at de andre spiller fotball eller drikker vin på terrasser og man gjerne skulle vært med, så kjenner man at med sand mellom tærne og saltsmak på leppene og godsåre, rødbrune skuldre og tusen nye prikker midt i ansiktet og to barn som sover, så er dette sånne dager man elsker.

Til deg, barn

Siden tidenes morgen har det eksistert en egen mennesketype innimellom alle de andre mennesketypene på jordkloden vår. Det er en type med individer og sjeler og hjerter som lever med nervene og følesene sine utenfor kroppen. En type som i hvert pustende sekund av døgnet er der for noen andre enn seg selv.

Siden tidenes morgen har det eksistert mødre. Mødre som har vevd deilige tepper og bakt fine boller og som har lagt barn inntil huden sin. Mødre er skapt myke og gode og snille og med en lukt av trygghet for at barn skal kunne vokse opp og kjenne at det er fint å være en liten gutt eller en liten pike i verden i dag.

Mødre har øyne som lyser og en sjel som hver dag kan pakke små mennesker inn i vissheten om at de aldri er alene. Når de er redde kan mødre blåse bort det skumle. Når de er glade kan mødre la det gode vokse. Når de har vondt kan mødre kysse dem med lepper så myke, så myke at ingen noensinne kan kysse dem like godt igjen. Når verden er stor er mamma større. Når det regner kaldt kan mamma lage kakao. Når man har mistet all troen på seg selv som menneske fordi man er tretten år og har kjærlighetssorg kan mamma fortelle at man likevel er den fineste på jord, og man vet at det er sant. Når menneskeheten står i mot en, vil mamma stå der og være der og bli der og aldri forsvinne derfra.

Kjære barn. Mødre har siden tidenes morgen skapt det fine i verden. De har strikket myke pledd som de pakker deg inn i og bærer deg i og holder deg i. Tepper av betingelsesløs kjærlighet og stolthet og forståelse og medlidenhet og omsorg og styrke. Et teppe av modige tårer og kampvilje og lange netter og glade dager og barndomslykke og fantasi og eventyr og en evindelig, boblende, gryende kryhet som kommer fra dypet av sjelen hennes og som skal treffe deg midt i hjertet og aldri bli borte igjen. Kjære barn, mødre er de som bruker hvert sekund av hver dag i livet sitt på å bygge båten du skal reise med. Hun skal gjøre den trygg og stødig og med en solid grunnmur og hun skal sende deg ut i den når du er klar og det eneste hun kan gjøre er å håpe at den er bygget godt nok. Og hun skal gråte på kaien når du reiser og hun skal stå der, klar for å ta deg i mot, hver dag igjen etter det - for resten av livet sitt.

For vi forlater deg aldri, kjære barn. Vi vil se deg seile og vi vil heie på deg når du står i mot de store bølgene og vi vil vinke til deg på blikkstille hav med solnedgangen i bakgrunn. Og vi vil for evig og alltid være der med et nystrikket teppe av gode ting når du trenger å komme hjem igjen.

Så dette er til deg, barn. Til deg, fra oss. God reise.

onsdag 16. mai 2012

Om å være fjorten år og helt sikkert skulle gifte seg

Hun stod i Frognerparken. Ikke så langt unna Sinnataggen, egentlig. Og det regnet masse, men hun bar med seg en paraply som luktet gammelt og hun bar med seg nye, gode følelser. Og hun så at han kom mot henne. Hun gikk i niende klasse og han var avgangselev. Og hun hadde nok aldri vært så forelsket før og hun var helt sikker på at hun hvertfall ikke kom til å bli så forelsket igjen senere. Han var høy og lys og veldig snill. Og han hadde blå øyne og han snakket om henne til de andre i tiendeklassingene og da måtte han jo minst elske henne, tenkte hun. Og han likte at hun var så lav og at hun var sjenert og at hun hadde selvironi når hun falt ned trappene ved Monolitten og at det mørke håret hennes var uberegnelig siden hun alltid brukte kroppsspråk mer enn alle andre gjorde. Og hun så på han og noe med prikker ilte gjennom henne. Og det rant regndråper ned fra capsen hans og hun tørket dem bort og han lo og hun rødmet og ingen av dem hadde noe å si og derfor gikk de inn i telefonkiosken. De ville ha ly for regnet i teorien, i praksis ville de bare stå nærme hverandre. Og magen hennes knøt seg og hun forstod at hun kanskje skulle få sitt aller første kyss av en gutt som var eldre enn henne og som var veldig fin. Og hun blunket oftere enn vanlig og hun fniste på måten hun håpet at han likte og hun lot tunga gli over leppene. Hun kunne se at han så på henne og hun kunne føle inni seg at dette var dagen hun hadde ventet på. Så skjedde det. Forventet, men fryktelig ikkeforventet. Han kysset henne og han holdt henne inntil seg og helt plustelig hadde han tungen i munnen hennes og hun fikk sjokk, men hun trakk seg ikke unna og i stedet for å lukke øynene og løfte benet sånn som de gjør på film, stod hun der med de største øynene på jordkloden (hvertfall de største i hele Frognerparken) og begge bena godt plantet på gulvet til telefonkiosken. Hadde hun prøvd seg på noe romantisk tull som å løfte det ene benet ville hun trynt over han og virkelig ødelagt øyeblikket. For at han presset tungen sin inn i munnen hennes og hun slet med å holde balansen var det øyeblikket i løpet av de 14 årene hun hadde levd som var fylt med desidert mest magi og kriblinger i både lepper og tær og hjerte og mage. Og hun tror det varte i kanskje 23 sekunder, ikke det at hun telte altså. Og så nynnet han Jahn Teigens Min første kjærlighet til henne og ga henne et seølvarmbånd. Og hun hadde aldri vært sikrere på noe i hele sitt liv. Hun hadde fått sitt siste første kyss og hun skulle sende brev til Kongen og Dronningen og si at hun definitivt skulle gifte seg med denne 15-åringen hvis det var greit for dem, denne 15-åringen som het Jonas og som nå uten noen tvil elsket henne og som kom til å snakke mye mer om henne til de andre tiendeklassingene på Majorstuen barne- og ungdomsskole.

Det du gav meg

Jeg husker det så godt. Og likevel husker jeg bare bruddstykker av det. Og det er mange år siden og jeg satt på badet og rommet snurret og musikken banket utenfor og de andre lo høyt og jeg var ikke gammel nok til å drikke, men jeg gjorde det likevel. Noen banket på døren, men jeg verken åpnet eller svarte. De banket igjen og jeg kunne høre at de var en sint jentegjeng. Jeg samlet noen ord og banket tilbake i døren og ba dem finne et annet sted å dele hemmelighetene sine. Dette badet var opptatt! Så hørte jeg at de himlet med øynene og fant seg et soverom. Og så satt jeg meg ned igjen. Rommet snurret fortsatt. Det prikket i hodet mitt og i armene mine og det hakket foran øynene på meg og jeg måtte finne mye konsentrasjon for å puste rolig. Musikken og lydene og bankingen og latteren fra utsiden lukket jeg vekk og for et øyeblikk gjorde jeg ingenting annet enn å mane frem hva som egentlig nettopp hadde skjedd, i det gule lyset fra en ødelagt baderomslampe.

Jeg husker at han var der og jeg husker at han var ivrig og jeg husker at han var eldre enn meg. Jeg husker at jeg hadde flørtet med han tidligere samme aften og jeg husker at han raskt lukket døren etter seg når han fulgte meg inn på badet. Jeg husker at jeg skvatt når lyden av en låst dør fylte rommet. Jeg husker at å bli kysset opp etter en vegg da ikke var like spennende som jeg hadde sett for meg og jeg husker godt at jeg prøvde å holde igjen trusa mi når han ville rive den av. Jeg husker små, forsiktige klynk. Jeg tror kanskje.. Ehm... Du... Nei, jeg vil ikke. Det går for fort. Jeg har ikke gjort det før. Ehm..Vær så snill! Men det var så lavt. Kanskje han ikke hørte det? Kanskje jeg ville det litt jeg også, siden jeg etterhvert sluttet å si noe, men bare gråt stille? Kanskje tenkte han ikke over det når han la hånden over munnen min? Kanskje kanskje kanskje. Kanskje måtte det bli sånn, siden jeg tross alt hadde flørtet med han? Kanskje fortjente jeg å få hodet inn i den gule baderomslampen når jeg maste så mye på han?

Prikkingen roet seg. Rommet stod relativt stille. Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der. Men han var borte og jeg kastet opp. Mange ganger. Og jeg gråt. Og jeg kjente at det stinket billig av hele meg. Og jeg var flau og ydmyket. Og jeg var ganske redd. Og jeg tok tak i trusen min fra anklene og jeg dro den på meg igjen. Så så jeg på fjeset mitt i  speilet fra lyset av den ødelagte baderomslampen og det var lett å se at det var mer enn lampen som hadde blitt ødelagt. Både respekten for meg selv og tankene om det fine i verden og lysten på pepperkaker og en frem til da lykkelig barndom var ødelagt og julemagien og tankene om å spare meg til noen jeg var glad i og muligheten til å gå med rak rygg og hevet hode var ødelagt. Dumme, dumme jente. Slutt å flørt. Ditt nek. Og jeg kunne kjenne hvordan huden min plutselig var en annen jentes hud og hvordan klærne mine plutselig ikke satt fint på meg lenger og jeg kunne kjenne hvordan kroppen min jobbet mot seg selv og hvordan små biter av meg ville tygge opp og spytte ut skallet av det som engang var meg, men som ikke var meg lenger. Og så banket det på døren igjen. Jentegjengen ville inn og jeg hadde ikke krefter til å si nei til dem en gang til og jeg tørket vekk sminken og blodet fra pannen og jeg gnei meg på håndleddene for at merkene skulle bli svakere og jeg tok vann i fjeset for at de røde øynene skulle bli litt mindre røde. Så slo jeg ut håret så ingen skulle se hvor bustete det var. Og så åpnet jeg og jeg gikk ut og jeg gikk rett frem gjennom alle menneskene og jeg så ikke på noen, men jeg hørte noen rope tunge ord om at det hadde vært deilig. Og ordene traff meg som en knyttneve midt i ryggen og det kjentes som om noen skar over acillessenene mine, så vanskelig ble det å gå rett. Men jeg motstod trangen til å se rundt meg eller snu meg for å slå han eller skrike stygge ting til han. Og når kompisene hans lo kjente jeg at noen knøt igjen en søppelpose med sten og kroppen min inni, og de kastet både posen og stenen og meg i vannet og det var umulig for meg å puste. Men jeg trakk pusten likevel og jeg åpnet posen og jeg gikk. Rett frem og ut av døren. Og når jeg kom ut i luften lot jeg det friske brette seg rundt meg og jeg prøvde å tenke på at dette var luft som aldri hadde vært nær meg før. Det var ren og fin og ny luft og jeg tok trusa som var fyllt med nedverdigelse av meg og kastet i søppelet. Og jeg gikk derfra med blødende panne og slitne øyne og vonde håndledd og jeg gikk derfra som et helt nytt menneske med en helt ny reise foran meg og med en helt ny forståelse for mye og med helt nye følelser, følelser jeg aldri hadde følt før. Og mens jeg gikk derfra kjente jeg på alt jeg ville gjøre mot han og jeg kom tilbake til det samme svaret hele tiden. Jeg ville gi han det han gav meg. Og innen jeg rakk å skylde av meg alt det skitne i dusjen hjemme hadde jeg skrevet et dikt i hodet mitt.

Jeg håper du har det fryktelig vondt
At du dør innvendig hver gang jeg gråter
Jeg håper du føler smerte
På de vondeste, verste måter


Jeg håper du blir slått helseløs
Hver gang jeg føler hendene dine
Jeg håper du mister armer og ben
For det gjorde jeg når du holdt fast mine


Jeg håper du taper selvrespekt og mot
Redsel og smerte ønsker jeg deg
Ikke en dag uten tårer og skamfullhet
For det var det du gav meg


Men jeg ga han aldri det. For tilslutt, etter årevis med innvendig kriging og forsøk på å sulte bitterheten til døde, klarte jeg å heve meg over det. Og i dag kan jeg se han og synes synd på han og vite i sjelen min at uansett hva han gjør i livet, så er jeg et bedre menneske. Han eier meg ikke lenger.


Gratulerer med dagen

Snart kommer en dag jeg liker. En dag som skiller seg litt ut fra de andre dagene i løpet av året. Hvertfall de fleste andre dagene i løpet av året. Ikke bare fordi jeg liker sommerkjoler og pene mennesker og lysegrønne trær og vimpler i alle hagene på Sorhaug. Men fordi det er få ganger Norge samles og faktisk snakker sammen. Som regel er vi et samfunn fylt med mennesker som er redde for å sitte ved siden av hverandre på bussen eller si hei til hverandre i barnehagen eller hjelpe hverandre hvis noen skulle trenge det. Det er ikke mange år siden jeg så en gammel dame falle mens hun prøvde å løpe til bussen jeg satt på. Jeg så i sakte film at hun falt og jeg så at hun landet og jeg så at hun ikke reiste seg opp igjen og jeg så at hun begynte å gråte. Men jeg ble sittende. For jeg regnet med at en av de andre på bussen skulle fly ut for å hjelpe henne eller trøste henne eller følge henne trygt til et sete. Men de andre på bussen regnet med det samme. Så vi ble sikkert sittende i nesten 30 sekunder, mens vi så på en gammel dame gråte på bakken, flau og ydmyket og med skrubbsår på kneet, før noen av oss vurderte å gjøre noe. Til slutt reiste jeg meg og jeg løp ut til henne. Ikke fordi jeg var noe mer helt(inne) enn de andre, men fordi jeg rett og slett var raskest akkurat denne gangen. Til tross for at jeg allerede var nesten 30 sekunder for treg. Hun tørket tårene mens jeg hjalp henne opp og hun sa igjen og igjen at det ikke var så vondt mens hun haltet seg inn i bussen og hun satt seg helt foran for å slippe å se noen av oss i øynene.

Vi er et samfunn som stenger oss inne i hulene våre og bare de gangene solen titter frem gjennom skyene tar vi en liten snakk med naboen over gjerdet før vi tusler tilbake til det trygge og fine i våre egne hjem. Vi er et samfunn som altfor mange ganger lar barn bli mishandlet hjemme fordi vi ikke tørr å blande oss. Vi er et samfunn som lukker øynene når noen blir dratt inn i et smug av en som er større, fordi vi er redd for at den store skal skade oss også. Vi er et samfunn som skryter av glede og fellesskap og rosetog og alle kjenner alle. Men vi sitter overraskende ofte alene på tosetern i bussen til å være et alle kjenner alle land.

Men om et døgn er det syttende mai. Det er dagen vår og stoltheten vår og bursdagen vår og det er flagg og bunader og det er is og sang og korps og pølser og russetog og folketog og barnetog og kongen som alltid hadde øyekontakt med meg når jeg gikk forbi med barneskolen den gangen jeg bodde i Oslo. Helt sant. Selvom det regner er vi ute og vi ler og vi snakker sammen og vi heier på hverandre og vi skryter av hverandre og Hvor er drakten din fra? Den er nydelig!, mens vi spiser en is til og løper tredje potetløpet med et skolebarn for dagen. Dette er dagen vi smiler til hverandre og klemmer på hverandre og deler med hverandre og redder hverandres gassballonger hvis vi har muligheten. Vi løfter opp bunadene våre og med tremilssteg bykster vi over en plass stappet fullt med mennesker for å akkurat i tide klare å nå tråden som henger fast i Mikke eller Lynet McQueen eller en rååsa enhjørning med vinger eller Tingeling eller noe annet som har blitt fylt med helium tidligere sammen morgen. Og vi faller og vi ligger langflate og vi rekker tråden med heliumfiguren til et lite barn som har gjort klar verandaleppa og satt krokodilletårene på vent, og barnet smiler og en mamma eller pappa sier tusen takk. Det ville blitt dagens tredje. Og vi smiler og vi føler oss gode i sjela.

Dette er dagen da vi på tvers av de individuelle forskjellene og etniske bakgrunnene som vanligvis skremmer oss klarer å bare være sammen. Og det treffer det myke punktet i hjertet mitt. Og dere som kjenner meg vet at jeg er den naive, dog mer realistisk enn før, og godtroende i gjengen og jeg ønsker fred på jord og samarbeid mellom kulturer og jeg kan godt gråte fordi jeg synes sånt er fint og jeg tror på det gode i mennesker og jeg kunne ønske andre gjorde det også. Og jeg skal nyte 17. mai. Jeg skal nyte stoltheten og nasjonalfølelsen som brer seg inni hver bit av kroppen min og jeg skal synge Ja, vi elsker fordi jeg mener det og jeg skal lære barna mine at dette er barnas dag og de kan få så mange is de vil og at hvis de tar litt dobbeltsidig teip på skjeen vinner de potetløpet og hvis de ikke har på sko klarer de seg bedre i søppelsekkracet og at hvis de smiler pent til besteforeldre får de ennå flere is og jeg skal lære dem at de må snakke med naboen den 18. mai også. Og jeg skal lære dem om fellesskap og om tilhørighetsfølelse til et land og et sted og fine mennesker i fine klær, og de skal få kjenne i seg selv hvor kriblende vannvittig deilig 17. mai er, nesten utelukkende på grunn av de følelsene og ikke nødvendigvis kun på grunn av snille besteforeldre og mye is og sleipe potetløptriks fra mammaen.

Gratulerer med dagen i morgen, kjære Norge. Ofte blir store øyeblikk pakket inn i dagligdagse små esker, så håper dere klarer å nyte. Så kan man bare krysse fingre og tær for at vi fortsatt sier hei til hverandre på fredag.

fredag 11. mai 2012

Hadde gjort det igjen

Man skulle jo tro at dagen som forandret livet mitt var den dagen legen sa til meg at vi håper du har greie odds for å overleve natten, eventuelt de neste dagene. Og broren min stod ved siden av meg og jeg gråt fordi det er det man skal når man får en sånn beskjed og jeg tenkte på barna mine og jeg var øm i ryggen etter den første ryggmargsprøven og jeg hadde fire forskjellige medisiner inn i armen på en gang fordi de ville sjokkstarte kroppen og bror måtte ta noen telefoner til mennesker det var viktig å underette og sykepleierne så på meg med triste øyne mens de hastet meg opp på isolat for at hjernehinnebetennelsen min skulle holde seg hos meg og ikke løpe løpsk over til alle andres hjerner. Man skulle tro at det kunne være en livsendrende dag. 

Eller så skulle man tro at dagen som forandret livet mitt var den dagen jeg trengte hjelp av fremmede mennesker til å gå på toalettet eller dusje og vaske meg selv eller skjære opp middagen min eller noe av det andre jeg som en plutselig-ikke-frisk-23-åring aldri hadde trengt hjelp til før, men som jeg da helt ut av det blå trengte hjelp til.

Eller så kunne man jo kanskje tenke at dagen som forandret livet mitt var den dagen mamma fortalte meg at hun hadde sittet på flyet til sykehuset jeg lå på og tenk Faen, jeg har ikke med svarte klær til Line sin begravelse. Jaja, det får jeg kjøpt i Stavanger. Og i sitt stille sinn planlagt at jeg skulle få Slipping trough my fingers som sang når de bar ut kisten min. Mamma var gråtkvalt og livredd og fortalte meg dette. Det kunne vært en dag som forandret livet mitt. Men det var ikke det.

Eller så skulle man jo kanskje tro at dagen som forandret livet mitt var den dagen jeg gikk alene igjen for aller første gang på lang tid. Den dagen jeg hadde grått av sinne og sorg og vondter og frustrasjon. Den dagen jeg hadde grått så jeg fikk vondt i brystet og kinnene var såre og øynene var røde og hovne, den dagene alle tårene og alle vondtene og alt sinnet og all frustrasjonen gikk over til motivasjon og styrke og mot og dette skal fader ikke få knekke meg, dette heller og jeg brukte mine egne ben uten støtte for første gang på 6 uker og 3 dager og 19 timer. Og det var fryktelig vondt og jeg tok ikke mange skritt, men jeg klarte det helt selv og det var fryktelig verdt det. Etter beinhard jobbing og trening så tårene sprutet hver eneste dag og mange kvelder på rommet, ønskende om at nære og kjære kunne se selv hvilke milelange steg jeg tok når jeg flyttet meg fra rullestolen til sofaen uten hjelp. For eksempel. Man skulle tro at det var dagen som forandret livet mitt.

Noen kunne kanskje også tenke seg til at dagen som forandret livet mitt var den dagen jeg for første gang på fem uker fikk hilse på begge barna mine igjen. Jeg fikk klemt dem og holdt dem og kysset dem og fortalt dem at jeg elsker dem og jeg fikk høre fra dem hvorfor de var sinte på meg og at det var dårlig gjort at jeg ikke sa hadet eller klemte dem den kvelden sykebilden kjørte meg avgårde og jeg fikk sagt unnskyld til dem og jeg ennå en gang, og ti ganger til etter det, fikk fortalt dem at jeg elsker dem høyere enn himmelen og forbi stjernene og helt opp til månen og tilbake igjen.

Men det var ikke det. For jeg var aldri redd. Jeg var lei meg og jeg var sint og tanken på døden gjorde meg trist og den gjorde meg frustrert. Men jeg var aldri alene og jeg var aldri redd. Aldri.

Dagen som forandret livet mitt var en helt annen dag. Det var en dag etter at alt hadde gått bra lenge. Det var en dag som var en av de siste på rehabiliteringen. Det var en dag jeg trodde at jeg hvert øyeblikk skulle få være hjemme med barna mine igjen. Det var en dag jeg like plutselig som den første dagen var tilbake på sykehuset. Det var dagen da hodet mitt eksploderte igjen og nakken min sendte stråler med helvette nedover ryggraden når jeg bevegde den og feberen var skyhøy og legen sa til meg at vi må ta en ryggmargsprøve til. Og jeg gråt. Og jeg sa nei. Og jeg kjente at hver millimeter av kroppen strittet i mot, for kroppen min, skallet mitt, var utslitt. På noen uker hadde de hvitkledde puttet en lang nål, en vond nål, en nål fyllt med vanskelige svar og tunge beskjeder, inn i ryggraden min fem ganger allerede. Tre av gangene stakk de feil. En av gangene tappet de blod fra albuen min og brukte den lange nålen til å plassere blodet forskjellige steder i ryggen min for å tette hull de hadde laget i ryggraden. Dette skulle bli sjette gangen. Den fysiske delen av meg hadde ikke en liten kraft igjen å gi til verken sykehus eller leger eller fysioterapauter eller ergoterapauter eller smerteklinikker eller mennesker som sa du må tenke positivt eller sykdom her eller sykdom der eller vonde nåler med tunge beskjeder. Jeg hadde ingenting mer å gi. Så jeg sa nei. Jeg var voksen og jeg ville bestemme selv og det var min kropp og mitt skall det var snakk om. Jeg sa nei. Likevel kom legen inn til meg. En ungvoksen lege, med rastafari hår og glimt i øyet og myke hender. Og med de myke hendene sine tok han tak i mine livredde, svette, pittesmå hender. Og han holdt dem. Og han så meg langt inn i øynene og han kalte meg vennen. Kjære deg, sa han, jeg forstår så inderlig godt at du er sliten. Og at hodet ditt og tankene dine og sjelen din og viljen din og kroppen din ikke ønsker mer vondt. Og jeg forstår at du er redd. Jeg var ikke redd. Jeg var bare sliten. Men jeg er flink. Og jeg kan med hånden på hjertet si at dette kommer til å gå bra. Og jeg skal være den som gjør det. Og du skal få lokalbedøvelse denne gangen. Og vi passer på deg. Og med dét sukket det slitne inni meg og det gjemte seg bort og jeg hentet frem vilje fra et sted dypt, langt inni meg og jeg hvisket ok uten å se den snille legen inn i øynene. 


Jeg vet ikke om du noen gang har tatt ryggmargsprøve, men det er mye som må gjøres klart. Så mens de steriliserte meg og teipet ryggen min og hentet nålene og snakket med hverandre, gråt jeg. Helt stille. Uten å løfte brystet eller puste dypt eller presse sammen øynene. Tårene bare rant stille og jeg gjorde meg klar og jeg satt meg på sengekanten som de ba om og tårene rant fortsatt stille samtidig som jeg trodde at hodet mitt skulle deles i tusen biter og snart ligge groteskt strødd utover gulvet på sykehuset jeg så gjerne ville vekk fra. Og jeg kjente at jeg fikk lokalbedøvelsen. Men jeg pustet dypt og tårene rant fortsatt stille og det gikk greit. Så hørte jeg den etterhvert velkjente kneppelyden nålen lager når den går gjennom huden og inn i ryggen. Og tårene sluttet å trille. Noe skjedde. Noe som ikke har skjedd før skjedde. I tærne mine spredte det seg en følelse av frykt og trykk og plutselig ingen følelse i det hele tatt. Og det jobbet seg oppover. Frykten og trykket snek seg fra tærne til leggene og til lårene og så mot livet mitt, og følelsesløsheten fulgte tett etter. Og jeg prøvde å snakke. Jeg prøvde å finne ordene mine og jeg prøvde å fortelle legene at noe var veldig galt. Noe skjedde som ikke skulle skje. Jeg følte masse, men jeg følte ingenting. Men innen jeg klarte å finne ordene mine for å si det høyt hadde trykket nådd både brystet og hjertet mitt. Jeg kan ikke puste, hvikset jeg, men ingen hørte det. Tårene hadde stoppet opp og frykten hadde nådd meg. Og etter det husker jeg ingenting.




Det går bra. Bare pust. Kroppen fikk smertesjokk. Du er på sykehuset, husker du? Kan du se på meg, Line? Line? LINE?! Se på meg! Du er på sykehuset. Prøv å huske. Prøv å puste. Kom igjen, du klarer det. Bare pust nå. Rooolig, Line. Rolig. Over meg var det et sterkt lys. Det var fire skikkelser, men jeg klarte ikke å se hva de var eller hvem de var. Men de holdt meg fast. Alle fire holdt meg fast, med to armer hver. Og det var en maske der. Og de maste på meg og ropte navnet mitt. Og jeg trodde i nesten 10 sekunder at jeg skulle bli gruppevoldtatt. Og jeg strevde med å komme meg unna og jeg kjempet for livet og jeg vrei så hardt på den slitne kroppen som jeg bare kunne og jeg hylte. Jeg hylte alt jeg kunne og jeg ropte at de skulle slippe meg og jeg ropte at de måtte komme seg unna og jeg kunne ikke se dem lenger fordi tårene og det sterke lyset gjorde det umulig. Og jeg var reddere enn jeg noen gang har vært før. Men de slapp meg ikke. Du ble borte for oss, Line, og nålen er langt inne i ryggen din og vi trenger at du er helt rolig. Vi vet ikke om du har blitt lam, så vær rolig! Legen var streng og så husket jeg plutselig alt. Og kroppen min begynte å riste. Den ristet. Men jeg hylte ikke til dem lenger og jeg prøvde ikke å slå dem lenger og jeg trodde ikke at jeg ble gruppevoldtatt lenger. Men kroppen min ristet mens de snudde meg rundt og tok nålen jeg hadde landet på ut i fra ryggen min. Og kroppen min ristet mens de plutselig, med panikk i øynene, tok en haug med tester av bena mine. Og kroppen min ristet mens legen så på meg og sa Du er ikke lam. Hva gråter du for? Og kroppen min ristet i feberkramper og sjokk mens legen og sykesøsteren og de med steriliseringen og de som hadde holdt meg fast forlot rommet og jeg lå alene og var redd for alt og jeg trengte noen, men jeg hadde ingen og jeg var mer ensom da enn jeg noensinne har vært før og mer ensom da enn jeg forhåpentligvis noen gang kommer til å være senere. Jeg var jo ikke lam, så hva gråt jeg for?


Jeg gråt fordi livet mitt forandret seg den dagen. Ikke fordi dagene og ukene og månedene før den dagen hadde vært så enkle, men fordi jeg den dagen var på det dypeste punktet og jeg kjempet når jeg ikke hadde noe å gi og jeg var for første gang etter at jeg ble syk virkelig, virkelig redd for livet mitt. Redselen som hadde holdt seg unna sjelen min og troen min og tankene mine gjennom så mange vanskelige dager hadde helt plutselig flyttet inn i det dypeste i kroppen min og den overtok alt jeg hadde av egen vilje og egen kontroll og egen sjanse til å tenke fine tanker og tro på det gode i meg selv og i verden og i mennesket og den fikk meg til å riste så hardt og så mye at jeg mistet dynen og jeg klarte ikke å ta meg til fjeset for å tørke tårene og jeg traff sengen gang etter gang etter gang med den fryktelig såre, skjøre ryggraden min. Redselen overkjørte cellene og instinktene mine og redselen var et uhyre som uten omtanke hadde lagt seg inni meg og rundt meg og over meg og foran og bak meg.


Takk Gud eller skjebnen eller karma eller det du tror på for at den gjorde det. For alt det vonde jeg følte den natten i desember har gitt meg alt det gode jeg føler nå. Kunne jeg slått legen som sa vi passer på deg helseløs? Ja, det kunne jeg. Var det verdt det når jeg i dag nyter de små tingene på en måte jeg aldri hadde fått til tidligere? Var det verdt det når den opplevelsen var starten på nye meg og skrivingen og tekstene og nytelsen og musikken og pustingen med magen? Ja, uten tvil... Jeg hadde gjort det igjen.

torsdag 10. mai 2012

/ Fredagsdrømmer på en torsdag



En følelse av jazz sprer seg i kroppen min. Jeg sitter hjemme og jeg drikker kaffe og jeg hører på deilig Siljemusikk og jeg lukker øynene og jeg sitter plutselig i et rom med dempet belysning og lavmælte stemmer. Jeg sitter i et rom hvor damene tar mennene på låret og kaster forsiktig på håret sitt der de sitter på høye krakker ved små, runde bord og med bena i kryss på den sexy, fine, flotte måten bare noen damer i det virkelige liv får til. Menn med gelè i håret og merker på dressene sine står i enden av lokalet og myser over konjakken sin. De snakker nok om noe veldig viktig. Jenter fra alle kanter av rommet ler forsiktig av noe som sikkert ikke egentlig var så morsomt likevel og de sender ut signaler gitt dem av naturen om at de ikke vil, men likevel gjerne vil, bli med hjem i kveld. Alt går i sakte film, som i en drøm, og alle har fine, deilig korte, men lange nok, helst svarte kjoler på seg. Håret mitt er løst satt opp og sminken er fin og leppene er i perfekt samspill med den dyp røde kjolen som sitter klistret til overkroppen min og som forsiktig siger ut i en videre form ved hoftene. Skoene er små og fine og svarte og lager den riktige klikkelyden når jeg forsiktig beveger meg over rommet. Jeg sitter på en egen krakk ved baren og jeg observerer at jeg blir observert. Ved pianoet sitter det en jente og hun spiller nydelig musikk. Musikk som treffer hver celle i kroppen, hvert instinkt og hver sans drar meg mot henne. Stemmen hennes er fløyelsmyk og tekstene hennes er dype om helt vanlige ting og jeg kjenner at jeg beveger kroppen min i rolig takt til tonene hennes. Hun treffer noe dypt og godt og kjærlig inni meg med musikken sin og jeg lar sinnet mitt åpne seg for henne. Og ved siden av henne sitter det en mann. En mann i dress med snille øyne og stram holdning og litt furer i fjeset og pittesmå rynker rundt de grågrønne øynene jeg er helt sikker på at han har og et knapt synlig smil. Det synes bare så vidt i munnvikene, hvis man ser ordentlig godt etter. Og han ser på meg og jeg ser på han og vi merker at det skjedde noe og jeg tar en sipp av coctailglasset mitt og snur meg litt vekk sånn som man skal og jeg smiler lurt og jeg føler med hele meg at han kommer mot meg og så står han der. Ved siden av meg. Han ser meg rett gjennom øynene og inn i sjelen og jeg prøver å ikke vise han at kinnene mine skifter farge og at han er den mest sexy mannen jeg noensinne har sett i dress, eller i klær i det hele tatt faktisk. Og så tar han glasset mitt ut av hendene mine og han setter det på bardisken og så går han. Fortsatt med hånden min i hånden sin. Og jeg følger etter. Ikke fordi han holder meg i hånden, men fordi jeg må. Absolutt alt i hele meg er knyttet til den mannen nå. Ikke for evig eller alltid eller for noen år eller for noen måneder eller uker eller dager til og med. Men for akkurat er jeg knyttet til han. Og så danser vi. Rolig, deilig, fin voksendans. Jeg tråkker han ikke på tærne og han gir fine, små tegn og jeg snurrer på de riktige stedene og jeg smiler på den fine måten og han holder en hånd på korsryggen min og når han bøyer meg bakover vet jeg at han ser på både håret som flommer og halsen som strekker seg langt og feminint og jeg vet at han har lyst til å kysse meg. Men han er en fin mann i dress og med furer i ansiktet, så han løfter meg bare opp igjen og ser på meg og bekrefter med måten han lukter meg i halsgropen på at han egentlig vil kysse hele meg, men han har ikke tenkt til å gjøre det. Han lukter etterbarberingsvann og cigar og paste fra håret som er rufsete og ordentlig på en gang, med små striper av grått ved tiningene. Han ser smart ut. Han ser ut som om han er engasjert og har høyere utdannelse og som typen som aldri kommer til å skryte av det. Og jeg tror at jeg i noen øyeblikk elsker han. Og jeg tror at han i noen øyeblikk elsker at jeg elsker han. Og timene flyr forbi og gjennom romantiske, altfor ofte dramatiserte klisjèer og gjennom nydelig dans deler vi en hel verden med hverandre. Han og jeg, jeg og han. Vi deler ønsker og lyster og tanker og historie om fortiden og drømmer om fremtiden og innimellom snurring og vals og swing og deilige toner fra pianoet drikker vi litt vin og så deler vi blikk og øyeblikk og lysten på hverandre. Men ikke et ord blir sagt høyt, ikke en lyd kan presse seg opp fra magen eller ned fra hjeren og gjennom leppene mine eller gjennom den perfekte stillheten mellom to mennesker som ikke kjenner hverandre, men som plutselig kjenner hverandre så godt, så ekte, så naturlig og som ville ødelagt alt med ord uten mening. Ikke så mye som et hei eller hva heter du eller du er slående vakker eller håper vi snakkes igjen ville hatt plass i vokabularet vårt. Så når pianoet slutter å sende vibber av perfeksjonisme ut i rommet går vi fra hverandre. Jeg vet ikke hvem han er eller hvilken høyere utdannelse han har tatt eller hva bøkene hans heter, for han så ut som om han hadde skrevet bøker eller hva gata hans heter, ennå mindre hvilken verden han egentlig kommer fra. Og han vet ikke hva jeg heter og han vet ikke hvordan han kan nå meg og han kan for alltid huske meg som hun med rød kjole som aldri tråkket han på tærne og som hadde en perfekt, feminin hals når hun ble ført rundt av armene hans på et gulv som i noen timer bare var deres og som tok kåpen sin og som snudde ryggen til han og som gikk hjem alene, mens han stod igjen med et smil som ikke lenger var knapt synlig, men som var så synlig at selv mennene med konjakken la merke til det gjennom mysingen og den viktige pratingen sin. Og jeg vil for alltid huske han som definisjonen på Mannen jeg en dag skal møte og som jeg ikke kan være stille med, for når jeg møter han vil magien ligge i alt annet enn en kropp som fylles med deilig jazz og coctaildrinker og en rød kjole klistret tett inntil seg.

tirsdag 8. mai 2012

Om å stryke Gyldendal på låret

En liten drøm spirer nå. En liten drøm som begynner å bli en stor drøm. En veldig stor drøm! Og alle dere fine menneskene der ute - det er dere som gir meg mot og guts og lyst til å prøve. 1015 ganger takk til dere.

En gang i tiden ville jeg bli sangprinsesse for å kunne stå på en scene og dele engasjementet mitt med verden. Den drømmen ble knust når farmor ganske forsiktig sa Du bør kanskje se om det er andre ting du også er flink til, Line? og selv den fine søsteren min lo av meg mens jeg sang Barn av regnbuen på rommet vårt. Hjertet mitt knuste og verdenen min gikk i grus og jeg trodde jeg likegjerne kunne sitte bak kassa på Rimi for alltid, for hvis jeg ikke kunne synge, så kunne jeg ingenting. Jeg var 9 år og ville så veldig gjerne vinne Grand Prix før jeg ble 13. Men etter god omsorg på et farmorfang skjønte jeg at å bli sangprinsesse ikke var min oppgave i livet eller min oppgave her på jorden. Så jeg begynte å skrive. Og jeg begynte å ta bilder. Og jeg tenkte ikke på at jeg kunne dele engasjementet mitt med verden på den måten. Det bare falt seg naturlig og det var noe jeg ville holde på med på fritiden. Ikke for å vise noen, men for å få bukt med følelsesmonsteret som lever på innsiden av sjelen min. Og frem til nå har jeg gjort det på små plattformer. En blogg her og en blogg der. En fotoskole. Jeg har holdt noen foredrag og laget en film om fanesaken min. Barne- og likestillingsdepartementet har sett filmen og de likte den og de vil vise den på NRK. Og jeg kjenner at det er ting som å få skryt av Barne- og likestillingsministeren som gir meg mest i livet. Få lov til å blottlegge meg selv litt og vise verden små biter av hvem jeg er. Ikke fordi jeg er så forbanna spesiell eller flink eller dyktig eller inspirerende. Ikke fordi jeg føler at jeg fortjener det mer enn andre og ikke fordi jeg føler at jeg har noe mer å gi enn andre. Men når jeg gir, så gir jeg hundre prosent. Jeg gir fordi det føles riktig for meg. Jeg gir fordi jeg er egoistisk og fordi jeg nyter følelsen jeg sitter igjen med etterpå. Og akkurat nå - akkurat nå folkens - danser jeg ekkelt lykkelig rundt i stuen min. Jeg synger høyt med en hes stemme og jeg kjenner på gode kriblinger. Det kribler i magen og alt føles spennende. Det føles nesten like spennende som når jeg var 12 år og satt i fotballskuret på Grorud med Vegard fra 7. klasse og han tok meg på låret. Tenk at han tok meg på låret! Og tenk at jeg har snakket med Gyldendal.

*drumdrumdrum trommevirvel drumdrumdrum*

Jupp! Jeg har vært i kontakt med Gyldendal. Først og fremst for de skjønnlitterære tekstene, men kanskje for barnebøkene litt etterhvert. Jeg hopper ikke lykkelig rundt i stuen nå fordi jeg tror jeg skal bli bestselgende forfatter og ha navnet mitt i bokhandler tvers over det vakre, lille, store, lange landet vårt. Jeg hopper lykkelige og dansende rundt i stuen nå fordi jeg tørr. Vegard turte å stryke meg på låret når vi var 12 år og nyforelsket. Hvertfall for noen uker. Og jeg tørr å stryke Gyldendal på låret nå når jeg er 24 år og de er dinosaurer i en verden det absolutt ikke er noen menneskerett å få lov til å ta del i.

Og med bena godt plantet på jorda og uten noen forventninger om utgivelse, så fortsetter jeg å danse i stuen til Michael Bublès Sway, ganske fornøyd med at jeg har turt. Kanskje kysser Gyldendal meg snart sånn som jeg kysset Vegard den gangen i 7. klasse, bare fordi han turte å stryke meg på låret i fotballskuret på Grorud, når vi var 12 år. Men kanskje kysser de meg ikke. Likevel har jeg turt å stryke dem på låret. Det er fint!

Bautafri

Det handler om å være litt tro mot seg selv, sa han. Javel, svarte jeg. Så ga han meg et blikk og gikk avgårde. Jeg stod igjen. Med klærne fra i går og håret klistret nedover fjeset etter regnet. Ganske sur og plutselig ganske så usikker. Hvem er han til å si sånt? Hva vet han egentlig om det? Er jeg ikke tro mot meg selv, kanskje? Følger jeg ikke mine egne råd og tanker og meninger og føleler? Klarer jeg ikke leve det livet jeg preker om til verden? Joda, for jeg gjør det tenk. Han klagde ikke når han fikk sitte naken bak meg mens jeg maserte hendene hans og vi lo av kjærlighetslinjen han hadde i håndflaten. Den som nesten ikke var synlig. Eller som kanskje var så synlig at han sikkert hadde 13 jenter i måneden. Jeg husker ikke. Men jeg husker vi lo. Og jeg husker at vi nøt de små tingene. Og jeg husker at jeg levde akkurat sånn som jeg har sagt at jeg vil leve. Og jeg var tro mot meg selv.

Det handler om å være litt tro mot seg selv, sa han. Å være bauta er ikke lett, burde jeg ha svart han. Det hender man sklir innimellom. At man noen ganger er litt utro mot seg selv. At følelsene tar over for fornuften og at man kanskje leker litt med ilden og leker litt med den mørke siden. Men tilgjengjeld blir man om mulig ennå mer tro mot seg selv senere. Du må tenke grønne tanker, mamma pleier Thea å si til meg hvis jeg en morgen har på meg to venstresko og skjorta kneppet skjevt og buksesmekken åpen og en en kopp kald kaffe i hånden og bare et halvt øye sminket og allerede er 15 minutter for sen og et lite barn hengende i øret og prim på ryggen og nettopp fått beskjed om at det sludder i Stavanger selvom det er mai og et annet barn sittende bedagelig i sofaen uten klær og absolutt uten noen som helst idè om at vi har skikkelig, skikkelig dårlig tid og mamma trenger at hun får på seg den buksa øyeblikkelig, hvis ikke slår jeg ikke bare av tv`en - vi kommer nok ikke til å eie en tv lenger! Du må tenke grønne tanker. Jeg vet, kjære deg, at jeg bør tenke grønne tanker. Men noen ganger... Jeg tenker grønne tanker, lille barn. Jeg tenker grønne tanker ofte! Men akkurat nå finnes det ikke flere grønne tanker og du MÅ ta på deg den buksa, for tankene mine har gått fra å være oransje til å bli rød. Og jeg kan nok med hånden på hjertet si at om du hadde sittet foran en skål med godteri som Magnus og jeg hadde spist av og du ikke hadde fått noenting, så hadde ikke du tenkt grønne tanker, du heller. Så nå kler du på deg, og så går vi!

Grønne tanker er tanker som forteller kroppen at man kan, man vil, man får til. Hvis hodet tenker grønne tanker, så lurer den kroppen til å tro at noe som er vanskelig går greit. Røde tanker er tanker som forteller kroppen at man ikke kan, man vil ikke, man klarer i allefall ikke. Hvis hodet tenker røde tanker, så sender den negative små stråler ned i ben og armer og vilje og sjel - og man klarer ikke, man orker ikke, man har ikke engang lyst. Jeg har lært Thea dette, sånn at vi kan tenke grønne tanker når vi skal gå opp vanskelige bakker på vei hjem fra barnehagen. Og hun minner meg på det ofte.

Men selv ikke rosaboble, klisjèfylte, stakittgjerdemammaen meg klarer å tenke grønne tanker absolutt hele tiden. Og selv ikke godtroende, naive, smarte, livsnyteren meg klarer å være helt tro mot meg selv hele tiden. Men jeg har det som en grunnmur og jeg fortsetter å utvikle meg og jeg fortsetter å nyte og jeg fortsetter å være tålmodig og jeg fortsetter å se etter det fine og jeg fortsetter å kjenne solen i nakken på en regnværsdag og jeg forstetter å være deilig uperfekt. For den dagen jeg tror at jeg er ferdig utviklet, den dagen kan jeg legge meg på et mørkt rom og bli der. Jeg skal aldri komme til det punktet som stopper meg opp og forteller meg at det ikke er mer personlighet for meg å hente der ute.

Så grønne tanker og menn som sier ting som det handler om å være litt tro mot seg selv - dere kan drikke litt te med sitron oppi og ta dere en pause. Pust litt og stol på meg. Dere står i ryggraden min som en trygg søyle. Dere er den søylen som støtter meg når verden rister litt og jeg tror at jeg ikke klarer å holde balansen lenger. Dere er et stillas inne i kroppen min. Dere er et støttende stillas. Og jeg finner igjen balansen igjen, hver eneste gang, takket være dere. Men at jeg noen ganger klarer å bevege meg litt vekk fra dere uten å tryne hardt og brutalt, det er bare et sunnhetstegn. Så drikk litt te med sitron nå, ta en liten pause - jeg går ikke langt og jeg skal ikke falle. Jeg lover.

mandag 7. mai 2012

Flytt, Huldra, flytt!

Jeg sitter helt alene i stuen. Det er ganske mørkt rundt meg. Og jeg kjenner at angsten begynner å bygge seg litt opp inni meg. Den lille følelsen som klarer å spise kroppsdeler og biter av sjelen og litt av tankene. Den følelsen som kan legge seg inni brystet og knyte det så hardt sammen at lungene ikke kan trekke ned all den luften de ønsker lenger. De kan ikke lenger forsiktig slippe luften ut igjen, sakte og rolig. Den følelsen putter fornuften min i en grå sekk og slenger kjettinger rundt gråmonsteret med fornuften oppi og kaster både sekk og fornuft så langt vekk at jeg ikke helt vet hvor de befinner seg lenger. Det er den følelsen som legger seg som en kappe over skuldrene og som brer seg rundt kroppen, sånn at man bare vil krølle seg sammen for å prøve å komme seg unna. Det er den følelsen som gjør at jeg ikke kan ligge på gulvet og puste med magen. Jeg kan ikke nyte musikk eller gå barbent over et teppe eller forsiktig åpne persiennene og slippe lyset inn eller spise blåbærsyltetøy og nyte hver eksplosjon av deilige smaker i munnen. Jeg kan ikke lengte etter fine menn og vakre damer eller drømme om verdener bortenfor min. For det er litt skummelt. Det har vært skumlere før, men det er litt skummelt nå også. Musikken som var fin er sår. Bildene som minner meg om glade dager ser jeg ikke på. Tekstene jeg tolker leser jeg ikke. Ikke i kveld. Ikke nå.

Jeg vet hva som utløser det. Jeg vet hva som lokker følelsene inn til gamle trakter. Jeg vet at det er forandring som står og hvisker, som en helt levende Huldra inni kroppen; Hello, angst. Hun er litt sårbar nå. Det er en teeeest. Hyyysj, hører du jeg forsiktig hvisker til deg? Hvis du vil bo her igjen har du muligheten nå. Hyyysj. Kom da. Kom. Ikke vær redd. Jeg tror hun er åpen for deg nå. Hysj. Koooom, kom. Og jeg merker at jeg sitter her med blottlagt sjel og mottar angsten. Jeg vet at forandringen som snart kommer gjør meg sårbar. Jeg vet av erfaring at siden jeg er på topp akkurat nå, så pleier jeg å falle ganske langt når jeg plutselig innser at jeg ikke er på topp lenger. Og nå skal jeg flytte. Jeg skal gjøre det helt selv. Jeg skal pakke og vaske. Jeg skal rydde og kaste. Jeg må ha kontroll, jeg må ta avgjørelser, jeg må time og tilrettelegge. Jeg må spørre om hjelp og jeg må organisere. Jeg flytter hjem. Jeg har flyttet rett i underkant av tretti(!) ganger før, men for første gang har jeg ingen familie rundt meg. Jeg skal bo uten familien i nærheten. Jeg skal stå på egne ben. Og jeg kjenner i den blottlagte sjelen min at mest av alt er jeg redd for å ta feil. Jeg har tatt feil så mange ganger før. Og hele kroppen min skriker til meg at denne gangen, denne gangen, må jeg ha rett. Jeg trenger så inderlig å ha rett. Jeg trenger så inderlig å kjenne at jeg stoler på meg selv og på avgjørelsen min, og jeg trenger så inderlig, inderlig å kjenne at selvom jeg kanskje tar feil - så takler jeg det. Helt selv, helt på egne ben, helt bare basert på min egen tillitt til sjela og tankene og drømmene og egenskapene mine.

Så jeg tar et valg, her og nå. Jeg lukker øynene. Found myself today, found myself and ran away. But something pulled me back, voice of reason I forgot I had. Sooner then it seems life turns around. And I will be strong, even if it all goes wrong. When I`m standing in the dark I`ll still believe surrer lavt og akkurat passe høyt fra Spotify i bakgrunnen. Og jeg velger å puste med magen. Jeg velger å la lungene trekke inn all luften de trenger. Jeg kjenner båndene gnage rundt brystet og i starten gjør det vondt i ribbeina. Men jeg jobber mot dem. Jeg utvider lungene alt jeg kan og kjenner at selvom de gnager inn i huden, så blir båndene litt tynnere. Litt til nå, kom igjen - litt til! Jeg puster og jeg jobber. Mange ganger. Mer og mer luft inn i lungene for hver gang. Båndene dypere og dypere inn i huden for hver gang. Men med ett løsner noe hardt. Og jeg puster dypt. Jeg trekker inn så mye luft som overhodet mulig. Og jeg bruker god tid på å la luften sige ut gjennom munnen og leppene igjen. Og jeg puster dypt en gang til. Og jeg begynner å rote i gamle, grå sekker. Og jeg finner den sekken med kjettingene rundt. Den som angsten prøvde å kaste så uendelig langt vekk. Og jeg åpner den. Og jeg kjenner at i stedet for en kappe med angst  rundt kroppen som jeg prøver å krype unna, så sprer det seg en varmere, finere kappe av fornuft rundt meg nå. En kappe som åpner meg og reiser meg opp og som gjør meg så stor som jeg kan bli. Og selvom bena fortsatt er tunge etter å ha blitt tygd litt på, så tar jeg av meg sokkene. Og jeg setter bena i gulvet. Og jeg kjenner på hvordan sanseinntrykk er gode. Jeg føler noe og det er fint. Og jeg bestemmer meg for at Huldra inni meg aldri skal få lokke angst eller sinne eller bitterhet inn i meg igjen. For jeg kan godt være sårbar, men det er jeg som bestemmer. Og den makten og tilliten jeg endelig har fått over meg selv, den gir jeg ikke slipp på.

Så kjære, levende Huldra inni kroppen min - du får ingen næring her. Jeg liker nemlig både fin musikk og dype tekster og nakne ben og blåbærsyltetøy og bilder fra glade dager bedre enn jeg liker deg. Du må flytte til en sjel som er der jeg var for et år siden. Her er det nemlig ikke plass til deg lenger:) Hadet, vi snakkes aldri.

søndag 6. mai 2012

Til de kjære jentene mine

For dette er den første dagen i livet, sa jeg, og lente mitt hode mot ditt
Og mens solen gikk ned over åsen strøk du på håret mitt
Og mens vi satt der tenkte jeg tilbake, på alt som er og var
Og jeg prøvde alt jeg kunne, men jeg fant ikke noe svar
På hvorfor jeg elsker deg høyere enn himmelen, på hvorfor livet mitt er deg....




Kjære jentene mine. Kjære dere fantastiske, fine, flotte, morsomme perfekt uperfekte jentene mine. Dette er starten på et dikt jeg skrev til Carina for 8 år og 4 måneder siden. Og jeg trodde at det bare var hun som kunne være den i verden som kjente meg best. Og frem til da var hun det. Hun kjenner meg fortsatt best på sin måte og hun har fortsatt kjent meg lengst. Men hver og en av dere andre har truffet myke punkter i hjertet mitt og blitt kjent med meg på måter ingen andre blir kjent med meg på. Isabel kan bare gi meg en finger for at verdenen min ikke skal gå i grus lenger. Nina kan se på meg med de vakreste øynene på jord og så vet jeg at alt kommer til å gå bra. Karoline viser meg hver dag hva definisjonen på tøff og ståpåvilje er. Maja ordner alt som må ordnes, ingen kødder med meg når den fine jenta er i nærheten. Michelle forteller meg fra dypet av hjertet sitt hva hun mener om alt og hun stiller opp selv når hun er fryktelig uenig i hva det er jeg skal til å gjøre.

Til høsten neste år er det et helt tiår siden jeg flyttet fra Oslo til Tønsberg. Jeg flyttet fra klokken til klokka og fra sne til snø. Jeg flyttet fra en ustabil verden og fra venner jeg aldri fikk bli kjent med mer enn et år om gangen. Til dere. Til dere som tok meg til dere. Som lot meg bli en del av noe fantastisk. Som lot meg for første gang føle tilhørighet og ekte samhold og vennskap gjennom alt. Vi er så fasinerende forskjellige, vi jentene. På utseende og personlighet og drømmer og tanker er vi veldig, veldig forskjellige. Men det dere har tilfelles er at dere er godhjertede og snille og fantastisk morsomme og engasjerende. Dere stiller opp når en verden er snudd på hodet og dere flyr villig til andre siden av landet for å klemme en som trenger det. Og jeg vil bare få fortelle dere at dere betyr mye for meg. Veldig mye. Og om vi etterhvert sklir fra hverandre så vil ingen noensinne kunne ta den plassen dere har fått i hjertet mitt etter snart 10 år med turbulent, godt, nært vennskap. Gjennom sykdom og glade dager. Gjennom svangerskap som har gått veldig bra og svangerskap som har endt tragisk. Gjennom dødsfall og fødsler. Gjennom flyktige forelsker og virkelig kjærlighetssorg. Gjennom begravelser og sommerpils på brygga en dag med varm sol og en vind som lukter sommerregn. Fotballkamper på Bryggeriet når laget vårt vant og når laget vårt tapte. Kaffe på Havariet bare fordi at jeg skulle sniktitte litt. Rullestolrace og allsang. Det har vært mye fint! Dere har heiet på meg de gangene jeg har trodd at jeg har kunnet erobre verden og dere har trøstet meg de gangene jeg har oppdaget at jeg ikke kan det.

Jeg vet godt at jeg ikke alltid er den letteste å være venn med. Jeg er et følelsesmonster på godt og vondt, i perioder trenger jeg mye. Jeg surrer og jeg glemmer å ringe opp igjen og jeg er distrè. Men noen av dere har stått ved siden av meg gjennom alt. Ikke veket en centimeter unna meg. Og det blir husket. Og det sier jeg takk for. Og det setter jeg pris på. Og for å ikke skli for langt ut i det klisjèfylte (eller, lenger enn det jeg allerede har gjort), så gir jeg meg her. Men jeg kan ikke ha en blogg som blir lest av noen tusen forskjellige mennesker hver eneste måned og ikke fortelle verden at dere betyr mye for meg.

Så takk. Dere er diggere enn Bugg og Bugg er veldig digg. Det gjør dere DIGGE.

:*

... Kanskje fordi du er helten min, kanskje fordi du elsker meg
Men mest, tror jeg, er fordi du er deg, fordi du høster alt det du sår
Fordi du lytter og råder, fordi du skjønner ting ingen forstår.
                                                                  
                                                                          (Line Gjørtz, 2004)

Meg

Jeg ligger i sengen min. Kroppen er helt slapp og øynene siger igjen når det måtte passe dem. Solen faller gjennom vinduet og inn på gulvet mitt. Litt hardt og litt mykt på en gang. Klokken er snart tolv og dagen har allerede blitt mange timer gammel. Jeg har mye å gjøre i dag, men jeg vil vente. Jeg vil prokrastinere litt til. Jeg har puter i forskjellige farger og med forskjellige mønstre i ryggen. Og jeg har to dyner helt for meg selv. Barna er ikke hjemme og jeg har sovet sammenhengende. Musikken fra mac`en er lav og beroligenede, og akkurat nå definerer Depeche Mode følelser for meg. I want somebody to share, share the rest of my life, share my innermost dreams, know my intimate details. Jeg synger forsiktig sammen med dem, med en ganske hes og trøtt og glad stemme. Lyset i stuen er gult. Luften er sval. Vinduet står åpent og jeg hører på lydene fra verden utenfor. Den verden som allerede har stått opp og startet dagen sin og søndagen sin. De som allerede har stekt pannekaker og drukket kaffe og dratt på lekeplassen. Den verden jeg akkurat nå ikke er en del av. For akkurat nå har jeg gått i dekning i kjellerleiligheten min. Telefonen ringer, men jeg tar den ikke. Jeg hørte at jeg fikk noen meldinger også, men de må vente. Tiden må vente og verden må vente. Bena mine har ennå ikke rørt gulvet under meg og jeg vil nyte det litt til. For i det sekundet undersiden av foten treffer det kalde tregulvet sprekker boblen og magien jeg føler. Jeg snur meg litt rundt og kjenner hvordan hver celle i kroppen tar i mot roen. Jeg lukker øynene litt og sukker og smiler et knapt synlig smil for meg selv. Hodet er tungt og bena har blitt sommerbrune og neglelakken på tærna er fresh og håret er bustete. Jeg vender dynen for å få den kalde delen inn mot den nakne, varme kroppen og jeg strekker meg. Så ler jeg av tanken på at selvom jeg strekker meg så langt som bare det så er jeg fortsatt overraskende kort.

Nå har jeg ligget sånn i et par timer. Hvilepulsen er under gjennomsnittet deilig lav og det finnes ingenting som stresser meg. I hodet mitt går bildene fra en fantastsisk uke på repeat. Jeg har ledd med fine venner og jeg har møtt nye mennesker, jeg har kjørt cabriolet og badet i havet og vært med på allsang og fått etterlengtede klemmer og våknet fyllesyk i armkroken til bestevenninnen min og gått ut med henne for å reparere kroppen litt i solen etterpå. Jeg har fått høre mange fine ting om meg selv og jeg har vært bringebærrød i kinnene og jeg har spist vannmelon på terrassen til min helt egne fillestoresøster og jeg har ligget på gresset og brukt sommerkjolene mine og jeg har fått jobb og jeg har lært ting om meg selv og jeg har ledd. Jeg har ledd og ledd og ledd og ledd. Ledd fra de minste tærna til de lengste hårstråene. Jeg har ledd så magen har gjort vondt og tårene har trilla. Og når det endelig har roet seg, så har jeg sett noen i øynene og så har vi ledd i en liten evighet til.

Men jeg har hatt en uke fri nå. Jeg har bare vært venninnemeg. Det er en helt annen meg enn hverdagsmeg. Om noen timer kommer verdens Fineste hjem og jeg gleder meg så mye til å klemme på han igjen at det iler gjennom hele kroppen min. Og da skal jeg være mammameg. Men før det skal jeg bare ligge her. Og jeg skal nyte. Og jeg skal fokusere på det fine. Og bena mine skal ikke få røre gulvet helt enda. Og jeg skal ikke være noe annet i hele verden enn bare... meg.

lørdag 5. mai 2012

Glimt av fremtiden i tiår fra fortiden

Om å ha besøkt små hus med klessnor i hagen og tapeter med gullstrå og blomster på soverommet. Små hus fra tiår før vi ble født, så fulle av sjarm fordi vår generasjon plutselig eier dem og med tiden skal gjøre dem til våre egne. Vi eier plutselig hus og vi bygger plutselig sandkasser til barna våre og vi får plutselig bryllupsinvitasjoner i postkassen fra jevnaldrende. Vi ser plutselig på russen og tenker at det er en evighet siden vi var der selv og det går plutselig opp for oss at vi kan snakke om vennskap som går mer enn 20 år tilbake i tid uten å skjønne hvordan det vil føles å snakke om vennskap som etterhvert går 40 og 50 år tilbake i tid.

Om å stoppe opp et lite øyeblikk og for første gang se at vår generasjon har kommet til et nytt punkt i livet. Vi er plutselig en del av de store, voksne og ansvarlige. Vi er en del av de som snakker om gamle dager og om engasjement og om poliktikk og rettsvesen og rett og galt og fortid og fremtid og hvordan man beiser en terrasse eller bør legge gulvet for å få høyest takstering av leiligheten, og som har gått vekk i fra at det er ukult å være smart. For nå er det kult å være den ansvarlig, den ordentlige, den smarte. Vi er nye på det ennå. Men vi er der.

Om å et øyeblikk stå stille og føle seg bittelittegranne lost i en stor verden. Om å i noen sekunder kjenne på hvordan det er å være den eneste av bestevenninnene som forstatt bare leier og som kommer til å leie i mange år til. Om følelsen som kommer når noen er store nok til å si at de vil være der for deg gjennom resten av livet og du fortsatt er så liten at det gjør deg livredd. Om å være veldig langt unna både brudekjoler og fast jobb. Om å føle seg bittelittegranne lost i en stor verden og nettopp derfor klare å kjenne på alle mulighetene det kan gi. Om å være fri, om å være ung voksen, om å kunne forandre noe. Ikke verden eller samfunnet eller nabolaget. Men noe i en selv og kanskje noe i en man kjenner. Om å ha drømmer og håp som er større enn Janteloven tillater at man sier høyt. Om å få en frisk start på gamle ark til sommeren. Om å ha møtt læreren fra den nye skolen som veldig gjerne ville ha meg. Om å ha lagd en utdanningsplan innenfor foto, film og TV-produksjon, og om å endelig ha sendt inn skribleriene til de viktige menneskene som ba om å få lese dem.

Om å ha besøkt små hus fra tiår før vi ble født og akkurat da klare å se tiårene som skal komme. Om å ikke eie mer enn drømmer, tanker, følelser og engasjement - men vite at akkurat nå så er det alt som trengs.