Tyngden av Italia

Vi skal til Italia!, roper dirigenten henrykt og slår ut med armene. Han har gledet seg så mye til å dele nyheten at han nesten dirrer. Resten av skolen måper i misunnelse, mens de som går i korpset hopper på stolene sine, de hyler og de klemmer og de begynner allerede da å planlegge hvem de skal dele rom med og hva de må ha med seg i kofferten når flyet går fra Gardermoen juni 2015.

I midten av klyngen med barn som hyler og klemmer og planlegger og som er heldigere enn resten av skolen står det en 8 år gammel jente. Hun er lavere enn alle, men hopper høyere enn noen. Hun er aspirant og spiller klarinett og allerede før hun har fått uniform har hun fått Italiabeskjeden. Hun danser i ring med venninnen sin og i øynene hennes glitrer det noe stort og lykkelig og barnslig fint. De synger en sang om alt de skal gjøre og de øver på å si ciao og grazie, for høflig må man være selvom man ikke er hjemme. Og mammaen hennes står i bakgrunnen. Og hun ser på dette vakre, lille som i et øyeblikk bare er et barn uten bekymringer. Hun som før har vært så trist og hun som har vært så modig. Hun som har reddet liv og grått i en pute og hun som har kjent jorden svinge under føttene sine. Hun som er en kjempe i verden, helt uten at hun mener det selv. Dette barnet mammaen unner det beste hele tiden, for hun har virkelig ikke fått alt hun fortjener. Og sommerfuglene sprer seg i henne. I armer og ben og bak sjelen. Helt fra nederst i tærne og til ytterst i håret kjenner hun på fine ting når dette barnet, denne kjempen, er så barn. 

Og så husker hun det hun har glemt. Det som i et øyeblikk ble gjemt bak fellesskapet og gleden og reiselysten og oppdagelsestrangen. Det som i et kort lite sekund ikke lenger betød noe. Men som plutselig ble monumentalt igjen, bare hun kom på det. Og det fine ble borte og erstattet med noe vondt og tungt og vanskelig. Pusten ble kortere og den solbrune huden ble blek. Hun gikk ut av rommet så den syngende klarinettaspiranten, hun som i et øyeblikk bare er et barn, ikke skulle se henne. Og hun lener seg inntil en vegg og hun kjenner at hun faller ned i noe stort og mørkt og som ikke har bunn. Hun tar seg til brystet og gisper et øyeblikk etter luften som ikke lenger sprer seg i armer og ben og fra bunnen av tærne og til ytterst i håret. Hun får ikke puste og tårene begynner å trille. Rolig og stille, som om hun viser kontroll i en ellers helt uhåndterlig situasjon. For hvordan håndterer man sånt? Tårene stopper ikke, men pusten blir roligere og hun prøver å ta innover seg det hun blir fortalt. Sminken renner behersket og kinnene blir våte og haken blir våt og det drypper så blusen blir våt. Hun trekker pusten dypt en gang og lar den treffe alle de cellene som den kan. Og så henter hun frem beherskelsen og sindigheten hun har i vesken og så kler hun det på seg og så puster hun dypt en gang til. Du er fattig, hvisker selvfølelsen til en mamma som er knust. Da blir Italia vanskelig.

I en familie hvor den største passer på å ikke spise opp brødet til de små og hvor de handler på Blåkors, ikke fordi de vil, men fordi de må - er alle utgifter vanskelige. Men i løpet av alle mandagene med restemiddag og tirsdagene med tente telys og resten av hverdagene som kommer og går, så er det ikke så annenrangs å være fattig. For det er bare mammaen som kjenner det og gjenbruk er in og de fleste er medmennesker og gir av seg selv. Og vi setter pris på markjordbær på strå og solnedganger og fine tekster med mye mening og en vaffeltorsdag nå og da. Men i det øyeblikket, det sekundet, en datter blir ekskludert fra å danse på stolen og øve på ciao og å ha sommerfugler i magen og å bare være barn - da blir det altoppslukende. Og det blir brutalt. Og i en ellers positiv vinkling på livet kommer det tydelig frem, glimtvis, et snev av sinne og urettferdighet og fortvilelse hos hun som er voksen og som ville gi dem alt, men som likevel bare er et menneske og som ikke klarer halvparten.