Det som var så veldig godt ble vondt. Så godt igjen.

Noen ganger, noen få ganger, detter tankene og følelsene mine noen måneder tilbake i tid. Faktisk nesten et år tilbake i tid. Før skjedde det hele tiden. Hver time av hver dag. Etter noen måneder var det bare hver dag, ikke hver time. Så ble det annenhver dag. Så begynte det å skje sjeldnere. Nå skjer det nesten aldri. Men noen ganger, noen få ganger, så skjer det. Det skal ikke mer enn et blikk, en kommentar, en lukt eller en sang til. Kanskje et minne. En drøm, en plan. Drømmen og planen som ikke ble noe av. Minnene som nå bare er minner, ikke en del av en hverdag og en historie man har sammen. Som man skulle hatt sammen. Men som nå er minner. De fleste bare gode, så gode at jeg fylles med solskinnstråler, varme kriblinger og luft helt ned i magen. Noen så vonde at de kan spise meg opp på et lite øyeblikk. Men det skjer sjeldent. Kanskje kommer man aldri helt over mennesker man en gang har elsket? Kanskje vil man for alltid elske dem pittelitt, nettopp fordi man en gang i fortiden hadde planene og drømmene og minnene som den gang ikke var minner, men en del av en hverdag og en historie man hadde sammen?

Når disse øyeblikkene flommer over meg føler jeg i noen sekunder at pusten blir slått ut av meg. Jeg lever, men det er tungt å puste. Det gjør vondt å puste. Tårene står i øynene og magen er hardt. Hendene er knyttet. For når et hjerte blir delt i to, så er det alltid noen som får den store, gode biten og noen som får den knuste, ødelagte biten. Det blir aldri rettferdig fordelt. Aldri. Og den knuste biten er så fryktelig vond å bære inne i seg. Den riper opp alt den er borti. Man blør litt hele tiden. Når han har den beste perioden i livet, har jeg den verste. Når han kan kjenne på frihet kjenner jeg på sorg. Når han kan gå videre føler jeg at jeg er slått til jorden og aldri noensinne, noengang vil klare å flytte føttene mine igjen. Når jeg ligger våken om natten, kan han sove lett. Hva skal man si når man er gråtkvalt i telefonen, når man sees, når man henter og leverer barn, når man prøver å få verden til å gå rundt, få samarbeidet til å fungere? Hvordan går det med deg? Joda, det går bra. Snakkes på mandag. Hva sier jeg når jeg er gråtkvalt mens han har det greit?

Å føle på kjærlighetssorg er noe av det vondeste jeg har vært borti. Jeg mener ikke å undertrykke mye annen sorg. Jeg har kjent på mye annen sorg. Jeg vet hvordan mye annet føles. Bare spør hvem som helst, egentlig. Jeg har kjent på mye annet. Men kjærlighetssorg, det smerter. Det er mer enn et knust hjerte. Det er knust tillit, det er knust selvfølelse, det er knust alt. Jeg stolte på han. Jeg trodde vi skulle klare alt sammen. Helt innerst i sjelen og ryggraden min visste jeg at vi skulle klare alt sammen. Men plutselig gjorde vi ikke det. Selvom noe av skylden lå på meg, så følte jeg meg sveket av han. Og ikke bare ble jeg sveket av han, jeg ble sveket av sjelen og ryggraden min. Jeg har falt totalt fra hverandre. Jeg har vært så sint på han at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg har vært så lei meg at jeg har sittet på kne foran han og tryglet om å gi meg, gi oss, gi familien, en sjanse til. Jeg har flyktet fra han og jeg har vært nær han. Uansett hva jeg har gjort, så har det vært så vondt. Så utrolig vondt. For jeg var så overbevist, dypt og langt og godt og helt inni meg, at det var han jeg skulle dele livet mitt med. At ikke bare var han den jeg ville leve med, jeg var helt sikker på at han var den jeg ikke kunne leve uten. Jeg var overbevist. Og plutselig stod jeg der. Uten han. Som lyn fra klar himmel. Og verdenen min ble snudd på hodet. Jeg måtte finne en ny måte å overleve på, selv uten han. Og det var vondt.

Men tiden har gått. Og det er sjeldent jeg føler på det nå. Veldig sjeldent. Jeg treffer han ofte. Vi er venner nå. Vi samarbeider godt. Vi snakker mye. Verden har begynt å snurre igjen. Jeg klarer å løfte føttene mine. Vi kan le. Han kan dele små hemmeligheter med meg og jeg kan dele små hemmeligheter med han. Uten at det spiser meg opp. Uten at det gjør så vondt. Uten at sorgen flommer over meg og verden føles urettferdig og hjertet mitt riper opp alt annet inni meg. Det føles heller godt. Godt å ha en som kjenner meg så godt og som jeg for evig og alltid vil ha noe tilfelles med.

Men noen ganger, noen få ganger, detter tankene og følelsene mine noen måneder tilbake i tid. Og i noen sekunder kjenner jeg på sorgen og savnet. Men jeg tror ikke det lenger er bare han jeg sørger over og savner. Jeg tror det er det vi skulle ha, det vil delte, det fine. Jeg tror at uansett hvor mange dager, måneder og år som passerer og uansett hvor pent bruddet var og uansett hvor godt det føles å bare være venner nå, så vil alle et sted inni hjertet sitt savne det som skulle bli, men som ikke ble. Alle har en del i hjertet sitt som aldri slutter å elske det mennesket man en gang elsket. Fordi noe har blitt sagt og delt og gjort, og en gang i tiden betød det noe. For han og henne. Deg og meg.

Om en stund vil nok disse følelsene dette over meg en gang i året, kanskje en gang i tiåret. Jeg kommer til å ha en annen mann jeg er overbevist om at jeg ikke kan leve uten. Og jeg kommer til å mene det. Fra bunnen av hjertet mitt. Men jeg er hellig overbevist om at mennesker ikke bare kan slutte å elske en de har elsket. Man slutter å elske det hverdagslige, man slutter å elske i den forstand vi er vant til å bruke ordene "jeg elsker". Jeg har sluttet å elske i den forstanden. Men noe er der og noe kommer alltid til å være der. I fremtiden vil det være dyttet så langt bak i hjertet mitt at jeg kanskje ikke lenger klarer å sette fingeren på det. Men det vil være der.

Og det gjør alt litt lettere. Jeg vet at jeg klarer å leve uten han. Bare å kunne kjenne at jeg klarer det er godt. Men jeg trenger ikke leve uten han. For vi er venner. Jeg er helt over han. Men jeg kommer aldri til å komme helt over han. Aldri. Men det gjør ikke vondt lenger. Og det er naturlig. Og det er fint. Det også;)