Spurvungen

Det er en betongvegg. En mur som ingen kan tråkke verken over eller gjennom. Det er en maske av stein som viser verden noe sterkt og tøft og stort og modig. Det er et forsvar ingen kan bryte. Det er følelsen noe hellig, noe større enn oss, noe vi ikke kan se på, men som vi merker når det er i rommet. Det er en hær fra et annet land som er klar for krigen. Fiendene kan komme og de står parate til enhver tid. Forsvaret senkes ikke og følelsen av uovervinnelighet bor i hver celle av kroppene deres.  Det er en aura i luften som lyser av trygghet og velvillighet og evnen til å takle det livet måtte gi. Det er et pågangsmot jeg ikke har sett hos et voksent menneske tidligere som gjør sjelen min forundret og litt sår. Det er evnen til å tørke bort tåren og finne frem smilet og se det fra andre vinkler enn sin egen. Evnen til å unnskylde og å beklage for de som ikke fortjener det, fordi ingen andre unnskylder eller beklager for dem. Det er evnen til å glemme det som ligger bak og heller strekke seg etter det som kan komme. Mot er, kjære dere, å fortsette å prøve når resten av verden ville forstått det hvis du ga opp. Mot er å stå opp for det du ønsker, selvom det du ønsker er større og sterkere enn deg - og det attpåtil jobber i mot deg. Mot er å tenke når du står ved avgrunnen at en av to ting kan skje - enten finner du fast grunn, eller så lærer du å fly. ... Så vokser motet med nødvendigheten, sa Shakespeare

Det er et skall som er der. Et skall som først ble klekket og knust og som en periode var unødvendig å bære med seg og som deretter bygget seg opp igjen. Skallet limte seg selv tilbake. Det plukket opp bit etter bit og passet på at ikke det var det minste lille pustehull igjen, for luft var ikke nødvendig veid opp i mot beskyttelse. Og på innsiden var det en spurvunge. En liten spurvunge. En følsom og reflektert og fryktelig såret spurvunge. En spurvunge som synes vekten av skallet var tungt, men som på død og liv ikke ville legge det fra seg igjen.

En spurvunge med lyse fjær og snille øyne og som bare har prøvd seg på verden i få år. En spurvunge så klok at hun ofte blir overvurdert og bedt om å være både større og tøffere enn det hun skal være, men likevel så undervurdert at det er vanskelig å se for seg hvor tungt det skallet er å bære på så tynne skuldere. En spurvunge som forsiktig hvisker til mammaen sin om kvelden; Tror du han snart kan ta skallet mitt? For hvis jeg får pakke meg inn bak hans skall i stedet, så blir det så mye enklere å bære. Da hjelper han meg. Jeg vil så gjerne at han skal gjøre det, mamma. Og jeg prøvde å være fin for han, men han så det ikke. Tror du han ser at skallet mitt er tungt? Og spurvemammaen fortviler om kvelden og hun svarer med den mykeste stemmen hun har. Du kan legge deg under mitt skall når du vil, lille. Mitt skall kan alltid passe på deg. Alltid. Men det er ikke lett å være spurveforelder alene hele tiden, heller.


Spurvungen min vet at jeg alltid skal passe på henne og elske henne og støtte henne og heie på henne og plastre og trøste og leke med henne. Men aller helst vil hun ikke ha noe skall. Hun vil bare fly og være fin og få høre at hun er tøff når hun klatrer i et tre. Ikke når hun lar tårene være gjemt bort bak et modig smil og et såret hjerte som ingen andre enn dette ene mennesket kan lime sammen igjen. Dette ene mennesket som kan gi henne det jeg ikke kan gi henne. Dette ene mennesket som klarer å treffe noe i henne som jeg ikke kan treffe, selvom det skal sies at jeg gjør mitt aller beste. Dette ene mennsket som er alt hun søker, men som ikke ser søket hennes med spurveøyne.

Verden kjenner den tøffe og den modige og den flinke og den store. Jeg kjenner den lille, den redde, den håpefulle og den som lar sjelen briste med hodet trygt og dypt nede i en pute. Verden kjenner den som får bekreftelse fra mange og skryt og ros og fine ord og bemerkelser og priser og diplomer og som smiler fra øre til øre fordi sånt alltid føles godt. Jeg kjenner den som jobber så hardt at hjertet ligger utenpå huden for å få bekreftelse og som ikke gir seg før den kommer fra det mennesket som er viktigst i livet, men som likevel verdsetter det minst av alle og som bare ser smilene og som overser skallet.

Verden kjenner skallet, jeg kjenner spruvungen.

22. juli - en feiring hos oss

Jeg vet at dette er en dag jeg burde vært trist på. En dag jeg burde fylt med tomhet og vanskelige tanker og medfølelse. Og jeg gjør det. Det også. Men jeg gjør mer enn det. Og jeg gjør anderledes enn det. Og jeg fokuserer på noe annet, på noe finere, på det Fineste faktisk.

22. juli handler overraskende nok ikke om det triste hos oss. Ikke fordi vi ikke bryr oss eller fordi tragedien ikke traff hjertene våre på lik linje som det traff hjertene til resten av Norge og resten av verden. Men fordi at noe større skjedde hos oss 22. juli. Det største skjedde oss. Det handler om å feire noe av det beste jeg vet om. Det handler om betingelsesløs kjærlighet og stolthet som får luften rundt meg til å bli varm og god. Det handler om et pittelite mennesker som smiler større enn noen andre jeg vet om. Det handler om drivkraften i livet til mødre, drivkraften som får oss til å klare det umulige hvis det blir nødvendig. Det handler om det ene punktet igjen på jordkloden som det enda ikke finnes egoisme i. Det handler om det varmeste og det næreste og det tryggeste og det sanneste. Det handler om en sønn. En sønn som har bursdag i dag, på selveste, tristeste 22. juli.

Kjære Magnus. I dag er det din dag. Og i dag skal jeg fortelle deg det samme som jeg forteller deg hver dag. Du, gutten min, du er den fineste jeg vet om. Du er den lykkeligste gutten jeg vet om. Du er den morsomte gutten jeg vet om. Du har i to år vært, og du vil for alltid være, den gutten på jord som jeg elsker høyest. Du skal vite, lille venn, at ingen på jord er som deg. På de to årene du har priviligert faren din og meg å være i livene våres har du vist oss ting ingen andre kan vise oss. På to år har du gått fra å være den skjøreste, minste lille skapningen jeg hadde sett til å bli en gutt med mot og hjerte av gull og egne meninger og pågangsmot og vilje og evnen til å skape noe fantastisk ut av alle situasjoner. Du prøver selv du, Magnus. Og når du faller så vinker du hadet til vondten og så reiser du deg igjen og så ler du og så gjør du oss forundret over at det går ann å være så god som det du er. Om voksne mennesker hadde hatt ditt pågangsmot, finingen min, så hadde verden vært et bedre sted.

Det har i dag gått to år siden du ble født, en tidlig sommermorgen i Tønsberg. Og du har mange år igjen av reisen din gjennom livet. Det kommer ikke til å være så enkelt at man for alltid kan blåse bort vondten og reise seg igjen, men du skal vite at uansett hva som skjer så kommer du til å ha to voksne mennesker i ryggen din. To mennesker som skal lede vei og som til slutt skal sende deg avgårde og som alltid skal stå berett når du trenger å komme tilbake. Jeg skrev noe til deg for noen måneder siden og jeg vil minne deg på det i dag;

Du har ennå ikke kysset en jente eller fått dine egne lommepenger. Eller gått på kino med bare venner. Du har ennå ikke tilbrakt sommeren på en brygge og vintrene i en bakke med kompiser. Du har ikke lært om problemer ennå. Om penger eller kjærlighetssorg. Eller skuffelser og bitterhet. Du har ikke lært at du må vokte hjertet ditt. For nå gir du klemmer til alle. Og du gir verdens beste klemmer. Men etterhvert kommer du til å erfare at verden ikke bare er god. Mennesker kommer til å såre deg. Du kommer til å få hjertet knust. Piken du trodde du elsket i 7. klasse vil elske en annen tre uker senere. Sånn er livet. Men mennesker er gode, Magnus. Mennesker lager gode sveler med syltetøy på. Mennesker klemmer når du trenger det og ringer selv når du ikke vil det. Mennesker ler med deg. Mennesker kan se på solnedgangen med deg eller gå tur en høstmorgen når det ligger tusen diamanter i den våte tåken rett over bakken og byen fortsatt er helt stille. Mennesker mener godt, selv om det noen ganger kommer ut feil. Mennesker skriver fine tekster og god musikk. Mennesker nyter vin og dikt og bøker og andre ting. Mennesker vil elske deg og respektere deg. Og når du får hjertet knust første gang eller brekker benet på snowboard eller ikke klarer alt du ønsker med en gang du prøver, så vil pappa og jeg være her. Vi skal fortelle deg at hjertet blir sterkere, snowboard er vanskelig, og at du er tøff nok til å prøve om og om igjen.  Jeg unner deg alt godt i verden. Jeg håper at hjertet ditt opplever sorg for å en dag være sterkt nok til den som fortjener det. Jeg håper du faller nok til å se at du klarer å reise deg igjen. Jeg håper du en dag kan se det vanskelige i livet for å sette pris på alt det vakre. Det kommer til å gå bra. For vi skal være her. Alltid. Jeg håper du vokser opp til å bli ekte, lojal og tillitsfull. Ærlig og sterk. Ærbødig og respektfull. Voksen i tankegang, barnslig i handling. Jeg håper du kan leke med livet. Nyte livet. Jeg håper du for evig og alltid kan jage sommerfugler og hoppe gjennom vannslangen. Eller snurre rundt og rundt når den første snøen daler. Jeg håper du kan respektere deg selv for den du er, med alle postive og negative sider du en dag vil ha. For det finnes ikke perfekt, Magnus. Men det finnes den som klarer å være uperfekt og godta det. Og gjøre det beste ut av det. Som alltid streber etter selvutvikling, uten å gå glipp av livet på veien. Det finnes så mye flott, ved siden av alt det vanskelige. Hverdagslykke er ikke bare noe du kan lese om i bøkene. Se etter det. Hver dag. Se lyset gjennom persiennene på rommet. Se skyggene danse. Se rynkene til en gammel mann når han smiler, selv etter et tøft liv. Smak på sveler med godt syltetøy. Kyss en vakker jente. Ligg helt stille i solsteken og lytt til ingenting`en som prater forsiktig med deg når det ikke er noen andre rundt deg.

Og i dag, Magnus, skal du ikke gjøre noe av det. For i dag skal du spise gelè til frokost og høre på mamma synge falskt og få pakker fra mennesker som er glad i deg og spise kake med begge hendene og søle alt du har lyst til og få klem etter klem etter klem etter klem etter klem og si det du klarer å si i telefonen til alle som kommer til å ringe til deg og sovne helt utslitt, med kake i håret og krem i øret og hodet fullt av gode tanker og hjertet fyllt med følelsen av å bli elsket og sjelen full av minner som du ikke kommer til å huske, men som likevel alltid kommer til å være med deg et sted i underbevisstheten.

Gratulerer med dagen, Magnusen vår. Vi elsker deg! Og i dag er det DIN dag. Nyt den <3

Kunsten å nyte halvlunken kaffe

Det er noe med det. Hvordan noen ting er skikkelig bra og underlig sexy og veldig anderledes og ikke som du trodde i det hele tatt. Hvordan mennesker man er forskjellig fra kan bli de næreste, beste vennene man har. Og at den nye favoritteiendelen min er noe gammelt. Noe jeg ikke vet hva eller og som jeg ikke vet hvordan jeg kan bruke. Men den stod på hytten i Hurdal og jeg har sett den fra jeg var liten og jeg vet at den er mer enn etthundreogfemti år. Og det gjør den fin. Lykken er gamle ting i et vitrineskap og musikk som treffer sjelen og en mann som vil ha oss med på ferie til et sted med kajakk og god stemning. Det er en jente på 6 år som forteller meg at om vi hadde hatt båt kunne jeg ha styrt doningen med albuen og spilt sjakk med den andre armen, sagt på en måte som får det til å høres ut som om vi regelmessig spiller sjakk. Lykken er en helt levende porselensgutt som sitter for seg selv på kjøkkenbordet og lar kveldssolen fylle ansiktet med minner om en tid som er forbi, mens han tålmodig venter på å bli limt sammen igjen, så han kan danse vals med en dukke og knuse en gang til. Hvertfall det jeg er blitt fortalt at skjedde. Og sånt skjer jo.

Lykken er hyllen jeg har skrudd selv, med fine kopper på og en kokebok fylt med sjokoladekakesøl etter at jeg bakte kake alene for første gang i 1995. Det er en porselensengel i skapet, ved siden av dåpsbildet av pappaen min og meg, fotografert i august 1988. Fortsatt i den første rammen det noensinne fikk pakket rundt seg. Den er i sølv og den burde vært pusset og bildet er falmet. Men det gjør det fint. Lykken er snøkrystallen min. Snøkrystallen som ser ut som om den tilhører en oldemor og som burde vært veldig gammel, men som ble kjøpt i en morsomt butikk i Kristiansand i desember 2011. Den gangen jeg skulle bruke adventstiden på å lære meg å gå igjen og jeg satt i rullestol og den morsomme butikken ikke hadde personheis, så jeg tok vareheisen fra bak i et smug og de ansatte var så lei seg på mine vegne og jeg kom ut derfra med denne nydelige snøkrystallen som jeg skulle pynte rehabiliteringsrommet med. Den står fremme hver dag hele året og minner meg på fine ting fra en vanskelig tid. Og i det samme skapet står mine første sko og Thea sine første sko og snart må jeg finne tilbake Magnus sine første sko og sette dem sammen med de andre. Og kanskje en vakker dag vil en av mine håpefulle sette pris på vitrineskapet og alle de små skoene og sette mine barnebarns første sko på utstilling ved siden av våre egne sko. Og da kommer mine sko til å være fra virkelig gamledager og skapet komme til å være beiset og alt kommer til å ha forandret seg, men ingenting har egentlig forandret seg likevel, for alt er det samme. 

                          

Den gamle tingen jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med,
men som har blitt den nye favoritteiendelen min. 

                        

Det kan være noe så lite som fine kjeder i mange lengder og mange farger som lager regnbuer på baderomsveggen. Eller skygger fra øredobber i fasonger som er harde og myke på en gang. Feminint og bestemt og flott og veldig lite, men veldig stort når man bare ser det.

Det kan rett og slett være så enkelt som at orkidèen min fortsatt lever, selvom det i morgen kveld er tre uker siden jeg fikk den og det er skilt man setter pris på og som på en måte så full av klisjèer forteller deg det du tenker selv,på en altfor enkel måte, men som har fine farger og er nokså jentete, så man liker det likevel. Og det kan være en ødelagt englejente som man fikk av mammaen sin en gang for lenge siden og som har blitt med på flyttelass etter flyttelass og som alltid står ved siden av et fat med lys og som betyr noe uten at man kan vite hva den betyr og som man ikke en gang kan forklare hvorfor man liker. Man liker henne bare. Kanskje fordi hun er ødelagt, men smiler tross alt. Og lykken er, kjære dere, en kurv på kjøkkenet. En kurv med lys i, sånn at man aldri må lete etter dem, de bare er i nærheten. En kurv med hjerte-tavle-skilt liggende oppi og som har påskrevet de to vakreste navnene på jord og som huser hjemmelagde tøyfugler kjøpt på vårmarked på Tou scene i Stavanger til 6,90,- pr stk og bøker man startet på når man var 15 år og nyforelsket og som man ga tittelen Kjærlighet og dikt og som man fortsatt leser i nesten hver eneste dag. Noen ganger nostaligisk og noen ganger flau og mange ganger bare lykkelig for at de fortsatt finnes og ganske ofte forundret over hvordan verden og tiden den gangen var så konstant, men at det nå bare er minner fra en fortid som likegjerne kunne vært 100 som 10 år gammel.

Men mest av alt, i allefall i kveld, er lykken å se rundt meg. Å se gardinene som henger litt over sofaen etter lek i vinduskarmen og den lille bilen som ligger igjen under kurvstolen i hjørnet og dukken som leker gjemsel i sofakroken og plastglassene med litt melk i og stemningen i rommet etter at to fininger har vært hjemme og trygge og glade og som nå sover bekymringsløst og som bare venter på eventyrene som kommer i morgen. Ikke mer og ikke mindre. To fininger med egne tanker og følelser og meninger og personligheter og som synes mammaen er rar som tar vare på etthundreogfemti år gamle ting man kanskje ikke kan bruke og bøker som heter Kjærlighet og dikt og som lar bokhyllen være i plukkehøyde, så man kan se og ikke røre og irritere seg grønn over denne idiotiske plasseringen av ting som kunne vært fantastiske leker, og som mer enn gjerne danser og synger og traller og leser for dem for at de skal sette like mye pris på det kreative og vakre og fine mennesket kan skape i stedet for å fokusere på matrialer og negative tanker. Lykken er et barn som føler seg trygg og som leker med bamser og som synes verden er fin og som synes mammaen er nesten like god som en skikkelig god smoothie og som gir verdens beste klemmer og som plukker både gresstrå og blomster og som sier i fra når man gjør en god mammajobb.

Det er...

Det er små ting. Det er ting som kjøkkenkommoden min, som har en plank stående feil vei så sponen synes. Det er ting som hyllen jeg har skrudd selv. Eller måten kveldssolen danser på, over tusen forskjellige kopper og tallerkner som står til tørk på benken. Hvite kopper og svarte kopper og brune kopper med prikker på. Kopper med kirsebær og kakestykker malt på seg og mykrosa kopper med skår i som er kjøpt på antikvitetsmarked for 3,50,- pr stykk. Turkise og grønne kopper og kopper som er lagd for barn. De koppene som står på benken min og som nettopp har badet i varmt vann og zalo etter dagens rundturer og kaffeslabberas i heimen. Det er ting som den lille krakken som står på badet mitt. Den er grønn og den har rosemaling og den har dåpsdatoen min tattovert inn på kortsiden. Den er liten og fin og full av gamledager og den fikk nye klistremerker fra Vakreste en gang hun var 2 år og den har malingsflekker fra Fineste. Malingsflekker som ikke er mer enn 3-4 måneder gamle og som for alltid skal være en del av historien til Krakken. Det er små ting. Ting som en venninne som kommer inn døren og lurer på om det finnes kaffe. Og som blir sittende i tre timer for å snakke litt. En venninne med rutete skjorte og smittsom latter. Det er åkeren med sennepsblomster jeg har ved siden av hagen min og bussruten jeg kan utenat. Det er ting som gatenavn jeg kjenner igjen og følelsen av tilhørighet. Det er himmelen til Tønsberg og måten solen på en unik måte går ned over Jarlsberg Hovedgård på. Det er å stå på Kaldnesbroen og se konturene av en by man kjenner, selv når alt er malt svart i motlyset fra et gjennomtrengende rødt og gult mirakel som dypper seg i vannet noen minutter før det er kveld og bryggen skal våkne til nattevakt for de lokale smidig blandet sammen med sommerturister i seiljakker og mokkasiner. Det er lukten av et sovende, nybadet barn og glimtet av et gammelt vitrineskap, arvet av en venninne som ikke har fortalt historien til det slik at jeg kan lage mine egne historier om oldemødre og knuter i nakken og storslåtte stuer og mange krystallglass. Det er lyden av en klokke som tikker og forsiktig hvisker inn i øret mitt hver gang et nytt sekund har passert og jeg får med meg alle sammen, men jeg får ikke med meg noen av dem. Det er å være nydusjet og legge seg naken i sengetøy av krepp og ha vinduet på gløtt og lytte til verden og naturen og byen og skjebnene på utsiden, mens man selv er trygg og god og fin og glad og litt sliten, men fortsatt glad, på innsiden. Det er å se på en skjorte i skapet og lukte en forelskelse som foregår og som ingen vet hvor ender, men som er fin akkurat nå. Det er å lære nye leker av barna sine og så leke dem med stor innlevelse og mye engasjement etterpå og det er å se hvordan grenene til bjørken henger ned som en lysegrønn brudekjole full av fremtidsplaner og tanker om såpebobler og stakittgjerder og en fuglehund i hagen. Det er små ting. Små ting som måten han ser på meg på og hvordan han holder hendene sine på hoftene mine når han står bak meg på kjøkkenet og det er ansiktsuttrykket han ikke vet at han får innimellom, men som er noe av det som sjarmerer meg i senk og det er følelsen av at han helt forsiktig kysser meg i pannen fordi alt er hemmelig, men ingenting er hemmelig i det hele tatt. Det er små ting som morfar sin kokebok. Den som lukter påskemiddag fra alle årene før han døde, urettferdig nok akkurat når jeg ble gammel nok til å sette pris på alt han delte. Det er å sitte helt stille, rett opp og ned, og la Melissa Horn sin vakre stemme krype inn og pakke seg rundt sjelen og på en egen, unik måte la henne fjerne støy og vonde tanker og ersatte alt det med en myk pute av svensk dun rundt hodet.

Det er små ting. Og det er mer enn nok til å få det tåpelige hjertet mitt til å svulme til uante, absurde størrelser og som gjør at jeg innimellom må ta på meg den likegyldige masken bare for å ikke gjøre verden eller situasjonen eller handlingen eller Krakken beklemt, for selvom det finnes en haug med ting som kunne vært negativt, så fokuserer jeg anderledes - og jeg blir så ekkelt lykkelig av sånt. Av kopper og historier og tanken på noe fint.