Hei, Tønsberg

For en gangs skyld skal jeg skrive et i dag har jeg innlegg. Men i stedet for å skrive det i preteritum skal jeg skrive det i presens. Det blir et nå gjør jeg innlegg. Jeg lover å holde det kort!

Akkurat nå, kjære mennesker, sitter jeg på en veranda. Min veranda. Jeg har hatt noen av de fineste menneskene jeg vet om rundt meg i et par dager og jeg begynner å komme på plass hjemme. På stedet jeg har savnet. På stedet som gir meg sommerfugler og bobler og følelsen av tilhørighet. Jeg har gått i byen og mennesker har kommet løpende bort til meg og klemt på meg og ønsket meg velkommer tilbake. Velkommen hjem. Jeg har kjent igjen både gater og steder og butikker og detaljer og denne gangen skal jeg ikke reise igjen. For jeg bor her nå. Og jeg forstår det ikke ennå, men jeg nyter det.

Akkurat nå sitter jeg på en veranda. Og jeg ser på en utsikt som er medisin for såre øyne. Jeg ser utover Eik og himmelen er den samme. Himmelen er fortsatt den himmelen som forandrer seg mest på kortest tid. Himmelen er noe av det jeg har savnet, for himmelen over Eik er ikke som himmelen noe annet sted. Jeg sitter her og barna har sovnet på nye rom og det er kaos i stuen, men jeg kan ikke se det, og jeg drikker et glass hvitvin fra et pappbeger. Og bortsett fra at jeg savner Carinamin så mye at det føles ut som om sjelen rives i biter, så har jeg det tilnærmet perfekt akkurat nu. Hodet er tomt og hjertet er fylt og jeg kjenner at det er riktig avgjørelse, tross alt.

Hei Tønsberg, og takk for sist. Nå er vi hjemme og vi reiser aldri igjen.

Om viktige relasjoner skapt av små mennesker

Det ringer på døren og før jeg rekker å åpne kommer det en jente inn. Jeg har sagt at de bare må komme, og det tar de bokstavelig, de jentene som er her ofte. Hun spør etter Thea og jeg sender henne videre innover i kjellerleiligheten. Hun er en av de som setter skoene sine pent fra seg og som spør før hun tar vann selvom jeg har sagt at saftmuggen står på benken og at de bare kan forsyne seg.

Noen minutter etterpå ringer det på en gang til. Jeg rekker å åpne denne gangen og utenfor står nabojenta og en jeg ikke har sett før. Dette er Tuva, sier hun jeg kjenner. Hei Tuva. Hyggelig å hilse på deg. Men før jeg er ferdig med setningen har de allerede lukket seg inn i det ene rommet i huset jeg ikke har tilgang til. Så ler de. Og jeg vet at inne på det rommet skapes noe jeg ikke kan være en del av. Det skapes relasjoner og barndomsminner og lykke og magi. Det deles hemmeligheter og det planlegges hva man skal se på TV etter leketiden. Sånn at man kan diskutere det dagen etter. Selvfølgelig. Man er jo engasjert, må vite.

Det hender mer enn regelmessig at det foregår store kriser i heimen. De er som regel tre jenter som leker. Men i dag var Tuva med og alle vet at partall fungerer bedre enn oddetall. Hvertfall for jenter som ikke har blitt uteksaminert fra videregående skole enda. For for jenter under 19 år fungerer ikke oddetall i det hele tatt. True story. Men i dag gikk det bra. Og det slår meg her jeg sitter, at noe har skjedd med Thea. Lille Thea som ble født i forigårs og som veldig snart skal ha bamsefest i en ny stue for å feire 6,5 års dag med 6,5 lys på en muffin hun skal få bake helt selv. Lille Thea som ber meg fjerne både Julius og Alf Prøysen fra Spotifylista si, for hun vil heller ha Madcon og Justin Bieber. Hun synger med til The Killers, Postgirobygget og Michael Bublè. Lille Thea som plutselig vet hva Spotify er og som synger sanger jeg ikke har spilt for henne og som svarer at hun har lært dem på Youtube hvis jeg spør. Hun er ikke bare min Thea lenger. Hun er ikke en liten bylt jeg kan forme med ord og handlinger og omsorg og lærdom. Hun har blitt et individ med personlighet og fordommer og omtanke og humor. Hun vet selv hva hun tenker om mennesker og hun vet i sin egen sjel hvem hun kommer overens med og hvem hun bare trenger å småprate litt med. Hun synes Truls Ottar er kjekk, men han er litt for bølle. Dessuten er hun så forelsket i Eivind at ikke en annen gutt på jorden kan få henne til å vike fra hans side. Hun føler bobler i hjertet sitt og hun savner han så mye at det gjør vondt helt ned i lilletåa. Venninner deler hemmeligheter med henne og hun holder på dem. Jeg har prøvd å få vite litt, men det er ikke sånn man blir likt, mamma! får jeg som svar tilbake. Hun er smart og engasjert og flink og morsom. Og jeg vet at hun vokser og jeg vet at hun skal bli større og jeg vet at det kommer til å føles mer rart senere enn det det gjør nå og jeg vet at jeg fortsatt kan prøve å forme henne med ord og handlinger og omsorg og lærdom. Men å se et lite menneske bli til en personlighet føles godt og rart og kriblende og anderledes i mammahjertet mitt. Å se at hun bygger relasjoner på tvers av de jeg skaper for henne gjør at jeg blir nødt til å sette meg ned litt og tenke over hva det er som egentlig skjer.

Når vi går ut en tur kan jeg høre barn si hei til oss. Barn jeg ikke har sett før. Mamma da. Det er jo Astrid og broren Truls. De bor der nede. Og så peker hun mot en gate jeg ikke har lagt merke til før. Og så sier en voksen mann hei til oss. Og Vakreste stopper opp for å prate litt. Og den voksne nikker mot meg og smiler. Og jeg ser på han og så går han videre mens vi står igjen. Slapp av, mamma. Det er faren til tvillingene i barnehagen. Javel. Er det tvillinger i barnehagen? Jeg liker å tro at jeg er en engasjert mamma, men noen ganger forundrer den 6 år gamle blondinen meg så mye at jeg jommen meg ikke er så sikker. Og noen ganger, noen ganger skjer det ting jeg aldri trodde kom til å skje. Noen ganger går jeg nemlig i gaten her jeg bor og jeg sier hei til mennesker som er en meter lavere og mange år yngre enn meg. Og de hvisker til hverandre. Det var mammaen til Thea og Magnus. Jeg har gått fra å være Line til å bli Thea og Magnus sin mamma. Det er den jeg er i livene deres og jeg kjenner at jeg gir meg selv mange voksenpoeng.

Thea kjenner mennesker. Nå er hun ikke bare min Thea lenger. Jeg er ikke lenger den hun deler alle hemmelighetene sine med og jeg er ikke den som er flinkest til å utforske og jeg er ikke lenger den som får vite alt om Eivind og hva jeg vil se på TV er ikke lenger relevant.

Hun er ikke lenger bare min Thea. Hun har blitt Thea - noen sin gode venninne. Hun har blitt en de andre stoler på og forholder seg til og skaper minner med og besøker og som besøker dem. Hun sier hei til andre foreldre og hun lærer seg navnene deres og uten at hun er klar over det så har hun blitt en del av et psykologisk spill i samfunnet. Hun deler noe med mennesker som jeg bare kan se på fra utsiden. Og det er nytt og det er godt og jeg blir stolt. Men det er nok mest rart. Hvertfall foreløpig. For det har skjedd uten at jeg har lagt merke til det. Hun skaper egne relasjoner og hun har en egen rolle i en gruppe med små mennesker og jeg må bare håpe på at sosialiseringen behandler henne godt. Hun trener på et liv som voksen, velfungerende i et samfunn med andre voksne. Men det vet hun ikke. Hun leker jo bare. Med venninnene sine.

Det slo meg i dag.

Om sandkorn i skoen

Det er ikke så mye som skal til egentlig. Det er ikke mer enn små sandkorn inne i skoen, men de gnager og de lager sår og irritasjon og plutselig så spiser de meg litt. Og da er det gjort. Da flytter de inn i magen min og så blir jeg usikker. Jeg som var så trygg. Jeg som hadde blitt ny og som bar tryggheten og lykken min med stolthet. Jeg som var sikker på at jeg visste hva jeg ville og hva jeg ønsket og at uansett hva som skjedde, så kunne jeg lukte solen og føle at jeg var meg. Men så kommer det sandkorn og sandkornene gjør noe med en del av sjelen min som jeg ikke klarer å styre. Den sjelen som bor midt i magen og som bestemmer om kriblingene er sommerfugler eller flaggermus. Og akkurat nå er de litt av begge, og det vet jeg ikke om jeg vil. Det handler litt om å ikke være en mulighet for noen som er en prioritering selv. Det handler om å ikke tilgi fordi man er svak, men fordi man er sterk nok til å forstå at det er lett å gjøre feil. Det handler om å bli kjent med en intuisjon og etterhvert som man vokser klare å følge den. Det handler om å lære seg å danse i regnet i stedet for å vente på solskinn. Men det handler mest av alt om å ikke la noe av det skje på bekostning av seg selv. Fornuften i meg forstår at noen forsvarsmekanismer kommer uten å trenge det, men resten av meg tenker at de er der for å passe på meg og bare meg og at jeg må passe på meg når de sender små impulser gjennom ryggraden og ut i fornuften min, eller ufornuften min om du heller vil det.

Jeg tror at fordi jeg er jente og fordi jeg er skapt som en litt over gjennomsnittet følsom jentejente, så overanalyserer jeg nok det meste. Sannsynligvis dette også. Sannsynligvis alt. Og kanskje er jeg ikke så klar som jeg trodde jeg var til å slippe kontrollen over meg selv og skribleriene og tankene og meningene mine. Det ville ikke vært så rart. For sandkorn er unødvendige og de gjør vondt og man vil helst fjerne dem. Men på en måte selv ikke jeg kan forklare med ord en tidlig torsdags kveld, så føles det likevel godt. Vanvittig, latterlig, uforklarlig godt. Nesten like godt som røde drinker i brede glass med fine venninner og menn med bart og søte kjoler og tversoversløyfer. For for hvert tråkk gir de en slags beskjed om at man ikke bare er seg, men at man føler og at man er tilstede og at man kan kjenne mer enn det man trodde man kunne kjenne. Og jeg takker de Guder som finnes for at vi har sjelen vår og at den er vår og at den er uovervinnelig og at sandkornene ikke kan overta den, men bare lene seg litt på den. Resten av deg og meg og oss og vi og dere både kan og bør og skal prøve seg frem og sandkornene kan overta det uten at det er så farlig. Og det sies jo at det er mer til livet enn å trekke pusten. Det beste er øyeblikkene når noe får deg til å miste den og man på nytt ser det perfekt uperfekte og enten så går det bra, eller så går det over. Og jeg er kanskje ikke helt der ennå. Men jeg er nærmere enn jeg var i går. Og om man blir litt gal på veien, så får man heller bare bli det. Det finnes heldigvis nok Ben&Jerrys med chocolatefudgecoockie til å kunne gi det en god sjanse.

Øyeblikk fra posten

Vi har en tendens til å tro at livet vårt handler om de store øyeblikkene. Men store øyeblikk griper oss plutselig uten at vi er klar over det - vakkert innpakket i noe som kan virke som et ubetydelig ett, sies det i statusen min på facebook i skrivende stund.

Husker du det øyeblikket du ble gravid med din førstefødte? Eller øyeblikket rett før du gikk inn til avsluttende eksamen? Eller øyeblikket du stod på et dansegulv i et festlokale og kysset han som nå er mannen din for aller første gang? Tenkte du noensinne over da hvilken reise de sekundene ville ta deg med på? Hvordan de små bevegelsene og ordene og tankene og meningene den gang da førte frem til hver dag nå? Det er pittesmå, nesten ubetydelige, øyeblikk som helt plutselig viser seg å bli de Store Øyeblikkene.

Jeg husker at jeg satt i en skolegård på Eik i Tønsberg for syv år og tre måneder siden og jeg snakket med venninnene mine om hva jeg ville gjøre med livet mitt. Jeg var 16 år, bare noen dager unna å fylle 17. Jeg ville reise og oppleve og mestre og klare og skulke og le og drikke pils i parken. Jeg ville reise på ferie uten voksne og flytte i hybel med jevngamle når jeg selv ble gammel nok. Og jeg tenkte frem i tid, helt frem til jeg var 24-25 år. Da kom jeg sikkert til å være ferdig med utdannelse og ha meg en skikkelig jobb og en fast mann og til nød en hund og kanskje oldemors gamle kopper med skår i stående i et skap. Og jeg var hellig overbevist om at når jeg var 24-25 år, en gang en evighet inn i fremtiden, så ville det være de store øyeblikkene i livet mitt. Å komme hjem fra jobb, lage mat, pilse ute, lukte voksent, gå med høye hæler og kle dressbukser. Ingenting rokket troen min fra at store øyeblikk ville være forfremmelse og en mann som var stolt og lyden av bilnøklene og en hverdag uten mamma.

Jeg husker at jeg satt i en skolegård på Eik i Tønsberg for syv år og en måned siden og jeg snakket med venninnene mine om hva som kom til å skje med livet mitt. Jeg hadde akkurat fylt sytten år og jeg skulle bli mamma for aller første gang. Og vi tenkte, venninnene mine og jeg, vi tenkte helt frem til den gangen en evighet inn i fremtiden når jeg kom til å være 24 år og ha et barn på seks og snart et halvt og jeg skulle bli med han eller henne eller de på skolen for første gang. Og det slo meg at det kom til å bli et slikt øyeblikk, et slikt stort øyeblikk som er med på å definere livet og som man alltid kan huske. Et slikt øyeblikk man kan lukte hvis man lukker øynene og hvis man noen gang lukter den samme lukten et annet sted igjen, så er man likevel rett tilbake i det øyeblikket. Det slo meg at innen da kom jeg til å ha måttet oppdra et barn som kunne være venn eller venninne, søt og snill og god og empatisk og smart og morsom og populær og fortsatt ha alle de gode verdiene. Og jeg kom til å stå der og jeg kom til å være fryktelig voksen og likevel ikke voksen i det hele tatt. For jeg skulle jo til nød bare ha en hund.

Nå har det gått syv år og en måned siden jeg tenkte på det første gangen. Og i ettertid har jeg ikke tenkt så mye på det. Hverdager har kommet og gått, øyeblikk har flydd forbi øynene mine og noen av dem har hengt seg fast et sted i hjernebarken sånn at jeg kan ta dem frem igjen når jeg måtte ønske det. Men jeg sitter her i dag, med et brev i hånden og jeg opplever et øyeblikk. Det er ikke et stort et. Det er et lite ett, og det kan fort virke som et ubetydelig ett. Men det er pakket inn i noe vakkert. Vi vil med dette ønske foreldre til grunnskolebarn velkomne til foreldremøte på Eik skole onsdag 6. juni 2012. 


Det er noen uker igjen til jeg for aller første gang skal se min Vakreste gå gjennom dørene og ønskes velkommen til mange års skolegang og oppleve det man skulle tro ville være Det Store Øyeblikket i denne sammenhengen. Men det er noe inni meg som forsiktig hvisker til sjelen min at jeg må ta vare på dette også. At dette ubetydelige øyeblikket jeg opplever akkurat nå ikke er så ubetydelig likvel. At det er en håndfull perler pakket inn i gråpapir som kom til meg i en konvolutt fra Tønsberg Kommune i dag. Og jeg sitter her, ikke så voksen som jeg så for meg, og det går opp for meg nå at jeg har grunnskolebarn. Og for mange er det kanskje ikke så rart, men for meg føles det helt utrolig. Og jeg tar til meg lukten og lyset og følelsen og jeg lukker øynene og jeg vet at dette er et øyeblikk jeg kommer til å ha med meg. Dette ubetydelige, likevel så veldig betydningsfulle øyeblikket, som kom til meg fra posten klokken 09.17 i dag tidlig.

Fire jordbærkjærligheter og mimmi sin ripssaft

Lille venn, sett deg her. Mamma skal fortelle deg om noe fint. Noe som skjer veldig sjeldent. Noe du må ta vare på. Det er en følelse.

Du vet den følelsen du får inni deg hvis du får spise en jordbærkjærlighet på en tirsdag eller den følelsen du får når du får være ute og hoppe strikk med venninner helt til klokken blir ni fordi mamma skravler over gjerdet og det er sommer og noen griller og det lukter nyklippet gress og man ler og et propellfly høres i det fjerne og det er en søndagsmorgen med egg som venter på oss dagen etter og du blir veldig glad? Vel, det er en sånn følelse jeg snakker om. Bare større. Mye større. Den er som å få fire jordbærkjærligheter og ripssaft på en og samme dag. Så stor er den. Og så sjelden.

Mange bruker hele livet sitt på å drømme om den, vennen. Og planlegge den og ønske seg den. Det er helt sant. Man har hørt om den og lest om den og tenkt på den og fantasert om den. Og man tror den kommer og så kommer den kanskje ikke likevel. Og man fortsetter å vente og man leter og man utforsker. Men den er vanskelig å finne. Den er like vanskelig å finne som det er å finne lillebror når vi leker gjemsel. Og vi begge vet jo hvor vanskelig det er å finne han når han sitter musestille i skittentøyskurven. Ikke sant, Vakring? Men en dag, en helt vanlig dag, kanskje en lørdag, så banker den på hjertet ditt. Noen ganger hardt og voldsomt og uten forvarsel og noen ganger banker den forsiktig og listende og nesten helt lydløst. Men uansett hvordan den gjør det så har man verken forventet eller planlagt det når det først skjer. Man har kanskje gjort det motsatte. Planlagt at den ikke skulle komme. Men så har man har bare vært hjemme og så kom den likevel.

Lille venn. Du vet de virkelig gode drømmene du har noen ganger? De som handler om lukten av bestemor og bomullskyer og sommerferie og snøengler og lørdagskos foran peisen og den drømmen du hadde om stjerneskudd den gangen? Noen ganger føles det sånn. Det føles som en drøm og man vet liksom ikke helt. Man prøver å våkne og man prøver å finne ut av det og man prøver å lese seg selv og man prøver å kjenne på om verden fortsatt er slik som den var eller om verden som man kjenner den har forandret seg i det siste. Man prøver å ta på bomullsskyen i drømmen og noen ganger så klarer man det og da er ikke verden lenger slik den var før følelsen banket på hjertet og da vet man det. Man kjenner det i alle fibrene på kroppen sin at den har kommet og det er ingenting man kan gjøre med det. Man har ikke noe valg lenger. Man må svelge den og holde på den og kjenne på den. Og noen ganger er den så overveldende, lille venn, at man nesten må gråte fordi man ikke vet hva man skal gjøre lenger. Plutselig er den alt man tenker på og alt man tror på og alt man har lyst til å fortelle om. Og den blir som smaken av Dundersalt i munnen, for den forsvinner ikke selvom man prøver å spise annet godteri etterpå. For du vet, akkurat som med Dundersalt, at det er favoritten din.

Men det er skummelt, kjære barn. Det er kjempeskummelt. Husker du i fjor sommer, når du ville hoppe fra stupebrettet? Og det var nesten en og en halv meter ned og du ikke var sikker på om armringene kunne holde deg flytende? Husker du at jeg sa til deg at det kom til å gå bra, men du var fortsatt redd fordi du ikke hadde prøvd før? Det er litt sånn. Bare at med den følelsen, så hopper man fra 34,5 meter og man har ikke armringene på seg. For den følelsen ER armringene dine og de ligger i vannet og de venter på deg. Men du kan ikke vite før du hopper om du treffer dem eller ikke. Og noen ganger hopper man og så flyter de vekk og da ligger man i vannet helt alene og det blir vanskelig å puste og man må karre seg til kanten mens vannet blir høyt og bena tunge og sjelen borte og øynene våte og hjertet knust.

Men noen ganger, spurven min, noen ganger så hopper man og så treffer man armringene sine med en gang. Og de holder deg oppe og de gjør hjertet ditt større og sjelen tilstede og bena lette og når man svømmer blir man verdensmester, og bomullsskyene og stjerneskuddene du har drømt om kan du plutselig føle tett inntil deg og man vet at man er trygg og god og fin. Og man har lyst til å smile og man har lyst til å være flinkere og man har til og med lyst til å dele favorittleken sin. Jeg vet det høres rart ut, men det er helt sant! Og kjære deg, følelsen av en mann du er glad i og som er glad i deg - det er den beste følelsen på jord. En mann som er snill og som stryker på deg og som holder deg og som ler med deg. En mann som gjør at det kribler i huden din og hjertet ditt og tankene dine. En mann som er fin og som er din og som er bare din og du har lyst til å være hans fra nå og til evigheten. Det heter forelskelse, lille. Klarer du å si det? For-elskelse. Sånn ja! Flink du er. Og jeg håper du er like heldig som mamma har vært og at følelsen banker på hjertet ditt en dag du er stor nok for den, Thea. Og jeg håper den lar deg flyte resten av livet og at den aldri slipper deg igjen. For det er det beste du noen gang kommer til å føle. Like godt og like sjeldent som fire jordbærkjærligheter og mimmi sin ripssaft på en og samme dag.