Tre glass vin og stjerneskudd

Jeg sitter på gulvet, med bena inntil kroppen og hodet hvilende i en tilstand av tilstedeværelse og lengsel, med armene rundt knærne og stille musikk forsiktig dansende rundt meg. Den type musikk som bare halvdeprimerte, fantastisk begavede musikere kan skape. De som er mer enn bare mennesker. Den type musikk som treffer rett i den myke delen av hjertet og det sårbare i sjelen. Jeg er nesten naken. Med bare et laken rundt sjelen og et teppe rundt kroppen kjenner jeg at luften utenifra og varmen innenifra gjør tempraturen upåklagelig. Rundt meg er det stille, huset er tomt og vinglasset er fyllt opp for andre gang. Kanskje tredje. Fra et univers utenfor mitt eget hører jeg lydene av mennesker som ler og drikker og danser et sted i byen, men det siste jeg vil er å være der selv. Bare å lytte til dem er nok. Bare å være den som vet om de, men som ingen vet om tilbake. Som de dagene jeg tar meg selv i å sitte på bussen og å følge med på menneskene på utsiden og å skape mine egne skjebner for dem og å vite at for dem er jeg bare en jente som kjørte forbi dem med bussen en tirsdag i juni. Men nå er det kvelden og det er august og jeg er alene og jeg ser ingen, men hører mange, og innimellom svever en stjerne forbi og jeg ønsker meg noe, akkurat som jeg gjorde når jeg så den slags magi da jeg var fem. Jeg ønsker meg større hjerte og mer tålmodighet og å bli elsket til evigheten. Og jeg sitter på et stort gulv. Ett som er lyst og beiset slik at kvisten fortsatt synes og med riper fra andre familier og andre historier og andre tider dypt ned i seg slik at de er foreviget for alltid. Eller i allefall til noen skifter dette perfekte gulvet. Jeg har verandadøren åpen og jeg sitter bare noen meter på innsiden og jeg føler at verden treffer meg i brystet samtidig som jeg er behagelig beskyttet av tykke vegger og mye takhøyde. En truende, dog augustvarm, kveldsbris gjør at de gjennomsiktige, hvite, gulvlange gardinene blafrer innover og jeg får øye på de altfor store, knuste blomsterkrukkene som står på trappen utenfor. Favorittblomsterkrukkene mine. De med historier og minner gjemt i skårene sine, som er fyllt med villblomster og farmors gamle hagepynt og andre underverker.

Jeg har et bilde stående på sjenken fra en ferie jeg var på i gamledager. Med skjeve hus og lyseblått vann og små dører og en ny, deilig kultur jeg ikke kjente til. På bildet står jeg inntil en mur og jeg smiler et dumt turistsmil uten mål eller mening og bak meg skimtes en annen verden enn den vi kjenner til, en jeg forelsket meg totalt og hemningsløst i. Jeg var den som var anderledes. Og når jeg sitter her alene i en mørk leilighet med lyst gulv og ikke er en del av universet på utsiden, i et land der vi sjeldent snakker med fremmede tenker jeg tilbake på dette stedet med steinbrønner og hus i skråninger og flotte, tykke damer som smekket med tungen fordi jeg hadde altfor lite underhudsfett til å fostre opp sterke gutter til verdenen vår. De var grove i huden og hadde håret i en snurr bak på hodet og gikk til landsbykirken på søndager. De samlet frukt i kurver og de bar dem til torget som var fyllt med farger og smaker og sanseinntrykk jeg aldri har opplevd maken til verken før eller senere. De snakket høyt og strengt til hverandre, men lo like etterpå og gikk aldri fra hverandre i uvennskap. De kysset hverandre når de kom og når de gikk og de ble ved hverandre, lojale og elskelige, i gode og onde dager - til de døde ved siden av hverandre i et hus i en skråning med kveldsolen hengende over sengen. Et sted så langt unna vår virkelighet

Jeg sitter på gulvet med bena inntil kroppen og hodet hvilende i en tilstand av tilstedeværelse og lengsel. Jeg kjenner på gode følelser rundt livet mitt og tankene mine og følelsene mine og evnene jeg fortsatt har itakt og evnene som ikke fantes før, men som har dukket opp i senere tid. Jeg elsker den våryre stemningen som brer seg rundt meg når jeg sitter alene og lengter etter noe jeg ikke kan sette fingeren på. Jeg elsker det deilig befriende livet som møtte meg i døren når jeg åpnet øynene for de små, viktige tingene. Som lukten av solen og følelsen av å prestere pakket rundt kroppen og synet av en mørk augustkveld på utsiden, med stjerneskudd og latter i det fjerne. Og minnene om et sted med skjeve hus og lyseblått vann og små dører skyller over kroppen min, sammen med stille musikk fra begavede kunstnere og det treffer meg langt inne i knokene. Det er høyt og lavt og vakkert og skjult i treverket og i engen på utsiden og i kvelden jeg ser på fra innsiden. Og plutselig er skjebner hinsides min forstand og ord som ikke kan sies sniker seg forsiktig og uutholdelig inn blandt andre tanker og minner som gjemmer seg i bevisstheten på toppen av kroppen et sted. Og alt jeg føler er tilfredshet. Og det må være det beste man kan føle en augustkveld med tre glass vin og stjerneskudd.

Line Anekdote

Når dagen har vært litt lang og tanken om seg selv er litt liten. Når horisonten sender lys rett inn i livet vårt, et lys som er litt for sterkt på dager som denne. Et lys som gjør at alle de små feilene våre synes så latterlig godt og man kjenner på følelsen av å være en fremmed i samfunnet og i småbyen man bor i og i huset sitt og helt inne i sin egen sjel er man ganske så fremmed til og med. For livet er nytt og må startes på hver dag. Tankegangen er tilstede, men innimellom glipper den og man må minne seg selv på det alltid, alltid. Å ha en ny personlighet og nye feil og nye egenskaper i en kropp som er et kvart århundre gammel er ikke alltid en forandring som går seg til på et kvarter og et blunk, men en forandring som trenger at horisonten dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år etter år, sender små lysglimt rett inn i livet. Noen dager for sterke, andre dager akkurat passe og en dag i ny og ne så svakt at man tenner stearinlys og skaper sitt eget bilde av verden omkring seg. Helt til man en vakker dag kjenner konsekvensene av det som var og det som skjedde for ganske snart to hele år siden.

Knepet er å være tapper og modig og sterk. Og vite at man ikke nødvendigvis trenger å forandre verden, men bare den lille sirkelen man befinner seg i. Og å ta med seg kaffekoppen og skrivemaskinen og gode følelser og lidenskapen og å arbeide hardt... med noe. Knepet er å bruke ettermiddag med fine mennesker og å skape minner og å le av historier og å vite at alle er informert, men ingen ved sine fulle fem, for alle er småbrisne på relasjoner og lykke, og å vite at alle vet hvor fantastiske de er, inkludert deg selv. For mennesker er fantastiske. Mennesker skaper og skriver og overlever og nynner og klemmer, selv når du ikke ønsker en klem, men likevel så sårt trenger det. Mennesker tilgir og glemmer og elsker og steker vafler i gaten en søndag det er fint vær og naboene er ute. Og mennesker deler.

Livet er fullt av anekdoter og anekdoter er like fantastiske som mennesker. Men når man føler at man er en anekdote, når den første setningen ved det første møtet er Hei, jeg heter Line Anekdote, nå skal jeg fortelle deg noe snodig, da forandrer følelsene på innsiden seg littegrann. På et gitt tidspunkt i livet, en dag man er blitt voksen nok, kommer man dit at man ønsker noe mer og noe større og noe viktigere enn å være en litt morsom historie som gjenfortelles. Man ønsker suksess, eller i allefall håpet om suksess. Eller i allefall muligheten til å prøve på suksess. Man vil ikke være temaet fordi det er litt synd på en, men fordi man har prestert noe fantastisk stort, i allefall, som nevnt, innenfor den sirkelen man befinner seg i.

I morgen skal jeg gjøre noe pittelite og veldig stort på en gang, og jeg håper at jeg en dag kan fortelle dere hvor godt det gikk for meg. Jeg skal sende et brev med en drøm på innsiden av konvolutten og jeg har ingen kontroll over hva som skjer etter det. Og kanskje, en gang i fremtiden, en dag horisonten sender akkurat passe med lys rett inn i livet mitt, så kan jeg sitere James Salter for dere - om hvordan det øyeblikket var et veldig lite ett, men som likevel senere viste seg å bli en av de store, viktige. For "Noen ganger skjønner du når du står midt i de store øyeblikkene, og noen ganger stiger de opp fra fortiden."

Kanskje er det akkurat denne salige blandingen av sjeggete menn og fine jenter og triste historier og lykkelige steder og et hjem som føles hyggelig og innkjøp av ødelagte vekkerklokker fra en selger helt uten sperrer i Spania og tanker og frustrasjoner og å ville for mye, for lite, ingenting og alt jeg trenger. Kanskje var det da han gråtkvalt sa at han var lei seg og vi mistet tillitten og vi fikk den tilbake at det forandret seg. Kanskje var det da vi lovet, men ingen av oss holdt det. Kanskje var det da jeg fant lykke i det andre tror er ulykke og jeg oppdaget livet på nytt og ikke visste om det var sorg eller glede jeg hadde på innsiden, men jeg visste at det var noe sterkt - kanskje var det da det forandret seg.

Det eneste jeg vet er at alt er forandret og jeg tror det er bra og jeg gleder meg til å i sakte film fortsette å være vitne til hvordan mitt eget liv, uten at jeg prøver så hardt, pusler seg sammen igjen. Til et sammensatt spill av hjørner og forsiktige svinger og nedoverbakker som gjør at når man går opp igjen ser man helt nye, latterlig fine, forsiktige mål. Latterlige mål og drømmer og fremtider som kanskje, bare kanskje, bor på innsiden av en tykk og brun konvolutt på kjøkkenbordet i dag og som sendes videre til uvissheten og sommerfugler fra dypet av sjelen i morgen. På samme måten som vi puster uten å tenke over det og går uten å bruke hjernen, men bare ryggraden - sånn pusler hverdagen min seg sammen. Helt bevisst og nydelig ubevisst på en gang. Jeg er heldig, jeg.

Om å huske det man har glemt, som om å leve.

Det handler om de små tingene. Det handler om vårsko og paradis i gaten og nabovenninner. Det handler om løse krøller over en naken skulder og et klesplagg som er fra gamledager, men som man synes fungerer merkelig godt. Det handler om fnising og leppestiftmerker på ett vinglass etter en kveld som aldri gikk over og det handler om å le med favorittmennesket som er på besøk fra andre siden av landet. Det handler om fine tekster og musikk som rører helt inn til ryggmargen og bestevenner som kommer på besøk og som dumper ned i sofaen uten å vite om det egentlig passer, for det passer alltid. Det handler om små lapper med livsviktige beskjeder, som Du er viktig. Og det handler om å danse i regnet og å løpe det raskeste man klarer gjennom skogen når oktoberværet helt plutselig treffer deg, med sekken over hodet og gjennomvåte sko og en venninne som tar deg igjen og som ler med deg når dere søker ly under det aller første og største treet dere kunne finne, med håret klistret til ansiktet og et minne dere aldri kommer til å snakke om i fremtiden, men som alltid vil være med dere og få dere til å smile neste gang oktoberværet treffer dere i skogen. Selvom dere da går alene og bare har en paraply å skjule dere under og er mye eldre og verken har sekker eller trær eller venninner i nærheten.

Det handler om de små tingene. Som en gutt med ny sekk og en jente som har vært trist, men som fikk være våken litt ekstra og som smilte da hun sovnet, med mammas skjerf tett inntil kroppen. Det handler om å være dansestøle en fredag, fordi man har hatt fri og danset til en ny dag kom. Det handler om å være så stup forelsket i en bok eller en tekst eller en følelse eller en mann eller en dame at man nesten gråter fordi man trodde at livet var fint nok fra før, men så blir det bare finere. Det handler om usikkerhet og ambisjoner og ikke bare muligheten, men gutsen, til å ta et sted videre når Livet kaller og å gjøre det man alltid så for seg.

Det handler om tilhørighet og loppemarkedfunn man plasserer midt i stuen, bare fordi. Det handler om lyse netter og tirring mot en vegg og våryrhet på sensommeren. Det handler om å være den viktigste for to små og selvom man svikter i blandt vite at man gjør alt det man tror er mulig og litt til for at de ikke bare ikke skal bli traumatisert, men for at de en vakker dag skal tenke tilbake og inne i seg selv forsiktig hviske; Det var fint. At de en vakker dag setter pris på gamle skatter som en fruktkasse og kopper med skår i og fine tekster og at de innehar evnen til å ligge på gulvet og puste med magen og nyte alt som er fint. At de er omtenksomme og lojale og setter seg selv til side når det blir nødvendig, men likevel aldri tillater å verken selv bli eller la andre bli unødig tråkket på eller skubbet bort av en litt spissere albue.

Det handler om å fremdeles være et barn og le så tårene triller når man blir kilt av han som er fin en mandags formiddag i en stor seng, fortsatt med pysj på, like forelsket som for et år siden, om ikke mer. Fordi man tror man elsker til man sprekker. Når man kan krabbe på gulvet med sine egne små mennesker fordi man i et øyeblikk glemmer at man er den som er  voksen, men akkurat da kanskje heller er et troll med tretten øyne, en arm og mose på nesa og så skummel at de ler til de faller om. Det handler om en klype nydelige mennesker som alltid vil en godt og muligheten til å rømme til et helt nytt sted. Kanskje Åsgårdstrand. På en torsdag. Fordi man vil og har lommepenger nok til en is på en brygge i en annen by.

Det handler om naiviteten i et ung pikehjerte som fra toppen av verden roper at han elsker meg og jeg elsker ham og det skal vare for alltid og man tre måneder etterpå fortsatt mener det, men kompisen man ropte det for er byttet ut med en litt eldre kompis. En med lappen. Det handler om erfaringene som setter seg i kroppen. Noen i hjertet og noen i hodet og noen i en sjel som er litt forandret og følelsen av å mestre når man etterhvert forstår at evig kjærlighet er ikke såpebobler og stormende sommerfugler i ben eller mage eller hjerte eller sinn eller at man må sende tekstmeldinger som bekrefter det rare hver eneste dag. Evig kjærlighet kan være å bli presset inntil en vegg og få et kyss man har lengtet etter av en mann man aldri skal se igjen. Eller litt oftere, respekt og tillit og lojalitet og tanken om at det som har vært og det som er og det som skal komme er verdt å kjempe litt til for. For med litt til og litt til, så sitter man plutselig i vinterhagen og leser bøker og kjenner hverandre bedre enn noen etter 40 år sammen og helt uten mer magi enn det har man funnet den evige kjærligheten alle leter etter, men få kjemper for.

Det handler om de små, men store, øyeblikkene. Jeg har i et øyeblikk, eller noen måneder eller faktisk nesten ett helt år, glemt det jeg sa at jeg aldri skulle glemme. Jeg har i noen sekunder eller måneder glemt å ha solen i nakken når det regner. Jeg har glemt å ligge på ryggen, helt alene, og lytte til musikken frem til jeg forstår den på nytt. Jeg har glemt å puste med magen sånn at luften kan trekke helt inn i ribbein og ned til sjelen og opp gjennom alt det lange, ganske korte, håret mitt. Jeg har glemt å kjenne på sommerfuglene man får av å kunne gå til butikken helt selv og gleden av å klare å hente barna sine, på to friske, nokså velfungerende, ben.

Nå har jeg gått hjemme lenge. Jeg er lei. Så jeg tar tak. Jeg vurderer skrivekurs og hageselskap og andre må få gjennomført ting. Jeg vil mestre og prestere og avtale og klare å huske avtalene. Jeg vil føle mer enn bare tilstedeværelse. Jeg vil føle tilfredshet. Sånn som jeg gjorde. Som jeg minner meg selv på akkurat nå. Sånn som nå.

Nok en gang handler det om Livet. Og herremin, så fint det er.

... så vokser motet med nødvendigheten,

sa William Shakespare.

Det er noe bare vi har. Han og meg. Meg og han. Det er noe flytende og fint og som føles godt. Det er det perfekte uperfekte. Det er muligheter og toleranse og litt takhøyde. Det er å ligge tett inntil med en sommerdag på utsiden og verandadøren åpen og å forsove seg til alt man ikke skal rekke. Det er å lytte til den verdenen som finnes et annet sted samtidig som man akkuart da er i den eneste verdenen man ønsker seg. Det er å såre og å krangle og å finne sammen igjen. Det er å tilgi og å mene det helt nederst i sjelen og innerst i hjertet. Det er å faktisk føle på den følelsen at ikke bare kan man leve med, men man kan ikke leve uten. Det er å ikke strekke til og å likevel være alt. Det er behovet for å gå ut av seg selv og å legge hjertet sitt på bordet og å si unnskyld. Det er å svare jeg elsker deg uansett hva som har blitt sagt først. Det er å være den som blir igjen når de andre går og å være den som for alltid vil sitte ved siden av, når ingenting behøver å sies, men alt må føles. Det er å vite, helt sikkert, at det er verdt alt man må gå gjennom først.

Å våkne er det vanskeligste når man sover med et hjerte som er knust. Når man må tråkke forsiktig over gulvet, så ikke bitene av seg selv strødd utover blir tråkket på igjen. Og igjen og igjen. Det er når kaffen ikke lenger lukter barndomsminner fra Oslo og vitrineskapet ikke hvisker en historier i det man lister seg forbi. Det er et bilde på kjøleskapet av han som var fin som du enda ikke har snudd og det er følelsen av en altfor stor skjorte rundt en naken, trist kropp. Det er når man er så tom at inspirasjonen ikke kommer lenger. Helt tom. Jeg har aldri vært det før. Jeg har vært så sint at jeg har kunnet sprekke før og jeg har grått tårer så store som hus før. Jeg har skreket og vært innesluttet. Jeg har kjempet og vunnet, og jeg har kjempet og tapt. Men nå har jeg bare vært tom. Jeg har ikke hatt ord. Skårene etter hjertet mitt ripet opp noe på innsiden hver gang jeg pustet. Når han ble nevnt blødde jeg litt på innsiden av meg selv. Noe manglet hver gang jeg løftet blikket. Magen var vond og hendene var knyttet. Klumpen i halsen sa at jeg var trist. Men alt jeg følte var tomt. I et øyeblikk var jeg borte. Uten følelser eller evne til å fortelle hvordan det føltes å ikke føle. Helt tom.

Men når en mann er fin gjør han ting som andre menn ikke gjør. Han banker ikke på døren når han kommer og han forsyner seg av kaffen selv. Han går rett inn på badet og finner en morgenkåpe til kroppen som er naken og trist og som har en for stor skjorte over skuldrene. Han plasserer kroppen med morgenkåpen i sofaen, mellom puter og lappeteppepledd, og uten å si noe plukker han opp bitene av en personlighet på gulvet. Han finner en bit av hjertet ved tv`en og en bit i det som rett etter krigen var en fruktkasse, men som nå er lekekasse til spesielt utvalgte leker. Han finner bitene og han pusler dem sammen igjen og han limer og venter på at det skal tørke. Han er tålmodig og snill og han maser ikke. Og når det har blitt tørt legger han det på bordet. Mitt hjerte, med mange små og synlige arr. Og så legger han hans hjerte ved siden av. Og for første gang kunne man se at han har plukket opp sitt først. Han har kanskje funnet en bit i sofaen og en annen ved skohyllen i gangen. Og han har lett etter bitene og han har funnet dem og han har prøvd. Og hans er også limt sammen. Og hans har også tørket. Og hans har også arr. Mange arr. Og så sier han unnskyld. Og uten noe større magi enn det er jeg plutselig ikke tom lenger. Kaffen lukter barndomsminner fra Oslo og vitrineskapet hvisker om en gammel oldefar som røkte pipe og som skrønet for små barn på den gode måten. Og jeg kjenner på det perfekte uperfekte. Det vi har. Han og meg. Meg og han. Og så setter han seg bak meg og holder rundt meg lenge. Skjorten er ikke for stor lenger og jeg fniser av vitrineskapet. Og så bare vet jeg.

... så vokser motet med nødvendigheten, sa William Shakespare. Og alt jeg var redd for forsvant. Det jeg ønsket meg kom. Følelsen av noe godt gjorde det nødvendig å plassere vonde følelser i en sekk og plassere den i en krok i gangen. Nærme nok til å forsiktig minne oss på det som en gang var og langt nok unna til å aldri måtte tenke på det igjen. Den vil for alltid stå der, innimellom gamle mareritt og sko fulle av sandkorn, men jeg vil ikke bære den med meg. Med listige bevegelser og sommerfugler i knærne og med god hjelp av han som er fin plasserte jeg det skjøre hjertet tilbake i sjelen og personligheten inn igjen i kroppen. Og med sitt hjerte, like fullt av arr som mitt, gjorde han det samme. Det vi har er ekte og godt, men det er vi selv som svikter i blandt. Og det får være greit. For med litt takhøyde og et par godt limte hjerter skal vi klare det meste. For motet vokser alltid med nødvendigheten. Og jeg elsker deg.

På et lite rom med skråtak

Det finnes noen øyeblikk og stemninger og følelser i livet som innimellom er større enn andre. De setter seg ved et eget sted i kroppen og bringer frem noe annet enn hverdagen og rutinene og det vanlige bringer frem på en torsdag man har forsovet seg. De får luften til å virke litt renere og livet til å virke litt enklere å bære i tunge perioder. De svøper seg forsiktig rundt deg og hvis du lukker øynene i sentrum av en sånt øyeblikk eller en sånn stemning eller en sånn følelse så kan du faktisk kjenne at det kiler litt ekstra rett under huden når de er nær deg. I dag har en sånn stemning svøpt seg rundt huset vårt. 

Her, på et lite rom med skråtak, finnes det et hjerte som banker litt hardere i natt enn det pleier å gjøre. Det finnes et hode som drømmer om ting det ellers ikke drømmer om. Det finnes en mage som er så full av kriblerier at å sove nesten ikke var mulig. Det finnes forventninger og sommerfugler og små hemmeligheter. Det finnes en julinatt med sengetøy som har tørket ute og et over 80 år gammelt, nytt møbel på kjøkkenet og lukten av strikkhopp og isbil og loppemarkedskatter og å bare være i luften. En følelse har funnet veien inn til det rommet og det hjertet og den har smittet hele huset og oss som er store med en stemning bare uskrevne eventyr og små gutter kan forklare. Og tankene mine går rett tilbake til akkurat det samme jeg tenkte på natt til 22. juli i fjor: 

Jeg vet at dette er en dag jeg burde vært trist på. En dag jeg burde fylt med tomhet og vanskelige tanker og medfølelse. Og jeg gjør det. Det også. Men jeg gjør mer enn det. Og jeg gjør anderledes enn det. Og jeg fokuserer på noe annet, på noe finere, på det Fineste faktisk.

22. juli handler overraskende nok ikke om det triste hos oss. Ikke fordi vi ikke bryr oss eller fordi tragedien ikke traff hjertene våre på lik linje som det traff hjertene til resten av Norge og resten av verden. Men fordi at noe større skjedde hos oss 22. juli. Det største skjedde oss. Det handler om å feire noe av det beste jeg vet om. Det handler om betingelsesløs kjærlighet og stolthet som får luften rundt meg til å bli varm og god. Det handler om et pittelite menneske som smiler større enn noen andre jeg vet om. Det handler om drivkraften i livet til mødre, drivkraften som får oss til å klare det umulige hvis det blir nødvendig. Det handler om det ene punktet igjen på jordkloden som det enda ikke finnes egoisme i. Det handler om det varmeste og det næreste og det tryggeste og det sanneste. Det handler om en sønn. En sønn som har bursdag i dag, på selveste, tristeste 22. juli.

Kjære Magnus. I dag er det din dag. Og i dag skal jeg fortelle deg det samme som jeg forteller deg hver dag. Du, gutten min, du er den fineste jeg vet om. Du er den lykkeligste gutten jeg vet om. Du er den morsomte gutten jeg vet om. Du har i tre år vært, og du vil for alltid være, den gutten på jord som jeg elsker høyest. Du skal vite, lille venn, at ingen på kloden er som deg. På de tre årene du har priviligert faren din og meg å være i livene våres har du vist oss ting ingen andre kan vise oss. På tre år har du gått fra å være den skjøreste, minste lille skapningen jeg hadde sett til å bli en gutt med mot og hjerte av gull og egne meninger og pågangsmot og vilje og evnen til å skape noe fantastisk ut av alle situasjoner. Du prøver selv du, Magnus. Og når du faller så vinker du hadet til vondten og så reiser du deg igjen og så ler du og så gjør du oss forundret over at det går ann å være så god som det du er. Om voksne mennesker hadde hatt ditt pågangsmot, skatten min, så hadde verden vært et bedre sted.

Så her, på et lite rom med skråtak, finnes det et hjerte som banker litt hardere i natt enn det pleier å gjøre. Det finnes et hode som drømmer om ting det ellers ikke drømmer om. Det finnes en mage som er så full av kriblerier at å sove nesten ikke var mulig. Det finnes forventninger og sommerfugler og små hemmeligheter. Det finnes en gutt som ikke vet om det vonde, men som synger om kroner og lyseblå kaker og om hvor vanskelig det å sovne når man virkelig virkelig, helt innerst i kroppen, gleder seg til noe for aller første gang. Det finnes et nytt, gammelt møbel på kjøkkenet. En hjemmelaget krone er plassert ved bordets eneste tripptrappstol og kaken pappa har bakt står i kjøleskapet. Gavene er pakket inn med både krølletrå og ballonger og varme tanker og de er såvidt synlige gjennom dørsprekken fra det lille rommet med skråtak. Fra rommet der hjertet banker litt ekstra i natt.

Så, kjære Magnus. Vår aller kjæreste stolthet. Du med latteren som smitter sjelen min og øyne store som dammer. Vi har fortalt deg det før, men vi skal fortsette å fortelle deg det. Helt til du en dag sier det til ditt eget lille hjerte som ligger på et rom med skråtak og venter på å få lov til å stå opp; Du har ennå ikke kysset en jente eller fått dine egne lommepenger. Eller gått på kino med bare venner. Du har ennå ikke tilbrakt sommeren på en brygge og vintrene i en bakke med kompiser. Du har ikke lært om problemer ennå. Om penger eller kjærlighetssorg. Eller skuffelser og bitterhet. Du har ikke lært at du må vokte hjertet ditt. For nå gir du klemmer til alle. Og du gir verdens beste klemmer. Men etterhvert kommer du til å erfare at verden ikke bare er god. Mennesker kommer til å såre deg. Du kommer til å få hjertet knust. Piken du trodde du elsket i 7. klasse vil elske en annen tre uker senere. Sånn er livet. Men mennesker er gode, Magnus. Mennesker lager gode sveler med syltetøy på. Mennesker klemmer når du trenger det og ringer selv når du ikke vil det. Mennesker ler med deg. Mennesker kan se på solnedgangen med deg eller gå tur en høstmorgen når det ligger tusen diamanter i den våte tåken rett over bakken og byen fortsatt er helt stille. Mennesker mener godt, selv om det noen ganger kommer ut feil. Mennesker skriver fine tekster og god musikk. Mennesker nyter vin og dikt og bøker og andre ting. Mennesker vil elske deg og respektere deg. Og når du får hjertet knust første gang eller brekker benet på snowboard eller ikke klarer alt du ønsker med en gang du prøver, så vil pappa og jeg være her. Vi skal fortelle deg at hjertet blir sterkere, snowboard er vanskelig, og at du er tøff nok til å prøve om og om igjen.

Men når du våkner, Magnus, skal du ikke gjøre noe av det. For når du våkner skal du spise gelè til frokost og høre på mamma synge falskt og pappa synge fint og du skal få pakker fra mennesker som er glad i deg og få spise kake med begge hendene og søle alt du har lyst til og du skal få klem etter klem etter klem etter klem etter klem og si det du har tid til å si i telefonen til alle de som ringer fordi de elsker deg og du skal få sovne helt utslitt, med kake i håret og krem i øret og hodet fullt av gode tanker og hjertet fyllt med følelsen av å bli elsket og sjelen full av minner som du ikke kommer til å huske, men som likevel alltid kommer til å være med deg et sted i underbevisstheten.

Gratulerer med dagen din. Når du våkner har du bursdag og dagen er din. Vi skal gjøre alt vi kan for at den blir like god som drømmene dine. Gratulerer med tre deilige år. Vi elsker deg.

Om å late som

Om å våkne en halvtime for sent en dag man ikke skal noen ting og se at lyset allerede har fylt det finrotete rommet. Om å være lykkeligere enn en fugl med pommes frites i nebbet. Om å bruke dagen sin på å finne frem mamma sitt gamle forklè, det som er dekket av nostalgi og barndomsminner og lukten av den julen alle var samlet. Om å ta det på seg og stryke det inntil huden og putte en sleiv i den store lommen til venstre, bare fordi man kan, før du baker en kake til en liten gutt. Om å kunne gjøre ting som å danse på kjøkkenet mens man ser på søsteren sin danse på sitt eget kjøkken gjennom skjermen begge har stående på benken. Når man får det teite smilet man ikke kan styre.

Om dagen som har vært litt lang og tanken om seg selv som er litt liten og ønsket om at gode følelser snek seg inn under huden og gjorde så man ble en av de som ser ut til å ikke prøve, men som likevel kler rød leppestift og rotete krøller godt. Om da musikken ikke treffer sjelen og lykken ikke sitrer rett under huden. Om dagen man har fått komfyrvakt som heter Anna fordi man er syk og fornuften vet at det er bra, men selvfølelsen roper nei fra et sted man ikke helt kjenner. Når frustrasjonen overtar og veggene sakte velter over en.

Det finnes mange dager. De er forskjellige og de er gode og de er alltid fulle av erfaringer og lærdom man på et vis blir glad for i ettertid. Det er lykkedager og gråtedager og dager midt i mellom. Det er småskodager man kan løpe fortfortfort på bar asfalt og det er dager med lodd rundt bena og usikkerhet brettet rundt hjertet. Det finnes flere av fugl med pommes frites og mammas forkle dager enn det finnes sjeleløs musikk og komfyrvaktdager. Men begge deler kommer og når man våkner opp vet man heldigvis ikke hva man skal vente seg. For det finnes også noen dager man forsiktig tusler ut av sengen og ut av sitt eget liv og i et øyeblikk er noen andre, på et annet sted i en annen tid med en annen mening og en annen historie.

For noen dager siden feiret vi en av mine beste venninners 25 årsdag. Vi reiste vekk og de som var kjent i byen vi dro til tok oss med til en portal ut av virkeligheten. På utsiden så stedet ut som en bygård, på innsiden var det magi og fantasi som omsvermet meg. Jentene var finere, med prikkete kjoler og hårbånd. Guttene hadde sjegg og skjorter og skålet med hverandre. En smijernstrapp forbandt de tre halve etasjene og nesten oppunder taket hang det gamle utslagsvasker. Vi var ute, men store seil og juletrelys i taket ga oss følelsen av å være inne, av å være hjemme. En singel rød lampe hang på veggen, så fantastisk uplassert at det så ut som om det aldri kunne vært meningen at den skulle hengt et annet sted. Rollene ble byttet når man gikk over terskelen og inn gjennom det vinduet til et annet liv. De flinke slappet av. De seriøse ble kunstersjeler. Alder ble visket ut og engasjement stod tydelig frem. Og jeg ble sittende stum. Inntrykkene fikk lov til å smyge seg inn til meg. Luktene og fargene og menneskene og samtalene summet rundt meg i mens min egen fasinasjon skapte et teppe av dette er bra på innsiden min. Hodet mitt slappet av og smilet traff ørene så lenge øynene mine danset fra skjebne til skjebne på innsiden av dette eventyret.

Hverdagen er ofte satt her hjemme. Rutiner styrer og lister bestemmer hva jeg skal gjøre når. Det er lite tid, og definitivt ikke guts nok, til å leve kunstnerdrømmen. Men noen ganger, innimellom alle jeg skal og jeg må, setter jeg på Silje Nergaard og lukker øynene mine og kjenner et mykt teppe mot fingrene mine og en stor skjorte mot kroppen min og jeg svever litt. Og bak øyelokkene ser jeg et sted nøyaktig likt det stedet jeg fikk æren av å besøke. Og uten å ta ett eneste skritt reiser jeg dit og jeg ler bekymringsløst og jeg får skryt av noen og jeg er ydmyk og jeg kysser på kinnet og jeg er noe annet.

Jeg ville ikke byttet ut den enorme uforbeholdne kjærligheten jeg møter her hjemme hver eneste dag mot noe i verden. Ikke mot utstillinger eller brede glass med gode drinker eller eventyrsteder med rare lamper og hårbåndjenter eller følelsen av å kle rød leppestift og å være dronning over eget liv. Aldri i verden. Jeg ville ikke byttet bort Anna eller hjernen eller torsdager uten kaffe eller erfaringene heller. Ikke for noe.

Men det er frekt deilig å late som noen ganger. Jeg later som i dag. Og jeg elsker at jeg får det til. Og det er takket være alt jeg aldri ville byttet bort at det går.

Hei, Kunstnersjel. Så deilig å se deg igjen. 

Med to streker i hånden

Det finnes mange følelser på innsiden av en tenåringskropp og de aller fleste svermer rundt seg og sitt. Tankene flyr frem og tilbake på innsiden av hodet og handler stort sett ikke om mer enn hva man skal ha på seg og hvem man skal møte og om noen kanskje kysser deg i dag. Man føler seg fryktelig voksen når man sprader rundt som nettopp-fylt-17-åring. Man kan mye og man vet mye og ingen forstår hvor skikkelig voksen man er. Man er helt sikkert den i hele verden som er mest voksen i forhold til alderen sin. Helt sikkert.

Men innimellom så skjer det ting som forandrer det meste. Og jeg husker den dagen det skjedde med meg. Jeg var en sånn veslevoksen-nettopp-fyllt-17-åring med meninger om det aller meste. Jeg var sta og egen, men likevel snill. Når det passet meg best. Jeg husker jeg trasset når jeg fikk beskjed om å ta en test. Jeg husker at jeg var sur og oppførte meg som en treåring og at jeg kastet testen i søppelet rett etter å ha tatt den. Og jeg husker at jeg gikk ut i gangen og snudde meg sakte og uten å vite hvorfor gikk tilbake til badet igjen. Jeg løftet opp pinnen jeg nettopp hadde kastet og registrerte hva den viste meg. Uten å si et ord hvisket den meg mer enn jeg kunne forstå. Jeg husker øyeblikket som om det var i går. Luften gikk ut av meg, ansiktsfargen min gikk fra maibrun til ikke-eksisterende og bena ville ikke bære meg lenger. Den trasne kroppen min jobbet mot et hode som helt plutselig hadde sluttet å sende ut tanker om klær og plutselige kyss. Jeg hadde to streker i hånden.

Jeg var 17 år. Jeg var for ung til å få bestemme over meg selv, men jeg var gammel nok til å helt alene måtte ta et valg som jeg skulle stå for til evigheten. Jeg gjorde det eneste riktige i det øyeblikket hvor jeg for første gang i mitt liv ikke ante forskjellen på opp og ned, sinne eller glede, sorg eller gode følelser. Jeg ropte på mamma. Min kjære mamma. Min mamma som en gang i tiden tok det samme valget og som valgte meg. Jeg ropte på henne og hun kom. Og hun holdt rundt meg og hun lot meg få hyle og kjefte. Hun lot tårene mine trille i fanget hennes og hun sa ikke et ord. Hun bare var der og satt der og lyttet alt ørene hennes var god for. Jeg sa ikke et eneste fornuftig ord og jeg skrek en hel haug med ufornuftige, men hun rettet ikke på meg. Hun var akkurat det hun skulle være den gangen - mammaen til en liten, livredd jente.

I dag er det akkurat 8 år siden jeg for første gang stod med to streker i hånden og jordkloden sluttet å snurre i noen sekunder. Ikke visste jeg at den gang da skulle bli til dager som i dag. Ikke visste jeg at de tårene som trillet av redsel i 2005 i årene etter skulle trille mange ganger til. Men det har de gjort. Hver gang verden har vært urettferdig mot min Vakreste og jeg bare har måttet se på. Hver gang hun har vært redd og suss på pannen ikke har hjulpet. Hver gang hun har ødelagt noe og jeg ikke har klart å reparere det og hun har grått seg i søvn på fanget mitt og jeg i hemmelighet har tørket bort tårer fra eget kinn på hennes vegne. Ikke visste jeg at den besluttsomheten som møtte meg i 2005 skulle komme igjen og igjen etterpå. Hver gang magen min visste noe om henne som resten av verden ikke ville høre på, men som hele sjelen min likevel ropte at var sant. Og jeg kjempet for henne. Og jeg fant både klørne og albuene mine i en bortgjemt sjenk helt innerst i kroppen. Og jeg vant. Og jeg viste verden gang på gang at jeg hadde rett. At magen min følte det riktige. Hver gang. Ikke visste jeg at usikkerheten fra den gangen skulle komme krypende inn under huden min hver eneste, bidige gang jeg stod ovenfor et dilemma og ikke ante mine arme råd for hva som ble riktig å velge. For ingenting er viktigere enn å velge riktig for de bittesmå som ikke kan velge selv. Og ikke visste jeg at den gryende, boblende følelsen som dukket opp i hjertet når jeg bestemte meg for å velge henne skulle komme så vanvittig mange ganger i dagene, ukene, månedene og årene som kom senere. Hver gang hun ler fra bunnen av hjertet. Hver gang hun mestrer noe nytt. Hver gang hun får lov å spise ristet brød med honning og kaster seg rundt halsen min og forsiktig hvisker Jeg elsker deg, mamma. Hver gang hun har sovnet og jeg går inn til henne og kysser på henne og tenker at det ikke går ann å elske henne noe høyere, men så våkner jeg dagen etter og gjør det likevel. Den boblende, gryende følelsen som kommer fra det eneste stedet som er helt ekte, innerst i den skjøreste delen av kroppen - mammahjertet.

Jeg var 17 år og livredd og så fryktelig liten på innsiden og i allefall ikke verdensmester og den mest voksne på jordkloden lenger. Jeg husker fortvilelsen og for-og-imot listene. Jeg husker frustrasjonen og tankeprosessene og følelsen av en verden og et liv på mine tynne skuldre. Og jeg husker at jeg valgte. Og for akkurat åtte år siden valgte jeg å bli mamma for aller første gang. Jeg valgte Thea. Min Thea. Min stolthet og glede og varme. Og herregud for en deilig reise det er.

Om å elske til man sprekker

Historien om de små tingene er fin.

Når verden faller i grus på innsiden av hodet mitt og jeg blir sint på noen som ikke fortjener det fordi jeg egentlig er sint på meg selv og bitene ikke passer sammen uansett hvor lenge jeg prøver å koble de og selvtillitten har fått blåmerker på knærne og en rift i buksa og jeg kjenner nerver på innsiden av sjelen som jeg ikke visste at fantes - da er han der. Da ser han tvers gjennom meg og uten at jeg sier et eneste ord stryker han lett på meg og vet at innsiden min skriker stygge ord fra terrassen mens kroppen min står i et stille sukk på kjøkkenet. Så forteller han meg at det går bra. At vi har god tid. At vi godt kan komme for sent, i dag også. At jeg gjerne kan lage orden i rotet mitt og vaske av meg tårene og sminke litt ny mestring i fjeset før vi drar. Han løfter meg opp igjen. Og frem igjen. Han er en av de små tingene som står igjen som det største på jord.

Han er tålmodig. Og snill. Han er barnslig og voksen. Og balansert. Han er lojal til det ytterste og han er klok. Han har tredagersskjegg og rufsete hår og er den peneste mannen jeg noensinne har sett. Han drikker vin med meg og spiller gitar for meg og han får meg til å føle meg fin. Han leser ikke blogger, men han snikleser denne. Og akkurat nå sover han. Og jeg ser på han og jeg fylles med klisjeer som han helt sikkert får litt angst av, fordi de er så klissete alle sammen. For han er ikke klissete. Men jeg er. Og det jeg har funnet med han er.

Når dagen har vært innholdsrik og lang og vi har balansert på en hårfin grense mellom å utforske verden og å sprenge grenser, så blir kvelden noe eget. Da skal vi være inntil og vi skal være gode og vi skal snakke om det vi har oppdaget. Og når barna har sovnet og mor egentlig er litt sliten og ord ikke er oppfunnet, men berøringer og sanser og smil forteller en ennå finere historie, da nyter man. Da ser man heloer i vakre farger gjennom sine egne øyevipper og kveldssolen tegner konturene til et menneske man elsker så inderlig høyt og den samme solen gjennom vinduet får støvet i luften til å danse sakte, så sakte, og man tenker at i alledager, så flott det støvet der danset. Han er trygg og varm og når dagene er skumle og nettene mørke så får jeg bare sove hvis jeg ligger inntil ham. Og selvom han kanskje ikke får sove med meg på armen, så lar han meg ligge der til jeg har forsvunnet inn i en drøm om bestemorknuter og lange vårdager.

Når man har pannekaker til frokost fordi Selveste Mor rett og slett har glemt at man trenger brød og man kan sykle til skolen og man rekker å klemme ekstra lenge og morgensolen gjør at man bare trenger små sko og tynne jakker når man hopper paradis i gata, da oppdager man de små tingene. Igjen. Og igjen og igjen. Når man spiser youghurt med jordbær og müsli og det lukter kaffe og lange dager og man ikler seg klær med prikker på igjen, bare fordi det er sol og varmt og vår. Og håret henger deilig ufrisert i store krøller nedover skuldrene, mens den ene fregnen etter den andre dukker opp på nesetippen etter et halvt år i mørk dvale og man fniser når man ser dem, fordi det er barnslig søtt med jenter som fniser når de har fregner. Når samspillet mellom de små og de store her hjemme går sånn nogenlunde greit og man finner magi i blikkene deres hver gang de oppdager hvor glad de er i hverandre til tross for verdenskriger over alt fra farger på koppene til hvem sin tur det er. Kjærligheten man føler for noen som trenger mer beskyttelse og forståelsen man møter de gangene man selv er det barnet. Myke hender på korsryggen når noe er vanskelig, hender som hvisker jeg er her. Jeg går ikke. Du er flink. Svale dager og en grill og et par ekstra sett med venner i hagen. Datterplukkede blomster og pledd over bena og å glemme at man er voksen et øyeblikk og le så høyt at fuglene tier fordi alle inne i bilen plutselig sier tåfis i kor. Sånne ting. Sånne små, latterlig gøyale, uviktige ting - som, som sagt, står igjen som det største på jord. Og det viktigste på jord. Og det fineste på jord. Som et lett slør av magi som blir liggende over kroppen hele natten gjennom. Som gjør det lett å sovne og som gjør søvnen god. Som gjør natten litt lysere og litt kortere og litt bedre. Og som gjør dagen som kommer til noe ennå bedre.

Noen ting kan ikke fortelles om gjennom ord eller setninger eller støv som danser så sakte, så flott, i lyset fra en sol som er på vei ned. Lette slør av magi og fregner som fniser og tåfisbilturer er ikke verdig ord som tynger dem. Det er opplevelser som man bare får gjennom en frekk flørt med livet.

Dagene er varierte. Det finnes mange morgenstunder helt uten dans eller pannekaker. Det finnes mange kveldssoler som ikke skaper dansende, fint støv. Det finnes dårlige dager og middager som ikke blir lagd. Men innimellom alt det finnes det Øyeblikk. Noen varer ikke et helt sekund en gang, mens andre varer time etter time. Innimellom alt det finnes De Små Tingene. Og Livet. Og alt det Fine. Og det er så vannvittig mye av det. Og gjennom alt er han der. Og han er min. Og jeg er så stolt. Og jeg elsker han så mye at jeg tror jeg kan sprekke snart. Og om ikke jeg sprekker så skal jeg fortsette å elske han. Dag etter dag etter dag med Øyeblikk. Det er deilig det.

Dronning av 60-meter

Noen ganger vinner frustrasjonen. Og sorgen og sinnet over jeg`et som tapte kampen mot sykdommen. Noen ganger sprer de seg fra innsiden av sjelen og legger et tørkle av grått rundt øynene mine så jeg ikke kan se helt klart lenger. Noen ganger renner tårene sakte nedover kinnet mitt mens ingen ser på og saltsmaken når leppene og hikstet blir igjen i lungene og jeg står på kjøkkenet og ikke om jeg fikk en million kroner ville jeg forstått hvordan jeg skulle følge middagsoppskriften som er kategorisert som "enkel". Og frustrasjonen på innsiden gjør at jeg tar hele den stakkars Stangekyllingen min og hiver den ut av vinduet sammen med både sauser og øsekar og en halv rosmarinbusk og jeg kan bare i mitt stille sinn håpe på at naboen under har skikkelig lyst på kylling med rosmarinbusk og øsekar til middag.

Naboen har aldri fått Stangekylling i hodet, for jeg har aldri faktisk kastet den. Men jeg skal ikke nekte for at den ikke har fått lufte seg litt, men hvilken kylling liker vel det? For noen ganger vinner jeg`et som ble igjen. Jeg`et som ikke kaster øsekar og rosmarin og kyllinger. Jeg`et som klarer enkle oppskrifter hvis jeg bare skriver dem litt om. Jeg`et som er stort og som lever og som liker det. Noen ganger vinner det jeg`et latterlig mye over frustrasjonen og kasteren. Med syvmilssteg løper jeg fra de andre og hvis jeg lytter veldig nøye kan jeg høre heiarop fra tribunen i det brystkassen når den rød sløyfen som definerer hvem som er Vinneren og med en svak stemme hvisker jeg`et Dette er fint! og det når hele tribunen og hele byen og hele verden og de klemmer meg mens jeg gir meg selv en forsiktig klapp på skulderen. Bra, dette gikk bra. Du klarte å følge oppskriften. Flink.

Og noen ganger, de fleste ganger, er man et sted midt i mellom. Verken 60-metersmester eller Kyllingkaster. Og noen ganger skjer det små ting som gjør at man tipper litt den ene eller den andre veien. Som "middels"-kategoriserte middagsoppskrifter man danser seg gjennom eller brev fra sykehuset som møysommelig beskriver et sykdomsforløp som ble kastet på en og et tidsperspektiv som hele tiden blir utvidet.

I dag har jeg verken kastet kylling eller fått brev i posten. Jeg vet at det blir restemiddag på gjengen min og at brevet fortsatt bare er på vei. Så akkurat nå er jeg litt mer Dronningen av 60-metern enn noe annet. Og kanskje jeg skal bake et brød og danse meg gjennom det, så løpemesteren i meg får stilt et snev av sulten etter mestringsfølelse og jeg får stilt et snev av sulten etter nystekt brød med honning og lukten av nytraktet kaffe på en torsdag?

Ja, det gjør jeg. Og jeg skal synge mens jeg gjør det.

Som den gang da.

Jeg tror det er asfalten som gjør det. Det var den som gjorde utslaget i fjor, men da var jeg fortsatt på vestlandet, så asfalten fant meg litt tidligere der enn den gjør her hjemme. Jeg tror det er asfalten og menneskene som smelter rundt oss. De som smelter sånn fint sammen med snøen, sånn at man igjen kan gå ved siden av dem og bruke små sko fordi menneskene ikke er kalde lenger og snøen ikke drukner deg lenger. Og det kan være tanken på at bursdagen min vært øyeblikk står på melkekartongen igjen. Jeg tror det er synet av lange klemmer og en hund som stikker snuten forsiktig ut av terrassedøren og konstanterer for seg selv at han ikke kommer til å fryse på tur denne dagen. Jeg tror det er naboer som hilser på hverandre igjen, etter et halvt år i hi. Jeg tror det er musikken man kan spille høyt i ørene på vei til barnehagen samtidig som solen forsiktig varmer gjennom vårjakken man mest sannsynlig har funnet frem noen uker for tidlig. Jeg tror kanskje det er følelsen av mestring, den som nesten alltid dukker opp på denne tiden, selvom man sånn pr. definisjon ikke får til imponerende mye. Men likevel nok til å fylle gode, små steder i sjelen. Og om ikke det er noe av det som gjør at jeg blogger igjen, så er det iallefall Maria Mena eller Depeche Mode eller Brandi Carlile eller kanskje til og med Bright Eyes med First day of my life høyt fra den pittelille høytaleren pappa ga meg med imponerende mye lyd som gjør det. Fin musikk gjør at jeg vil danse mye og synge høyt alene i leiligheten mens jeg vasker litt og tenker hvor ekkelt full av gamle klisjèer jeg er, men at det er helt ok og kanskje litt fint.

Jeg tror det er spenningen som flyter i luften. Den man kan trekke ned til det nederste stedet i lungene fordi man vil ha med seg hele våren inn på en gang. Jeg tror det er tanken om at fremover blir det bare bedre og bedre, for det er første mars og man har drukket kaffe med venninnen og man har ledd igjen og jakken man mistet i fjor var på salg akkurat i dag. Jeg tror det er lyset som også i år skinner gjennom hvite, tynne gardiner og døren står på gløtt og barn løper i gaten på utsiden og selvom mars i år skulle bli anderledes enn mars i fjor, så er den egentlig ganske lik, bare ennå bedre. For i mars i år er man ikke alene om å være alene, men man er alene med verdens fineste. Sommerfuglene som fantes i desember også er sterkere og lysere og finere når det er første mars. Og man er våryr og fryktelig sårbar og man tenker tilbake til den gangen man for første gang forelsket seg i en rakkerunge i en alder av åtte og et halvt år og hvordan å forelske seg i en eldre og finere rakkerunge med mer skjegg når man er nesten tjuefem år er minst like deilig, om ikke deiligere, enn det var den aller første gangen. Spesielt når dagene er fulle av marslys og marsfølelse og marsuovervinnelighet.

Jeg tror det er blandingen av morgenkaffen en ufør-tirsdag og vinglasset man tar en lørdag sammen med andre fine kjoler og en lang søndag inni en dyne og kanskje siste torsdagen med Vakreste og Fineste før pappahelgen og det at man ikke helt vet hva som gjør deg lykkeligst, fordi det flyter over hverandre og det finnes fugler ute igjen og for første gang på lengelengelenge er man både inspirert og stor og veldig heldig. Jeg tror det er muligheten til å drømme om gamle musikere og planlegge dager som ikke kommer og å ha overbevist seg selv om at uførepengene i en alder av 24-veldig-snart-25 år lett kan kamufleres som kunsterlønn og at et glass rødvin på kvelden er sunt og greit, fordi det får tekstene til å flyte bedre enn nå som klokken bare er 13.29 en fredag og fornuften sier strengt nei til rødvin siden barn skal hentes og en eller annen middag skal lages fra bunn. Fordi jeg får kunsterlønn for å gjøre sånt og ikke alt annet.

Mest av alt tror jeg nok det er asfalten som gjør det. Og de som kjenner meg vet at jeg lyver. For det er melkekartongen som gjør det. I år som i fjor som året før der. Velkommen 1. mars.

7

En liten jente kommer løpende mot meg. Hun hviner av fryd, for hun har fått leke med Eivind i dag. Kjæresten hennes. Han går i andre klasse og han er ganske kul. Hun holder meg i hånden på vei hjemover og forteller meg om dagen sin. Om den nye bokstaven de har lært om og om hvordan hun klarte å vinne i slåball, selvom hun spilte mot femteklassinger! Hun forteller en fantasihistorie om hesten som dukket opp på morgenkvisten og om hvordan jeg ikke kunne se den, for jeg er voksen. Hun forteller og ler og hopper opp og ned, mens jeg lytter og smiler og nyter dette lille barnet.

En liten jente legger seg på fanget mitt. Hun kryper tett inntil meg og begraver hodet inntil magen min. Jeg kan høre at hun gråter og hun deler tankene sine med meg. Hun forteller meg om følelser jeg ikke ante at man kunne føle. Jeg føler meg motløs og sint og det eneste jeg kan gjøre er å være et trygt stilas i et liv hun for øyeblikket tolker som ustabilt. Jeg ser ned på henne og tørker en tåre fra mitt eget kinn når jeg ser på denne bråvoksne skapningen og tanken om hvor usannsynlig sammensatt og reflektert dette lille mennesket er knyter seg fast et sted langt bak i hodet mitt og jeg holder litt hardere rundt henne.

Til fuglungen min. Til den sterkeste på jord. Til den skjøreste jeg vet om. Du er godhjertet. Og snill. Veldig snill. Du er handlekraftig. Og du er morsom og omsorgsfull og empatisk. Og du er fryktelig klok. Du er en gammel sjel i fortsatt nokså liten kropp. Du er en stjerne av de sjeldne og det finnes noe helt unikt i deg. Noe jeg ikke har sett hos et annet barn verken før eller etter at jeg traff deg. Og du er min.

"Er du voksen og har kjærkommen livserfaring, kan du kanskje holde deg litt fast i den. Livserfaring er gode brodder på glattisen. I dette nummeret av Allers møter du lille Thea som bare var fem år gammel da hun fant mammaen sin liggende urørlig på badegulvet (...) Lille Thea hadde bare disse fem årene med livserfaring å lene seg på. Det var ikke mye, men det holdt. (...) Jeg har aldri vært i nærheten av å oppleve det Thea gjorde. Men det er ikke mange dagene siden et menneske jeg har kunnet lene meg på, brått forsvant. Jeg skalv litt i knærne da. Hadde jeg bare hatt fem års livserfaring kan jeg si med sikkerhet at det ikke hadde holdt."

                                                                          - Ingrid Skogrand, redaktør Allers

Du får til ting vi ikke kan fatte. Du gråter i det stille for å ikke være i veien. Du tar oppgjør med mennesker og følelser som de færreste av oss voksne er store nok til å klare. Men du er uskyldig. Og liten. Og nyskjerrig. Og du utforsker. Og når du ler på ekte vekker du steder inne i hjertet mitt som bare du kan vekke. Du er en krystall som gjør alt vakrere og finere. Det lyser mot deg og du sender en regnbue tilbake til verden. Du gir mer enn du får, alltid. Du er forunderlig og morsom og forbløffende. Du er sosial og utadvent og du har venner fra 1. til 7. klasse på skolen. Jeg hadde betalt en million for å kunne være vennen din for bare en dag, for jeg tror de som har deg som venn er fantastisk heldige. 

Du gir meg prestekrager og løvetenner og undring og glede. Du gir meg utfordringer, men gjengjelder det med gode klemmer og lange jentekvelder hvor du åpner hjertet ditt for meg. Du gjør vidunderlige ting. Ikke alt det vidunderlige jeg forventet, men andre ting. Større ting. Forbløffende ting. Bedre ting en vi noensinne kunne drømt om. Du er den eneste i verden som med pedagogisk stemme og medfølelende øyne i en alder av 6 år kan finne på å si Mamma, du vet det finnes de som synger inni seg? når jeg traller med på en sang fra Spotify. Eller som egentlig ikke synes det er noen big deal med nissen, for du har tross alt bursdag noen uker etterpå. Du er jenta som lærer meg hva som er viktig i livet. For eksempel blomstene vi måtte grave frem i februar 2010. Det året det var over to meter snø, vet du..

Jeg ønsker deg et godt liv, Thea min. Jeg ønsker deg alt det jeg skrev til Magnus for snart et år siden. Jeg håper at hjertet ditt opplever sorg slik at du en dag er sterk nok til den som måtte fortjene deg. Og det er ikke mange, min stjerne. Jeg håper du faller ofte nok til at du lærer deg å stå støtt når verden raser, men ikke så ofte at du gir opp. Jeg håper at du får øynene opp for alt det vanskelige så du lærer deg å sanse alt det vakre. Jeg håper du fortsetter å være ekte og tillitsfull og lojal. Du må være voksen i tankegang og barnslig i handling. Du må jage sommerfugler og fange snøkorn med tungen og for evig tro på magien i julen og i menneskene. For den finnes, men de fleste har gjemt den bort. Jeg håper du kan respektere den du viser deg å bli, for du min vakre Thea, du er helt unik og veldig spesiell. Med alle de positive og negative sidene du en dag vil ha. Jeg håper at du tidlig skjønner at det finnes ikke perfekt, men det finnes de som klarer å være perfekt uperfekt. Jeg håper du fortsetter å være ærlig og sterk, ærbødig og respektfull. Jeg håper du for alltid vil strebe etter selvutvikling, men ikke gå glipp av livet på veien. Det finnes så mye flott, vakring, men du må se etter det. Du må nyte og lukte og sanse og være.

For 7 år siden forandret verden seg. Da ble du født. Og uansett hva du velger å gjøre videre, så vet jeg med sikkerhet at det kommer til å bli noe stort. For alt du gjør, gjør du med hele deg. Med hele hjertet og med hele sjelen. For du er den Vakreste jeg vet om. Gratulerer med dagen, fuglungen min. Nyt den. Dagen er din og jeg skal gjøre mitt beste for at det blir den beste dagen du har hatt så langt. Full av overraskelser og rosa glitter og mennesker som elsker deg (og oss er det mange av) og full av det som en gang i fremtiden vil bli lykkelige barndomsminner og nostalgi. Vi skal synge og danse og du skal få være det du kler best - midtpunktet. Fra morgen til kveld. Du er et fyrverkeri og i dag skal du få skinne i all din prakt. Gratulerer med 7 fantastiske år, Thea. Det er en fryd å få dele hvert eneste ett med deg.

Jeg elsker deg.
Kyss fra mamma.