onsdag 26. september 2012

Never a failure, always a lesson

"Vent på henne!", roper pågangsmotet mitt til fornuften der hun løper i forveien. "Hun kommer snart! Bare vent og se. Vær så snill?" Fornuften sakker ikke farten.

I dag er det akkurat ett år siden dagen da alt forandret seg. Alt. Fremtidsplanene forandret seg. Evnene forandret seg. Tankegangen forandret seg. Klokken 15.00 26. september 2011 var jeg frisk. Jeg hadde vært på skolen og jeg hadde redigert noen bilder og jeg smilte og jeg dro til fysioterapeuten min. Klokken 18.30 26. september 2011 var jeg syk. På tre og en halv time ble jeg dårligere og jeg gikk fra frisk til syk. Og jeg lå på badet og jeg kunne ikke røre meg og jeg lå i mitt eget oppkast og jeg klarte ikke svare datteren min når hun lette etter meg i stuen. Så ringte hun hjelp. Klokken 19.15 var jeg blitt kjørt i full fart til sykehuset i stavanger .

"Hun gir ikke opp. Ikke denne gangen heller! Vær så snill!", ber pågangsmotet mitt forsiktig. Fornuften er usikker, for hun har valg å ta. Hun må tenke rasjonelt og fornuftig og hun kan ikke være så forbanna emosjonell hele tiden. Hun kan ikke være så engasjert og energisk. Ikke nå. "Vær så snill", hvisker pågangsmotet igjen, med en tåre i øyekroken. "Vær så inderlig snill?"

26. september i fjor startet jeg på en reise jeg ikke ville vært foruten. En reise gjennom styrker og svakheter og oppturer og nedturer og smerte og smertelindring. En reise gjennom livet man hadde levd og livet man ville leve. Og spiren i meg vokste mer da enn den noengang hadde vokst tidligere. Jeg bestemte meg for at dette, dette, var siste gangen jeg skulle reise meg fra noe som kunne blitt en mørk bunn. Og jeg skulle gjøre det med glans. Jeg skulle kjempe. Jeg skulle bruke alle fibrene og alle tankene og alle ønskene i kroppen min til å komme meg opp av sengen og ut av rullestolen og tilbake til livet. Og jeg skulle gå ut igjen med rak rygg og hevet hode og en tillitt til sjelen min og med en tankegang som ville lede meg gjennom resten av livet. Jeg skulle tilbake på skolen. Jeg skulle klare det! Og jeg klarte det.

"Det går ikke denne gangen. Hun må ta det mer med ro. Hun kan kanskje ikke nå alle drømmene sine. Det er fine drømmer, men kanskje det bare må bli med det?" Det er fornuften som har tatt ordet. Fornuften stryker pågangsmotet over håret og prøver å være så pedagogisk som det går ann å bli med et pågangsmot som så inderlig ønsker noe. Pågangsmotet senker hodet og begynner å tenke. "Hun er bare menneske", sier fornuften avsluttende. 

Men jeg ble lagt inn igjen. Og igjen. Og igjen. I dag er det akkurat ett år siden dagen da alt forandret seg. Siden denne dagen i fjor har jeg vært innlagt på sykehuset fire ganger. Mer enn tre måneder tilsammen. Jeg har tatt seks ryggmargsprøver. Siste gangen var for to uker siden. Hjernehinnene mine er ikke friskmeldte og jeg har senskader. Irriterende, vonde og litt vanskelige senskader. Og ingen kan fortelle meg når det kommer til å roe seg, men alle vet at jeg må roe meg. Jeg kan ikke være engasjert i jobb og utdannelse og fotballtreninger og hjemmebaking og forfatterspiren i magen og alt annet jeg så gjerne vil være engasjert i. Jeg er fortsatt syk, ett år etter. Jeg klarer ikke alt jeg klarte før. Pågangsmotet vet at fornuften har rett og jeg kan kjenne hvordan de rives mot hverandre på innsiden av magen min. De er som små vegger av bly som prøver å velte hverandre og jeg kan kjenne det i hele meg. Vi vil gjerne ha deg her, men bare hvis du føler at du kan prestere etthundre prosent, sa skolen nå. Det vet jeg ikke om jeg klarer, svarte fornuften. Klart jeg kan, hvisket pågangsmotet i bakgrunnen.

Pågangsmotet har en tendens til å vinne. "Vær så snill", ber hun, "la meg prøve." Fornuften rister på hodet.  

Jeg må velge. Jeg skrev noe om at døren inn til fremtiden har åpnet seg. Jeg satt foten i dørkarmen for noen uker siden. Fordi ingen skulle få lukke den foran øynene mine uten at hele jeg var trygt plassert på innsiden. Men jeg ble dyttet og jeg ble litt sykere igjen og jeg holdt på å miste grepet. Foten min skled og døren var på vei til å lukke seg. Og jeg sitter i sofaen her hjemme og ser på at lysstripen fra den fantastiske døren blir smalere og smalere etterhvert som dørklinken nærmer seg karmen. Jeg må velge. Jeg må velge nå.

Pågangsmotet kryper så tett inntil fornuften som hun bare kan. Hun holder rundt henne. Hun tar de myke tankene sine og legger dem i nærheten av fornuftens bankende hjerte. Pulsen er rask og fornuften er redd. "Hva hvis", tenker hun, "hva hvis vi prøver igjen og det ikke går denne gangen heller?" Hun pleier ikke å være redd, men hun er det nå. Hun er tilogmed nokså ufornuftig til henne å være. Pågangsmotet holder henne ennå nærmere. Kinn mot kinn. Hud mot hud. Fornuft mot pågangsmot. Pulsen blir roligere og snart puster de samtidig. Sakte. Inn og ut. Fra toppen av sjelen og helt ned i magen. Oksygen sprer seg i myke tanker og skumle følelser og begge slapper litt mer av. Rollene er snudd og nå er det i fornuftens øyekrok det hviler en tåre. En sår og vond tåre som står for alt fornuften er redd for. "Hvis vi prøver igjen og det ikke går denne gangen heller? Da prøver vi bare en gang til." svarer pågangsmotet mens hun tørker bort tåren som har rent helt ned til fornuftens lille hake. "Det kommer til å gå til slutt. Bare vent på henne. Vent og se."

Med litt tilrettelegging er jeg tilbake på skolen etter høstferien, med et pågangsmot og en vilje som beviser for verdens nemesisser at jeg, og bare jeg, bestemmer hvordan jeg vil leve og hva jeg vil klare og at jeg i allefall skal vite med alt jeg er og alt jeg har i meg at jeg har gjort mitt desidert beste før jeg kanskje en dag lar denne døren lukke seg og ser på at en annen forsiktig åpner seg foran meg.





mandag 17. september 2012

Se meg stå

Langt inne i ryggraden min finnes det en liten spire. Jeg kan se den for meg. Den er nesten helt sikkert gul. Sånn fin gul. Sånn myk og snill gul. Sånn gul man ikler nyfødte babyer i når man ikke har visst kjønnet på forhånd. Den er liten, men ganske sterk, den spiren min. Og den er stille, men likevel så modig. Mye modigere enn meg. Og den er forsiktig og listende, men den er veldig tydelig. Og når ryggraden min ble skapt, en gang for 25 år siden, så flyttet den inn dit uten å vite hva det ville bety for den selv et kvart århundre senere. Men den spiren huser sjelen min. Jeg vet det. Jeg kan kjenne det. Jeg kan lukke øynene og puste dypt og lytte med hele meg og jeg bare vet at det er der sjelen er. Jeg kan føle med hele meg at det er på innsiden av den spiren at sjelen min har bosatt seg. Spiren vokser når sjelen vokser og den kryper seg sammen når sjelen må beskyttes fra noe. Og når lange, grove nåler kommer på besøk gjennom hud og ben så er det den spiren som holder sjelen i hånden når sjelen får lyst til å gråte. Når verden er vond er det spiren som legger seg rundt sjelen og forsiktig minner henne på at livet egentlig er fint og mennesker er snille og karma teller ikke og hvis hun bare er tøff litt til, så skal hun få blåbærsaft av en farmor som lukter godt. Det er den spiren som vokser i meg hver gang jeg trenger at sjelen løftes opp til fornuften for å dele gode hemmeligheter. Hemmeligheter som at vitrineskapet kan beises en annen gang og at det kanskje ikke er så viktig å være så flink. Hemmeligheter som at drømmen jeg trodde at skled unna bare gjemte seg litt og at den kommer frem igjen snart. Bare jeg tar tilbake evnen til å puste med magen og lytte til musikken og få sommerfugler på innsiden av huden fordi jeg leser noe et klokt menneske har skapt.

Når man starter livet på nytt, for entende gang, så fylles man av forventninger. De sier noe om hvilken retning man skal ta og hvor fort det skal gå og hvor utrøttelig man skal være. Forventingene kryper inn under huden og legger seg mellom sener og muskler på innsiden av kroppen og de begynner å stille krav om hvor sterk man skal være og hvor mange busser man må rekke og at hvis ikke man får det til så skal man føle seg dum. Jeg føler meg ganske dum nå. Jeg føler meg kort og egentlig litt svak. En følelse av skyld og skam falt over meg når jeg på onsdag ringte moren min og fortalte at jeg lå på sykehuset igjen og ventet på en ny ryggmargsprøve. Når jeg ringte han som er fin og sa at jeg ble lagt inn igjen. Når jeg lukket øynene den onsdagen og hørte broren min atter en gang komme løpende inn på akuttmottaket for å passe på meg så så jeg ikke lenger de fine fargene som jeg liker å se. Jeg tenkte ikke på dype tekster og kopper med skår og historier fra gamle dager. Jeg så mørkelilla følelser og et sykehus som luktet bittert. Jeg prøvde å ikke lukte på det, for å overbevise kroppen min om at det bare var en drøm, men jeg kom ikke unna. De bitre luktene snek seg gjennom nesen og helt opp i hjernen min. Og selvom jeg prøvde å gjemme meg under dynen så hoppet det bitre inn i hver del av meg og de ropte til meg og de tråkket på de stedene som var vonde, som om de gjorde det med vilje. Og så gråt jeg. Tårene trillet og jeg klarte ikke stoppe dem og følelsen av nederlag var så stor og så vond og så tung og så grå at jeg ikke visste helt om jeg kunne riste den av meg.

Men langt inne i ryggraden min finnes en spire. Og den spiren huser sjelen min. Og når en lang, grov nål kom på besøk gjennom hud og ben krøp den seg rundt oss begge og passet på oss, sjelen min og meg, sånn som den har gjort tidligere. Og det var ingen nye virus eller nye bakterier på besøk. Det var bare jeg som hadde glemt de små, fine tingene. Det var bare jeg som i et forsøk på å være flink hadde glemt de tingene som det siste året har betydd så uendelig mye for meg. Det var bare jeg som en liten stund ikke klarte å skrive om en sol som lukter godt eller farger man ikke ser eller å ligge naken på et vegg-til-vegg teppe og lytte til musikk som om det var for aller første gang. Det var bare maskineriet i meg som hadde feilgiret og plassert spaken på automat i stedet for manuell. I et lite øyeblikk hadde jeg glemt at det er jeg som bestemmer og det er jeg som har makten og det er jeg som styrer hvordan det skal gå med meg. Det er jeg som må minne meg selv på at når gardinene lager et eventyr av virvarr i skygger på sofaen, så er det vakkert. Når grønnsåpe kan spre seg forsiktig fra kjøkkenet og ut til stuen, så gir det meg mye. Når han som er fin kysser meg i pannen og får det ansiktsuttrykket han ikke vet at han får, så er det alt jeg trenger. Ingen kler tredagersskjegg bedre enn han og kanskje må jeg si det til han en dag. Det er jeg som tar kontrollen. Og for mange så høres medisinen min tåpelig og altfor enkel ut - hvile, smertestillende og de små, fine tingene. Men jeg vet det fungerer. For meg. Jeg kan bare ikke glemme det. For snart er hjernehinnene mine fine igjen og snart går jeg tilbake til å bare ha vanlig vondt i hodet hver dag igjen og når den tiden snart kommer, da er det dette jeg må sitte igjen med: Evnen til å ligge på ryggen og til å tømme hodet og å puste helt ned i magen slik at luften når ut til hver celle i kroppen, fra fingrene og til tærne og til håret, og helt forsiktig kjenne på hva det er som er Livet. For livet er nå. Og livet er mitt. Og nå vil jeg nyte. Og takke Gudene og de som større er for at spiren min er tålmodig med meg og minner meg på det hver gang jeg igjen står foran det som har slukt planene mine og som ser stort og skummelt og mørkelilla ut. Da vokser spiren litt, slik at jeg kjenner det inni meg og jeg kommer på at hodet er mindre vondt enn det var og at en dag snart skal jeg kanskje bake litt og øynene har enda en gang begynt å se alt som er så viktig å se og nå, akkurat nå, skal jeg legge meg ned og lytte til ingenting`et som omringer meg og drikke kaffe fra en kopp kjøpt på loppemarked på Tou Scene i Stavanger og ringe en gammel dame og ta til meg alt det fantastiske menneskene i livet mitt har gjort for meg og alltid gjør for meg og rope høyt fra verandaen at jeg er den heldigste på jordkloden og  love meg selv og verden at dette var siste gangen de måtte redde meg. Neste gang er det jeg som skal redde dem. Og på nytt begynner livet som tillater fantasien å få danse litt. Som lar tryggheten få plass til å holde rundt seg selv og som lar sjelen få åpne seg og slippe inn det som vil inn og som lar hodet få være med, men som husker å legge igjen fornuften hjemme når det trengs. Livet som lar spontaniteten få overta når ingenting annet kan snakkes til. Me videre stet, et stando permaneant - Se meg stå, og bli stående! Rak i ryggen og stolt i sjelen og med åpne øyne og et deilig, åpent sinn og full av de beste i verden rundt meg.