For noen ganger er man skrekkelig heldig. Kanskje er det flaks og kanskje er det timing og noen ganger er det kanskje begge deler. Eller kanskje det er skjebnen som har forutbestemt hvem man er ment til elske. Kanskje er det bare meningen. Kanskje finnes det mange som er riktige for nettopp en selv, men jeg tror at det finnes noen få. En liten håndfull mennesker som passer til akkuart den personligheten jeg har vokst opp til å bli - gjennom gener og arv og miljø og minner. En håndfull mennesker som er født og spredt utover hele den kloden vi har. Kanskje finnes det mange jeg ville fungert helt fint med. Mange jeg ville ledd med og hadde det bra med og fungert greit med. Men denne håndfullen med menn er de jeg blir rolig med. Og faller på plass med. Og blir lykkelig med. Og jeg tror, virkelig tror, at en av disse fire-fem skiller seg ekstra ut. Han står ut som enda bedre og større og snillere og enda mer oppmerksom. Han har øyne som skinner og som er speilet inn til en sjel som er god. Han er den som uten et ord får meg til å føle meg vakrere og viktigere og flinkere og finere. Men sannsynligheten for at han dukker opp og våre veier krysses er minimal. I verden bor det akkuart nå mer enn syv milliarder mennesker. At jeg skal treffe han jeg elsker og at han skal elske meg tilbake, det er som å finne den stjernen på himmelen som ble tent i det øyeblikket jeg selv ble født.
Den stjernen har jeg funnet og den ene har dukket opp i livet mitt.
"For det er fint å elske til man sprekker" skrev jeg til Thea for noen måneder siden, "men det er finere å ikke trenge det for å bli hel." Og da det øyeblikket kom at jeg følte meg hel uten han, stod han der. Han tok meg i hånden og jeg smilte og vi sa hva vi het. Og han snakket og jeg lyttet og så dro vi hvert til vårt. Uten å vite hva som var blitt sådd på innsiden av et hjerte som var lukket. Og kanskje var det timing eller kanskje var det flaks. Men jeg tror det var meningen. I øynene hans så jeg hverdager og fnising og nærhet. Og kvelder med mine ben over hans og en samtale som var dyp og kanskje litt viktig. Og i latteren hans hørte jeg lystighet og fryd og føtter som danset og raslingen av meg som virvlet rundt og rundt i løvet en høstdag jeg var lykkelig. Bare fordi. Og kanskje er det det som er det første tegnet på kjærlighet? I personen skjebnen har bestemt at man skal elske hører man lyden av fremtid og omsorg og krangler som blir løst sittende på kjøkkengulvet, med hendene flettet inn i hverandres og et inderlig ønske om å forstå en annen.
I han møtte jeg inspirasjon og felles interesser, motsetninger og takhøyde og drømmen om vaklende cafèbord et sted i Europa, med en kaffe som er svart og en servitør vi ikke kan språket til og ben som forsiktig møtes et sted under bordet. Vis-a-vis meg en som drømmer om den samme kunsten, de samme luktene og smakene og lydene. En som ser på meg og som kjenner sitring i kroppen. En jeg ser på og blir varm i sjelen av. En som får knærne til å krible og tankene til å bevege seg sakte på den gode måten.
Å elske er så mye mer enn å rope "Elsker deg" til en som er på vei ut døren etter 27 år i samme hus, på vei til den samme jobben, med den samme vesken og den samme matpakken. Men det er det også. Å elske er å sitte nesetipp mot nesetipp med et barn og fnise til man velter. Det er å følge en sommerfugl med blikket eller la snøflak treffe tungen en desemberdag som ung. Å elske er å være tilstede. Det er å være lojal og åpen og løsningsorientert og raus. Det er å se seg selv i en annen. Det er å føle seg litt finere og litt flinkere, bare fordi han som er viktigst står rett ved siden av. Som en bauta i ryggen, som en støttespiller, bestevenn og utfordrer.
Jeg har levd et godt liv. Jeg har vært heldig på så mange måter. Jeg er prisgitt mennesker rundt meg som virkelig har vært alfa og omega i perioder motbakkene har vært litt tunge i livet. Og de er blitt hjertet mitt. Men helt uten at jeg merket at det skjedde stod jeg plutselig midt i noe helt nytt. Et menneske som var meg, bare ikke meg i det hele tatt. Et menneske som utvidet og åpnet og varmet dette hjertet som skulle være lukket. Et menneske som gjør meg rolig og glad og som plasserer meg trygt et sted i meg selv - akkurat der jeg ønsker å være. Et menneske som vekker følelser i meg jeg aldri tidligere har følt på og som uten å prøve får meg til å stole helt og blindt og fullt på han og bare han.
Jeg vet, uten å kunne forklare deg hvordan, at jeg har møtt dette ene mennesket på kloden som er i perfekt balanse og harmoni med meg selv. Og kanskje er det nettopp fordi ordene mangler og fordi jeg ikke trenger dem for å være trygg at jeg vet at han er den ene. Min ene. Min evighet.
Det er naivt og romantisk og litt for søtt. Det er tidlig og veldig jentete. Men det er ekte og rent og helt på ordentlig. Det er rolig og traust og så inderlig godt. Det er det jeg alltid har drømt om, men ikke turt å håpe på. Det er helt nytt og ganske ferskt og på samme tid har jeg kjent han gjennom et helt liv. Jeg har bare ikke møtt han før nå.
Frode, heter han. Han er kjekk. Og morsom. Og han er smart. Han har en stemme som er myk og et hjerte som er varmt. Han er oppmerksom og lojal og han har armer som er trygge. Han har hender som stryker meg varsomt over kinnet og han er flink til det meste. Han har selvinnsikt og selvironi og han ser alltid en sak fra flere sider. Han lukter godt og han er min. Og det jeg har funnet i han og i oss er sjeldent. Og ikke bare er jeg fantastisk heldig, men jeg tror vi er fantastisk heldige. For jeg tror det er få forunt å finne sin egen motpart i verden. Men jeg har funnet han og han har funnet meg. Jeg har vunnet førstepremien og jeg vil aldri gi slipp på den følelsen det gir meg - selv etter dumme krangler og takhøyde som ikke var så voldstomt høy likevel. For han gjør meg fullkommen. Og jeg er skrekkelig glad for nettopp det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar