onsdag 29. februar 2012

Jeg har ikke ord. Og jeg har mange ord. Sånn egentlig...

To ganger i mitt liv har jeg følt stolthet. Sånn tvers igjennom stolthet. Sånn varme som brer seg i hele kroppen når alles øyne er på deg og du vet at du akkurat da går gjennom et øyeblikk i livet som vil være med deg for alltid. Et sånt øyeblikk hvor hele kroppen din skriker til deg at du bare må nyte, du må bare være. Du må ta til deg hvert sekund. Smake på det, føle på det, kjenne på det. Hva smaker det egentlig? Hvordan føles egentlig dette øyeblikket? Lukke øynene littegrann og bare vite at akkurat da har du gjort noe viktig. Gjort noe som betyr noe. I allefall for deg. Om du er alene, om det er 13, 15, 237 eller 1015 mennesker rundt deg er ikke viktig. Du har gjort noe viktig. Å du føler på en mestringsfølelse. Verdens deiligste følelse. Å klare, å få til noe. Helt selv. Verdens deiligste følelse.

Første gang var når jeg stod på scenen i aulaen til Greveskogen videregående skole. Jeg har fotalt om det før. Mange ganger. Men jeg gjør det igjen. Jeg hadde gått fire år på videregående. Theamor flyttet inn i magen min på grunnkurs. Og så kom alle ordene. Alle de ordene fra alle de som mente jeg valgte feil når jeg ikke ville be henne flytte ut ennå. Jeg ville la henne vokse og gro der inne. Mens jeg gikk på videregående. Samtidig flyttet det en F inn i meg. De med ordene skulle ikke få rett. Så VK1 tok jeg over to år. Resten av kullet mitt stod på den scenen i 2007. Men da hadde jeg fortsatt et år igjen. Theamor var blitt født, hun hadde fått eldre historie lest som nattahistorier og naturfag ble gøy hvis hun fikk tegne mens jeg skrev. På et vis gikk det. Jeg fikk gode karakterer. Selv om jeg var en ferdig dømt, mest sannsylig snart sosialstønadtrengende, ung alenemor. Jeg hadde noe god familie rundt meg. Og noen gode venner. Og jeg jobbet hardt. Veldig hardt. Så når jeg stod på den scenen med Thea, denne gangen utenfor magehulen, så var jeg stolt. Det var tusen mennesker i salen. De ga meg trampeapplaus og ropte "Line, Line, Line!". Når jeg stod med Thea på armen og mottok vitnemålet mitt var jeg stolt. Sånn tvers igjennom stolt. Jeg hadde et sånt øyeblikk som jeg aldri noensinne har lyst til å glemme. Hvis jeg lukker øynene så kan jeg være der igjen på et lite blunk eller tre.



Andre gangen var i november. I 2011. Jeg hadde sittet i rullestol i over to måneder. Etter hjernehinnebetennelsen måtte jeg jo venne meg til å gjøre mye på nytt. F.eks å gå. Etter ukene på sykehuset dro jeg på rehabilitering. Et fantastisk sted, langt bort fra alt annet. Et hus fylt med mange gamle damer og noen gamle menn. Et par stykker som var mer på min alder. Og meg. De gamle fortalte historie etter historie. Jeg lyttet. Jeg elsket å lytte til dem. De hadde erfart så mye. De sa ting jeg ikke forstod, men som jeg likevel likte å høre om. De syntes ikke synd på meg fordi jeg satt i rullestol, men de brettet vingene sine rundt meg fordi jeg var ung. Fordi jeg var tøff. Fordi jeg gråt stille. De gråt også stille. De heiet på meg. De syntes det var tragisk at jeg var der sammen med dem. For jeg skulle være hjemme og ta vare på barna mine. Barna som ikke hadde sett mammaen sin på ukesvis. Så de heiet på meg. Og en dag, etter mye trening, så satt alle sammen i dagligstuen. Noen strikket. De hadde lært meg å strikke. Noen snakket lavt og spiste formiddagsfrukten vi alltid fikk. Noen lo og noen leste avisen. Jeg stod i gangen på vei inn. Inn i dagligstuen. Jeg stod. På mine to, egne ben. Foran meg hadde jeg rullestolen. Jeg lente meg mot den, la vekten min på den. Og flyttet et ben. Jeg så at det var en ledig plass i sofaen 18 meter lenger fremme. Jeg skulle dit. Jeg flyttet et ben til. Jeg så i bakken. Jeg konsentrerte meg. Jeg brukte alt jeg hadde av krefter. Flyttet det første benet en gang til. Sånn fortsatte jeg. Sakte, men sikkert. Jeg hørte at det ble stille rundt meg. Noen hvisket. "Det er Line. Hun går. Vær stille, alle sammen." Dagligstuen med mange gamle damer og noen gamle menn holdt pusten. Det eneste man kunne høre var mine forsiktige, men likevel tunge, steg. 16 meter igjen. 13 meter igjen. 10 meter igjen. Jeg turte ikke se opp i fare for å miste konsentrasjonen og falle. Jeg hadde falt så mange ganger. Jeg ville ikke gjøre det igjen. Jeg kunne merke hvordan de så på meg. De 25 menneskene der inne. Som hadde brettet vingene sine rundt meg tidligere. Jeg så ikke opp på dem, men jeg merket det. Det var ingen forskjell på de 1000 menneskene i aulaen og de 25 i dette rommet. Jeg gjorde noe like stort. Jeg klarte noe like vanskelig. Noe som for de fleste er enkelt. Komme seg gjennom videregående eller gå bort til en sofa i dagligstuen. 6 meter igjen. 3 meter igjen. En fot foran den andre. Sakte. Forsiktig. Godt tak i rullestolen. Ikke falle. Så snudde jeg meg. Det tok lang tid. Det tok flere sekunder å snu seg. Holdt meg godt fast i rullestolen. Jeg siktet på sofaen med rumpa. Og satt meg. Helt ut av det blå kom det overveldende applaus og jubel fra de gamle. De pustet ut. Jeg hadde ikke falt denne gangen. De var henrykte. De skrøt av meg. De klemte meg. Noen gråt. Noen sa at jeg inspirerte dem. Og jeg var stolt. Sånn tver igjennom stolt. Sånn kribling i hele kroppen, mestringsfølelse-stolt. Og igjen visste jeg, dypt inni meg, at det var et øyeblikk jeg aldri ville glemme. Og også dette øyeblikket kan jeg gjenoppleve på et blunk eller tre. Hvis jeg bare lukker øynene.



To ganger i mitt liv har jeg følt stolthet. Sånn tvers igjennom stolthet. To ganger. Frem til i går. I går skjedde det noe. I går var jeg stolt igjen. Ikke fordi jeg presterte noe stort eller gjorde noe vanskelig. Ikke fordi jeg hadde vært gjennom prøvelser og kommet ut av dem helskinnet. Men fordi Thea skulle i pysjbursdag. Og plutselig satt hun ved kjøkkenbordet og skrev kort. Hun går fortsatt i barnehagen. Hun spurte meg hvordan noen av ordene skulle staves, resten kunne hun tenke seg til selv. Og hun skrev kort. "Kjære Marthe. Gratulerer med dagen. Jeg er glad i deg. Klem Thea." Og jeg ble stolt. For til tross for en halv trillionsillion feil jeg har gjort med den ungen i løpet av de siste 6 årene, så vokser hun til. Hun blir noe. Hun er en venninne. En venninne som sier at hun er glad i en annen venninne. Hun føler relasjoner som jeg ikke påtvinger henne gjennom familiegalskap og ferier. Og hun skriver det ned på et kort. Ingens øyne var på meg. Men mine var på henne. Jeg klemte henne og fortalte henne hvor stor hun var. Hvor fort det hadde gått. Hvor tålmodig hun er. Hvor stolt jeg er av henne. Hun er fantastisk. Ingens øyne var på meg. Men jeg trengte det ikke for å få bekreftelsen. Dette handlet ikke om meg. Det handlet om henne. Jeg tørket bort en tåre og hun himlet med øynene. Og det gjør meg så hinsides, utrolig, forbanna stolt at selv ikke jeg har ord nok til å beskrive det. Og jeg har mange ord... Stolt. Tvers igjennom, kribling i hele kroppen, mestringsfølelse-stolt.

4 kommentarer:

  1. Stolt av at jeg var der og fikk oppleve din inspirerende kamp for noe som for de fleste av oss er en selvfølge. Husk at smilet i øyet er som lyset i vinduet ,det forteller at hjertet er hjemme ! Carpe Diem<3 hilsen evy

    SvarSlett
  2. Jeg må si at jeg holdt pusten jeg og mens jeg leste om dine steg, gråt en skvett når du beskrev om øyeblikket med din datter. Så herlig. Så fint du skriver og for et pågangsmot!

    SvarSlett
  3. Evy: Det er sjeldent jeg har vært omringet av så forskjellige, likevel så sammensveiset og støttende, mennesker. For en gjeng det var der oppe <3

    June: Tusen takk! Det er øyeblikk som er så gode å ha med seg <3 Jeg vil aldri glemme dem, og jeg håper jeg får mange flere i årene som kommer. Vært innom din blogg også. For en herlig, liten familie :))

    SvarSlett