Livets harde realiteter

Det er ingen tvil om at livet har vært hardt mot Theamor i dag. Hun fikk ha med seg Tommy hjem fra mimmi. Tommy er en helt levende gutt som elsker å gå i rosa bursdagskjoler. Thea fikk ansvaret for han. Men hun mistet han i bakken og nå har han knekt benet. Hun er 6 år og selvfølgelig livredd for å ringe mimmi og fortelle hva som har skjedd. For alle oss andre er Tommy en porselensdukke. En nydelig en sådan, men likevel - han er av porselen. I hodet mitt har han ikke vondt. Men heldigvis har han fryktelig vondt i Thea sitt hode. Hun tror fortsatt på magien. Hun tror fortsatt på at bamsene danser om natten og at man ikke får mareritt hvis jeg kysser pannen hennes tre ganger før hun legger seg. Hun tror på at hun får grønn tunge når hun lyver og at vettene lever i skogen. Usynlige selvfølgelig, fordi de er sinte på barna som har begynt å leke med data i stedet for i trærne. Når barn begynner å leke i skogen igjen kommer også vettene til å komme frem på nytt. Hun synes at Jon Blund fra Skomakergata er litt ødelagt fordi de ikke var så flinke til å lage film i gamle dager. Fra når mamma var barn. Jeg er tross alt 23 år og dør snart fordi jeg er så gammel. Hun tror at mammaer både kan og vet alt, og at tannfeen finnes helt på ordentlig. Vi har jo tross alt fått fanget henne på kamera en gang. I går kveld hørte jeg henne snakke med bamsene. "Ikke ha fest om natten, for da sover jeg. Ha fest på dagen. Mens jeg er i barnehagen om dere vil. Men ikke om natten. Bortsett fra Viktoria da. For hun var mamma sin før, så hun er fra gamle dager og kan gjøre hva hun vil." Og i dag brakk Tommy foten. Og vi måtte ha operasjonsstue på kjøkkenbordet. Vi måtte forsiktig kle av Tommy, lime benet hans på igjen og bandasjere han.

Nå sitter han trygt i vognen sin, den rosa bursdagskjolen er på igjen og benet er plassert høyt. Som seg hør og bør når det er knekt. Theamor ligger trygt i sengen sin og sover så godt som bare en overlegebenbruddsekspert kan gjøre. For hun tror nemlig også på at når mamma sier at mimmi ikke er sint og Tommy ikke har vondt lenger, så er faktisk ikke mimmi sint og Tommy har faktisk ikke vondt lenger. Og da kan man sove godt. Og jeg kunne så inderlig ønske at jeg for bare én dag kunne ha den samme troen på det magiske, det som er større enn meg, det som beskytter meg og for alltid gjør verden til et godt sted å være. Livets harde realiteter treffer en 6-åring når en høyst levende kjønnsforvirret porselensdukke brekker foten, men magien gjør at det går over med litt superlim og tre nuss på pannen før leggetid. Når livets harde realiteter treffer meg er det ikke helt på samme måten. Håper hun nyter det <3