onsdag 29. februar 2012

Heltinnen meg

For ikke så lenge siden ville jeg ikke bli voksen. For bare noen år siden syntes jeg tanken var vanskelig. Rett og slett. Vanskelig. Jeg ville ikke. Det var mye ansvar. Ansvar jeg ikke trodde jeg var klar for. Det var regninger og rydding og matlaging og klesbretting. Tellekanter i skapet. Jeg trodde jeg ikke kunne leke lenger. At jeg måtte bli seriøs og kjedelig. Gå med kjedelige klær og alltid ha håret i knute eller hestehale. At jeg måtte se streng ut. At det viktigste i livet mitt ville bli å spise sunne middager klokken 16 hver dag. At å være mamma skulle bli å se på barna leke mens man selv tørker svetten av pannen over skurebøtten.

Nå har det gått noen år. Jeg har blitt voksen. Sånn pr. definisjon. Jeg har blitt mamma. Tobarnsmamma, til og med. Det er mye ansvar. Ansvar jeg fortsatt ikke vet om jeg klarer å takle på den riktige måten. Det er regninger og rydding og matlaging og klesbretting. Tellekanter i skapet. Jeg ser på ungene leke mens jeg tørker svetten av pannen over skurebøtten. Jeg har ofte håret i hestehale fordi det er praktisk. Det er viktig å spise sunn middag, selvom det sjeldent blir nøyaktig klokken fire. Men jeg har skattejakt oftere enn før. Jeg har sett sand bli tryllestøv og jeg har vært på båtreise i Uganda. Ofte har jeg venninnene til eldstefrøkna på besøk. De krangler, men jeg blir heltinne. Jeg er nemlig voksen og kan løse verdensproblemer. Ved å gi dem tre minutter på et fang, hviske dem en liten hemmelighet eller å i smug gi dem en kjeks. Når alle sammen i løpet av dagen får en kjeks i smug blir det ikke engang urettferdig. Jeg har klart å ta bilde av tannfeen og fange fotsporene til nissen i hemmelig drysset mel foran juletreet. Jeg kan lime kjønnsforvirrede porselensdukker og ta bort mareritt om natten. Jeg er voksen. Og jeg kan se i mine barn det mine foreldre så i meg. Jeg kan se glimtet i øynene til sønnen min. Jeg kan blåse bort vondtene hans. Jeg kan fortelle eventyr og ta dem med på bondegården. Jeg kan være med på to fantastiske reiser. Jeg får se to små mennesker bli til individer. Til å selv bli voksne. Samtidig som jeg hver dag nå redder dem fra monstre under sengen og edderkopper i hagen.

Jeg er ikke voksen. Jeg er heltinne. Jeg elsker det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar