De små tingene

Rart hvordan man sier at det er de små tingene som teller, og hvordan det faktisk er sant. Ingenting gjør meg lykkeligere enn de små tingene. Som fregner på nesetuppen, sollyset gjennom gardinene og barn med bringebærfarge i hele fjeset. Latter fra venninner, klemmer man ikke forventer, kyss som kommer overraskende på meg, helst tett inntil en vegg. Følelsen av å være, bilder fra gamledager og pipelukt. Fanget til farmor, knuten i nakken til bestemor, fin musikk, korps, lange dikt og de tre siste sidene av en spennende bok. Følelsen av å se igjen sin aller første kjæreste. Mørkhåret, tynn, liten, stolt og akkurat den samme som for 15 år siden. Bare mer voksen. Og finere. Selvom han den gangen var verdens fineste. Og jeg var 8 år. Jeg liker lyden av regndråper på ruten når det lukter nystekt brød på kjøkkenet og hvordan Ali kaffe for alltid vil minne meg om pappa. Jeg vet ikke om det er Ali han drikker, men det gjør ingenting. For lukten av Ali kaffe minner meg om han. Jeg liker at datteren min på 6 år nynner barnetv-melodier som jeg nynnet på når jeg var 6 år. Jeg liker følelsen av å sitte på bussen og se på verden og tenke på at for dem så er jeg bare en jente på en buss som kjørte forbi dem en gang. Hvordan mannen i fotobutikken sier navnet mitt helt hverdagslig fordi jeg alltid handler hos han. Tilhørighet. Verden. Lukter og smaker og minner. Og solen og nytraktet kaffe og måkeskrik mens du sitter inntil en vegg og soler deg. Og de første snøkrystallene som treffer tungen i november. Ligge naken i sengen med nytt sengetøy eller å gå barføtt på et mykt vegg-til-vegg teppe tidlig en morgen. Helst med en alt for stor skjorte på seg. Se at utløpsdatoen på rømmen i kjøleskapet er bursdagen min. Da nærmer den seg. De små tingene.

Men det er også de små tingene som gjør meg tristest. Jeg kan takle voldekt og overgrep. Alkohol og truende oppførsel. Svindel og avhengighet og uekte mennesker og tillitsbrudd. Å bli slått ned på gaten og sparket i tinningen. Jeg kan takle dødsfall eller å selv ligge syk på sykehuset uke etter uke. Det takler jeg. Det er kjipt, men det går likevel helt fint. For jeg er sterk og jeg har sterke mennesker rundt meg. Gode mennesker. Jeg fortjener det like mye som de fleste andre. Det er lett å deale med. Men de små tingene takler jeg ikke. Som når noen som burde se på meg ikke gjør det likevel. Eller når jeg faller på sykkelen og ødelegger en jakke. Når jeg glemmer å handle inn rømme til tacoen eller når jeg ikke får svar på en melding jeg så inderlig ønsker svar på. Når det regner på en god hårdag eller kjolen jeg har sett på så lenge plutselig ble utsolgt før jeg rakk å kjøpe den. Når jeg ikke får reist til Tønsberg akkurat den helgen jeg hadde planlagt. Det takler jeg ikke. De små dråpene som treffer pannen som et kinesisk torturinstrument. Da gråter jeg egentlig ganske fort. Så kanskje jeg ikke er så sterk.

Heldigvis er det de små tingene som gjør meg lykkeligst også. Som akkurat nå, når det regner på ruten, mens jeg sitter inne og nyter kaffen min. Og lukten av grønnsåpe. Og tanken på at jeg kanskje skal bake brød i kveld. Og husets 6-åring som henrykt roper at jeg er "VERDENS BESTE MAMMA!!" siden hun får lov å få honning på brødskiven sin. Da gjør det ingenting at jeg har vært trist. For alt veies opp mot hverandre hele tiden. Hadde det vært de store tingene som gjorde meg trist, hadde jeg trengt de store tingene for å bli lykkelig igjen også. Men det trenger jeg ikke. Jeg kan høre på fin musikk og se på inspirerende bilder. Eller høre på regnet mot ruten mens jeg drikker kaffe. Eller se på et barn som har på seg pysjen og to hårbånd klokken 16.50 en tirsdags ettermiddag fordi hun skal på pysjparty med venninner kl. 17.00. Og som snakker om at fotballspillere svetter når de løper, men det er greit fordi de er menn. Sånn som det. Sånn som nå. Om jeg er ekkel som blir lykkelig av sånne små ting? Næ. Om det er litt ekkelt av meg å skrive om det? Sannsynligvis. Men nyter jeg det? Gjett om!