mandag 27. februar 2012

... Tillit?

Det er et stort ord det. I så mange varianter. Tillit. Jeg prøver å smake litt på det. Lukke øynene og se det for meg. Det er et lilla ord, tror jeg. Mest lilla, men noen ganger brunt og gult. Det smaker søtt. Som mini-smarties man får kjøpt på Kiel-fergen. Det er et positivt ladet ord. "Jeg har tillit til deg".  Det er en liten setning som krever mye av mottageren. Man kan liksom ikke feile når noen har slengt de ordene i fjeset ditt. "Jeg har tillit til deg." Fra da av må man enten elske dem for alltid. Eller aldri si noe galt. Aldri ha et breakdown. Fullføre Dombås-Oslo på sykkel for å ikke tape et idiotisk veddemål. Hvis du er lege må du redde liv. For eksempel. Fordi noen har tillit til deg. Noen har sagt til deg at de har tillit til deg. Men om du feiler blir det det ordet som stikker dypest. Hvis du virkelig skal fortelle noen hvor gedigen feilen de har gjort er, så er det det ordet du bruker. Hvis du vil ta en kniv, stikke den inn i noens hjerte og vri sakte rundt samtidig som du skuler ned på dem med sinte øyne, så er det det ordet du bruker. "Jeg hadde tillit til deg..." Ingenting som kan såre et menneske mer. Så lenge vi tenker på mennesker med et snev av empati da. Og plutselig er ordet mer gult og brunt enn det er lilla. Plutselig smaker det ikke mini-smarties lenger. Det smaker surt. Litt suragurk på en måte. Med et sting av noe slag, som jeg ikke kan navngi. Bittert.

Og så er det sånne som meg da. Jeg har alltid hatt tillit. Til alle. 100%. Naiv og dumsnill, men jeg har elsket verden. Verden har vært god. Menneskene har vært gode. Og om de har vist seg å ikke være så gode, så har de i allefall fått fjorten sjanser til til å vise at de egentlig er gode på bunn. Jeg har sagt at jeg har hatt tillit til dem og jeg har uten å tenke meg om slengt hjertet, sjelen og livet mitt i hendene deres. Jeg har ikke brutt ned ordet og tenkt over hva de egentlig betyr. Å ha tillit. Det betyr jo at man stoler nok på et menneske til å la det i en liten periode (minst) få lov til å styre. Få lov til å ha kontroll. Og det er der det har gått galt hver gang. Når andre har tatt kontroll.

Men nå har det skjedd noe. Jeg har forandret meg. Jeg har fortsatt tillit. Jeg tror fortsatt på det gode i mennesket. Jeg er fortsatt ekkelt blid og glad hver dag. Jeg snakker fortsatt om regnbuer og nøtter, idyll og stakittgjerder. Men selvom jeg har tillit nå, så blir jeg ikke svak denne gangen. Jeg lar ingen få holde hjertet eller sjelen min. Jeg lar ikke meg selv miste kontrollen over hva som skjer med meg, hvordan ting skjer med meg. Fordi jeg, endelig, er trygg nok på meg selv til å kontrollere det. Uten at noen andre hjelper meg. Jeg har tillit. Men på en ny måte. Jeg har tillit til meg. Og det må være, uten tvil, den deiligste tilliten man kan gi noen. Jeg har gitt den til meg selv. Jeg kjenner det helt ut i fingerspissene. I håret kan jeg kjenne det. Til tuppen av tåneglene, gjennom leggene, opp i magen sprer det seg en varme. Brystet åpner seg, oksygen brer seg i lungene. Armene og skuldrene og nakken slapper av. R. Kelly`s "I`m the worlds greatest" smyger inn i hjernebarken min og leppene mine begynner stille å nynne på den. Jeg smiler mens ingen er tilstede. Jeg har tillit til meg.

Det finnes ikke perfekt. Det finnes ikke rosenrødt eller såpebobler i stua hver dag. Det finnes ikke lykkelig for evig og alltid. Men det finnes trofasthet. Det finnes lojalitet. Respekt. Det finnes lysten til å ville gjøre alt man kan for noen andre. Det finnes behov for å gjennom tykt og tynt stå ved siden av noen man er trygg på, noen man kjenner. Akkurat nå har jeg tillit til meg. Med tiden, med den lange, gode tiden jeg har foran meg, vil det dukke opp noen jeg kan ha tillit til. Kanskje er han allerede tilstede. Jeg kan bare ikke ha tillit til han ennå. For nå nyter jeg meg. Men når den dagen at jeg igjen kan la noen andre få kontrollere kommer, da skal jeg ikke lete etter det perfekte. Jeg vil ikke ha enhjørninger og rosebed. Noen mandager vil jeg ha ristet brød med honning og nytraktet kaffe, men noen mandager MÅ faktisk være svett ost på tørt brød mens man løper til noe man skal rekke også. Sånn er det. Man har noen gode dager, noen gode perioder. Og de må man leve på i alle hverdagene. Jeg vil lete etter det lojale, det sterke, det flotte, det ekte.

Men nå først. Nå for lenge. Nå er det meg. Tenk at jeg har kommet dit. Jeg nyter!

1 kommentar:

  1. Jeg er så stolt av deg vennen min <3 Du er virkelig helt unik!

    SvarSlett