Lyset skinner gjennom persiennene og det føles så deilig

Det er faktisk litt slitsomt. Rett og slett. Noen av medisinenes bivikninger gjør at jeg sover mye. Noen andre bivirkninger gjør at jeg får mareritt. Nå har jeg sovet i fem timer og jeg er slett ikke mer opplagt enn jeg var før jeg la meg. At jeg blir trett og svimmel er de eneste vanlige bivirkningen jeg har. Marerittene er en sjelden psykiatrisk bivirkning. Humørsvigninger, forandring i aktivitetsnivå og nedsatt oppfatningsevne er også sjelden psykiatriske bivirkninger. Jeg har alle de. Hvis vi bruker pittelitt tid på de nevrologiske bivirkningene også, siden vi er så godt i gang, kan jeg nevne apetittforandringer, unormale følelser (kribling, nummenhet, kløe), skjelvinger, muskelrykninger og ukoordinerte bevegelser. Disse er også sjeldne. Jeg har dem. Og nå har jeg bare snakket om den ene medisinen. Jeg bruker fem, tror jeg. Og det begynner å bli litt slitsomt, fordi det forandrer meg. Samtidig som det hjelper meg. Men den meg det hjelper er ikke den meg som var der før jeg ble syk. Men når jeg er ferdig med medisinene, hjelpen og sykdommen - da begynner den morsomme delen. Jeg skal ut på en deilig oppdagelsesferd og komme tilbake til meg. Den meg jeg vet at er inni her et sted. Et sted inni dypet av skallet mitt. Og med en gang jeg er ferdig med medisinene skal jeg gå barfot bort til persinennene som har holdt meg i mørket så lenge, og forsiktig åpne dem. La det skimte inn noen stråler med forsiktig lys. Venne meg til dem og la det skimte inn noen flere stråler med lys. Og puste dypt. Nyte følelsen av livet, av verden, av små solstråler inn gjennom persiennene.

Og jeg kjenner at vinden snur nå, og at det er min tur til å kunne legge alt sånn i en pose som gjemmes i fortiden og bare kunne nyte fremtiden og alt den har med seg. Hvordan kan man vite det? Noen ganger bare vet man. Og nå vet jeg. Og jeg gleder meg så mye at små bobler fyller hele kroppen min og jeg får sommerfugler i magen bare av å kjenne på følelsen <3

Jeg er på vei tilbake.