Og mens solen gikk ned over åsen strøk du på håret mitt
Og mens vi satt der tenkte jeg tilbake, på alt som er og var
Og jeg prøvde alt jeg kunne, men jeg fant ikke noe svar
På hvorfor jeg elsker deg høyere enn himmelen, på hvorfor livet mitt er deg....
Kjære jentene mine. Kjære dere fantastiske, fine, flotte, morsomme perfekt uperfekte jentene mine. Dette er starten på et dikt jeg skrev til Carina for 8 år og 4 måneder siden. Og jeg trodde at det bare var hun som kunne være den i verden som kjente meg best. Og frem til da var hun det. Hun kjenner meg fortsatt best på sin måte og hun har fortsatt kjent meg lengst. Men hver og en av dere andre har truffet myke punkter i hjertet mitt og blitt kjent med meg på måter ingen andre blir kjent med meg på. Isabel kan bare gi meg en finger for at verdenen min ikke skal gå i grus lenger. Nina kan se på meg med de vakreste øynene på jord og så vet jeg at alt kommer til å gå bra. Karoline viser meg hver dag hva definisjonen på tøff og ståpåvilje er. Maja ordner alt som må ordnes, ingen kødder med meg når den fine jenta er i nærheten. Michelle forteller meg fra dypet av hjertet sitt hva hun mener om alt og hun stiller opp selv når hun er fryktelig uenig i hva det er jeg skal til å gjøre.
Til høsten neste år er det et helt tiår siden jeg flyttet fra Oslo til Tønsberg. Jeg flyttet fra klokken til klokka og fra sne til snø. Jeg flyttet fra en ustabil verden og fra venner jeg aldri fikk bli kjent med mer enn et år om gangen. Til dere. Til dere som tok meg til dere. Som lot meg bli en del av noe fantastisk. Som lot meg for første gang føle tilhørighet og ekte samhold og vennskap gjennom alt. Vi er så fasinerende forskjellige, vi jentene. På utseende og personlighet og drømmer og tanker er vi veldig, veldig forskjellige. Men det dere har tilfelles er at dere er godhjertede og snille og fantastisk morsomme og engasjerende. Dere stiller opp når en verden er snudd på hodet og dere flyr villig til andre siden av landet for å klemme en som trenger det. Og jeg vil bare få fortelle dere at dere betyr mye for meg. Veldig mye. Og om vi etterhvert sklir fra hverandre så vil ingen noensinne kunne ta den plassen dere har fått i hjertet mitt etter snart 10 år med turbulent, godt, nært vennskap. Gjennom sykdom og glade dager. Gjennom svangerskap som har gått veldig bra og svangerskap som har endt tragisk. Gjennom dødsfall og fødsler. Gjennom flyktige forelsker og virkelig kjærlighetssorg. Gjennom begravelser og sommerpils på brygga en dag med varm sol og en vind som lukter sommerregn. Fotballkamper på Bryggeriet når laget vårt vant og når laget vårt tapte. Kaffe på Havariet bare fordi at jeg skulle sniktitte litt. Rullestolrace og allsang. Det har vært mye fint! Dere har heiet på meg de gangene jeg har trodd at jeg har kunnet erobre verden og dere har trøstet meg de gangene jeg har oppdaget at jeg ikke kan det.
Jeg vet godt at jeg ikke alltid er den letteste å være venn med. Jeg er et følelsesmonster på godt og vondt, i perioder trenger jeg mye. Jeg surrer og jeg glemmer å ringe opp igjen og jeg er distrè. Men noen av dere har stått ved siden av meg gjennom alt. Ikke veket en centimeter unna meg. Og det blir husket. Og det sier jeg takk for. Og det setter jeg pris på. Og for å ikke skli for langt ut i det klisjèfylte (eller, lenger enn det jeg allerede har gjort), så gir jeg meg her. Men jeg kan ikke ha en blogg som blir lest av noen tusen forskjellige mennesker hver eneste måned og ikke fortelle verden at dere betyr mye for meg.
Så takk. Dere er diggere enn Bugg og Bugg er veldig digg. Det gjør dere DIGGE.
:*
... Kanskje fordi du er helten min, kanskje fordi du elsker meg
Men mest, tror jeg, er fordi du er deg, fordi du høster alt det du sår
Fordi du lytter og råder, fordi du skjønner ting ingen forstår.
(Line Gjørtz, 2004)
Ekte kjærlighet, meningen med livet, løøøøv it (",) Frodo
SvarSlett