Om å være fjorten år og helt sikkert skulle gifte seg

Hun stod i Frognerparken. Ikke så langt unna Sinnataggen, egentlig. Og det regnet masse, men hun bar med seg en paraply som luktet gammelt og hun bar med seg nye, gode følelser. Og hun så at han kom mot henne. Hun gikk i niende klasse og han var avgangselev. Og hun hadde nok aldri vært så forelsket før og hun var helt sikker på at hun hvertfall ikke kom til å bli så forelsket igjen senere. Han var høy og lys og veldig snill. Og han hadde blå øyne og han snakket om henne til de andre i tiendeklassingene og da måtte han jo minst elske henne, tenkte hun. Og han likte at hun var så lav og at hun var sjenert og at hun hadde selvironi når hun falt ned trappene ved Monolitten og at det mørke håret hennes var uberegnelig siden hun alltid brukte kroppsspråk mer enn alle andre gjorde. Og hun så på han og noe med prikker ilte gjennom henne. Og det rant regndråper ned fra capsen hans og hun tørket dem bort og han lo og hun rødmet og ingen av dem hadde noe å si og derfor gikk de inn i telefonkiosken. De ville ha ly for regnet i teorien, i praksis ville de bare stå nærme hverandre. Og magen hennes knøt seg og hun forstod at hun kanskje skulle få sitt aller første kyss av en gutt som var eldre enn henne og som var veldig fin. Og hun blunket oftere enn vanlig og hun fniste på måten hun håpet at han likte og hun lot tunga gli over leppene. Hun kunne se at han så på henne og hun kunne føle inni seg at dette var dagen hun hadde ventet på. Så skjedde det. Forventet, men fryktelig ikkeforventet. Han kysset henne og han holdt henne inntil seg og helt plustelig hadde han tungen i munnen hennes og hun fikk sjokk, men hun trakk seg ikke unna og i stedet for å lukke øynene og løfte benet sånn som de gjør på film, stod hun der med de største øynene på jordkloden (hvertfall de største i hele Frognerparken) og begge bena godt plantet på gulvet til telefonkiosken. Hadde hun prøvd seg på noe romantisk tull som å løfte det ene benet ville hun trynt over han og virkelig ødelagt øyeblikket. For at han presset tungen sin inn i munnen hennes og hun slet med å holde balansen var det øyeblikket i løpet av de 14 årene hun hadde levd som var fylt med desidert mest magi og kriblinger i både lepper og tær og hjerte og mage. Og hun tror det varte i kanskje 23 sekunder, ikke det at hun telte altså. Og så nynnet han Jahn Teigens Min første kjærlighet til henne og ga henne et seølvarmbånd. Og hun hadde aldri vært sikrere på noe i hele sitt liv. Hun hadde fått sitt siste første kyss og hun skulle sende brev til Kongen og Dronningen og si at hun definitivt skulle gifte seg med denne 15-åringen hvis det var greit for dem, denne 15-åringen som het Jonas og som nå uten noen tvil elsket henne og som kom til å snakke mye mer om henne til de andre tiendeklassingene på Majorstuen barne- og ungdomsskole.