tirsdag 8. mai 2012

Bautafri

Det handler om å være litt tro mot seg selv, sa han. Javel, svarte jeg. Så ga han meg et blikk og gikk avgårde. Jeg stod igjen. Med klærne fra i går og håret klistret nedover fjeset etter regnet. Ganske sur og plutselig ganske så usikker. Hvem er han til å si sånt? Hva vet han egentlig om det? Er jeg ikke tro mot meg selv, kanskje? Følger jeg ikke mine egne råd og tanker og meninger og føleler? Klarer jeg ikke leve det livet jeg preker om til verden? Joda, for jeg gjør det tenk. Han klagde ikke når han fikk sitte naken bak meg mens jeg maserte hendene hans og vi lo av kjærlighetslinjen han hadde i håndflaten. Den som nesten ikke var synlig. Eller som kanskje var så synlig at han sikkert hadde 13 jenter i måneden. Jeg husker ikke. Men jeg husker vi lo. Og jeg husker at vi nøt de små tingene. Og jeg husker at jeg levde akkurat sånn som jeg har sagt at jeg vil leve. Og jeg var tro mot meg selv.

Det handler om å være litt tro mot seg selv, sa han. Å være bauta er ikke lett, burde jeg ha svart han. Det hender man sklir innimellom. At man noen ganger er litt utro mot seg selv. At følelsene tar over for fornuften og at man kanskje leker litt med ilden og leker litt med den mørke siden. Men tilgjengjeld blir man om mulig ennå mer tro mot seg selv senere. Du må tenke grønne tanker, mamma pleier Thea å si til meg hvis jeg en morgen har på meg to venstresko og skjorta kneppet skjevt og buksesmekken åpen og en en kopp kald kaffe i hånden og bare et halvt øye sminket og allerede er 15 minutter for sen og et lite barn hengende i øret og prim på ryggen og nettopp fått beskjed om at det sludder i Stavanger selvom det er mai og et annet barn sittende bedagelig i sofaen uten klær og absolutt uten noen som helst idè om at vi har skikkelig, skikkelig dårlig tid og mamma trenger at hun får på seg den buksa øyeblikkelig, hvis ikke slår jeg ikke bare av tv`en - vi kommer nok ikke til å eie en tv lenger! Du må tenke grønne tanker. Jeg vet, kjære deg, at jeg bør tenke grønne tanker. Men noen ganger... Jeg tenker grønne tanker, lille barn. Jeg tenker grønne tanker ofte! Men akkurat nå finnes det ikke flere grønne tanker og du MÅ ta på deg den buksa, for tankene mine har gått fra å være oransje til å bli rød. Og jeg kan nok med hånden på hjertet si at om du hadde sittet foran en skål med godteri som Magnus og jeg hadde spist av og du ikke hadde fått noenting, så hadde ikke du tenkt grønne tanker, du heller. Så nå kler du på deg, og så går vi!

Grønne tanker er tanker som forteller kroppen at man kan, man vil, man får til. Hvis hodet tenker grønne tanker, så lurer den kroppen til å tro at noe som er vanskelig går greit. Røde tanker er tanker som forteller kroppen at man ikke kan, man vil ikke, man klarer i allefall ikke. Hvis hodet tenker røde tanker, så sender den negative små stråler ned i ben og armer og vilje og sjel - og man klarer ikke, man orker ikke, man har ikke engang lyst. Jeg har lært Thea dette, sånn at vi kan tenke grønne tanker når vi skal gå opp vanskelige bakker på vei hjem fra barnehagen. Og hun minner meg på det ofte.

Men selv ikke rosaboble, klisjèfylte, stakittgjerdemammaen meg klarer å tenke grønne tanker absolutt hele tiden. Og selv ikke godtroende, naive, smarte, livsnyteren meg klarer å være helt tro mot meg selv hele tiden. Men jeg har det som en grunnmur og jeg fortsetter å utvikle meg og jeg fortsetter å nyte og jeg fortsetter å være tålmodig og jeg fortsetter å se etter det fine og jeg fortsetter å kjenne solen i nakken på en regnværsdag og jeg forstetter å være deilig uperfekt. For den dagen jeg tror at jeg er ferdig utviklet, den dagen kan jeg legge meg på et mørkt rom og bli der. Jeg skal aldri komme til det punktet som stopper meg opp og forteller meg at det ikke er mer personlighet for meg å hente der ute.

Så grønne tanker og menn som sier ting som det handler om å være litt tro mot seg selv - dere kan drikke litt te med sitron oppi og ta dere en pause. Pust litt og stol på meg. Dere står i ryggraden min som en trygg søyle. Dere er den søylen som støtter meg når verden rister litt og jeg tror at jeg ikke klarer å holde balansen lenger. Dere er et stillas inne i kroppen min. Dere er et støttende stillas. Og jeg finner igjen balansen igjen, hver eneste gang, takket være dere. Men at jeg noen ganger klarer å bevege meg litt vekk fra dere uten å tryne hardt og brutalt, det er bare et sunnhetstegn. Så drikk litt te med sitron nå, ta en liten pause - jeg går ikke langt og jeg skal ikke falle. Jeg lover.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar