Jeg sitter helt alene i stuen. Det er ganske mørkt rundt meg. Og jeg kjenner at angsten begynner å bygge seg litt opp inni meg. Den lille følelsen som klarer å spise kroppsdeler og biter av sjelen og litt av tankene. Den følelsen som kan legge seg inni brystet og knyte det så hardt sammen at lungene ikke kan trekke ned all den luften de ønsker lenger. De kan ikke lenger forsiktig slippe luften ut igjen, sakte og rolig. Den følelsen putter fornuften min i en grå sekk og slenger kjettinger rundt gråmonsteret med fornuften oppi og kaster både sekk og fornuft så langt vekk at jeg ikke helt vet hvor de befinner seg lenger. Det er den følelsen som legger seg som en kappe over skuldrene og som brer seg rundt kroppen, sånn at man bare vil krølle seg sammen for å prøve å komme seg unna. Det er den følelsen som gjør at jeg ikke kan ligge på gulvet og puste med magen. Jeg kan ikke nyte musikk eller gå barbent over et teppe eller forsiktig åpne persiennene og slippe lyset inn eller spise blåbærsyltetøy og nyte hver eksplosjon av deilige smaker i munnen. Jeg kan ikke lengte etter fine menn og vakre damer eller drømme om verdener bortenfor min. For det er litt skummelt. Det har vært skumlere før, men det er litt skummelt nå også. Musikken som var fin er sår. Bildene som minner meg om glade dager ser jeg ikke på. Tekstene jeg tolker leser jeg ikke. Ikke i kveld. Ikke nå.
Jeg vet hva som utløser det. Jeg vet hva som lokker følelsene inn til gamle trakter. Jeg vet at det er forandring som står og hvisker, som en helt levende Huldra inni kroppen; Hello, angst. Hun er litt sårbar nå. Det er en teeeest. Hyyysj, hører du jeg forsiktig hvisker til deg? Hvis du vil bo her igjen har du muligheten nå. Hyyysj. Kom da. Kom. Ikke vær redd. Jeg tror hun er åpen for deg nå. Hysj. Koooom, kom. Og jeg merker at jeg sitter her med blottlagt sjel og mottar angsten. Jeg vet at forandringen som snart kommer gjør meg sårbar. Jeg vet av erfaring at siden jeg er på topp akkurat nå, så pleier jeg å falle ganske langt når jeg plutselig innser at jeg ikke er på topp lenger. Og nå skal jeg flytte. Jeg skal gjøre det helt selv. Jeg skal pakke og vaske. Jeg skal rydde og kaste. Jeg må ha kontroll, jeg må ta avgjørelser, jeg må time og tilrettelegge. Jeg må spørre om hjelp og jeg må organisere. Jeg flytter hjem. Jeg har flyttet rett i underkant av tretti(!) ganger før, men for første gang har jeg ingen familie rundt meg. Jeg skal bo uten familien i nærheten. Jeg skal stå på egne ben. Og jeg kjenner i den blottlagte sjelen min at mest av alt er jeg redd for å ta feil. Jeg har tatt feil så mange ganger før. Og hele kroppen min skriker til meg at denne gangen, denne gangen, må jeg ha rett. Jeg trenger så inderlig å ha rett. Jeg trenger så inderlig å kjenne at jeg stoler på meg selv og på avgjørelsen min, og jeg trenger så inderlig, inderlig å kjenne at selvom jeg kanskje tar feil - så takler jeg det. Helt selv, helt på egne ben, helt bare basert på min egen tillitt til sjela og tankene og drømmene og egenskapene mine.
Så jeg tar et valg, her og nå. Jeg lukker øynene. Found myself today, found myself and ran away. But something pulled me back, voice of reason I forgot I had. Sooner then it seems life turns around. And I will be strong, even if it all goes wrong. When I`m standing in the dark I`ll still believe surrer lavt og akkurat passe høyt fra Spotify i bakgrunnen. Og jeg velger å puste med magen. Jeg velger å la lungene trekke inn all luften de trenger. Jeg kjenner båndene gnage rundt brystet og i starten gjør det vondt i ribbeina. Men jeg jobber mot dem. Jeg utvider lungene alt jeg kan og kjenner at selvom de gnager inn i huden, så blir båndene litt tynnere. Litt til nå, kom igjen - litt til! Jeg puster og jeg jobber. Mange ganger. Mer og mer luft inn i lungene for hver gang. Båndene dypere og dypere inn i huden for hver gang. Men med ett løsner noe hardt. Og jeg puster dypt. Jeg trekker inn så mye luft som overhodet mulig. Og jeg bruker god tid på å la luften sige ut gjennom munnen og leppene igjen. Og jeg puster dypt en gang til. Og jeg begynner å rote i gamle, grå sekker. Og jeg finner den sekken med kjettingene rundt. Den som angsten prøvde å kaste så uendelig langt vekk. Og jeg åpner den. Og jeg kjenner at i stedet for en kappe med angst rundt kroppen som jeg prøver å krype unna, så sprer det seg en varmere, finere kappe av fornuft rundt meg nå. En kappe som åpner meg og reiser meg opp og som gjør meg så stor som jeg kan bli. Og selvom bena fortsatt er tunge etter å ha blitt tygd litt på, så tar jeg av meg sokkene. Og jeg setter bena i gulvet. Og jeg kjenner på hvordan sanseinntrykk er gode. Jeg føler noe og det er fint. Og jeg bestemmer meg for at Huldra inni meg aldri skal få lokke angst eller sinne eller bitterhet inn i meg igjen. For jeg kan godt være sårbar, men det er jeg som bestemmer. Og den makten og tilliten jeg endelig har fått over meg selv, den gir jeg ikke slipp på.
Så kjære, levende Huldra inni kroppen min - du får ingen næring her. Jeg liker nemlig både fin musikk og dype tekster og nakne ben og blåbærsyltetøy og bilder fra glade dager bedre enn jeg liker deg. Du må flytte til en sjel som er der jeg var for et år siden. Her er det nemlig ikke plass til deg lenger:) Hadet, vi snakkes aldri.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar