onsdag 16. mai 2012

Gratulerer med dagen

Snart kommer en dag jeg liker. En dag som skiller seg litt ut fra de andre dagene i løpet av året. Hvertfall de fleste andre dagene i løpet av året. Ikke bare fordi jeg liker sommerkjoler og pene mennesker og lysegrønne trær og vimpler i alle hagene på Sorhaug. Men fordi det er få ganger Norge samles og faktisk snakker sammen. Som regel er vi et samfunn fylt med mennesker som er redde for å sitte ved siden av hverandre på bussen eller si hei til hverandre i barnehagen eller hjelpe hverandre hvis noen skulle trenge det. Det er ikke mange år siden jeg så en gammel dame falle mens hun prøvde å løpe til bussen jeg satt på. Jeg så i sakte film at hun falt og jeg så at hun landet og jeg så at hun ikke reiste seg opp igjen og jeg så at hun begynte å gråte. Men jeg ble sittende. For jeg regnet med at en av de andre på bussen skulle fly ut for å hjelpe henne eller trøste henne eller følge henne trygt til et sete. Men de andre på bussen regnet med det samme. Så vi ble sikkert sittende i nesten 30 sekunder, mens vi så på en gammel dame gråte på bakken, flau og ydmyket og med skrubbsår på kneet, før noen av oss vurderte å gjøre noe. Til slutt reiste jeg meg og jeg løp ut til henne. Ikke fordi jeg var noe mer helt(inne) enn de andre, men fordi jeg rett og slett var raskest akkurat denne gangen. Til tross for at jeg allerede var nesten 30 sekunder for treg. Hun tørket tårene mens jeg hjalp henne opp og hun sa igjen og igjen at det ikke var så vondt mens hun haltet seg inn i bussen og hun satt seg helt foran for å slippe å se noen av oss i øynene.

Vi er et samfunn som stenger oss inne i hulene våre og bare de gangene solen titter frem gjennom skyene tar vi en liten snakk med naboen over gjerdet før vi tusler tilbake til det trygge og fine i våre egne hjem. Vi er et samfunn som altfor mange ganger lar barn bli mishandlet hjemme fordi vi ikke tørr å blande oss. Vi er et samfunn som lukker øynene når noen blir dratt inn i et smug av en som er større, fordi vi er redd for at den store skal skade oss også. Vi er et samfunn som skryter av glede og fellesskap og rosetog og alle kjenner alle. Men vi sitter overraskende ofte alene på tosetern i bussen til å være et alle kjenner alle land.

Men om et døgn er det syttende mai. Det er dagen vår og stoltheten vår og bursdagen vår og det er flagg og bunader og det er is og sang og korps og pølser og russetog og folketog og barnetog og kongen som alltid hadde øyekontakt med meg når jeg gikk forbi med barneskolen den gangen jeg bodde i Oslo. Helt sant. Selvom det regner er vi ute og vi ler og vi snakker sammen og vi heier på hverandre og vi skryter av hverandre og Hvor er drakten din fra? Den er nydelig!, mens vi spiser en is til og løper tredje potetløpet med et skolebarn for dagen. Dette er dagen vi smiler til hverandre og klemmer på hverandre og deler med hverandre og redder hverandres gassballonger hvis vi har muligheten. Vi løfter opp bunadene våre og med tremilssteg bykster vi over en plass stappet fullt med mennesker for å akkurat i tide klare å nå tråden som henger fast i Mikke eller Lynet McQueen eller en rååsa enhjørning med vinger eller Tingeling eller noe annet som har blitt fylt med helium tidligere sammen morgen. Og vi faller og vi ligger langflate og vi rekker tråden med heliumfiguren til et lite barn som har gjort klar verandaleppa og satt krokodilletårene på vent, og barnet smiler og en mamma eller pappa sier tusen takk. Det ville blitt dagens tredje. Og vi smiler og vi føler oss gode i sjela.

Dette er dagen da vi på tvers av de individuelle forskjellene og etniske bakgrunnene som vanligvis skremmer oss klarer å bare være sammen. Og det treffer det myke punktet i hjertet mitt. Og dere som kjenner meg vet at jeg er den naive, dog mer realistisk enn før, og godtroende i gjengen og jeg ønsker fred på jord og samarbeid mellom kulturer og jeg kan godt gråte fordi jeg synes sånt er fint og jeg tror på det gode i mennesker og jeg kunne ønske andre gjorde det også. Og jeg skal nyte 17. mai. Jeg skal nyte stoltheten og nasjonalfølelsen som brer seg inni hver bit av kroppen min og jeg skal synge Ja, vi elsker fordi jeg mener det og jeg skal lære barna mine at dette er barnas dag og de kan få så mange is de vil og at hvis de tar litt dobbeltsidig teip på skjeen vinner de potetløpet og hvis de ikke har på sko klarer de seg bedre i søppelsekkracet og at hvis de smiler pent til besteforeldre får de ennå flere is og jeg skal lære dem at de må snakke med naboen den 18. mai også. Og jeg skal lære dem om fellesskap og om tilhørighetsfølelse til et land og et sted og fine mennesker i fine klær, og de skal få kjenne i seg selv hvor kriblende vannvittig deilig 17. mai er, nesten utelukkende på grunn av de følelsene og ikke nødvendigvis kun på grunn av snille besteforeldre og mye is og sleipe potetløptriks fra mammaen.

Gratulerer med dagen i morgen, kjære Norge. Ofte blir store øyeblikk pakket inn i dagligdagse små esker, så håper dere klarer å nyte. Så kan man bare krysse fingre og tær for at vi fortsatt sier hei til hverandre på fredag.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar