What`s another day?

Hei du. Du som kjenner meg. Har du noen gang hørt meg le så lett før? Har du noen gang hørt meg le som om verden var min og jeg var verdens og ingenting annet egentlig betød noe før? Har du noen gang sett meg så rak i ryggen som nå? Så stolt og så sta og så stor? Har du noen gang sett meg gå med hodet høyere hevet? Eller sjelen så blottlagt og gleden så stor?

Du som kjenner meg. Hei. Husker du når stuen min var større enn verden selv og jeg var pitteliten? Husker du jeg gråt? Kan du huske at jeg tok på meg for store skjorter og dyrket fortiden og glemte fremtiden og glemte dere og ganske ofte krøp sammen i en krok for at ikke veggene skulle falle ned og knuse meg? Kanskje du kan huske at jeg var redd? Jeg kan huske det. Jeg husker at jeg hadde vondt i kroppen og sjelen og hodet og aller mest i hjertet. Jeg kan huske at jeg var et barn i en voksende kropp og at jeg ikke klarte å være barn. 

Hei, venn. Du som alltid har vært der. Vi husker når livet var fremmed og noe jeg ikke kunne sette fingeren på og noe jeg ikke følte var mitt. Vi husker når himmelen var svart og meningen var tom. Vi husker ensomheten og tårene som brant merker inn i kinnene mine. Vi husker når jeg ikke hadde pust nok til å leve eller vilje  nok til å trekke den på nytt.

Kjære venn, se meg nå. Kan du se meg stå og høre meg le og føle meg holde rundt deg med gode følelser av mestring og vennskap og det fine i verden? Jeg så meg over skulderen for litt siden og jeg vet hva som har forandret seg. Nå kjenner jeg hvert fiber av livet mot kroppen og det stryker varsomt på meg. Det legger seg rundt meg og inni meg. Det fantes et rom på innsiden av meg som ble lukket og låst og som var fullt av hemmeligheter, men som i dag er åpent og lyst og fint. Velkommen inn, venn. Nå kan jeg se en mann på rockekonsert som elsker bandet han hører på og bli tvers igjennom lykkelig fordi dette fremmede mennesket er så brennende engasjert i noe jeg ikke kjenner, men som er det største for han. Og jeg kan tenke på han i dager og uker etterpå og han får meg fortsatt til å smile. Nå kan jeg nynne mens jeg legger middag på fine tallerkener i forskjellige farger og fortelle historien om hver og en av dem til barna mine og det gjør meg glad og lett og ennå finere. Nå setter jeg små lys på et fat og jeg flytter vitrineskapet mitt så jeg kan se rett inn i det fra sofakroken. Skapet som er fullt av minner og historier og som definivt er favorittmøbelet mitt, nettopp på grunn av minnene som sitter igjen i treverket og i lukten og alle historiene jeg ikke vet om, men som jeg kan skape på kveldene når ungene sover og vitrineskapet danser i skyggene fra lysestaker i leiligheten og fantasien min løper løpsk og deilig og fryktelig fritt tvers igjennom det. Nå kan jeg lese en tekst som noen har skrevet og legge hver setning inn i små skattekister i hodet, for å la dem dyrkes og tolkes og gjenvinnes, for jeg vil forstå akkurat hva forfatteren tenkte eller forstå noe helt annet enn det forfatteren tenkte. Jeg kan sette på deilig Maria Mena musikk og la henne tømme meg for tanker mens jeg skrur sammen en gammel smijernsseng i en myk kremfarge og kjenne at den og mange puter og hjemmelagde lappetepper og lukten av gamledager og venninner med bena i kors og tre glass rødvin er meningen med livet. Eller kvelder jeg kryper sammen inne i alle putene, ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan, med en bok jeg leser og bena under meg og lytte til stillheten og la de velskrevne, engasjerende ordene løfte meg opp og ta meg med til tider og steder og lyster jeg ikke kunne forestille meg tidligere, men som nå er det som gir meg deilige bobler på innsiden av kroppen. Eller en voksen, fin mann med skjegg som lager myk musikk og som er flinkere enn han vet til å gjøre meg gladere hver dag.

Jeg så meg over skulderen for litt siden og jeg vet hva som har forandret seg, kjære venn. Endelig, endelig, vokser jeg opp sakte.