søndag 21. oktober 2012

S for søndag

Se for deg et gammelt, beiset tregulv med kvist. Det er lyst og stort og det er fullt av riper og hakk etter fester og fall og dans og latter og barn og historie og alt annet som lager riper og hakk i et gammelt tregulv. Og det står en liten pult ved siden av de store vinduene på den ene siden av rommet. Den er turkis og skeiv og gammel og ganske liten og har bare plass til en skrivemaskin og en kaffekopp og noen manus på seg, og den ble kjøpt på loppemarked for en pitteliten penge og meningen var nok at man skulle ha pusset den opp, men da ville sjarmen blitt borte. Vinduet står på gløtt og de gjennomsiktige og hvite og gulvlange og overraskende flotte gardinene blafrer forsiktig. Det er høyt under taket, så meter på meter med inspirasjon og lyst og erotikk og venninnekvelder og kjoleprøving og kjærlighetssorger og Kaffe-og-Baylies-tirsdager og grønnsåpelukt og savn etter søstre og ennå mer inspirasjon får plass i rommet. Midt på gulvet står en dobbeltseng med rotete laken og uten dyne og med en vannkoker og en boks pulverkaffe og en tallerken med en osteskive fra i går og klær som bare har falt av kroppen i en haug ved siden av seg. Og midt på sengen sitter jeg. Håret er bustete og i en ball på toppen og øynene er trøtte og gjespen er lang og kroppen er kort og jeg har bare på meg en altfor stor t-skjorte som lukter mann. Han var her for noen uker siden og har ikke kommet tilbake for å hente den ennå og det er helt greit og egentlig så håper jeg at han aldri kommer, for vi hadde vært bra, men jeg er bedre uten han. Han var inspirasjon og glede og nå er jeg inspirert og glad. Og nå kan jeg skrive uten at han forstyrrer og nå kan jeg sove når jeg har lyst og nå kan jeg finne en ny mann med for stor t-skjorte som må bli med meg hjem og glemme skjorta si neste gang jeg trenger inspirasjon og litt kort lykke. Til den varige lykken har jeg fine venninner med lange historier og pannelugger og evnen til å klare alt jeg ikke klarer og som gjerne hjelper meg til å klare det jeg også og familien som er god og følelsen av tilhørighet og samhold og muligheten til å betrakte livet fra en fortauscafè og en gang innimellom bare være jenta du kjørte forbi med bussen en gang. Klokken er så mye at sollyset treffer sengen på den myke, søndagsmorgen-i-august, vidunderlig fine måten, men så lite at jeg ikke trenger å stå opp ennå, hvis jeg velger å stå opp i det hele tatt. Jeg kan høre at verden på utsiden lever og at alle småbarnsfamiliene er ute for å bruke opp søndagen og små hunder som bjeffer sint på de store hundene, nesten som alle de små, sinte mennene som bruser med fjærende og som kompanserer med sinnaord etter tre Guinniess og to Jack mot de store, rolige mennene i Tønsberg en fredagskveld. Jeg sitter midt i sengen og kjenner solen som treffer meg et sted på ryggen og må velge om jeg skal fortsette å ha håret i ball og trøtte øyne og for stor t-skjorte med en deilig lukt og kanskje skrive et kapittel til i boken min og bare nyte alt det som kan nytes i dette svære rommet med plass til meter på meter med inspirasjon og erotikk og lykke og tilhørighet og bare meg og meg med verden, eller om jeg skal la krøllene falle fritt og henge en kjole over kroppen og finne noen små sko med flotte farger og ta på min egen parfyme og ikke parfymen til en mann som var her for noen uker siden og finne verdens største solbriller og møte en gjeng rare, vidunderlige mennesker som også har sko med flotte farger og verdens største solbriller på seg på brygga for kaffe og sigaretter og oppsummering av helgen og hvem kysset hvem og hvem hadde den råeste, sennepsgule, alternative, fineste kjolen og hvem hørte finest musikk og hvem ble mest inspirert og vi kan finne svaret på alt dette, og jeg kan få klemmer og kyss på kinnet og litt flere fregner og avtrykket etter leppestifter i rød og rosa og helt andre farger på kantene av kaffekopper i forskjellige størrelser alt ettersom hvilken kaffe disse rare, vidunderlige menneskene drikker.

Kanskje meningen ikke er en lykkelig slutt, men historien frem dit?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar