onsdag 15. august 2012

Om kjærlighet og sorg og store kopper med prikker.

Kjærlighet er når verden står stille. Allerede ut fra denne definisjonen står det klart at kjærlighet i sin reneste og sterkeste form kun varer i kort tid. -Lord Snowdon
Horisonten ble svart og bølgene skumle og tårer så store som land falt i gulvet. De falt så hardt at gulvet ble ødelagt og sjelen ble vond. Hjertet ble delt i to og den skarpe biten lå igjen på innsiden. Den gnagde og den skar og det kom blod. Følelsen av å ikke være bra nok tok over kroppen og noe inne i margen ble ødelagt. Nåler stakk inn i henne fra tærne og oppover leggene og gjennom magen og ut i armene og helt opp til toppen av hodet og tankene, så selv tankene ble vonde å bære. Som et slag i midten av fjeset og i midten av det gode kom det vonde. Som lyn fra klar himmel gikk det fra å være noe som skulle vare for alltid til noe som ikke var lenger. Tankene og følelsene og fremtiden og planene ble revet bort like fort som de hadde kommet, den gangen for lenge siden. Den gangen han kysset henne for aller første gang. Og sorgen hadde erstattet det. Den svarte og tunge og brutale sorgen. Den sorgen som ingen kan forstå hvis ikke de har mistet sin første, virkelige kjærlighet. Han som var Mannen. Han som var den som skulle beskytte henne og passe på henne og elske henne og bare henne fra dagen han kysset henne for første gang og til evigheten. Til de satt sammen i en vinterhage og snakket om gamledager og hvordan de hadde møttes når de var unge og at alt var så mye bedre før, men at en del ting fortsatt var litt fint nå. For eksempel at begge likte radioen og svart kaffe. Det finnes ingen tristere sjel enn den sjelen som er trist av kjærlighet. Det finnes ingen tommere hjerter enn de hjertene som er tømt for forelskelse. Det finnes ingen skarpere overraskelse enn overraskelsen som skjærer i deg når du for aller første gang oppdager at ikke all kjærlighet varer.

Horisonten ble svart og bølgene skumle og tårer så store som land falt i gulvet. Litt av henne selv var blitt borte med han, når han fortalte at det var over og snudde ryggen til henne og gikk. Hun stod igjen, tom og uten store nok ord til å forklare hva som foregikk på innsiden av huden hennes i de sekundene, minuttene, timene hun ble stående å se etter han.

Hun gjorde det eneste riktige. Hun dro hjem. Hun dro hjem til trygghet og hjem til nærhet og hjem til omsorg og  hjem dit hun visste at hjertet ble pakket inn i bomull og sjelen fikk hvile og tankene fikk spinne og hun krøp tett inntil den hun fra bunnen av ryggmargen visste at aldri ville gå fra henne. Hun dro hjem til meg. Og jeg holdt rundt henne. Lenge. Jeg lot henne grave hodet dypt inn i en pute og jeg lyttet til gråten og jeg tolket hulkene og jeg strøk på henne og jeg kokte kakao til henne som jeg serverte i verdens største kopp med prikker på. En kopp jeg hadde fått i gave av Carina til bruk i situasjoner som denne. Og hun fikk krem på kakaoen sin og hun fikk spise kremen med favorittskjeen. Og jeg så på denne store, men plutselig veldig lille, jenta i armkroken min. Hva skjedde, egentlig?, spurte jeg henne om. Jo, nå skal du høre, svarte hun. Hun ville sitte på sykkelen hans. Han sa nei. Og helt plutselig, etter  to tredjedeler av livet sitt sammen, etter fire år sammen, sa han; Jeg vil slå opp.

Horisonten ble svart og bølgene skumle og tårer så store som land falt i gulvet. Og tett inntil meg satt en 6 år gammel jente. Dødelig forelsket i en 7 år gammel gutt som ikke ville ha henne lenger. Og som var og er alt hun ønsker seg. Og sorgen var ekte og hjertet var knust og tårene var tunge. Og hun drakk kakao med krem fra en stor kopp med prikker og hikstene ble roligere og alt måtte ikke tolkes lenger og hun pustet med magen og sjelen fikk hvilt seg og tankene fikk navn og så gledet hun seg til SFO igjen, likevel. Og jeg forstod hva kjærlighet er.

Kjærlighet er den stadig nye, forbløffende byttehandel, hvor man for en eneste ekstase tar tusen ubehageligheter med på kjøpet. -Francois Villon 


3 kommentarer: