Kunsten å nyte halvlunken kaffe

Det er noe med det. Hvordan noen ting er skikkelig bra og underlig sexy og veldig anderledes og ikke som du trodde i det hele tatt. Hvordan mennesker man er forskjellig fra kan bli de næreste, beste vennene man har. Og at den nye favoritteiendelen min er noe gammelt. Noe jeg ikke vet hva eller og som jeg ikke vet hvordan jeg kan bruke. Men den stod på hytten i Hurdal og jeg har sett den fra jeg var liten og jeg vet at den er mer enn etthundreogfemti år. Og det gjør den fin. Lykken er gamle ting i et vitrineskap og musikk som treffer sjelen og en mann som vil ha oss med på ferie til et sted med kajakk og god stemning. Det er en jente på 6 år som forteller meg at om vi hadde hatt båt kunne jeg ha styrt doningen med albuen og spilt sjakk med den andre armen, sagt på en måte som får det til å høres ut som om vi regelmessig spiller sjakk. Lykken er en helt levende porselensgutt som sitter for seg selv på kjøkkenbordet og lar kveldssolen fylle ansiktet med minner om en tid som er forbi, mens han tålmodig venter på å bli limt sammen igjen, så han kan danse vals med en dukke og knuse en gang til. Hvertfall det jeg er blitt fortalt at skjedde. Og sånt skjer jo.

Lykken er hyllen jeg har skrudd selv, med fine kopper på og en kokebok fylt med sjokoladekakesøl etter at jeg bakte kake alene for første gang i 1995. Det er en porselensengel i skapet, ved siden av dåpsbildet av pappaen min og meg, fotografert i august 1988. Fortsatt i den første rammen det noensinne fikk pakket rundt seg. Den er i sølv og den burde vært pusset og bildet er falmet. Men det gjør det fint. Lykken er snøkrystallen min. Snøkrystallen som ser ut som om den tilhører en oldemor og som burde vært veldig gammel, men som ble kjøpt i en morsomt butikk i Kristiansand i desember 2011. Den gangen jeg skulle bruke adventstiden på å lære meg å gå igjen og jeg satt i rullestol og den morsomme butikken ikke hadde personheis, så jeg tok vareheisen fra bak i et smug og de ansatte var så lei seg på mine vegne og jeg kom ut derfra med denne nydelige snøkrystallen som jeg skulle pynte rehabiliteringsrommet med. Den står fremme hver dag hele året og minner meg på fine ting fra en vanskelig tid. Og i det samme skapet står mine første sko og Thea sine første sko og snart må jeg finne tilbake Magnus sine første sko og sette dem sammen med de andre. Og kanskje en vakker dag vil en av mine håpefulle sette pris på vitrineskapet og alle de små skoene og sette mine barnebarns første sko på utstilling ved siden av våre egne sko. Og da kommer mine sko til å være fra virkelig gamledager og skapet komme til å være beiset og alt kommer til å ha forandret seg, men ingenting har egentlig forandret seg likevel, for alt er det samme. 

                          

Den gamle tingen jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med,
men som har blitt den nye favoritteiendelen min. 

                        

Det kan være noe så lite som fine kjeder i mange lengder og mange farger som lager regnbuer på baderomsveggen. Eller skygger fra øredobber i fasonger som er harde og myke på en gang. Feminint og bestemt og flott og veldig lite, men veldig stort når man bare ser det.

Det kan rett og slett være så enkelt som at orkidèen min fortsatt lever, selvom det i morgen kveld er tre uker siden jeg fikk den og det er skilt man setter pris på og som på en måte så full av klisjèer forteller deg det du tenker selv,på en altfor enkel måte, men som har fine farger og er nokså jentete, så man liker det likevel. Og det kan være en ødelagt englejente som man fikk av mammaen sin en gang for lenge siden og som har blitt med på flyttelass etter flyttelass og som alltid står ved siden av et fat med lys og som betyr noe uten at man kan vite hva den betyr og som man ikke en gang kan forklare hvorfor man liker. Man liker henne bare. Kanskje fordi hun er ødelagt, men smiler tross alt. Og lykken er, kjære dere, en kurv på kjøkkenet. En kurv med lys i, sånn at man aldri må lete etter dem, de bare er i nærheten. En kurv med hjerte-tavle-skilt liggende oppi og som har påskrevet de to vakreste navnene på jord og som huser hjemmelagde tøyfugler kjøpt på vårmarked på Tou scene i Stavanger til 6,90,- pr stk og bøker man startet på når man var 15 år og nyforelsket og som man ga tittelen Kjærlighet og dikt og som man fortsatt leser i nesten hver eneste dag. Noen ganger nostaligisk og noen ganger flau og mange ganger bare lykkelig for at de fortsatt finnes og ganske ofte forundret over hvordan verden og tiden den gangen var så konstant, men at det nå bare er minner fra en fortid som likegjerne kunne vært 100 som 10 år gammel.

Men mest av alt, i allefall i kveld, er lykken å se rundt meg. Å se gardinene som henger litt over sofaen etter lek i vinduskarmen og den lille bilen som ligger igjen under kurvstolen i hjørnet og dukken som leker gjemsel i sofakroken og plastglassene med litt melk i og stemningen i rommet etter at to fininger har vært hjemme og trygge og glade og som nå sover bekymringsløst og som bare venter på eventyrene som kommer i morgen. Ikke mer og ikke mindre. To fininger med egne tanker og følelser og meninger og personligheter og som synes mammaen er rar som tar vare på etthundreogfemti år gamle ting man kanskje ikke kan bruke og bøker som heter Kjærlighet og dikt og som lar bokhyllen være i plukkehøyde, så man kan se og ikke røre og irritere seg grønn over denne idiotiske plasseringen av ting som kunne vært fantastiske leker, og som mer enn gjerne danser og synger og traller og leser for dem for at de skal sette like mye pris på det kreative og vakre og fine mennesket kan skape i stedet for å fokusere på matrialer og negative tanker. Lykken er et barn som føler seg trygg og som leker med bamser og som synes verden er fin og som synes mammaen er nesten like god som en skikkelig god smoothie og som gir verdens beste klemmer og som plukker både gresstrå og blomster og som sier i fra når man gjør en god mammajobb.