Dagen trekker seg stille tilbake og kvelden hvisker forsiktig god morgen. Solen har gjemt seg bak trærne til naboen og den gir fra seg et lys som bare kan skimtes de aller siste dagene av en sommer som har vært god. Et vinglass er tatt ut av det gamle vitrineskapet og er blitt fylt med noe rødt og tanker om fremtiden. Dagen har vært god i dag. Den har hatt venner på sofaen og venninner på terrassen og nyklippet gress og skryt fra en lærer og røde kinn og gode beskjeder. Beskjeder som jeg har ønsket meg og så inderlig trengt. Beskjeder som gjør at jeg ennå en gang så smått har tillatt hjertet å forsiktig tenke at dette, DETTE, blir mitt år. Denne gangen går det. Nå skal jeg få det til. Denne gangen skal ikke følelser eller hendelser eller mennesker eller sykdommer eller karma få overta tankene eller sjelen eller kroppen min. Denne gangen skal ikke drømmen om noe mer pakkes inn i grått papir og få høre at den må vente på loftet. Denne gangen skal ikke fremtiden bli bundet fast av kjettinger med tunge stener og en nøkkel som henger for høyt. For denne gangen, dette året, skal være mitt år. Og om ikke det er det, så skal jeg forme det nok til at det blir det. Denne gangen er det min tur. Denne gangen vet jeg at jeg skal stå rakrygget foran livet og si; Vår største ære ligger ikke i å aldri falle, men i å reise oss hver gang vi faller. Se meg stå og bli stående!
I milliarder av år har mennesket sett i dag forsktig bli til i går. Vi har sett fremtid bli fortid og drømmer bli knust og nye håp som sakte har bygd seg opp i en sjel som har vært sterk. Jeg har sett mine egne tanker om livet bli kastet på sjøen og jeg har fisket dem opp og satt dem sammen igjen og ennå en gang blitt stående å se på at at de synker til bunnen av et hav jeg ikke når ned til, sammen med fisk som ser skumle ut og skatter som kanskje ikke finnes likevel. Uten at jeg kunne noe for det og uten at jeg kunne gjøre noe med det har jeg gang etter gang mistet muligheten til å gjøre det jeg ønsker og til skape det jeg vet jeg har evne til å skape og til å lage meg en sti som følger etter drømmen gjennom det vanskelige og over det enkle og ved siden av det man ikke forstår og helt frem til målstreken og jeg har mistet muligheten til å føle at jeg kan bruke meg selv til noe mer, til noe viktig. Men denne gangen, denne gangen, går det.
Dagen trekker seg stille tilbake og kvelden hvisker forsiktig god morgen. Glasset med rødt i er tatt med ut på terrassen så de innerste delene av underbevisstheten kan få skimte lyset fra solen bak trærne til naboen før i dag blir til i går. Og en dør inn til fremtiden og til drømmen og til mulighetene for å gjøre det jeg ønsker og det jeg trenger står på gløtt. Og det vil den gjøre noen dager til. Men tjueniende august skal jeg åpne den helt og lyset fra fremtiden skal treffe meg og lukten av mestringsfølelse skal feste seg inne i meg og en varme skal bre seg rundt meg, som om det er døren inn til en vinterfyrt hytte og kaffe baylies med en som er fin etter en lang dag med snøballkrig og måking. Og ingen får lukke den igjen bak meg før jeg står der med begge bena plantet på innsiden, med livet tredd over hodet og kunnskapen om at jeg kan bruke meg selv og viten om at denne gangen, denne gangen klarte jeg det. Og fremtiden står på gløtt igjen og jeg setter foten over karmen og bestemmer at denne gangen skal jeg ha kontrollen og jeg bestemmer at den skal bli hos meg. Jeg har sagt det før, men jeg prøver igjen; Denne gangen går det! Og det, mine nære og kjære, føles veldig godt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar