søndag 7. oktober 2012

Det er livet

Det er sansene som settes i gang av vinen, akkurat i det den treffer ytterst på leppen din. Det er følelsen av å lukke øynene og stenge lyden ute og kjenne smaken når den sakte, så sakte, ruller i munnen din. Det er å svelge samtidig som lydene forsiktig vender tilbake og du åpner øynene og et sted langt inne i kroppen din begynner det sakte å brenne på den gode måten, for rundt deg sitter mennesker du elsker og de ser på deg og de ler og alle er fine. Det er følelsen av nakne fingre mot et sjeggete kinn til han som er fin tidlig en søndagsmorgen. Når man har tid til alt, men velger å ikke gjøre noe. Det er nyskjerrige hender som reiser på oppdagelsesferd for å oppdage hver millimeter av en kropp som ikke er sin egen og som man allerede kjenner så godt og som gjør at det kribler helt innerst i smilet man bærer med seg i magen. Det er når ingenting trenger å sies høyt fordi to mennesker deler et blikk og en seng med rotete laken og man føler seg akkurat passe fin med bustete hår og nyvåkne øyne. Det er sjelen på innsiden av kroppen som vet at man ikke behøver å klare mer fordi alle sier at man har klart nok, men så ønsker man å klare likevel. Og så prøver man og så klarer man. Det er når den sjelen seirer og verden ikke snurrer fullt så fort og det lukter rent og barna ler fra hagen og selvom man er sliten og selvom man er alene så smiler man.

Det er når solen treffer bladene på den riktige måten og med et lys som bare finnes i midten av oktober. Det er når en forsiktig kveldsbris legger seg rundt kroppen og får deg til å tenne peisen, bare fordi man kan. Det er å kjøre en lang tur med fine venninner mens det regner på ruten og mørket legger seg rundt bilen og man sammen synger sangene fra barndommen så høyt man bare klarer og ler fra dypet av magen etterpå. Det er å sitte tett inntil mennesker man har kjent lenge og vite at de også lukker øynene og tenker fine tanker, selvom man ikke spør dem. Det er å gå inn til en gutt som er liten og gi han et suss mer enn han ba om fordi man i ryggraden sin vet at det ikke er sikkert man våkner igjen i morgen. Det er å krype tett inntil en jente som er større og fortelle henne at det er greit å være liten likevel.

Det er å la musikk fylle kroppen og lese ord kloke mennesker har skrevet. Det er lukten av en fremtid man stoler på og muligheten til å godta en fortid som var vondt. Det er glass med sukkerkanter og fugler som flyr sørover og en terrasse med utsikt til så mange stjerneskudd at i allefall ett ønske må gå i oppfyllelse. Det er å være 24 år og tobarnsmamma og ganske voksen og fortsatt tro på stjerneskuddønsker. Det er gleden av å fullføre noe vanskelig og lykken man ser når noen andre klarer noe de prøvde lenge på. Det er et hjerte som er tungt av savn fordi man virkelig elsker en søster i en by man ikke er i selv og det er et hjerte som er lett nettopp fordi det klarer å bli så tungt. Det er evnen til å ta til seg og til å føle og til å lytte og til å ligge på gulvet for å la hodet bli tomt mens pulsen blir lav etter en dag som har vært anderledes enn andre dager. Det er følelsen av en grunnmur i bunnen av kroppen som er solid og som tåler det livet måtte gi og som fortsetter å vokse selv når den ikke må lenger. Det er tryggheten til seg selv og til hjertet og til samvittigheten. Og det er å respektere hverandres forskjeller og det er å ha troen på det gode i mennesket. Mennesket som lager sveler og som forteller eventyr og som lar deg sitte inntil når du måtte trenge det. Det er å ikke bære med seg sekken med fortiden dyttet ned i, men plassere den i et hjørne og bare titte på den innimellom.

Det er tårer så store som hus og det er latterkramper som gjør en støl og det er minner om gamledager og håp om dagene som ikke har kommet ennå og det er lykken og viten om at man akkurat nå er tilstede i verden. Det er forelskelse og deilige følelser som kribler på innsiden av kroppen. Det er kinn som blir lyserøde og det er fregner på nesen og det er lyden av trærne som visker deg hemmeligheter sent, sent en onsdagskveld. Det er evnen til å se vekk i fra det vonde og evnen til å ta til seg det fine. Det er skubbsår og plaster og fiskepinner en torsdag og ristet brød med honning en mandag. Det er lukten av nytraktet kaffe og gullfunn fra bruktbutikken og følelsen av omsorg som treffer deg midt i fjeset, som en lyselilla myk varme du ikke forventet deg akkurat i dag. Det er alle de store tingene som ofte er pakket inn i hverdagslige, små esker og det er alle de små tingene som helt plutselig viser seg å være monumenter av hendelser som senere tar den største plassen i hjertet og sjelen og hukommelsen og som du bærer med deg som små perler fra dag til dag og som får deg til å omfavne det beste på jord.

Det er livet og jeg elsker det og jeg nyter at jeg elsker det og det føles fint på innsiden.

(Og i morgen begynner jeg på skolen igjen. For `nte gang. Og nå klarer jeg det. Bare vent og se.)

2 kommentarer:

  1. Fantastisk skrevet,, ikke bare dette innlegget :)

    SvarSlett
  2. DU KLARER DET!!!!!! <3

    Klem Michelle

    SvarSlett