Venteboblen som sprakk

Det er noe med den vakumboblen man kommer i noen ganger. Den beskytter deg når du trenger det, men den blir tung på skuldrene med tiden. Den holder deg igjen når du vil løpe og den dytter deg når du helst vil ligge helt i fred. Den skaper en form for dis og tåke mellom deg og livet. Når du strekker ut hendene for å røre ved noe mykt mens du er i en boble, kan du bare kjenne konturene og ikke følelsen helt ytterst i fingerspissene. Siden september 2011 har jeg gått i en form for venteboble. Jeg har ventet på å komme ut av sykehus eller rehabilitering, jeg har ventet på nye opphold og innleggelser og så har jeg ventet på å komme ut igjen. Jeg har ventet på å få klemme ungene mine igjen og jeg har ventet på svar fra alle testene. Jeg har ventet på å kunne gå igjen og dusje selv igjen. Jeg har ventet på en dag helt uten vondt og jeg har ventet på en dag jeg glemte jeg var syk. Jeg har ventet på å bli friskere og så har jeg ventet på følelsen av at litt syk er bra nok. Jeg har ventet på brev fra alle menneskene med livet mitt i hendene sine og jeg har ventet på fremtiden. Jeg har ventet på alt jeg egentlig skulle klare og alt jeg ikke kunne før, men som jeg kanskje kan nå. Jeg har ventet og ventet og ventet. Jeg har brukt dagene mine her hjemme, med de jeg elsker høyest og en klokke som prater høyt på veggen. Den har talt hver time, hvert minutt og hvert sekund så høyt den bare kunne og hele tiden hvisket meg at tiden går mens jeg venter. Og gjennom bobletåken har jeg vært tilskuer til livet og jeg har forelsket meg i det på nytt. Men jeg har ikke riktig kunnet røre ved det likevel.

Det er en stund siden jeg sluttet å vente på å bli friskere. Og det er heldigvis lenge siden jeg sluttet å vente på gangen, løpingen, klemmingen og dusjingen. Jeg trenger ikke lenger vente på dager hvor jeg glemmer at jeg er syk, for med et legeteam i ryggen som bare vil meg godt er opplegget mitt så riktig for nettopp meg at de dagene har kommet og gått. Jeg venter forsatt på en hel dag uten vondt, men jeg hadde en dag forrige uke hvor jeg var våken i fem hele timer før jeg kjente noe som helst. Og sånt er fint. Det siste året har jeg bare ventet på at boblen skulle sprekke og at man endelig - endelig - skulle kunne starte med blanke ark og fargestifter på en fremtid som bare ville være spennende og ny og ikke like skummel og uten en boble på skuldrene som gjemmer meg litt vekk fra verden og venting. Og de eneste som kunne sprekke den var NAV.

I dag ringte NAV. Etter mange telefoner frem og tilbake de siste månedene. Etter mange brev og underskrifter og fullmakter og tester og testresultater. Etter lang tid som en av de fattige i landet, mammaen til barna som levde under fattigdomsgrensen. I dag ringte NAV. Hei, det er Elin, sa stemmen jeg kjenner så godt. Jeg må snakke med deg, fortsatte hun. Så snakket hun. Jeg lyttet. Jeg ventet. Kroppen ble svak og hendene skalv. Jeg knakk i knærne og satt helt plutselig på gulvet. Tårene rant og jeg hulket. Genseren ble våt og ordene kom ikke så lett ut av meg lenger. Jeg skjønner godt at du gråter, sa Elin.

Så pustet jeg. Takk, var alt jeg kunne svare. Tusen takk. Jeg er godkjent som 100% varig ung ufør. Det er en tåpelig ting å bli så glad for. Så glad at man knekker i knærne og ordene blir borte i tårer. Men venteboblen sprakk. Og fremover ser vi bare... fremtiden. Med alt den har med seg. Vi blir ikke rike, men vi slipper å være fattige. Vi kan styre våre egne dager og våre egne liv, ungene og jeg. Alt det offisielle rundt det er fortsatt litt frem i fremtiden, men vi ser en sluttdato for situasjonen slik den er nå - og jeg begynner å gråte litt igjen bare av å tenke på det.

Og jeg har skrevet prologen til boka, forresten. For en mandag.

Om fyren på hjørnet

Dette handler om han lille fyren på hjørnet. Han som ser litt sint ut og som sparker i bakken. Klærne er kanskje litt store og en regndråpe renner ned fra den skjeve, finlange, luggen.  En jente spør om han vil være med, men han var kommet dit i sjela si at han sa nei og rakk ut tunga til henne. Hun visste ikke at det var fordi hjertet hans lå på utsiden av kroppen og det hadde arr, så hun sparket litt sand på han og gikk videre. Dråpen fra luggen traff øyet. Han snudde seg. Og selvom de voksne visste det, så ville han ikke vise dem at han gråt.

Har du sett han? Sannsynligvis ikke. For han var bare tre år og han visste ikke helt hvordan man kom inn i lek. Han hadde prøvd, men da ble han dyttet. Eller oversett. Og han syntes det bråket mye i barnehagen og at det var litt for mye å følge med på og at rommene var store som universet og at mamma sitt fang var altfor langt borte. Og mamma skulle ikke hente han på noen timer til og i mellomtiden ville han bare stå her og ha oversikten og ikke bli dyttet. Så han sa nei og rakk tunge og fikk sand på hjertet sitt.

Når vårregnet gikk over til å bli høstregn hadde fyren på hjørnet rukket å fylle fire år. Han hadde børstet bort sanden fra hjertet sitt og han hadde lagt sjelen som en beskyttelse rundt kroppen i stedet. Og så inviterte han til bursdag. Han gledet seg. Denne lille mannen pyntet både seg selv og kaken og hagen. Og han hentet lekene sine inne. Han ville dele dem med de som kom. Han hadde tatt med mammaen sin til butikken og de hadde plukket ut godteri til seksten stykker. Og når han la seg om kvelden hadde han sommerfugler i magen. Dagen etter var det fjorten som ikke kom.

Denne lille fyren, denne pjokken som eier hjertet mitt, begynte å passe på seg selv. Han ville ikke bli lei seg, så han sluttet å bry seg. Han lukket seg inne og han ble litt... frekk. Og alt man kunne gjøre var å se på han, klemme han og elske han. Og gi han en ny barnehage. En som var litt mindre. En med litt færre barn og med rom som ikke var som hele universet, men litt mer som... som rom. Og atter en gang pakket han sjelen og hjertet og regnbuksa si og så troppet han opp - både modig og tapper og litt redd. "Hei, er du ny?", sa en gutt før han rakk å komme helt inn. "Vil du være med? Kom, vi vil ha deg med!", sa jenta han gikk sammen med, mens han som var ny gjemte seg bak bena mine. "Så flink du er. Så fin du er. Kom, vi har tog. Og biler. Og klatrevegg." Fyren fra hjørnet børstet den finlange luggen vekk fra øynene. Så fniste han. Han så på mammaen sin. Hun med det fine fanget og varme armene. Hun som ikke hadde visst hvordan hun skulle lære ham at han må være grei mot andre, selvom de ikke er greie med han. Hun som hadde hatt klump i magen når hun gikk hver morgen og hun som så sårt hadde trøstet en utrøstelig kar. Han så på henne og han så ikke sint ut. Eller sår ut. Han sparket ikke i bakken og han rakk ikke ut tungen. Han så bare fin ut. Og glad ut. Og trygg ut.

Det er tre måneder siden. Og i dag skal fyren på hjørnet få bli med en venn hjem.
Og om ikke den følelsen er meningen med livet, så er ingenting det.

Om å miste og å få tilbake igjen.

For en reise. For en berg- og dalbane. Jeg kan ikke i ett sekund en gang huske livet som var før, samtidig som jeg ikke har en sjanse i havet til å forstå hvordan tiden har gått så fryktelig fort frem til nå. Og sakte frem til nå. På en gang. Dagen alt forandret seg husker jeg bare delvis. Noe er brent inn i tinningen og annet er som en dus tåke jeg ikke vet om jeg var en del av eller bare drømte om. Jeg husker jeg var på skolen. Jeg husker jeg var hos fysio. Jeg husker jeg snakket med mennesker og at jeg begynte å få ganske vondt. Jeg husker at Magnus dro og jeg husker at Thea ble. Jeg husker jeg var på vei til badet. Og så husker jeg ikke så mye mer. Annet en hoing og uniformer og litt barnegråt i bakgrunnen. Jeg husker Ane holdt rundt Thea og jeg husker kode rød og en bror som kom løpende inn på akutten og som ikke fikk dra igjen - i tilfelle han da var smittet. Jeg husker beskjeden vi håper du overlever og best av alt husker jeg blikket til sykepleieren da hun så meg inn i øynene og med det så på et menneske som likegjerne kunne dø foran henne.

Det har vært mye vondt. Det har vært lange nåler med triste beskjeder og det har vært trening og feiling og trening igjen. Det har vært ett skritt frem og to tilbake. Det har vært lys i tunnelen og så har strømmen gått og så har man i et øyeblikk famlet i mørket igjen. Det har vært tunge avskjeder med de man elsker høyest og det har vært månedsvis borte fra hjemme. Det har vært beinhard viljestyrke, mange modige tårer og noen tårer som slettes ikke var modige i det hele tatt. Det har vært en begravelse for en personlighet og fødsel for en ny en. En man egentlig ikke likte spesielt godt. Ikke bare har grunnmuren blitt rystet, men den er blitt snudd oppned. Og oppi alt ville man egentlig bare være en ansvarlig, god voksen som fikk de små til å føle seg elsket og trygge. Den minste har klart seg greit gjennom fallene, men den litt større har syntes at dette har vært vanskelig på så mange måter og hun har fått noen skruddsår. Og det er vanskelig for et mammahjerte å prøve å brette vingene rundt noen og å plastre knær og følelser som blør, når fugleungen ikke vil ha henne. For hun kjenner henne ikke igjen. Den nye mammaen er ikke like god som den gamle.

Det har vært ensomme kvelder og relasjoner som er blitt ødelagt. Det har vært kamper mot systemene og det har vært drømmer og planer og utsikter som er blitt knust. Alt det som skulle bli, men som aldri ble og som nå aldri kan bli. Det har vært svik mot seg selv. Det har vært sårbarhet og nakenhet og frustrasjoner som går på så mye mer enn sånt man har følt før. Hvert aspekt av livet er nytt. H&M er blitt brukthandler og rent kjøtt eller fisk hver dag er blitt supper - fordi det er billig. Fordi sånn er det.

Men mest av alt har det faktisk vært takknemlighet. Og ydmykhet. Og glede. Og mestring og dere. Det har vært utvikling og seiere og gledeshyl. Jeg har aldri i mitt liv fått en bedre klem enn den jeg fikk av Thea, første gang hun så meg etter innleggelsen. Jeg hadde sett bilde av henne i avisen og jeg visste at hun savnet meg og ville klemme meg i minst åtte timer når hun fikk se meg igjen. Og etter fem uker borte fløy Maja henne fra Tønsberg til Stavanger universitetssykehus for meg. Og Thea hoppet opp i sengen min og hun klemte meg lenge. Og hardt. Og hun ville ikke slippe taket, for forrige gang hun slapp taket ble jeg borte. Så vi bare lå der, under dynen på det lystette rommet jeg hadde der borte, og klemte lenge. Og snakket litt og klemte mer. Hun hadde reddet livet mitt og jeg visste det.

Jeg har aldri vært stoltere enn da jeg gikk på egne ben, bak rullestolen, gjennom dagligstuen på Eiken Rehabiliteringssenter. Det var ukesvis siden forrige gang jeg hadde gått selv og selvom jeg fortsatt ikke kunne gå uten å holde meg fast i noe, så hadde jeg både teppet og verden under føttene mine akkurat da. Og det var musestille i rommet og menneskene holdt pusten og man kunne hørt en knappenål treffe gulvet. Og de så på meg, alle disse fine folkene som også var på rehabilitering og som hadde sine egne ting å stri med, og de var livredde for å forstyrre meg og de gråt for meg, for de så at det var så inderlig vondt. Mennene sluttet å lese avisen og damene gispet. De hadde ikke sett meg stå før, ennå mindre gå. Og etter 18 meter - 18 lange, vonde, helt fantastiske meter - satt jeg meg ned i sofaen. Og tårene rant og jubelen stod i taket og jeg hadde mestret noe var som vannvittig og damene klemte meg og mennene fikk støv i øyekroken og alle klappet.

Jeg har aldri vært mer ydmyk enn de øyeblikkene hvor jeg har sett norsk helsevesen inn i øynene og virkelig forstått hvilken fantastisk innsats disse menneskene gjør hver eneste dag. Hvor utrolig undervurderte og overkritiserte de er. Hvilken betydning de har for både meg og de som er sykere og de som er friskere. Et klapp på skulderen, en rask klem eller en ekstra tur innom rommet på kveldsrunden. Å holde et menneske som skal dø i hånden. Å mate et menneske som ikke klarer det selv. Å vaske en voksen sitt underliv, en som for bare en uke siden klarte det selv, uten å få henne til å føle seg mindreverdige. Å gjøre en mørk dag litt lysere og en tung periode litt lettere. De små tingene som virkelig, virkelig betyr noe når alt man ellers gjør er å ligge på rommet sitt, være syk og se på skyggene bevege seg over veggen mens morgen blir til formiddag, ettermiddag og kveld.

Jeg har aldri vært mer takknemlig for sånt som virkelig er viktig før. Ikke viktig som i et møte på jobben eller å komme tidsnok til selskap eller å kle seg rett for anledningen. Ikke viktig som i å tilegne seg riktig utdannelse eller å følge alle regler. Men viktigviktig. Som forsiktig fnising fra et barn og jakten på en sommerfugl og lukten av kaffe eller honning eller nyklippet gress. Som enkel mestring og en datter som liker den nye mammaen like godt som den gamle. Endelig. Som gode ord sendt fra hjerter lang bortefra. Som alle de gangene dere der ute har gitt av dere selv. For dere gjør det hele tiden. Absolutt hele tiden. Om det så er et stå på eller en klem uten ord eller besøk når man ikke ønsker, men virkelig trenger. Det kan være ting som en tier eller å bare sitte ved siden av i gresset en kveld man ikke skal noe og natten er lang og pilsen er kald. Dere har vist meg og mine så fantastisk mye omsorg og forståelse og medmennesklighet at jeg ikke på et helt liv kan gi dere en brøkdel tilbake. Sånne virkelig viktige ting som blir pakket inn i gråpapir i løpet av alle hverdagene, men som alltid står igjen som det største og fineste og viktigeste i det øyeblikket du får beskjed om at du kanskje ikke lever i morgen. Sånt som er viktigviktig.

I morgen har det gått tre år siden den samme dagen i september 2011. Dagen da alt ble nytt. Tre lange, vonde, fantastiske år. Jeg vet fortsatt ikke når jeg kan lande i situasjonen som er ny og det har vært mange situasjoner jeg kunne ønske jeg ikke hadde utsatt menneskene mine for. Spesielt ikke de to små hjertene her hjemme. De som er snille og gode og modige. Og det er mange situasjoner jeg har vært usikker på om jeg kom til å komme gjennom og som jeg kanskje ikke hadde trengt. Og det er forsatt en hel del ting i dag som på mange måter ikke er som det bør. Men, tross det, vet jeg at jeg aldri vil tilbake til livet sånn det var før denne dagen i 2011. For det å kunne se seg rundt nå og å nyte øyeblikkene og sanse anderledes og å vite mer og å ikke være redd for døden, men likevel kjenne at livet er bedre, det er utenfor mitt vokabular å sette ord på. Å nyte klemmene fra de små hver kveld, fordi man vet at livet skjørt og det kan være siste gang. Og å kjenne på stormen av takknemlighet for å fortsatt være til, når de viktigste legger seg tett inntil en dag man selv ikke synes å ha mestret, mens de hvisker Jeg har hatt det fint i dag, mamma. Å legge merke til følelser som er på innsiden av sjelen og å finne farger i luften og å puste med hvert fiber i kroppen, sakte sakte, så man ikke går glipp av noe, det er utsøkt. Å kunne sitte i sin egen stue, med verden på utsiden, og ikke ha behov for å gå dit, men bare ta seg en slurk til av vinen og pakke teppet godt rundt kroppen og lukke øynene og å bare lytte og nyte og være tilstede i seg selv, det er forbausende deilig.

"... Det er dermed grunnlag for å si at hennes meningitt/encephalitt har gitt henne varig sequele, og at tidsperioden for en evnt. bedring nå er forbi.", skrev spesialisten min i nevrologi til NAV for en knapp måned siden. I fjor ville jeg begynt å gråte av den samme setningen, fordi jeg ville være mer. Jeg ville bidra. Og skape. Og gi. Jeg ville sjonglere tekster og bilder og barn og mestring og jeg ville grave opp igjen den delen av meg som døde og puste nytt liv i henne. Nå, tre år etterpå, begynner selvfølelsen endelig å hviske til hjertet og sjelen og hodet at Se. Du klarer ting du også. Så fint. Bare gjør det sakte. Se der ja! På tre korte, lange år har jeg lært mer om livet og døden og meg selv enn på de første 23 der jeg i fornuften visste at livet kunne snu seg på et øyeblikk, men i den samme fornuften aldri helt skjønte det. Nå skjønner jeg det. Og jeg finner et sjal med fine følelser og pakker meg inn i det og jeg får for første gang på lenge følelsen av at jeg, på godt og vondt, fortsatt er bra. Bare enda litt ny.

"Tenk hvor lykkelig du hadde vært
om du hadde mistet alt det du har nå
Og så fått det tilbake igjen.", er et sitat fra topp tre listen min.

Jeg fikk alt tilbake. Mye kjente jeg igjen, noe jobber jeg fortsatt med å gjøre til mitt og en del har jeg ikke funnet ennå. Men det har bare gått tre år. Gi meg tre til, så skal jeg vise dere mirakler.

Tyngden av Italia

Vi skal til Italia!, roper dirigenten henrykt og slår ut med armene. Han har gledet seg så mye til å dele nyheten at han nesten dirrer. Resten av skolen måper i misunnelse, mens de som går i korpset hopper på stolene sine, de hyler og de klemmer og de begynner allerede da å planlegge hvem de skal dele rom med og hva de må ha med seg i kofferten når flyet går fra Gardermoen juni 2015.

I midten av klyngen med barn som hyler og klemmer og planlegger og som er heldigere enn resten av skolen står det en 8 år gammel jente. Hun er lavere enn alle, men hopper høyere enn noen. Hun er aspirant og spiller klarinett og allerede før hun har fått uniform har hun fått Italiabeskjeden. Hun danser i ring med venninnen sin og i øynene hennes glitrer det noe stort og lykkelig og barnslig fint. De synger en sang om alt de skal gjøre og de øver på å si ciao og grazie, for høflig må man være selvom man ikke er hjemme. Og mammaen hennes står i bakgrunnen. Og hun ser på dette vakre, lille som i et øyeblikk bare er et barn uten bekymringer. Hun som før har vært så trist og hun som har vært så modig. Hun som har reddet liv og grått i en pute og hun som har kjent jorden svinge under føttene sine. Hun som er en kjempe i verden, helt uten at hun mener det selv. Dette barnet mammaen unner det beste hele tiden, for hun har virkelig ikke fått alt hun fortjener. Og sommerfuglene sprer seg i henne. I armer og ben og bak sjelen. Helt fra nederst i tærne og til ytterst i håret kjenner hun på fine ting når dette barnet, denne kjempen, er så barn. 

Og så husker hun det hun har glemt. Det som i et øyeblikk ble gjemt bak fellesskapet og gleden og reiselysten og oppdagelsestrangen. Det som i et kort lite sekund ikke lenger betød noe. Men som plutselig ble monumentalt igjen, bare hun kom på det. Og det fine ble borte og erstattet med noe vondt og tungt og vanskelig. Pusten ble kortere og den solbrune huden ble blek. Hun gikk ut av rommet så den syngende klarinettaspiranten, hun som i et øyeblikk bare er et barn, ikke skulle se henne. Og hun lener seg inntil en vegg og hun kjenner at hun faller ned i noe stort og mørkt og som ikke har bunn. Hun tar seg til brystet og gisper et øyeblikk etter luften som ikke lenger sprer seg i armer og ben og fra bunnen av tærne og til ytterst i håret. Hun får ikke puste og tårene begynner å trille. Rolig og stille, som om hun viser kontroll i en ellers helt uhåndterlig situasjon. For hvordan håndterer man sånt? Tårene stopper ikke, men pusten blir roligere og hun prøver å ta innover seg det hun blir fortalt. Sminken renner behersket og kinnene blir våte og haken blir våt og det drypper så blusen blir våt. Hun trekker pusten dypt en gang og lar den treffe alle de cellene som den kan. Og så henter hun frem beherskelsen og sindigheten hun har i vesken og så kler hun det på seg og så puster hun dypt en gang til. Du er fattig, hvisker selvfølelsen til en mamma som er knust. Da blir Italia vanskelig.

I en familie hvor den største passer på å ikke spise opp brødet til de små og hvor de handler på Blåkors, ikke fordi de vil, men fordi de må - er alle utgifter vanskelige. Men i løpet av alle mandagene med restemiddag og tirsdagene med tente telys og resten av hverdagene som kommer og går, så er det ikke så annenrangs å være fattig. For det er bare mammaen som kjenner det og gjenbruk er in og de fleste er medmennesker og gir av seg selv. Og vi setter pris på markjordbær på strå og solnedganger og fine tekster med mye mening og en vaffeltorsdag nå og da. Men i det øyeblikket, det sekundet, en datter blir ekskludert fra å danse på stolen og øve på ciao og å ha sommerfugler i magen og å bare være barn - da blir det altoppslukende. Og det blir brutalt. Og i en ellers positiv vinkling på livet kommer det tydelig frem, glimtvis, et snev av sinne og urettferdighet og fortvilelse hos hun som er voksen og som ville gi dem alt, men som likevel bare er et menneske og som ikke klarer halvparten.

Om villfarelse

Og med et vindpust var det over. Så lett som bare det. Fint, hadde hun svart. Og han kunne se hvordan taket forsiktig falt over henne når hun sa det. At hjertet blødde og tårene bare ventet på at han skulle gå.

Han savner henne. Han savner henne så det gjør vondt. Han savner henne så sjelen kræsjer og hjertet ikke banker lenger. Han prøver å puste med magen, men det stopper et sted ved fornuften. Han savner de tingene som aldri ble og det de skulle få hvis de bare turte. Det de drømte om. Men som de aldri sa. Han savner til og med det vonde. Leken og dramatikken og følelsene og alt som aldri ble sagt. Og som nå aldri ville bli sagt.

Jeg tror jeg elsker henne, hadde han sagt. Han visste ikke hvorfor. Han elsket vel ingen. Ingen andre enn henne i allefall. Han savner feilene hennes og føflekkene hennes og måten hun får en blodåre i pannen når kinnene blir lyserød og hun blir litt flau. Han savner hendene hennes gjennom håret hans og den varme pusten mot nakken. Den som fikk det til å krible gjennom hele kroppen og til nederst i magen og som gjorde at han alltid kysset henne hardt. Han savner latteren hennes. Latteren som klunget så vakkert at et hvert menneske i nærheten kjente seg varmere og bedre og finere fordi hun lo. Fordi alt det som var ekte gikk inn i sansene og cellene og fibrene i kroppene deres og gjorde dem litt større. Fordi hun lo. Han savner å se hvordan guttevalpene i rommet skled rundt henne, men hun hadde bare øyne for han og det gjorde han til mer mann enn de andre var. For det var sånn hun var. Frekt uvitende om sin egen suverenitet og menns totale fravær av beherskelse rundt henne. Han savner lukten av henne, når hun kom løpende inn, fnisende og med vårregnet i fjeset. Dryppende våt og vakker og freidig og frekk. Med luggen i øynene og paraplyen i hånden og alltid en ny historie å fortelle. Når hun bare hadde fått igjen pusten og et glass vin i hånden og tøfler på bena. Da rant ordene ut av henne som om hun aldri hadde gjort annet og det var beretninger og anekdoter og eventyr om bussreiser og affærer og drømmeri. Og han savner å stryke håret vekk fra ansiktet hennes når hun i et øyeblikk var stille og se hvor redd hun ble innerst i dypet av øynene. Redselen for at dette kanskje kunne være evigheten de aldri snakker om og som bekreftet at hun også kanskje, bare kanskje, tenkte det samme som han.

Fint., hadde hun svart. Og han skjønte at han nettopp hadde tapt det latterlige spillet som hadde vart så lenge. For ingenting kan reddes etter et fint. Så han lukket døren etter seg og gikk forsiktig ut av livet hennes. Med taket i hodet og uten følelse i beina. Og med hjertet i hånden og sjelen rundt kroppen og saltsmak på leppene. Og hun visste ikke at i det ordet hadde hun lagt hjertet hans på gulvet. Rastløse sjeler burde dytte hverandre inntil en vegg og si jeg elsker deg, for faen. I stedet sa han at han elsket en virkelighetsflukt og så forlot han henne etter mange år uten et navn på noe som helst og uten en eneste krangel, fordi ingenting hadde vært ekte.

Han savner å kjenne de myke leppene hennes nedover brystet og fingrene hennes flettet i hans og klærne i en bunke på stolen og øyeblikkene som kommer og går uten at man merker noenting til dem, men som likevel varer lengelenge. Om morgenen når hun drakk kaffen sin med for store klær og bustete hår og når hun gned de trøtte ut av øynene og trodde at hun burde gjemme seg bort, men hun gjorde det aldri og heldigvis for det, for det var akkurat da, da hun gned det trøtte ut av øynene, at hun var helt latterlig fornøyelig fin å se på.

Kom og ta hånden min. Vær så snill. Vær så snill? Det er så lenge siden sist. Det er så lenge siden vi snakket pent til hverandre eller om hverandre eller satte ord på det nye der fremme. Det som kanskje er. Jeg vil hvis du vil. Jeg elsker deg jo, for faen. Det burde han sagt.

Lyset fra septemberkvelden skinner forsiktig gjennom trærne og så gjennom de florlette stuegardinene hennes. En blanding av lyktestolper, duftlys fra Aalhens og høstregnet på ruten får skyggene til å bevege seg sakte over henne, der hun sitter med bare ben og hodet i fanget og ryggen mot han. Med en blanding av støv, stillhet og uventet sorg. Verden er evigheter unna og hodet er tomt. Han kan høre menneskene rundt seg. De som lever i en annen tid. De som ler, helt uvitende om hvor skrekkelig vondt det kan gjøre å høre ting som fint. For med det gikk luften ut av han og med et sukk, som et stille vindpust, forsvant all bærekraft og bestandighet og bravur og viljestyrke. Så lett som bare det.

Fint.

Og med et lite vindpust var det over. Så lett som bare det. Som om gamledager og følelser og vi aldri hadde vært. Jeg tror jeg elsker henne, sa han. Fint, svarte jeg. Og med det datt taket i hodet mitt. Forsiktig, så han ikke kunne se det. Og det sved i brystet. Svakt til å begynne med. Og jeg skjønte at jeg nettopp hadde tapt det latterlige spillet som hadde vart så lenge. Og jeg mistet følelsen i bena. Og jeg latet som ingenting. Hele spillet og den søte historien og tankene og alt som var usagt og håpet om at vi en dag kom til å skjønne alt det alle andre skjønte for lenge siden. At vi, gjennom alle opp- og nedturene, var meningen. Alle årene med hva hvis og jeg burde jo si at ble med ett bare det. Og så forble det usagt, det også. Selvom intensjonen var å si det. Ikke helt ennå. Men snart. Kanskje. Hvis man bare ble tøff nok. Og så gjorde man ikke det.

Fint, svarte jeg. Så lukket han døra bak seg og gikk stille ut av livet mitt. Som en fremmed jeg en gang i tiden hadde gitt hjertet mitt til, helt uten at han visste det. Lenge før jeg i det hele tatt visste det selv. Men rastløse sjeler burde ikke vente på hverandre. De burde dytte hverandre inntil en vegg og si jeg elsker deg, for faen. Men de gjør ikke det. De venter på at noen andre gjør det. Og så står man der, med hjertet i hånden og sjelen rundt kroppen og tårer i øynene og sier fint. Også forlater man hverandre etter mange år uten et navn på noe som helst og uten en eneste krangel, fordi ingenting har vært ekte.

Lyset fra septemberkvelden skinner forsiktig gjennom trærne og så gjennom de florlette stuegardinene mine. En blanding av lyktestopler, duftlys fra Aalhens og høstregnet på ruten får  skyggene til å bevege seg sakte over de bare bena mine. Med en blanding av støv, stillhet og uventet sorg. Verden er evigheter unna og hodet er tomt. Jeg kan høre menneskene under meg. De som lever i en annen tid. De som ler, helt uvitende om hvor skrekkelig vondt det kan gjøre å si ting som fint.

 

Barna det er synd på.

Rundt om i det ganske land har det før sommeren vært mye fokus på barna det er så synd på. Barna som ikke hadde råd til å reise bort i sommerferien. Barna som ikke ville ha noe å fortelle når skolen startet igjen i august. Barna som visstnok var delt inn i to grupper; de som kunne reise bort og de som ikke hadde råd til det. Og landet vårt var fullt av velmenende sjeler som lånte bort både hus, hytte, bil og båt til de som ikke har penger til å kjøpe sånt selv. Og det var fint. Og det er fortsatt fint. Men er det virkelig sånn at barna som ikke har hytte eller båt er de barna det var synd på i sommer?

Jeg vil også dele barna inn i to grupper. Men det er helt andre grupper. Grupper som er bygd opp av andre vilkår og som er satt etter andre rammer. Den ene gruppen har det som regel ganske fint, den andre gruppen er det mer synd på. Men ingen av gruppene kategoriseres etter verken lønn, reisemål eller foreldrenes utdannelse. Begge kategoriseres etter tilstedeværelse.

De aller fleste barn har yrkesaktive foreldre. Men når sommerferien kom ville de aller fleste også ha noen få uker ferie. Dager som kunne brukes til hva man ville. Ingen vekkerklokke og ingen ting man måtte huske. Fotballen var lagt på hyllen til høsten kom tilbake og skolebøkene lå i en sekk i en krok. Møtene på kvelden handlet ikke om jobb disse ukene, men samvær med familie eller naboer eller venner. Og det er her skillet mellom barna dukket opp. Uansett om man hadde råd til å nyte sommeren i utlandet eller hjemme i sin egen bakgård så hadde de fleste av barna foreldre som ville nyte fritiden sammen med dem. Mens de resterende hadde foreldre som heller vilel ha ferie i fred enn å se hva barnet hadde oppdaget eller lært eller sett.

Noen barn opplevde fantastiske ting i land med navn vi ikke kan uttale og noen barn satt i en grøft med mor eller far i Norge og smakte markjordbær på strå for første gang. Noen barn fikk ri på en kamel i ørkenen og noen barn gikk på skattejakt i hagen med en tante. Noen barn var med i Bamseklubben på Mallorca og noen barn fikk kveldsbade mens solen gikk ned og det lokale Sankthansbålet sikkert var det fineste på hele kloden. Tilfelles hadde disse barna at de opplevde, sanset, følte, nøt og lærte sammen med voksne. De ble sett og de følte tilstedeværelse og kjærlighet. De ble utfordret og de ble satt på plass, de ble kilt og de ble lest for. De ble elsket på godt og vondt og rent uforbeholdent. I en jungel eller på en sæter i vårt eget land.

Det er ikke disse barna det var synd på i sommer. Ingen av dem. Alle disse kunne komme på skolen i august og fortelle om enten pamletrær fra den sydlige siden av kloden eller godnatthistorier med et pledd over bena på terrassen fra den nordlige siden av kloden. De barna vi ikke fikk høre noe fra er de som ikke var blitt sett. Og som fortsatt ikke blir sett. De som har en mor eller en far som setter seg selv foran. Ikke bare en gang i ny og ne, men hver time av hver dag. De barna som ikke får gå på tur fordi foresatte vil sove lenge. De barna som ikke vil ha med noen hjem fordi det er så flaut og skittent. De barna som gruet seg til ferie - ikke fordi de ikke kunne reise til et land som var varmere enn vårt, men fordi de ikke fikk pause fra sitt eget hjem i åtte uker. De barna som burde bli sett, men som er så stille at de ikke blir det likevel.

Det er de barna som kom til skolen i august med klump i magen. Og det er de barna det er synd på. Ikke de som har funnet verdens fineste sjøstjerne, den som er litt rød og litt lilla og som passer perfekt i en barnehånd, på stranden sammen med pappa en tirsdag man hadde restemiddag. Fordi han ikke hadde råd til noe annet. Men det visste ikke barnet som lo av vitsen hans, der de satt på et pledd eller gjemte seg fra regnet under et tre.

Er det ikke opp til oss voksne å lære barna om verdier? Verdien av en krone og verdien av tilhørighet og verdien av å være sammen? Er det ikke vi voksne som sier at å reise bort er den gode løsningen? Er det ikke i bunn og grunn mitt ansvar å legge lista for hva som er bra nok for akkurat meg og mine to? Og ikke verken samfunnet, sydenferiehistorier eller definisjon på fattigdom? Jeg sier ikke at livet som fattig er en dans på roser, men det er ikke gitt at det er synd på de som er det likevel. Barna mine er blandt "de fattige barna" i Norge - men jeg vet ikke om noen som er rikere enn oss. Og takke Gudene, eller hvem du nå tror på, for det.

For det finnes mennesker som er så fattige at alt de har er penger.
Og barn staver kjærlighet slik; T-I-D.

Vent, Vakring.

Det som startet med en uskyldig kommentar fra eldstefrøkna er ofte det som setter seg bak de fornuftige tankene innimellom og bare gnager litt på ting man egentlig vet at ikke er sant. Ikke så det gjør vondt eller noe. Ikke så man må gråte eller kritisk gå gjennom valgene man har tatt i livet eller kjenner at det stikker i hjertet. Men akkurat nok til at man likevel kjenner det litt.

"...Det er jo ikke det at du er skikkelig gammel. Men jeg tror kanskje jeg gifter meg før deg. Det er jo ikke sikkert du får giftet deg i det hele tatt lenger, vet du. Du vet det, ikke sant?"

Joda. Jeg vet det.  Så tenker jeg på brudekjolen i skapet. Som jeg kjøpte til han jeg ga både sjel og hjerte en gang for lenge siden. Han som ikke syntes det var godt nok og som valgte anderledes. Så tenker jeg på alt jeg har lært etter det og jeg vet at sjel og hjerte var skikkelig bra å gi bort - så fysj på han, ikke meg. Så tenker jeg på han som bare fikk hjertet, men ikke sjel. Han synes heller ikke det var nok. Og det kan jeg skjønne. Han valgte også anderledes. Og så flyr tankene mot han som innimellom alt det andre er den ene jeg aldri har vært ærlig mot, men som ikke ønsker det heller. Tror jeg. Han jeg kjenner så godt, men som jeg ikke kjenner i det hele tatt. Og mot alle de som dukker opp i ny og ne. Som er gode og snille og smarte og som bruker de samme ordene som jeg bruker. Men som likevel ikke passer helt. Ikke nå, sier jeg. Og så blir det aldri.

Så tenker jeg på å sitte nesetipp mot nesetipp med ett av barna og fnise til vi detter sammen og at det er kjærlighet. Jeg tenker på tidlige vårdager med tynne jakker og jeg tenker på høstregn mot ruten og et vinglass og følelsen av å like eget selskap. Jeg tenker på omfavnelser fra fine jenter med bringebærlepper og kjekke menn med viker i håret og bart. De som liker meg fordi jeg er meg. De som stikker innom uten å si i fra først, for de vet at jeg har kaffe og at jeg liker at de kommer. Jeg tenker på rader med bøker som venter på å bli lest igjen og igjen og lappeteppetepper og prosjektet jeg har startet på for å hjelpe de som fryser når vinteren kommer.

Jeg tenker at det er herlig befriende å bare være. Å ta valg som er vanskelige, men som man står for, helt alene. Å tenne lys for seg selv og la Susanne Sundfør føre deg til nye steder med stemmen sin, helt uten at du flytter bena. Å fortsatt kunne ligge på gulvet en gang innimellom og puste med magen og smile av noe fint som kribler og kjenne at tross alt så lever man ganske bra. Bedre enn de fleste, til og med.

Og kanskje kommer det en dag uten noe vondt i det hele tatt, for første gangen på flere år. Og kanskje kommer helten ridende og kanskje er jeg helten. Kanskje er jeg best alene, med fregner på nesetippen og øyeblikk som er små og fnising av ting jeg leser. Kanskje er verden best med pledd over bena, lyden av stillhet og rotete krøller på en terrasse man har lært seg å like.

Kanskje gjør det ingenting om eldste gifter seg før meg, for jeg vet at når jeg bare er - uten å prøve å være bra nok for en mann som til nå ikke har elsket det - så er jeg bedre. Jeg er gladere og større og flinkere. Jeg er lykkeligere og jeg er roligere. For det er kun da jeg ser gode historier i sveler med syltetøy og krukker med skår i og skrivemaskiner som sier i fra når man har nådd enden av linjen og det er kun ta kan jeg kjenne lukten av følelser og se lys der de andre ikke gjør det. Det er kun da jeg er den beste versjonen av meg selv. Den som mestrer og tørr og som er modig og som gråter og som sier i fra om det uten at det gjør så vondt i sjelen.

For du vet når du går bortover fortauet og en gammel sang synger seg selv inn til sansene i hodet ditt og skrittene dine går i takt med rytmene og du sparker i løvet og hodet er hevet og ryggen er rak og et lite smil blir umulig å skjule akkurat i det en venn fra fortiden kjører forbi og tuter og vinker med hele seg, som om han ble veldig, veldig glad for å se deg igjen og du vinker tilbake før du går videre frem i livet og tenker at det var koselig og så smiler du ennå mer. Du vet den følelsen som smyger seg rett inn til undersiden av huden din når du i et pittelite øyeblikk vet at du er på toppen av verden og håret svaier sånn passe og huden får en glød av høstsolen og du akkurat har besøkt en influensavenninne og hun ble glad for klemmen og Jason Mraz forteller deg om livet gjennom øretelefonene og du vet med hele deg at alt han sier er sant, hvertfall for akkurat nå. Eller den følelsen du kan plukke frem når du kjøper en gammel teboks og plasserer den i et hjørne på benken hjemme hos deg selv og bestevenninnen din skjønner at den er kun til ære for henne, for selv drikker du bare nykvernet kaffe og du ser at hun blir glad helt på baksiden av hjertet når det går opp for henne. Eller den følelsen bussjåfører som burde gått av med pensjon for lenge siden gir, når de nekter å forlate stillingen sin og klamrer seg fast til ruten sin likevel, og som etter ett tiår sier Hei, gamle venn når du kommer på. Eller når venner kommer inn døren om kvelden uten å banke på først og henter seg en kopp kaffe, for de vet hvor den står, og setter seg ved siden av deg i sofaen og deler dagen sin med deg uten å spørre om det passer, for det passer alltid, og du vet at du er en del av et fellesskap og et samhold og du føler tilhørighet til en by og en gate og et sted og en gjeng med rare, finurlige, fantastisk fine mennesker. Og når du setter på musikk før du skal hente de håpefulle og Cliffs of Dover spiller så høyt at ørene snart sprekker og du danser rundt og rundt og rundt i din egen stue, helt for deg selv, vel vitende om at alle naboene kan se deg hvis de kikker etter, men det gjør ingen verdens ting på dager som denne, for akkurat nå vil du danse og da danser du det du er god for og helt til du blir svimmel og ler akkurat som du gjorde når du var liten og du legger deg på gulvet og du lukker øynene og er barnslig alene og du føler deg lett og det kribler helt nederst i magen og det er fint.

Du vet når alt handler om bittesmå telysholdere som er satt på et stort fat for å gi meg selv en premie etter at jeg mistet bussen og et øyeblikk glemte de små tingene og bare husket ting som at å miste bussen kan gjøre et menneske overraskende irritabel og kanskje til og med litt forbanna når det regner og man har noe å rekke. Om når man rekker det likevel og tenker at sinneutbruddet litt tidligere på dagen egentlig var nokså unødvendig og at man kanskje skal tenke seg litt bedre om neste gang. Om blikket fra en dame som sier Du er god nok. Ta vare på det., og følelsen av tilfredstillelse det skaper i dypet av hjertet til en som er usikker. Om å åpne en vin helt alene en tirsdagskveld og kjenne på kriblinger i kroppen fordi man vet at noe fint kanskje skjer når man våkner. Om viten om at det aldri er sikkert at man våkner igjen og at tiden frem til nå har vært fin nok om det tragisk nok ikke skulle skje. Om å kunne sitte for seg selv og vite at nå, akkurat nå, er livet allright og om muligheten til å ta med seg den følelsen inn i neste time og neste dag og neste uke. Om å ikke lenger trenge å spørre etter meningen med livet, men å gi det mening mens man går og om å våkne hver morgen å bare elske livet, for det det er, på godt og vondt, med nedturer og oppturer, kjærlighetssorger og evigvarende forelskelser, med skurbbsår og mammas fang.

Om å rope små mennesker inn til kvelds og se i dem alt mine foreldre så i meg og å ta det innover meg og å la det være det viktige i hverdagen min. Om å få det som fyller tiden min også til å fylle livet mitt. Jeg vil leve det og smake det og føle det og se det og erkjenne det og lukte det og være det. Livet er en kamp, men ikke en krigføring, sa John Burroughs. Om å stå klar til å ta kampen og svelge tapene og nyte det man vinner og å tenke behagelige tanker. Om å bli inspirert og lytte til vakre melodier og dype tekster og holde rundt de små menneskene i livet sitt og fortelle dem hvor store skatter de virkelig er og å håpe at man sier det ofte nok til at de tror på det når de blir større mennesker. 

Du må gjerne gifte deg før meg, Vakring - og jeg kommer i bryllupet ditt - men vent til en er forelsket i mer enn bare deg. Vent til en er forelsket i tankene dine og faktene dine og alle smilene dine. Vent til en vil være med til Afrika for å spise lunsj, fordi det står på bucketlisten din og som gjerne lar deg ta med skatter hjem fra loppis fordi du elsker det selvom dere ikke har noe sted å gjøre av det - du bare måtte ha det likevel. Fordi den hadde sjel og historier og sjarm. Vent til en skjønner hva du mener når du sier sånt. Vent til du finner en som gjerne tørker tårene dine og som lar deg sminke ny mestring i ansiktet før dere går ut. Vent til du finner en som ikke nødvendigvis hopper rundt som en femåringen hver gang han har bursdag, men som synes det er forferdelig søtt at du fortsatt gjør det. Vent til du finner en som elsker at du gir han både hjerte og sjel.

For det er fint å elske til man sprekker, men det er finere å ikke trenge det for å bli hel.

Natt til 22. juli - for fjerde gang.

Dette er egentlig et innlegg som skrives natt til 22. juli hvert år, de siste tre årene. Dette er det fjerde året jeg skal skrive det og jeg sitter med mye følelser på innsiden av hjertet mitt.

Natt til 22. juli i år er vi ikke hjemme. Men vi er fortsatt med mennesker som er glad i deg, skatt. Mennesker som ønsker deg godt og som vil lage din 22. juli der vi er. Med gelé og gaver og sang, akkurat som i fjor og året før der. Og akkurat som det vil bli neste år og årene som kommer. Men nettopp fordi vi ikke er hjemme, skriver jeg til deg i kveld. For i kveld bobler hjertet mitt mer for deg enn det har gjort noen gang før. Og hjertet mitt bobler mye for deg ofte.

Det finnes noen øyeblikk og stemninger og følelser i livet som innimellom er større enn andre. De setter seg ved et eget sted i kroppen og bringer frem noe annet enn hverdagen og rutinene og det vanlige bringer frem på en torsdag man har forsovet seg. De får luften til å virke litt renere og livet til å virke litt enklere å bære i tunge perioder. De svøper seg forsiktig rundt deg og hvis du lukker øynene i sentrum av en sånt øyeblikk eller en sånn stemning eller en sånn følelse så kan du faktisk kjenne at det kiler litt ekstra rett under huden når de er nær deg.

Natt til 22. juli i år vil det finnes et hjerte i Valdres som banker litt hardere enn de andre hjertene der. Det vil finnes et hode som drømmer om ting det ellers ikke drømmer om. Det vil finnes en mage som er så full av kriblerier at å sove nesten ikke vil bli mulig. Det vil finnes forventninger og sommerfugler og små hemmeligheter. Det vil finnes en julinatt med sengetøy som har tørket ute og nye minner i en liten sjel og lukten av strikkhopp og isbil og loppemarkedskatter og å bare være i luften. En følelse vil ha funnet veien inn til det rommet og det hjertet og den vil smitte hele huset og oss som er store med en stemning bare uskrevne eventyr og små gutter kan forklare. Og tankene mine går rett tilbake til akkurat det samme jeg tenkte på natt til 22. juli i fjor: 

Jeg vet at det er en dag jeg burde vært trist på. En dag jeg burde fylt med tomhet og vanskelige tanker og medfølelse. Og jeg gjør det. Det også. Men jeg gjør mer enn det. Og jeg gjør anderledes enn det. Og jeg fokuserer på noe annet, på noe finere, på det Fineste faktisk.

22. juli handler overraskende nok ikke om det triste hos oss. Ikke fordi vi ikke bryr oss eller fordi tragedien ikke traff hjertene våre på lik linje som det traff hjertene til resten av Norge og resten av verden. Men fordi at noe større skjedde hos oss 22. juli. Det største skjedde oss. Det handler om å feire noe av det beste jeg vet om. Det handler om betingelsesløs kjærlighet og stolthet som får luften rundt meg til å bli varm og god. Det handler om et pittelite menneske som smiler større enn noen andre jeg vet om. Det handler om drivkraften i livet til mødre, drivkraften som får oss til å klare det umulige hvis det blir nødvendig. Det handler om det ene punktet igjen på jordkloden som det enda ikke finnes egoisme i. Det handler om det varmeste og det næreste og det tryggeste og det sanneste. Det handler om en sønn. En sønn som har bursdag, på selveste, tristeste 22. juli.

Kjære Magnus. Det er din dag. Og på tirsdag skal jeg fortelle deg det samme som jeg forteller deg hver dag. Du, gutten min, du er den fineste jeg vet om. Du er den lykkeligste gutten jeg vet om. Du er den morsomte gutten jeg vet om. Du har i fire år vært, og du vil for alltid være, den gutten på jord som jeg elsker høyest. Du skal vite, lille venn, at ingen på kloden er som deg. På de fire årene du har priviligert faren din og meg å være i livene våres har du vist oss ting ingen andre kan vise oss. På fire år har du gått fra å være den skjøreste, minste lille skapningen jeg hadde sett til å bli en gutt med mot og hjerte av gull og egne meninger og pågangsmot og vilje og evnen til å skape noe fantastisk ut av alle situasjoner. Du prøver selv du, Magnus. Og når du faller så vinker du hadet til vondten og så reiser du deg igjen og så ler du og så gjør du oss forundret over at det går ann å være så god som det du er. Når du føler deg alene så sier du i fra. Når du er trist klemmer du meg. Og så puster du med magen. De fleste voksne klarer ikke det, gutten min. Men du klarer. Om voksne mennesker hadde hatt ditt pågangsmot, skatten min, så hadde verden vært et bedre sted.

Så om noen dager, på en seter i Valdres, vil det finnes et hjerte som banker litt hardere enn det pleier å gjøre. Det vil finnes et hode som drømmer om ting det ellers ikke drømmer om. Det vil finnes en mage som er så full av kriblerier at å sove nesten ikke vil bli mulig. Det vil finnes forventninger og sommerfugler og små hemmeligheter. Det vil finnes en gutt som ikke grubler over det vonde, men som synger om kroner og lyseblå kaker og om hvor vanskelig det å sovne når man virkelig virkelig, helt innerst i kroppen, gleder seg til noe. Det vil finnes en mamma med nesten like mange sommerfugler i magen og det vil finnes en søster som gleder seg med oss. Gavene vil stå på bordet, selvom vi er langt hjemmefra, og en lysstrime vil gjøre de såvidt synlige. Og fra et sted i huset vil man kunne høre en liten kropp bli bittelitt større. Fra rommet der hjertet banker litt ekstra.

Så, kjære Magnus. Vår aller kjæreste stolthet. Du med latteren som smitter sjelen min og øyne store som dammer. Vi har fortalt deg det før, men vi skal fortsette å fortelle deg det. Helt til du en dag sier det til ditt eget lille hjerte som ligger på et rom en natt og venter på å få lov til å stå opp; Du har ennå ikke kysset en jente eller fått dine egne lommepenger. Eller gått på kino med bare venner. Du har ennå ikke tilbrakt sommeren på en brygge og vintrene i en bakke med kompiser. Du har ikke lært om problemer ennå. Om penger eller kjærlighetssorg. Du har ikke lært at du må vokte hjertet ditt. For nå gir du klemmer til alle. Og du gir verdens beste klemmer. Men etterhvert kommer du til å erfare at verden ikke bare er god. Mennesker kommer til å såre deg. Du kommer til å få hjertet knust. Piken du trodde du elsket i 7. klasse vil elske en annen tre uker senere. Sånn er livet. Men mennesker er gode, Magnus. Mennesker lager gode sveler med syltetøy på. Mennesker klemmer når du trenger det og ringer selv når du ikke vil det. Mennesker ler med deg. Mennesker kan se på solnedgangen med deg eller gå tur en høstmorgen når det ligger tusen diamanter i den våte tåken rett over bakken og byen fortsatt er helt stille. Mennesker mener godt, selv om det noen ganger kommer ut feil. Mennesker skriver fine tekster og god musikk. Mennesker nyter vin og dikt og bøker og andre ting. Mennesker vil elske deg og respektere deg. Og når du får hjertet knust første gang eller brekker benet på snowboard eller ikke klarer alt du ønsker med en gang du prøver, så vil pappa og jeg være her. Vi skal fortelle deg at hjertet blir sterkere, snowboard er vanskelig, og at du er tøff nok til å prøve om og om igjen.


Så kjære Magnus. Jeg er så stolt av deg. Og jeg elsker deg himmelhøyt. Du vokser opp til å bli en unik liten skapning. Takk for hver eneste dag med deg; hver latter, hver utfordring, hver trass og hver lykke. Hver oppdagelse, hver erfaring og hvert øyeblikk. Det har bare gått fire år, men jeg klarer ikke å huske livet uten deg.

Gratulerer med dagen som kommer, skatt. Vi skal gjøre den magisk. Jeg lover.

Mange kyss fra mamma.

Med døden i ryggen og kjærligheten på innerlomma

Jeg føler at jeg syter for tiden. Syter om penger og syter om sykdommen og syter om at ting går saktere enn jeg skulle ønske. Jeg har uendelig av gode dager. Jeg har titusenvis av øyeblikk med ren lykke hver eneste dag. Når Magnus lager en ekstra stor såpeboble i hagen eller når Thea treffer meg rett i ryggen med vannet fra hageslangen. Når de ler fra dypet av hjertene sine fordi de lurte meg til å tro at godteriet de gav meg var søtt og ikke surt, så jeg legger det godtroende på tungen og ansiktet mitt vrenger seg. Så kiler jeg dem. Sånne øyeblikk. Hver eneste dag. Når de smaker markjordbær fra strå for første gang eller løper fortfort i gaten fordi asfalten er tørr og vi har arvet nye tøysko. Når jeg sitter alene på kvelden og det kommer en melding fra en som er fin og jeg smiler og fortsetter med boken min. Når musikken spilles i byen og de fleste er ute, men jeg har et glass vin, utsikten over Eik og sirisser som synger i hagen. Titusenvis av øyeblikk. Vi har nok penger til det helt grunnleggende og vi har så god helse som mulig og vi har et sted vi kaller hjem.

Men noen dager, innimellom de gode dagene, treffer en dårlig dag meg. Kanskje er det NAV som tuller eller så er det noe jeg ikke har klart eller kanskje er hodet er litt vondere enn vanlig. Så kommer det en dag som er litt mørkere, litt vondere, litt anderledes enn de andre. Og sånne dager kommer helt uten forvarsel og helt uten sjanse til å forberede meg. Og når sånne dager treffer meg så treffer de så hardt. Så hardt at når jeg prøver å puste med magen, så klarer jeg ikke å puste lenger enn til brystet. Og alt gjør litt mer vondt. Og jeg vil ikke klare å puste ordentlig på flere dager. Og det blir vanskelig å stå på bena. Og kinnene blir såre og leppene smaker salt når tårene treffer dem. Og på sånne dager føler jeg meg så fryktelig alene med historien og sitausjonen min og jeg vil helst skrike den ut. Jeg vil helst finne mennesker som vet nøyaktig hvordan det føles å ha døden i ryggen og føle at man sitter igjen i fortiden når man helst vil gå inn i fremtiden. Men kun to til tre av hundretusen mennesker får den betennelsen på innsiden av hjernen jeg fikk. Og de er det ikke lett å finne. For de fleste lever nok ikke lenger. Så når jeg burde lovprise livet sitter jeg likevel litt igjen i den timen for 1025 dager siden da alt forandret seg. Og selvom jeg er over det verste for lenge siden, så står jeg likevel midt i det hver eneste dag. Og noen ganger, sånn som nå, er det vanskelig å håndtere helt selv.

Jeg synes det er urettferdig. Jeg blir sint og frustrert og jeg kjenner ikke igjen meg selv på sånne dager og sånne kvelder. De kveldene alt som har bygget seg opp slippes løs og river seg ned og de godt dreserte følelsene trasser. Jeg hadde uflaks den gangen og det snudde alt på hodet. Igjen. Som det har gjort så ofte før. Og selvom jeg blir flinkere og flinkere til å håndtere den nye situasjonen godt, hender det at det lille barnet i meg setter ned foten og sier nei. Jeg vil ikke! Jeg vil ikke fikse alt dette selv. Jeg vil ikke stå i det lenger. Jeg vil bestemme selv. Jeg vil ikke ha vondt. Jeg vil bruke meg selv til mer. Jeg vil være god nok. Jeg vil styre min egen skjebne og følge mine egne drømmer og skape meg det livet jeg selv ønsker meg.

Men det kan jeg ikke. Og det gjør at magen min rives i stykker og øynene blir rødhovne. Det gjør at det prikker på innsiden av sjelen av misnøye når alt den ønsker er å fly, men lenkene den er festet til gnager når den prøver. Det er store steiner i enden selv ikke den klarer å løfte. Det får meg til å føle meg liten og litt svak. Og alle cellene i kroppen min skriker at jeg skal prøve en gang til og hårene på armene reiser seg når jeg tenker "Hva hvis jeg klarer det? Hvis jeg prøver bare en gang til?" Men selvinnsikten slår seg selv på låret og fnyser. Klare det? Det kan jeg ikke. Og når jeg tenker meg om - det kan ikke du heller. Uavhengig av hva du tror på, så har ikke du bestemt over livet eller skjebnen eller dagen sin selv, du heller.

Det jeg derimot kan er å skrive om det. Bare litt. Noen ord som blir til setninger som blir til avsnitt. Som lar frustrasjonen puste og som lar selvinnsikten finne seg selv igjen. Som lar alt få utløp og som gjør at alt roer seg. Som bysser sjelen rolig i søvn så lenkene ikke skal gnage og som får prikkene under huden til å prikke godt i stedet for vondt. For forskjellen på deg og meg er at jeg har døden i ryggen. Og det er et privilegie alle andre dager enn dager som denne. For kun de med døden i ryggen går nyforelsket inn i livet. Nesten hver dag. Vi ser farge sterkere og føler glede dypere og tar med oss gråsteinsøyeblikkene. De bittesmå. De vi vet at til slutt vil stå igjen som de største.

Jeg har snakket med et deilig knippe jenter i kveld, De er av sorten som ikke prøver å forstå, men som bare stryker en over ryggen og er tilstede for å lytte. Som ikke dømmer verken ord, smil eller tårer, men som står ved siden av og støtter til bena bærer deg selv. De er av sorten som understreker nettopp det som, til tross for dager som dette, gjør meg til en av de heldigste på jordkloden. De har kjærligheten sin på innerlomma og tar den frem i riktig øyeblikk - hver eneste gang.

Kvelden har vært lang. Uken har vært lang. De siste trettifire månedene har vært lange. Men opp i alt har jeg titusenvis av øyeblikk. Og det vil gå sakte fremover. Og det vil gå bra. Og jeg vet det og som regel godtar jeg det. I dag holder det å godta at det går i det hele tatt.

Og av noen er jeg ikke elsket på grunn av, men på tross av, den jeg er. Meg med døden i ryggen og de med kjærligheten på innerlomma. Det er fint og det er lykke og det er få forundt.

Om å gi slipp

Det tok tre måneder før det gikk over. Det vonde som spiste litt på hjertet igjen. Det tok tre måneder å bli lettere og gladere og å ville vinke litt mer enn før. Det tok tre måneder å kunne våkne uten å være redd for det som ble vondt og som skulle klares den dagen, men som man ikke hadde klart dagen før og som man trodde man ikke kom til å klare dagen etter heller. Det tok tre måneder med mørke skyer i horisonten og en vind som var skummel på kveldene og en følelse av å være litt liten. Før skyene lettet litt. Og vinden strøk over meg i stedet for å slå igjennom meg. Og menneskene begynte å stå opp fra dvalene sine og startet å steke vafler igjen og si hei over gjerdet igjen og fortelle historier igjen. Sånne historier de husker så godt fra den gangen førti år før de selv ble født. De beste historiene fra menn som lukter pipe og med grove rynker og blå øyne gjemt bak store hvite øyebryn man øyeblikkelig får lyst til å ta på.

Solen står opp tidligere og legger seg senere, akkurat som meg. Vi prater mye, solen og jeg. Jeg gjesper i takt med henne før fuglene hvisker på morgenkvisten og jeg lusker meg ut på terrassen for å si hei, bustete og trøtt og fin. Jeg har en gammel morgenkåpe av frottè som jeg litt halvveis surrer rundt en nyvåken kropp som fortsatt gnir det trøtte ut av øynene. Føttene er nakne og følelsen av det kaldre treverket jeg står på er prikken over i`en i morgenmøtet mitt med solen. Hun sier hei tilbake og stryker meg over kinnet et kort lite øyeblikk. Så lenge at jeg vet at det er henne, men så kort at ikke naboene synes det blir rart at jeg står her og koser litt med solen. For hun er jo egentlig alles, ikke bare min. Men jeg har gjort litt krav på henne likevel. Og det synes hun er greit. For alle kommer til et punkt i livet hvor de får krav på litt personlig sol og akkurat nå var det min tur.

Så går dagen litt mer som normalt. Det er ikke så mye snubling lenger. Det er ikke så mange turer til kjøkkenet for å tørke vekk det salte fra kinnet før det drypper ned fra haken. Det er mer fnising og mer kosing og flere invitasjoner til sveler med syltetøy i hus med florlette gardiner som danser litt. Det er mer omfavnelser og plutselige kyss og tilfredshet. Det er ikke så mange teipiter rundt sjel og selvfølelse. De har vokst opp litt og er blitt litt mer selvstendige. Fine selvfølelse. God morgen, roper den også til solen. Se, jeg er her jeg! Litt høyere enn i går! Som et lite barn står den på tærne og vinker med hånden rett opp i været til solen, livredd for ikke å bli sett. Noen ganger blir nemlig selvfølelsen min så kry som bare den og små barn kan bli. Og jeg blir som en mor som holder rundt henne og selvom jeg til solen sier ting som Du vet hvordan det er og så fniser litt eller Hun er i den perioden vettu og solen nikker annerkjennende, så er jeg nokså kry på hennes vegne, jeg også. Så klemmer jeg henne ennå litt tettere inntil meg.

Og ryggraden min har vokst litt etterhvert som hjertet lot seg gro litt igjen. Den er blitt høyere den også. Og litt sterkere. Og den lar meg si ting jeg ikke turte å si før. Litt sånn at det bare detter ut av meg og så er jeg både overrasket og perpleks og ganske skremt, men jeg later som absolutt ingenting og venter bare på en reaksjon fra omverdenen. Men den kommer ikke. Jeg står der med hendene i forsvarsposisjon og venter på at verden skal si klart og tydelig i fra om hva de mener om at jeg bare sånn helt plutselig, etter tjueseks år, skal hviske alt jeg egentlig mener. Men verden bare går forbi og skal rekke dagene sine. Menn med aviser under armen og stresskofferter og veldig-veldig viktige jobber og jenter som studerer med bøkene i veska og mødre som skal levere alle de elleve trollungene i barnehagen så fort som mulig. De skal rekke dagene og livene sine og det gjør ingenting at jeg mener noe. Og det har ryggraden min skjønt, så den har begynt å snakke litt tydeligere. Den bruker utestemme inne noen ganger og den vet hva den vil. Og det er en følelse som er nesten like god som fire jordbærkjærligheter og Mimmi sin ripssaft.

Så sånn går dagene nå. Litt større og litt finere og litt gladere. Oftere troen på at alt kan fikses og en datter som har knekt lesekoden litt etter alle andre på hennes alder og er stoltere enn de noen gang var når de fikk det til. Og det tok tre måneder med skyer og et hjerte som var vondt hver gang det banket før jeg om kveldene kunne ta med meg et glass med rødt ut, rett før solen går ned. Med et teppe rundt kroppen og håret i ball. Vin i hånden og deilige Silje Nergaard som bakgrunnsmusikk fra stuen og en utsikt over gaten jeg bor i. Med de første frekke, fine fregnene på nesen og litt lyserosa kinn og litt solbrent på skulderen og en lipgloss som smaker kirsebær og helt alene og dronning av verden. Å kunne sette seg ned ved siden av en stor krukke lavendel kjøpt fra det lille gartneriet tvers over jordet fra der jeg bor og å lukte inn alt det fine som er skjedd. Og på samme måte som dagen startet, avsluttes den. Solen stryker meg forsiktig over kinnet. God natt, jenta mi, sier hun med en moderlig, god stemme. Du har klart deg bra i dag. Fint. Og jeg vet at min tid alene med solen snart er over. Men jeg vet at det er greit. For snart trenger jeg ikke at hun lener seg ned og hvisker meg i øret at det jeg gjør er bra, for jeg sier det til meg selv. Det må være det fineste.

Big

Han er nok alt du har drømt om. Eller alt du ikke har drømt om. Han gir deg noe. Noe man ikke kan forklare. Noe som er utenfor vår forstand og utenfor vår verdighet å sette ord på. Han gir deg en følelse av tilfredshet. Av at du er mer enn det du tror at du er. At du er spesiell og viktig og ikke som alle de andre han har lyst på. At han tuller med hodet og sjelen og hjertet ditt er ingen hemmelighet. Han vet det og du vet det og alle som ser dere på gata vet det. Og jeg tror til og med trærne og servitørene og kanskje moren hans vet det. Men han er den ene Mr. Big. Den som ikke en jente på jord kommer unna. Han er den som senser når man er på vei til å skli unna og som da gir fra seg et livstegn. Som om han vet at han er på vei til å miste kontrollen. Han trenger å ha kontrollen. Han har dype øyne og gamle skjorter og litt sjegg og han er eldre enn deg. Han er ikke smartere enn deg, men du lar han tro det. Han er så full av omsorg. Men han er et maktsykt, maskulint monster. Et  forbanna sexy, maskulint monster. Desverre og heldigvis. Han er en portal ut til et liv som ikke er ditt. Han gjør hva han vil når han vil. Han smiler av de riktige tingene og han leser alltid avisen om morgenen og han jobber med noe viktig. Det oser mann av hele trollet. Det oser rå morgensex etter en kveld med vin og engasjerende samtaler. Det oser noe fremmed og narkotisk med hele han. Det oser selvtillit på den gode måten og trygghet og nærhet og et univers bestående av en 150*200 seng hvor bare dere lever og ånder og puster. Og det er et univers dere ikke trår ut av med mindre dere virkelig er nødt. På død og liv nødt. Han er nok alt du har drømt om. Eller alt du ikke har drømt om. Bare fordi han trenger å kontrollere deg. Og du lar han. Fordi du liker det. Han er din Big og du liker at han trenger deg, til tross for at det er på en syk og deprimerende og ganske ensom måte, så trenger han deg.

Fin mann etter fin mann suser forbi stuevinduet mitt. De smiler og de bukker og de bringer blomster på døren. De prøver å redde meg. Og om du noensinne har sett en skikkelig søt jentefilm, så vet du hvilken type fin mann jeg snakker om. De hadde nok klart å redde meg også, hvis ikke det var for Big. De er mennene som kunne sikret fremtiden min på et lite øyeblikk. De som ikke gir seg de 314 første gangene du sier nei, fordi de er hellig overbevist om at du blir sjarmert til slutt. Jeg er så priviligert at jeg har dem susende forbi vinduet mitt. De er fine å se på og de gir av seg selv og de kjenner til de 7 forskjellige smilene mine og de vet hva jeg liker og ikke liker og hvordan jeg liker det og hva jeg trenger og de lukter godt og de kan gi meg alt. Alt. Men de er ikke Big. Og når en av dem suser forbi, så senser han det. Og så sier han en setning eller tre. Og så sier jeg til de fine, flyvende mennene Sorry. Du er skjønn. Men jeg vil heller bli kontrollert av et forbanna sexy, maskulint, omsorgsfullt troll som lukter mann på den gode måten og som synes jeg er søt i for store skjorter når vi spiser egg til frokost og har skikkelig, skikkelig svart kaffe og et glass melk ved siden av. Håper du forstår! De vil ha kjærlighet. Jeg kan ikke gi kjærlighet nå. Jeg kan ikke legge mitt nye engasjement for livet og små ting og blomsterpotter og vinternetter og kyss inntil veggen og ting fra loppemarked som lukter gammelt tilside bare fordi noen trenger kjærlighet. Jeg driver ikke med det for øyeblikket. For øyeblikket driver jeg med de to rareste, fineste på jord og meg selv. Og jeg driver med selvutvikling. Og jeg driver med viktige ting. Og i allefall ikke med kjærlighet.

Selv ikke Big får meg. Jeg gir meg ikke til noen. Jeg er ganske hans. Ganske mye hans. Men ikke helt. Ikke med hele meg, ikke med alt jeg har og ikke med følelser og ikke med kjærlighet. Bare med urasjonell tankegang i en verden de fleste feminister ville kranglet med meg i. For sånn skikkelig dypt inni meg så er jeg en veldig liten jente som er veldig redd for å få hjertet tråkket på. Og jeg kvier meg for å si det fordi jeg nødig vil høres ut som en 14-åring med kjærlighetssorg for første gang. Men kanskje er det akkurat det jeg er. Kanskje er jeg en 14-åring med kjærlighetssorg for første gang, Bare at jeg er litt større likevel. For jeg har ikke kjærlighetssorg lenger. Jeg har bare ikke lyst til å få det en gang til. Og da er Big redningen. For med hele den deilige, gode han vet jeg at det aldri kommer til å stikke noe dypere enn gode samtaler og rå morgensex og bena på bordet og sommerkvelder på gresset og vin i hånden og mye latter og grilling med venner og ømhet i vannkanten på stranda og interne spøker og blikkontakt og varme i snøstormen og minner fra langt tilbake og alt annet som ikke er kjærlighet. Alt det som bare ikke kan være kjærlighet. Men kanskje er det det som er kjærlighet. For kanskje er det det som alltid blir stående igjen når alt annet blir borte i fortiden og en jeg engang kjente. For hver gang jeg har følt kjærlighet har jeg rømt. Og så har jeg angret. Og så har jeg kommet tilbake. Men da har de flyvende mennene vært borte. Og jeg har spurt dem om å komme tilbake også. Men de kjenner meg og de vet at om de kommer tilbake så rømmer jeg igjen. For jeg er fri og jeg vil være fri og da hadde jeg ikke vært fri lenger.

Hun som er alt

Carina.

6. juni 1988. Det er en mandag. Det er fortsatt 258 dager igjen til et mirakel treffer livet mitt. Fortsatt mange måneder igjen til mitt hjerte forsiktig hvisker hallo til ditt og til følelsene hvisker til fornuften at Fra nå vil alt gå bra. Fortsatt uvitende om det delikate ved å være i perfekt balanse med et annet menneske. Men likevel nyskjerrig, på vei, voksende. Den mandagen 6. juni slo et pittelite hjerte for aller første gang. Pakket inn i en mors varme og beskyttelse. Fortsatt nytt og ukjent for en stor og skummel og svikende verden. Fortsatt fremmed for en søster og en bror. Men likevel bankende. Forsiktig. Prøvende. Søkende. Voksende. Det vakreste hjertet jeg vet om. Ditt hjerte.

Det var den 19. februar 1989 det skjedde. Det største som inntil da hadde skjedd på jordkloden. Mirakelet i livet mitt. Det var den 50. dagen det året. Kalenderen hadde fortsatt 315 dager igjen å fylle. Men ingen dager ville bli lysere, vakrere eller viktigere enn akkurat denne dagen. Denne søndagen. Det var delvis skyet, men det regnet ikke. Tempraturen steg og det var meldt 3 varmegrader på Blindern. Mamma tok med seg pappa en tur. Vi små ble hjemme. Redd Joppe død eller levande og Godnatt med Albert Aaberg skulle være på barnetv. Det var salg på Oslo City. En LP-plate fra CD-akademiet ble solgt for 29 kroner. Åh, den som hadde råd til sånt.

Den søndagen forandret livet mitt seg for alltid. Ingenting ville noensinne bli det samme når mamma kom hjem igjen. Hjertet mitt hadde vokst og jeg visste ikke hvorfor. Jeg visste bare at der var du. Pitteliten. Modig. Min. Bare jeg ser navnet ditt vokser sjelen min litt. For du er det største jeg vet om. Du er den fineste jeg vet om. Du er den sterkeste jeg vet om. Du var det første mennesket jeg noensinne elsket høyere enn meg selv. Og jeg gjør det fortsatt.

Kjære, kjæreste Carina.

Jeg vil dele øyelikk og sorger og seiere med deg. Jeg vil dele høytider og minner og tradisjoner. Fordi du er en del av barndommen som aldri kan gå tapt og en bit av himmelen som står for alt som skal komme. Du er et av de aller viktigste menneskene i livet mitt. Og du har vært det lengst av alle og du skal være det til evigheten. Jeg ser deg og jeg ser øynene til en søster og jeg ser et hjerte som forstår og jeg tenker at nær eller fjern - jeg er aldri helt alene.

Jeg vil si tusen takk til deg. Tusen takk for millioner av små sekunder med gode stunder. Tusen takk for at du tar hånden min i mørket og leder meg når jeg faller. Tusen takk for at du står når jeg snubler og venter på meg mens jeg reiser meg igjen. Tusen takk for at du aldri dytter meg, men venter tålmodig til jeg kommer meg opp selv. Tusen takk for styrken du viser meg i lojaliteten din, klokskapen din, humoren din og evnene dine. Tusen takk for lyset du tenner når verden er mørk. Tusen takk for at du alltid har vært og alltid vil være vinden under vingene mine. Tusen takk for at du alltid ser meg. Alltid.

Å elske er å legge grunnsteinen for savn, sa Kolbein Falkeid. Han skulle bare visst! Å flytte fra Stavanger er å legge grunnsteinen for å gå på veggen, kan jeg fortelle han. Du gjør alltid alt bedre. Vi vet at du er sliten selv. At du kan være liten og litt redd. At du kan være sår og var for verden. At du noen ganger ikke burde trenge å være verdens beste mamma og kollega og kone og husmor. For du er alt det. Men du er så mye mer. Du er Carina. Min Carina. En stjerne av de sjeldne og en diamant verden aldri har sett maken til. Du er hun som gjør alt for verden uten å forvente at verden legger merke til det. Du er en personlighet med så mange stråler og så mange lag og så mange skatter på innsiden og ingen fasinerer meg mer enn deg. Du gjør farger sterkere og glede dypere og sorger lettere. Du er dansende, lekende, lesende, skapende. Du er redd og tapper, fryktsom og triumferende. Og i stadig utvikling.  Du har integritet og mot og verdier. Du er sterk fordi du lærer sorgene dine å smile og fordi du engang har vært svak. Du er modig fordi du overvinner frykten din. Du er så medfølende fordi du har opplevd lidelse. Flere ganger. Du er kjærlig fordi din egen smerte aldri gjør deg blind for andres og du er klok fordi du alltid vet hvor grensen for din egen kunnskap går. Du er ekte fordi du alltid vet når du lurer deg selv og du er levende fordi tabbene fra fortiden aldri veier mer enn håpet for fremtiden.  Du kan elske, for du har følt tap. Og du står igjen som det største mennesket på jord for meg. Og om hele verden deler seg, så skal jeg være her for deg.

«Det største mysterium er ikke mer enn at en ørliten kropp er våknet til jorden. Den nyfødte ser. To luker i himmelen går opp. Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.» (André Bjerke)

Og den søndagen, når Joppe var på barnetv og LP-plater kostet 29 kroner, ble du født - snill og varm og god og rar og frekt perfekt. Og gjorde meg bedre for alltid. Tusen takk.

Kjære Carina. Kjærligheten kan ikke måles. Den kan ikke bli telt eller veid. Den kan ikke sammenlignes og den kan ikke konkurrere. Det er ikke størrelse eller avstand eller antall hjerter i et brev. Den bare er. Uforbeholden. Evig. Gjensidig. Besluttsom. Den sanses. Den vises og føles. Og du viser og du føler. Og du klarer og du mestrer. Og jeg er så umenneskelig stolt av deg. Så ufattelig, ut av en annen verden stolt av deg. Du er alt jeg vil bli og fra den søndagen i 1989 og til evigheten vil jeg se opp til deg.

Kjære Carina. Du er forbausende og formidabel. Du er fortryllende. Du er fryktløs og lojal og alltid, alltid ærlig. Du er barmhjertig og dyrebar og viktig. Gratulerer med 25-års dagen din. Det har gått et kvart århundre siden du ble født og gjorde verden til et bedre sted å være og jeg synes du klarer deg helt ypperlig. Jeg håper dagen din blir fylt med alt du elsker og jeg savner deg så hjertet mitt brister og jeg får vondt i magen. Jeg gleder meg helt enormt til å se deg snart og vit at du for evig kan regne med meg - for jeg elsker deg.

Om hele verden deler seg.

Rokk i fødselsdagspresang

Hva er det egentlig å ha skadet hjernen? Hva betyr det å ha skrubbsår på hukommelsen? Hva skjer i en sjel når den ikke lenger kan ringe til hodet og få beskjed om hva følelsene betyr?

Du kan forklare hjerneskade med så mangt. Men det er aldri planlagt. Det er aldri noe du har kunnet forberede deg på. Verken som kjæreste, datter, far eller pasient. Det er noe av det mest nakne jeg har opplevd til nå i livet. Og jeg har definitivt opplevd min del av nakne øyeblikk. Man er, helt plutselig, sårbar. Man har helt ut av det blå hatt et det skjer ikke meg øyeblikk. Og så skjedde det deg. Og det skjedde meg. Og sånn i starten går det overraskende greit. Men så går det ett år. Så ett år til. Og så står man der, to år senere, uten å kjenne seg selv og uten at omverdenen kjenner deg og uten at fagfolk egentlig kan forberede deg på hva det er som skjer og man føler på følelser man ikke helt kan sette fingeren på. Og man trodde selv at man skulle være friskere og verden trodde at man skulle være litt mer over det. Men det er man ikke. Og så er man... naken.

Plutselig kan jeg ikke bestemme lenger. Det er nytt og litt skummelt. Jeg har alltid kunnet bestemme. Jeg har alltid satt meg et mål og jobbet hardt og klart det. Men plutselig er jeg bare en del av en skjebne jeg ikke får føre rattet til. Plutselig går man fra å være en hjelper til å motta hjelp gjennom Tiltak for funksjonshemmede. Selv når jeg gir alt jeg har ved de enkle hukommelsesoppgavene hos ergoterapauten klapper han meg forsiktig på skulderen og sier nå er det greit. Jeg er ikke frisk nok. Jeg skal ikke bli for sliten. Jeg vil bestemme selv om jeg skal bli sliten eller ikke. Vi kan prøve igjen senere. Om et halvt år kanskje. Nå har det gått et halvt år. Og jeg har prøvd igjen. Og vet dere hva? Jeg var livredd. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente av meg selv og jeg var redd inn i benmargen. Og sårbar. Og naken. Og full av uærligheter.

Før kunne jeg bestemme over mine egne følelser. Nå detter de ut av meg uten at jeg merker at de kommer, ennå mindre klarer å stoppe følelsene i tide. Før visste min eldste hvem jeg var og hvem hun hadde å forholde seg til. Nå har hun fått en ny mamma. Og hun likte den gamle bedre. Hun likte bedre den som kunne sjonglere med leker og matlaging og latter. Den som var tålmodig og som husket turdager eller fotballtreninger. Nå har hun er ny mamma som blir sint hvis ting ikke går og som ikke engang husker lekser. Det er flaut. Og hun liker det ikke. Og det gjør hun klart ganske ofte. Og for en ny mamma kan det stikke litt i hjertet. Ganske mye i hjertet, faktisk. Så mye at hjertet knuser på daglig basis. Og så må man lime det sammen igjen når kvelden har funnet huset vårt og barna sover og drømmer om fine ting og glade voksne. Og hjertet tørker over natten og er helt igjen dagen etter. Men selvom man prøver aldri så hardt, så er man ikke den gamle mammaen den dagen heller. Man er fortsatt bare den nye. Så glemmer man å sende med en leke til lekedagen eller en ekstra flaske vann til aktivitetsdagen. Og eldste sier at hun likte den gamle bedre. Og så hører man lyden av et hjerte som revner igjen.

Det er litt min egen skyld. Egentlig er det kun min egen skyld. Og den tanken er like altoppslukende som mange andre tanker. For selvtillitten er på bunn. Jeg konkurrerer hele tiden med den gang da. Jeg klarte det før. For to år siden kunne jeg lett. Men det fører bare til en ting - at jeg taper hele tiden. For dagen i dag er ikke den gang da. Det jeg klarte før kan jeg ikke gjøre i dag. Det som var lett for to år siden kan ikke sammenlignes med hva som er lett nå. For to år siden kunne jeg være alene med barn, trene, lage middag fra bunn, jobbe deltid og studere fulltid. I dag er det vanskelig å gå på butikken eller følge en middagsoppskrift. Eller huske å hente barna hvis jeg har flere ting jeg bør huske samtidig. Og dagene jeg ikke er livredd eller trist, da er jeg gjerne så flau over meg selv at kinnene er vondrøde og øynene bare klarer å se nedover.

Å hoppe høyt med kjetting rundt bena er vanskelig. Å vise nærhet med armene knyttet fast på ryggen er vanskelig. Å akseptere at livet er nytt er minst like vanskelig som å prøve å finne et liv som er gammelt. Å godta at jeg ikke kan alt jeg kunne er som å gå i min egen begravelse. Det er som å gå i begravelsen til den delen av meg jeg alltid har likt så godt. Den som kjemper og faller og kjemper igjen. Den delen som klarer alt og som setter farger på lukter og følelser på kunst og som tolker fine tekster med mye engasjement. Begravelsen til håpet og viljen til å alltid, alltid strekke seg etter det som er litt vanskeligere enn umulig. Å gå i begravelsen til håpet er som å gi opp. Men jeg gir ikke opp. Den jeg som manes frem i morgenlyset hver eneste dag ga ikke opp. Men det er en skygge som stadig blir litt lysere. Det er ikke den jeg som prøver å finne en rolle i verden nå. Den jeg som bare er to år gammel og som prøver å finne en plass i livet og som mest av alt vil løpe, men som bare nå nettopp lærte å gå. Det er den jeg som fortsatt trenger et omsorgsmenneske med trygge fang og myke hender og gode ord som forteller når kvelden kommer at det er helt vanlig å falle, men at det går bra å prøve igjen likevel. For når man blir litt større og litt modigere og litt mer kjent her i livet, så faller man ikke så ofte som man gjør når man er helt ny og veldig redd.

Å ikke gi opp spiser opp både meg og alle hjertene og sjelene og hendene som støtter meg opp ellers i livet. Å ikke gi opp er ikke et alternativ. Å gi opp er heller ikke et alternativ. Men å finne noe i midten. En gråsone. Som er akseptabel for både egoet og fornuften. Noe med balanse. Noe som hvisker til hjertet mitt at jeg klarer og som sier til sjelen at den godt kan bli sliten. Å kanskje, men bare kanskje, komme til det punktet at man holder rundt et splittet seg og hvisker til den yngre utgaven; slapp av. Det går bra. Å være god er mer enn å bare mestre. Eller noe sånt ekkelt fornuftig.

Jeg har skjønt at i en prosess som gjør et nakent menneske kjent for verden er ikke sorgen og skuffelsen og det vanskelige alltid en unntakstilstand. Det er hverdagen en periode. Det er en like stor og viktig del som det fine og lykken og mestringen. Det er med på å forme meg til et nytt og annet menneske, med en annen grunnmur og andre verdier og en måte å forholde meg til livet som ikke nødvendigvis er bedre enn før, men ikke nødvendigvis verre heller. Bare anderledes. Og ny. Og fortsatt litt fremmed. Og veldig skummel. Og akkurat nå ikke bra nok. Men etter noen flere tårer og nye skrik og vage forsøk på det umulige og fosterstilling i fanget til en venninne, så kanskje bra nok likevel.

Jeg har skrubbsår på hukommelsen. Jeg klarer ikke tenke så logisk lenger. Jeg forstår ikke vage begreper eller uttrykk med dobbel betydning. Jeg er ikke lenger herre over egne følelser og jeg klarer ikke å forstå hvorfor jeg føler dem. Sjelen min viser verden noe gjennom øynene mine som hjernen ikke kjenner igjen. Og når dere spør vet jeg ikke lenger hvordan jeg skal svare. For hvordan svarer man på sånt? Jeg har jo glemt hvordan man ressonerer. Og jeg føler meg dum mesteparten av tiden.

Jeg har aldri løyet så mye før, men nå lyver jeg hele tiden. Hver dag. Til de jeg elsker. Jeg lyver så jeg tror på det selv. Jeg skaper egne koblinger mellom sjel og hode og jeg plastrer alle de skrubbsårene jeg finner. Jeg smører pyrisept på samvittigheten og jeg lager meg en liksomhverdag hvor ting går nokså greit, for aldri i hele verden om noen skal få se hvor sårbar og vanskeligstilt og blottet for kontroll man helt plutselig blir når hjernen ikke lenger samarbeider med livet. Men her sitter jeg. Alene i sofaen. Med verden som publikum. Nedbrutt og med saltsmak på kinnene og ærlig og helt uten en tråd rundt sjelen. Og med en blanding av sommerfugler og flaggermus innerst i magen pakket jeg en koffert med mye unødvendig. Som ekstra olabukser og rettetangen min. Jeg trengte ikke sånt dit jeg skulle. Men jeg pakket en koffert med litt nødvendig også. Som brev fra mennesker som elsker meg og et bilde av barna. For sånt trenger man. Alltid.

Jeg reiste til tredje runden med rehabilitering for noen måneder siden. I noen uker skulle de som er eksperter på sånne som meg teste hjernen min igjen og igjen. De skulle regne på og finne ut av og fortelle meg hva som funker og hva som ikke funker. De skulle fortelle meg alt det jeg vet, men som jeg ikke lenger har ordene til å forklare. For de finner ordene jeg leter etter. Og de plasserer fingeren min på riktig følelsesspekter. Og de tar meg ikke med til min egen begravelse, men til en fantastisk fødsel. De som er eksperter på sånne som meg vet hvor fryktelig naken og kald jeg er blitt. Og hvor redd jeg er de gangene jeg ikke lyver. Og de som er eksperter på sånne som meg har sagt at de ikke kan gjøre meg frisk, men de kan lære meg å sy nye klær. De kan gi meg en rokk i fødselsdagspresang. Jeg skal få sy mine egne klær. Med de som er eksperter på sånne som meg rundt meg trengte jeg ikke være kald eller redd eller naken. Og jeg fikk komme hjem og jeg fant ut at jeg i det minste kan vise de jeg elsker aller høyest at nye meg er ganske så modig og fin. Hun er bare så anderledes at vi trenger å bli kjent med henne.

Når det bare er meningen

Det er rart med det. Er det ikke? Hvordan noe så lite kan skape noe så stort. Hvordan to lyseblå øyne kan forandre et helt liv. En hel verden. En skjebne. Min skjebne. Hvordan akkurat den hånden i min hånd føles så fryktelig riktig. Så perfekt. Så god. Så ment for akkurat meg og bare meg.

Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket jeg tittet inn i de øynene for aller første gang. Hvor livredd jeg ble. Hvordan jeg kjente på innsiden av hele meg at dette kom til å forandre alt. Absolutt alt. Ingenting ville noensinne bli det samme om jeg tok akkurat den hånden i min. Hvordan jeg der og da la grunnlaget for en hel fremtid. Hvordan det øyeblikket ville prege alt jeg var trygg på og alt jeg var redd for. Og mens jeg satt der og hadde hjertet i halsen og sjelen på utsiden og tårer i øynene tittet denne skapningen, denne vakre skapningen, på meg, og da gjorde jeg akkurat det. Jeg tok den hånden i min. Livredd og klam og helt trygg på at det var det jeg måtte gjøre. Og verden slik jeg kjente den ble borte. Alt som var lå bak meg og en himmel av alt som skulle komme kunne skimtes i horisonten. Og et univers større enn et menneskesinn kunne fatte åpnet seg foran meg. Noe større og viktigere. Noe mer. Og med ett ble dette mennesket uunværlig i tilværelsen min og jeg visste plutselig hvem jeg ble skapt for å elske. Og jeg visste fra da at ingen før og ingen etter noensinne vil kunne forandre min verden så hardt og så brutalt og så frekt deilig og så fort som dette mennesket; med sin hånd i min, med all sin tillit til mine egenskaper, med all sin kjærlighet til det fra før svake hjertet mitt, med all sin tro på at akkurat vi to - vi skulle klare alt. Dette mennesket og jeg. Dette vakre og jeg. Hun og jeg. Thea og jeg. Thea og mamma. Fra da og til evigheten.

Den dagen Thea ble født kalte vi henne Thea til alle som ville hilse på henne. Hjemme kalte jeg henne Vakreste. Og i mitt stille sinn kalte jeg henne Verdens Tøffeste. De som har fått møte dette fyrverkeriet av et menneske vet at hun er alt utenom det vanlige. Hun er en stjerne av de sjeldne. Hun er den modigste jeg vet om. Hun er lojal og morsom og tøff. Hun ble født livløs, men gir verden mer liv nå enn de fleste andre. Når Thea er redd sier hun det høyt. Når Thea er trist gråter hun inn i en pute og så tilgir hun. Når Thea er glad blir fargene i verden litt sterkere og solen litt varmere og hjertet mitt litt større. Når Thea var fem små år fant hun mammaen sin liggende urørlig på badegulvet med en dødelig sykdom på innsiden av hjernen. Da ringte Thea hjelp. Hjelpen kom, Thea ble stående igjen og verden var med ett stor og skummel og litt farlig. Men med en evne for ord og følelser langt over de forventningene man har for et så lite menneske har hun kommet seg gjennom det vonde som fulgte. Skritt for skritt, tåre for tåre, klem for klem.

Den dagen Thea kom til jorden forsvant grunnen under føttene mine. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg visste såvidt oppned på meg selv og der var hun i tillegg. Jeg ble overøst av velmente råd om absolutt alt som kunne skje og som ikke måtte skje. Jeg var en tenåring og der var hun. Denne perfekte skapningen. Denne jenta som la et forsiktig teppe av magi over oss. Den aller første babyen jeg noensinne så på ordentlig. Denne babyen som jeg skulle få ta med meg hjem og forme og skape og gi alt til. Jeg pakket et teppe godt rundt henne og så dro vi hjem. Thea og jeg.

I tiden som fulgte prøvde jeg meg frem. Forsiktig forsiktig. Jeg lyttet til råd og lærte meg sake, men sikkert, at min egen magefølelse ofte var det beste rådet jeg kunne få. Jeg prøvde å bære henne og bysse henne og mate henne. Etterhvert turte jeg å snakke med henne. Før hun var et år kunne vi gå turer sammen. Hun og jeg. Når hun ble to snakket ikke bare jeg til henne, men hun snakket til meg også. Innen hun var tre år argumenterte hun meg i senk og når hun var fire satt jeg stille i et år, fasinert av alt det fantastiske hun sa og skapte og delte og gav meg. Og det var året hun ble søster til en bror og for alvor viste verden hvor hennes kjærlighet lå. Hos han. Da hun ble fem rystet jeg grunnpilaren hennes kraftig. Men hun ble stående. Da også. Hun knakk lesekoden når hun var seks og som syvåring landet hun litt i følelsene sine igjen. Hun har vist oss en harmonisk, klok, morsom jente med en sjel eldre enn oss som lever nå. En som deler med verden og som aldri tar igjen. Hun spiller fotball og rir på hester større enn meg. Hun elsker mat og nye opplevelser. Hun er så stor og pitteliten på en gang. Hun er fasinerende og snill og hun får meg til å le. Hun blir lett fornærmet, men har en deilig dose selvironi. Hun synger lett foran flere hundre mennesker og elsker å bare være tilstede i livet. Hun balanserer på køyesengen med armen i gips og blir med på fotballturnering når hun er syk selv for å se venninnene få medalje og bli glad på deres vegne. Hun er venn med alle. Hun er Livet. Hun er Det Gode. Hun er min Vakreste. 

Om jeg har gjort aldri så mange feil oppgjennom, så har vi som et lag i allefall gjort noe riktig. For et modigere, mer lojalt menneske skal du lete lenge etter. Hun er en rakett med lyst hår og de samme blå øynene som traff meg for første gang for akkurat 8 år siden i dag. Og det er jo noe rart med det - Hvordan noe så lite kan skape noe så stort. Hvordan to lyseblå øyne kan forandre et helt liv. En hel verden. En skjebne. Min skjebne. Hvordan akkurat den hånden i min hånd føles så fryktelig riktig. Så perfekt. Så god. Så ment for akkurat meg og bare meg. Og i dag fyller Thea 8 år. Og som 8-åring står hun igjen som noe av det største jeg har møtt og sannsynligvis noengang vil møte.

Thea. Takk for alt du er. På godt og vondt. Takk for at du først av alle viste meg meningen med livet og takk for at du fortsetter å vise meg det hver eneste dag. Jeg elsker deg.

Gratulerer med 8 fantastisk flott gjennomførte år. Jeg gleder meg til å oppleve fortsettelsen av reisen din og til å få være en del av de neste eventyrene du tar fatt på. Du er eksepsjonell!

Klem fra en ydmyk og forferdelig stolt mamma :)