Barna det er synd på.

Rundt om i det ganske land har det før sommeren vært mye fokus på barna det er så synd på. Barna som ikke hadde råd til å reise bort i sommerferien. Barna som ikke ville ha noe å fortelle når skolen startet igjen i august. Barna som visstnok var delt inn i to grupper; de som kunne reise bort og de som ikke hadde råd til det. Og landet vårt var fullt av velmenende sjeler som lånte bort både hus, hytte, bil og båt til de som ikke har penger til å kjøpe sånt selv. Og det var fint. Og det er fortsatt fint. Men er det virkelig sånn at barna som ikke har hytte eller båt er de barna det var synd på i sommer?

Jeg vil også dele barna inn i to grupper. Men det er helt andre grupper. Grupper som er bygd opp av andre vilkår og som er satt etter andre rammer. Den ene gruppen har det som regel ganske fint, den andre gruppen er det mer synd på. Men ingen av gruppene kategoriseres etter verken lønn, reisemål eller foreldrenes utdannelse. Begge kategoriseres etter tilstedeværelse.

De aller fleste barn har yrkesaktive foreldre. Men når sommerferien kom ville de aller fleste også ha noen få uker ferie. Dager som kunne brukes til hva man ville. Ingen vekkerklokke og ingen ting man måtte huske. Fotballen var lagt på hyllen til høsten kom tilbake og skolebøkene lå i en sekk i en krok. Møtene på kvelden handlet ikke om jobb disse ukene, men samvær med familie eller naboer eller venner. Og det er her skillet mellom barna dukket opp. Uansett om man hadde råd til å nyte sommeren i utlandet eller hjemme i sin egen bakgård så hadde de fleste av barna foreldre som ville nyte fritiden sammen med dem. Mens de resterende hadde foreldre som heller vilel ha ferie i fred enn å se hva barnet hadde oppdaget eller lært eller sett.

Noen barn opplevde fantastiske ting i land med navn vi ikke kan uttale og noen barn satt i en grøft med mor eller far i Norge og smakte markjordbær på strå for første gang. Noen barn fikk ri på en kamel i ørkenen og noen barn gikk på skattejakt i hagen med en tante. Noen barn var med i Bamseklubben på Mallorca og noen barn fikk kveldsbade mens solen gikk ned og det lokale Sankthansbålet sikkert var det fineste på hele kloden. Tilfelles hadde disse barna at de opplevde, sanset, følte, nøt og lærte sammen med voksne. De ble sett og de følte tilstedeværelse og kjærlighet. De ble utfordret og de ble satt på plass, de ble kilt og de ble lest for. De ble elsket på godt og vondt og rent uforbeholdent. I en jungel eller på en sæter i vårt eget land.

Det er ikke disse barna det var synd på i sommer. Ingen av dem. Alle disse kunne komme på skolen i august og fortelle om enten pamletrær fra den sydlige siden av kloden eller godnatthistorier med et pledd over bena på terrassen fra den nordlige siden av kloden. De barna vi ikke fikk høre noe fra er de som ikke var blitt sett. Og som fortsatt ikke blir sett. De som har en mor eller en far som setter seg selv foran. Ikke bare en gang i ny og ne, men hver time av hver dag. De barna som ikke får gå på tur fordi foresatte vil sove lenge. De barna som ikke vil ha med noen hjem fordi det er så flaut og skittent. De barna som gruet seg til ferie - ikke fordi de ikke kunne reise til et land som var varmere enn vårt, men fordi de ikke fikk pause fra sitt eget hjem i åtte uker. De barna som burde bli sett, men som er så stille at de ikke blir det likevel.

Det er de barna som kom til skolen i august med klump i magen. Og det er de barna det er synd på. Ikke de som har funnet verdens fineste sjøstjerne, den som er litt rød og litt lilla og som passer perfekt i en barnehånd, på stranden sammen med pappa en tirsdag man hadde restemiddag. Fordi han ikke hadde råd til noe annet. Men det visste ikke barnet som lo av vitsen hans, der de satt på et pledd eller gjemte seg fra regnet under et tre.

Er det ikke opp til oss voksne å lære barna om verdier? Verdien av en krone og verdien av tilhørighet og verdien av å være sammen? Er det ikke vi voksne som sier at å reise bort er den gode løsningen? Er det ikke i bunn og grunn mitt ansvar å legge lista for hva som er bra nok for akkurat meg og mine to? Og ikke verken samfunnet, sydenferiehistorier eller definisjon på fattigdom? Jeg sier ikke at livet som fattig er en dans på roser, men det er ikke gitt at det er synd på de som er det likevel. Barna mine er blandt "de fattige barna" i Norge - men jeg vet ikke om noen som er rikere enn oss. Og takke Gudene, eller hvem du nå tror på, for det.

For det finnes mennesker som er så fattige at alt de har er penger.
Og barn staver kjærlighet slik; T-I-D.