Om fyren på hjørnet

Dette handler om han lille fyren på hjørnet. Han som ser litt sint ut og som sparker i bakken. Klærne er kanskje litt store og en regndråpe renner ned fra den skjeve, finlange, luggen.  En jente spør om han vil være med, men han var kommet dit i sjela si at han sa nei og rakk ut tunga til henne. Hun visste ikke at det var fordi hjertet hans lå på utsiden av kroppen og det hadde arr, så hun sparket litt sand på han og gikk videre. Dråpen fra luggen traff øyet. Han snudde seg. Og selvom de voksne visste det, så ville han ikke vise dem at han gråt.

Har du sett han? Sannsynligvis ikke. For han var bare tre år og han visste ikke helt hvordan man kom inn i lek. Han hadde prøvd, men da ble han dyttet. Eller oversett. Og han syntes det bråket mye i barnehagen og at det var litt for mye å følge med på og at rommene var store som universet og at mamma sitt fang var altfor langt borte. Og mamma skulle ikke hente han på noen timer til og i mellomtiden ville han bare stå her og ha oversikten og ikke bli dyttet. Så han sa nei og rakk tunge og fikk sand på hjertet sitt.

Når vårregnet gikk over til å bli høstregn hadde fyren på hjørnet rukket å fylle fire år. Han hadde børstet bort sanden fra hjertet sitt og han hadde lagt sjelen som en beskyttelse rundt kroppen i stedet. Og så inviterte han til bursdag. Han gledet seg. Denne lille mannen pyntet både seg selv og kaken og hagen. Og han hentet lekene sine inne. Han ville dele dem med de som kom. Han hadde tatt med mammaen sin til butikken og de hadde plukket ut godteri til seksten stykker. Og når han la seg om kvelden hadde han sommerfugler i magen. Dagen etter var det fjorten som ikke kom.

Denne lille fyren, denne pjokken som eier hjertet mitt, begynte å passe på seg selv. Han ville ikke bli lei seg, så han sluttet å bry seg. Han lukket seg inne og han ble litt... frekk. Og alt man kunne gjøre var å se på han, klemme han og elske han. Og gi han en ny barnehage. En som var litt mindre. En med litt færre barn og med rom som ikke var som hele universet, men litt mer som... som rom. Og atter en gang pakket han sjelen og hjertet og regnbuksa si og så troppet han opp - både modig og tapper og litt redd. "Hei, er du ny?", sa en gutt før han rakk å komme helt inn. "Vil du være med? Kom, vi vil ha deg med!", sa jenta han gikk sammen med, mens han som var ny gjemte seg bak bena mine. "Så flink du er. Så fin du er. Kom, vi har tog. Og biler. Og klatrevegg." Fyren fra hjørnet børstet den finlange luggen vekk fra øynene. Så fniste han. Han så på mammaen sin. Hun med det fine fanget og varme armene. Hun som ikke hadde visst hvordan hun skulle lære ham at han må være grei mot andre, selvom de ikke er greie med han. Hun som hadde hatt klump i magen når hun gikk hver morgen og hun som så sårt hadde trøstet en utrøstelig kar. Han så på henne og han så ikke sint ut. Eller sår ut. Han sparket ikke i bakken og han rakk ikke ut tungen. Han så bare fin ut. Og glad ut. Og trygg ut.

Det er tre måneder siden. Og i dag skal fyren på hjørnet få bli med en venn hjem.
Og om ikke den følelsen er meningen med livet, så er ingenting det.