Om å gi slipp

Det tok tre måneder før det gikk over. Det vonde som spiste litt på hjertet igjen. Det tok tre måneder å bli lettere og gladere og å ville vinke litt mer enn før. Det tok tre måneder å kunne våkne uten å være redd for det som ble vondt og som skulle klares den dagen, men som man ikke hadde klart dagen før og som man trodde man ikke kom til å klare dagen etter heller. Det tok tre måneder med mørke skyer i horisonten og en vind som var skummel på kveldene og en følelse av å være litt liten. Før skyene lettet litt. Og vinden strøk over meg i stedet for å slå igjennom meg. Og menneskene begynte å stå opp fra dvalene sine og startet å steke vafler igjen og si hei over gjerdet igjen og fortelle historier igjen. Sånne historier de husker så godt fra den gangen førti år før de selv ble født. De beste historiene fra menn som lukter pipe og med grove rynker og blå øyne gjemt bak store hvite øyebryn man øyeblikkelig får lyst til å ta på.

Solen står opp tidligere og legger seg senere, akkurat som meg. Vi prater mye, solen og jeg. Jeg gjesper i takt med henne før fuglene hvisker på morgenkvisten og jeg lusker meg ut på terrassen for å si hei, bustete og trøtt og fin. Jeg har en gammel morgenkåpe av frottè som jeg litt halvveis surrer rundt en nyvåken kropp som fortsatt gnir det trøtte ut av øynene. Føttene er nakne og følelsen av det kaldre treverket jeg står på er prikken over i`en i morgenmøtet mitt med solen. Hun sier hei tilbake og stryker meg over kinnet et kort lite øyeblikk. Så lenge at jeg vet at det er henne, men så kort at ikke naboene synes det blir rart at jeg står her og koser litt med solen. For hun er jo egentlig alles, ikke bare min. Men jeg har gjort litt krav på henne likevel. Og det synes hun er greit. For alle kommer til et punkt i livet hvor de får krav på litt personlig sol og akkurat nå var det min tur.

Så går dagen litt mer som normalt. Det er ikke så mye snubling lenger. Det er ikke så mange turer til kjøkkenet for å tørke vekk det salte fra kinnet før det drypper ned fra haken. Det er mer fnising og mer kosing og flere invitasjoner til sveler med syltetøy i hus med florlette gardiner som danser litt. Det er mer omfavnelser og plutselige kyss og tilfredshet. Det er ikke så mange teipiter rundt sjel og selvfølelse. De har vokst opp litt og er blitt litt mer selvstendige. Fine selvfølelse. God morgen, roper den også til solen. Se, jeg er her jeg! Litt høyere enn i går! Som et lite barn står den på tærne og vinker med hånden rett opp i været til solen, livredd for ikke å bli sett. Noen ganger blir nemlig selvfølelsen min så kry som bare den og små barn kan bli. Og jeg blir som en mor som holder rundt henne og selvom jeg til solen sier ting som Du vet hvordan det er og så fniser litt eller Hun er i den perioden vettu og solen nikker annerkjennende, så er jeg nokså kry på hennes vegne, jeg også. Så klemmer jeg henne ennå litt tettere inntil meg.

Og ryggraden min har vokst litt etterhvert som hjertet lot seg gro litt igjen. Den er blitt høyere den også. Og litt sterkere. Og den lar meg si ting jeg ikke turte å si før. Litt sånn at det bare detter ut av meg og så er jeg både overrasket og perpleks og ganske skremt, men jeg later som absolutt ingenting og venter bare på en reaksjon fra omverdenen. Men den kommer ikke. Jeg står der med hendene i forsvarsposisjon og venter på at verden skal si klart og tydelig i fra om hva de mener om at jeg bare sånn helt plutselig, etter tjueseks år, skal hviske alt jeg egentlig mener. Men verden bare går forbi og skal rekke dagene sine. Menn med aviser under armen og stresskofferter og veldig-veldig viktige jobber og jenter som studerer med bøkene i veska og mødre som skal levere alle de elleve trollungene i barnehagen så fort som mulig. De skal rekke dagene og livene sine og det gjør ingenting at jeg mener noe. Og det har ryggraden min skjønt, så den har begynt å snakke litt tydeligere. Den bruker utestemme inne noen ganger og den vet hva den vil. Og det er en følelse som er nesten like god som fire jordbærkjærligheter og Mimmi sin ripssaft.

Så sånn går dagene nå. Litt større og litt finere og litt gladere. Oftere troen på at alt kan fikses og en datter som har knekt lesekoden litt etter alle andre på hennes alder og er stoltere enn de noen gang var når de fikk det til. Og det tok tre måneder med skyer og et hjerte som var vondt hver gang det banket før jeg om kveldene kunne ta med meg et glass med rødt ut, rett før solen går ned. Med et teppe rundt kroppen og håret i ball. Vin i hånden og deilige Silje Nergaard som bakgrunnsmusikk fra stuen og en utsikt over gaten jeg bor i. Med de første frekke, fine fregnene på nesen og litt lyserosa kinn og litt solbrent på skulderen og en lipgloss som smaker kirsebær og helt alene og dronning av verden. Å kunne sette seg ned ved siden av en stor krukke lavendel kjøpt fra det lille gartneriet tvers over jordet fra der jeg bor og å lukte inn alt det fine som er skjedd. Og på samme måte som dagen startet, avsluttes den. Solen stryker meg forsiktig over kinnet. God natt, jenta mi, sier hun med en moderlig, god stemme. Du har klart deg bra i dag. Fint. Og jeg vet at min tid alene med solen snart er over. Men jeg vet at det er greit. For snart trenger jeg ikke at hun lener seg ned og hvisker meg i øret at det jeg gjør er bra, for jeg sier det til meg selv. Det må være det fineste.